Hvor mange her inne har mobbet noen?

[Anonym bruker]

Enten som skolebarn, i yrkeslivet, her på dib eller ellers?

 

Hvorfor?

 

Anonymous poster hash: 082f0...9ba

[Anonym bruker]

Her er det bare perfekte mennesker.

 

Anonymous poster hash: 9f2a7...aaf

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det, men uten egentlig å mene det. Var sosialt klønete, og plaget en gutt jeg var forelsket i. Da venninnene mine fortalte hvordan han oppfattet det sluttet jeg brått. Mente aldri å være ekkel.

 

Anonymous poster hash: 8b7ea...65d

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei, har aldri mobbet noen, men ble grovt mobbet og banket opp på barneskolen. Så ille at jeg havnet på barne og ungdoms psykiatrisk senter i 6 mnd når jeg var 13 år.

 

For 2 år siden kontaktet en som gikk i klassen min meg og ga meg en oppriktig unnskyldning for det han hadde gjort mot meg på barneskolen. Den kom på lille julaften så det er den fineste julegaven jeg noen gang har fått.

Syns det var veldig tøft av han.

[Anonym bruker]

Aldri mobbet, men blitt mobbet på barne - og ungdomsskolen. Til dels på videregående også, for da var jeg så skadeskutt at jeg ikke våget å ta kontakt med noen. Så da ble jeg frosset ut siden jeg ikke var så veldig sosial.

 

Da jeg begynte som lærling kom jeg inn i et miljø som virkelig hjalp meg og da blomstret jeg opp og ble den personen jeg er i dag.

Anonymous poster hash: bd0d7...899

[Anonym bruker]

Nei, har aldri mobbet noen, men ble grovt mobbet og banket opp på barneskolen. Så ille at jeg havnet på barne og ungdoms psykiatrisk senter i 6 mnd når jeg var 13 år.

 

For 2 år siden kontaktet en som gikk i klassen min meg og ga meg en oppriktig unnskyldning for det han hadde gjort mot meg på barneskolen. Den kom på lille julaften så det er den fineste julegaven jeg noen gang har fått.

Syns det var veldig tøft av han.

 

Så godt å høre at han hadde modnet nok til å forstå hva han hadde påført deg av smerte - og at du aksepterte unnskyldingen hans. Har lest så mange tråder her inne der folk forteller om mobbere som har bedt om unnskyldning, og som de har svart frekt tilbake og nektet å tilgi. Jeg synes det er utrolig trist. 

 

Jeg ble selv mobbet, fra jeg var åtte-ni til jeg var 16. Den voldsomme usikkerheten det medførte sitter fremdeles i meg, og har nok bidratt til at jeg har tatt flere valg som jeg ellers ikke ville ha tatt - som å velge å bli i et destruktivt samliv altfor lenge, fordi jeg trodde at jeg ikke kunne regne med noe bedre. Men jeg klarer å se at de som ødela meg da jeg var ung er helt andre mennesker i dag. De er voksne, reflekterte, og jeg vet at de aldri ville ha tillatt barna sine å gjøre det de selv gjorde. Bare en av dem har bedt meg om unnskyldning, men det gjorde meg veldig glad. Ja, hun ødela mye for meg. Men jeg får ingen ting ut av å være bitter på det voksne mennesket hun er i dag på grunn av det barnet hun en gang var. Mennesker kan forandre seg. Mye. Synes det er veldig synd dersom svar her inne holder mobbere tilbake fra å be om unnskyldning. For meg betød det mye å vite at hun innså hva hun hadde gjort, og at hun nå så meg som et menneske.

 

Anonymous poster hash: f65e0...450

[Anonym bruker]

Jeg har blitt mobbet fra jeg gikk i 8 klasse til voksen alder. Begynte på ny skole der ingen hadde samme interesser som meg. Var en liten skole og de som gikk der har vokst opp sammen. Jeg har alltid sagt ting før jeg har tenkt igjennom de, derfor fulgte det meg inn i voksen alder. Jeg har i mange år jobbet med å være stille. Det har resultert i at jeg ikke blir hakket så mye på, men jeg er mer innesluttet og er sjeldent ute sammen med folk. Jeg lever for barna og mannen.

 

Anonymous poster hash: e46df...768

[Anonym bruker]

Nei, jeg har aldri mobbet noen eller vært slem bevisst.

 

Jeg ble mobbet første to årene på skolen, verbalt og fysisk, fikk juling, de tømte bøkene ut av sekken min og i søla, slo med kjepper, dyttet, kalte meg stygge ting osv. Skolen tok aldri tak, så det endte med at vi flyttet.

 

Jeg startet i 3.klasse på ny skole og det var så fantastisk, kom som ny inn i klasserommet og en haug med jentearmer ble ivrig strekt i været fordi de ville sitte ved siden av "den nye jenta". Ingen har vært slemme med meg siden...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 4bee7...a71

[Anonym bruker]

Ja, og det tror jeg faktisk majoriteten av brukerne her inne har selv om de kanskje ikke er klar over det selv en gang. Jeg visste faktisk ikke om at jeg hadde vært en mobber før etter at jeg ble voksen og lærte mer om de ulike typene mobbing. Jeg har nemlig aldri vært en som har sagt ekle ting, dyttet, slått osv, nettpp fordi jeg ikke ville mobbe og tross alt var en snill pike.

 

Det jeg derimot ikke visste den gangen, men som jeg vet nå, er at også utfrysning, blikk og kroppsspråk kan være mobbing. Jeg hadde to medelever som jeg bare ikke klarte, jeg virkelig mislikte dem, en jente og en gutt. Når de var i nærheten av meg opplevde jeg det som et fysisk ubehag, speielt gutten, og dette gjorde også til at jeg prvde å få venninninene mine med på at det ikke passet at de lekte med oss, latet som jeg ikke hørte det når de snakket til meg, ev. svarte kort og snudde meg bort, himlet med øynene når de sa ting jeg mente var teit osv. Jeg var aldri direkte slem, sa det jeg egentlig tenkte og følte og trodde derfor at jeg var grei, men nå innser jeg jo at det jeg gjorde var like mye mobbing som om jeg hadde sagt stygge ting og fysisk dyttet dem bort.

 

Som voksen tror jeg ikke at jeg har mobbet noen, men jeg merker at jeg fremdeles sliter litt med å ikke begynne å fryse ut mennesker jeg absolutt ikke takler. Jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ikke vise ubehaget en del mennesker skaper i meg, og heller framstå som nøytralt vennlig.

Anonymous poster hash: 8179b...81b

[Anonym bruker]

 

Ja, og det tror jeg faktisk majoriteten av brukerne her inne har selv om de kanskje ikke er klar over det selv en gang. Jeg visste faktisk ikke om at jeg hadde vært en mobber før etter at jeg ble voksen og lærte mer om de ulike typene mobbing. Jeg har nemlig aldri vært en som har sagt ekle ting, dyttet, slått osv, nettpp fordi jeg ikke ville mobbe og tross alt var en snill pike.

 

Det jeg derimot ikke visste den gangen, men som jeg vet nå, er at også utfrysning, blikk og kroppsspråk kan være mobbing. Jeg hadde to medelever som jeg bare ikke klarte, jeg virkelig mislikte dem, en jente og en gutt. Når de var i nærheten av meg opplevde jeg det som et fysisk ubehag, speielt gutten, og dette gjorde også til at jeg prvde å få venninninene mine med på at det ikke passet at de lekte med oss, latet som jeg ikke hørte det når de snakket til meg, ev. svarte kort og snudde meg bort, himlet med øynene når de sa ting jeg mente var teit osv. Jeg var aldri direkte slem, sa det jeg egentlig tenkte og følte og trodde derfor at jeg var grei, men nå innser jeg jo at det jeg gjorde var like mye mobbing som om jeg hadde sagt stygge ting og fysisk dyttet dem bort.

 

Som voksen tror jeg ikke at jeg har mobbet noen, men jeg merker at jeg fremdeles sliter litt med å ikke begynne å fryse ut mennesker jeg absolutt ikke takler. Jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ikke vise ubehaget en del mennesker skaper i meg, og heller framstå som nøytralt vennlig.

 

Anonymous poster hash: 8179b...81b

 

 

Den aller verste mobingen jeg har blitt utsatt for var faktisk blikk, småbemerkninger og utfrysning. Man føler seg usynlig, som ingen ting. Det aller verste var dersom jeg begynte å si noe til en person, men midt i det jeg holdt på å si søkte personen blikkontakt med en annen og begynte å snakke selv. Jeg ble stående der uten å vite om jeg skulle fortsette å snakke uten tilhører, eller bare ti stille uten å ha fått fullført det jeg ville si. Ikke tro at subtil mobbing er mindre farlig enn annen. Det er så utrolig mye som kan sies med et blikk. Selv om ordene aldri blir ytret, så vet man hva personen mener. Man mister menneskeverdet, man mister seg selv. Man er ingenting.

 

Anonymous poster hash: f65e0...450

[Anonym bruker]

 

 

Ja, og det tror jeg faktisk majoriteten av brukerne her inne har selv om de kanskje ikke er klar over det selv en gang. Jeg visste faktisk ikke om at jeg hadde vært en mobber før etter at jeg ble voksen og lærte mer om de ulike typene mobbing. Jeg har nemlig aldri vært en som har sagt ekle ting, dyttet, slått osv, nettpp fordi jeg ikke ville mobbe og tross alt var en snill pike.

 

Det jeg derimot ikke visste den gangen, men som jeg vet nå, er at også utfrysning, blikk og kroppsspråk kan være mobbing. Jeg hadde to medelever som jeg bare ikke klarte, jeg virkelig mislikte dem, en jente og en gutt. Når de var i nærheten av meg opplevde jeg det som et fysisk ubehag, speielt gutten, og dette gjorde også til at jeg prvde å få venninninene mine med på at det ikke passet at de lekte med oss, latet som jeg ikke hørte det når de snakket til meg, ev. svarte kort og snudde meg bort, himlet med øynene når de sa ting jeg mente var teit osv. Jeg var aldri direkte slem, sa det jeg egentlig tenkte og følte og trodde derfor at jeg var grei, men nå innser jeg jo at det jeg gjorde var like mye mobbing som om jeg hadde sagt stygge ting og fysisk dyttet dem bort.

 

Som voksen tror jeg ikke at jeg har mobbet noen, men jeg merker at jeg fremdeles sliter litt med å ikke begynne å fryse ut mennesker jeg absolutt ikke takler. Jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ikke vise ubehaget en del mennesker skaper i meg, og heller framstå som nøytralt vennlig.

 

Anonymous poster hash: 8179b...81b

 

 

Den aller verste mobingen jeg har blitt utsatt for var faktisk blikk, småbemerkninger og utfrysning. Man føler seg usynlig, som ingen ting. Det aller verste var dersom jeg begynte å si noe til en person, men midt i det jeg holdt på å si søkte personen blikkontakt med en annen og begynte å snakke selv. Jeg ble stående der uten å vite om jeg skulle fortsette å snakke uten tilhører, eller bare ti stille uten å ha fått fullført det jeg ville si. Ikke tro at subtil mobbing er mindre farlig enn annen. Det er så utrolig mye som kan sies med et blikk. Selv om ordene aldri blir ytret, så vet man hva personen mener. Man mister menneskeverdet, man mister seg selv. Man er ingenting.

 

Anonymous poster hash: f65e0...450

 

 

Nå som voksen er jeg jo selvsagt klar over dette, og heldigvis har de også mye fokus på denne typen mobbing i skolen i dag. Dessverre var det ikke slik den gangen jeg gikk på skolen, og jeg trodde derfor, helt oppriktig, at jeg var en av de snille og greie jentene som ikke mobbet. Jeg visste rett og slett ikke at det jeg gjorde var mobbing, og jeg har veldig dårlig samvittighet for det i dag.

 

 

Anonymous poster hash: 8179b...81b

[Anonym bruker]

Jeg har. Helt frem til siste år på vgs.

 

Jeg skammer meg, er flau og har dårlig samvittighet.

Det startet ganske tidlig. Var med når de andre mobbet, eller plaget og ertet, andre på skolen. Eller jeg sa hvertfall ikke noe, gjorde ingenting mot det selv om jeg ikke var aktiv.

Etterhvert, sånn på ungdomsskolen, så ble jo jeg en av de verste selv. Ropte ukvemsord, sang stygge sanger, utfrysning, blikk, sladder, baksnakking, så utrolig mye dritt. Det var ikke mot bare en, men flere i forskjellige klikker. Å se andre stå å fnise av deg må være helt jævlig. Vi var flere sammen som gjorde dette.

 

Hvorfor i helvette det ikke gikk opp et lys for noen av oss det fatter jeg ikke. Andre elever prøvde å gripe inn, lærere satte i gang tiltak, vi fikk ikke oppholde oss sammen med enkelte av dem, fikk små straffer som vi ikke brydde oss en dritt om. Stygge blikk kan man sende uansett.

 

I etttertid lurer jeg på hvorfor det ikke ble møte f.eks med foreldrene til de det gjaldt. Det er det absolutt eneste jeg tror ville ha gått inn. For vi så ikke på det som mobbing i det hele tatt. Evnt. trussel om å bytte skole for den hadde svidd. Tror ikke vi hadde skjønt hva vi gjorde uansett, men vi hadde stoppet i hvertfall.

 

Anonymous poster hash: 55b61...729

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg hadde gjort det.

Sendte en Mail på FB og sa unnskyld for mange år siden. Hadde plaget meg i voksen alder.

Viste seg at vedkommende ikke hadde følt seg mobbet. I dag er vi faktisk venner og møtes for kaffe og kaker innimellom.

 

Anonymous poster hash: 36934...c19

[Anonym bruker]

Jeg har mobbet og stått på de svakes side samtidig. Jeg kunne erte og være frekk den ene dagen og venn den andre. Hvis jeg så noen ble mobbet sa jeg ifra for da så jeg jo hvirdan offeret hadde det. Men jeg skjønte nok aldri selv at jeg innimellom var nesten like ille selv. Derimot har jeg aldri over tid mobbet og fryst ut en person, jeg har aldri sagt nei npr noen har villet leke eller vært på gruppe med meg det hadde jeg ikke samvittighet til.

 

Anonymous poster hash: 80c4b...da6

[Anonym bruker]

Vet ikke om det kvalifiserer som mobbing ettersom det "bare" skjedde tre-fire ganger, men vi var en gruppe barn som plaget en fremmed gutt i nabolaget. Først var det fordi han så litt rar ut og sa noe rart, også ble det gøy å fortsette fordi han ble så sint og løp etter oss og fordi faren hans gjorde det samme. Vi løp og gjemte oss og faren løp etter og lette mens han skjelte og smelte.

 

Det gjorde det på en måte ekstra spennende, ga et adrenalinkick. Det hadde nok blitt med den første gangen hvis faren ikke hadde reagert sånn, men jeg skjønner ham godt da. Glemmer det aldri og har hatt mye dårlig samvittighet i ettertid. Tror vi var 8-9 år gamle.

Anonymous poster hash: d3a83...97b

[soleia]

Ja. I 3. klasse var eg stygg mot ein ny jente som kom i klassen.  Fekk kjeft av bestemora hennar etter ei stund, og tok det til meg. 

[Mandala]

Jeg har vært stygg mot andre som barn. En gutt i klassen på barneskolen fikk gjennomgå litt ved at vi kalte han forskjellige ting og sa han hadde fiskebollemuskler. Vi mente ikke å såre eller være slemme, men idag forstår jeg ikke hvordan vi kunne si sånt uten å forstå hvor stygt det var av oss.

 

På ungdomsskolen husker jeg enda at vi sa til en ensom jente "hvorfor følger du etter oss hele tiden?" det må ha gjort vondt, hun trodde jo vi var venner. Også begynte det en jente i klassen der vi fikk høre før hun begynte at hun hadde blitt grovt mobbet på den gamle skolen. Det ble nok bedre hos oss,men vi inkluderte henne ikke. Det var også slemt. De tre tingene husker jeg, og var ikke snilt. Men vil absolutt ikke si at jeg var en mobber.

[Anonym bruker]

Ja, heldigvis kun i en kortere periode. Den jenta vi plagde ble etterhvert inkludert i gruppa. Men hun hadde nok et fælt år i femteklasse. Jeg plagde henne ikke når vi var på tomannshånd, og hun hadde venner på overnattingsbesøk osv, hun var ikke helt marginalisert. Men på skoleskyssen var det lovløst område, og der satt hun alene og fikk gjennomgå. En eller annen gang i løpet av 6. klasse løste det seg opp.

 

Anonymous poster hash: ad146...597

[Anonym bruker]

Jeg blir mykje mobba pga skrivefeil. Her inne på anonym forumet.

 

Anonymous poster hash: cecfe...6e2

[Anonym bruker]

Veldig mange som mobber her inne. Se bare på trådene skrevet om Rannveig Heitmann feks..

 

Anonymous poster hash: 3f713...5d4

[Anonym bruker]

Det må ikke gå inflasjon i ordet mobbing. Å ikke like noen er ikke mobbing. Å rette på noens skrivefeil er ikke mobbing.

 

Jeg ble utsatt for mobbing i mange år, fra slutten av barneskolen og ut ungdomskolen, og det var stygge kallenavn, guttene lot som de kastet opp når de så meg fordi de sa jeg var så stygg at de ble kvalme av meg, jentene hvisket og tisket og fniste mens de sendte stygge blikk. De ignorerte meg og behandlet meg som luft, inviterte meg aldri på noe og beundret mobbeguttene over alt

 

Anonymous poster hash: b2f8d...398

[Anonym bruker]

Har nok dessverre vært delaktig i mobbing selv om jeg ikke har gjort noe selv. Var ikke tøff nok til å si stopp når jeg så andre bli plaget, var nok redd for å ende opp på den siden selv 😳 prøver å oppdra ungene mine til å inkludere og si ifra om alt ikke er som det skal. Enten det gjelder de eller venner. Håper jeg får unger som står opp for seg selv og andre, som ikke er så usikker og feig som jeg var 😔

 

Anonymous poster hash: a2d14...269

[Anonym bruker]

Det ligger ikke i meg å gjøre det. Har heller egentlig aldri skjønt det der med mobbing. Det er jo å trykke andre ned for å føle seg bra selv.

 

 

Anonymous poster hash: c472c...186

[Anonym bruker]

Håper alle dere som har mobbet andre har sagt unnskyld! Jeg ble mobbet i mange år og det kom store gjenger hjem til oss på kveldene i helgene for å ta meg. Aldri fått et unnskyld fra noen av dem.

Anonymous poster hash: 94596...964

[Anonym bruker]

Tror ikke jeg over tid har vært ekkel med samme person, men husker så klart enkeltepisoder hvor jeg var slem med andre som barn. Oftest fordi jeg var usikker og løste en situasjon på en måte jeg ikke egentlig ønsket. Men jeg var ikke en sånn som sa ting som "du kan ikke leke med oss" eller lignende.

 

Jeg var utsatt for mange kommentarer fra medelever på mitt utseende og personlighet da jeg gikk på ungdomskolen og vgs. Spesielt på vgs tror jeg ikke de som hakket på meg selv syntes de var slemme. Det var jo bare "gøy". Men når noen gjentatte ganger kommenterer ting ved deg negativt, selv om det er med glimt i øyet, går det innpå deg.

 

I voksen alder (ung student) husker jeg veldig godt at en jeg hadde et crush på prøvde å starte en samtale med meg. Jeg svarte såvidt på det han sa, og snudde meg og henvendte meg til venninnen min. Jeg var så nervøs at det stokket seg helt for meg. Tror ikke han fikk et godt inntrykk av meg...

 

Det er nok mange som ikke selv skjønner at de er med på å gjøre livet vanskelig for andre. Bestevenninna som alltid står stille ved siden av hun som aktivt mobber andre, virker like kjølig.

 

Anonymous poster hash: 79a06...41a