Grunn til å melde til bv? Helsesøster?

[Anonym bruker]

Jeg vet om et barn som går i 5.klasse som er sengevæter. Barnet har ikke uhell hver eneste natt, men nok til at barnet ikke har vært på overnatting til klassevenner eller andre utenom familie, fordi barnet er flau over sengevætingen.

 

Mor og far til barnet bor ikke sammen. Mor bor alene og far har fått ny samboer og nytt barn med den nye samboer.

H*n bor 50/50 hos mor og far med ny samboer.

 

Moren nekter å la barnet prøve medisin mot sengevætingen, eller andre hjelpemidler som sånn alarm som lager lyd når man tisser på seg. Moren later som problemet ikke eksisterer, fordi barnet hennes er jo perfekt i hennes øyne og perfekte barn tisser ikke på seg om natten.

Faren er en slabbedask og tør ikke gå imot moren, eller egentlig er han nok bare lat. Mor og far har ingen god tone mellom seg heller så de diskuterer ikke barnet sitt problem seg i mellom.

 

Jeg synes så synd i dette barnet som ikke får hjelp, for det finnes jo hjelp å få. Føler jeg bør gjøre noe, barnet er blitt ganske stor nå og jeg mener det er for gale at barnet har gått med dette problemet i 5 år uten å få hjelp.

Hva gjør jeg? Bør jeg gjøre noe? Kontakte helsesøster på skolen? Barnevernet? Bare holde meg unna?

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

[Anonym bruker]

At foreldre ikke vil gi medisiner som ikke er livsviktige ser jeg ikke på som noe problem.

 

Dette er noe barnet kan vokse av seg, var selv sengevæter til jeg var 12. Uten at det hindret meg veldig i oppveksten. Jeg hadde det bra med venner og det sosiale. Ingen visste om problemet. At jeg ikke dro på overnatting var ingen big deal.

 

La det ligge. Du har ingenting med det.

 

Anonymous poster hash: 89fa6...01d

[Anonym bruker]

Det går utover det sosiale for dette barnet, og barnet selv ønsker hjelp, men foreldrene vi ikke hjelpe.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

[Anonym bruker]

herregud, syke mennesker rundt omkring. tenk å blande seg opp i dette. du må jo være den perfekte mor! sikkert en nord-norsk budeie uten takt og tone og langt mellom naboene... jeg var selv sengevæter og moren min gjorde ikke noe med det. vi forsøkte medisiner en kort periode, men fikk voldsomme bivirkninger, så moren min droppet å gjøre noe med det. det vokste av seg først da jeg kom i puberteten.

 

jeg lever enda, og er ingen sosial avviker.

 

 

Anonymous poster hash: fb65c...46f

[Anonym bruker]

Seriøst?

Anonymous poster hash: a2004...200

[Anonym bruker]

Trøste og bære! Melde til BV for noe sånt? Hva med å passe sine egne saker??? Man melder ifra om vold, misshandling eller andre alvorlige ting. Sengevæting er faktisk ganske normalt og noe barn vokser av seg!

Anonymous poster hash: 38f33...539

[Anonym bruker]

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

[Anonym bruker]

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

 

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

[Anonym bruker]

syns det er sprøtt at du har sittet å diskutert dette med barnet! (siden du vet barnet gråter, og du vet at barnet ber sine foreldre på kne om hjelp). 

Skjønner ikke at du har noe som helst med dette å gjøre...

Anonymous poster hash: f0af1...555

[Anonym bruker]

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

[Anonym bruker]

 

syns det er sprøtt at du har sittet å diskutert dette med barnet! (siden du vet barnet gråter, og du vet at barnet ber sine foreldre på kne om hjelp).

Skjønner ikke at du har noe som helst med dette å gjøre...

 

Anonymous poster hash: f0af1...555

Er stemor, se svaret over

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Da tar du ungen med til legen og får minirin, det er jo kun naturlige hormoner som barnet mangler. Så får far si hva han vil etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0dfdc...4af

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Da tar du ungen med til legen og får minirin, det er jo kun naturlige hormoner som barnet mangler. Så får far si hva han vil etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0dfdc...4af

Jeg er stemor, så det går ikke. Moren har kontaktet lege, skole, tannlege osv og gitt beskjed om at det er kun mor og far som skal ha kontakt med dem angående barnet, bare de som skal få informasjon osv.

Mor har også gitt beskjed til legen/tannlegen at hvis far følger barnet så skal hun ha beskjed om hva som ble sagt osv, veldig kontrollfrik. Må vite alt og ha kontroll på alt.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

[Luksusdyret]

 

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Da tar du ungen med til legen og får minirin, det er jo kun naturlige hormoner som barnet mangler. Så får far si hva han vil etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0dfdc...4af

 

 

 

Haha, i en annen tråd lenger oppe mener de fleste at en stemor ikke har noe hun skulle ha sagt når det gjelder barnets sykdommer, medisinering, legetimer. Her er det plutselig råd om å ta barnet til legen uten at far vet og begynne å medisinere barnet mot mors og fars vilje. Ingen lege skriver ut en resept til en som ikke er barnets foresatt og som ikke har fullmakt fra minst en av foreldrene.

[Anonym bruker]

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

 

 

Da tenker jeg at du er en del av den indre familien og synes absolutt det er noe du kan blande deg opp i.

Barnevernet har likevel ikke noe i en slik sak å gjøre.

 

Selvfølgelig kan far bestille legetime uten mors tillatelse.

Bestill en time for han og barnet hos helsesøster eller lege du, og forlang at de skal dra dit.

 

Du kan eventuelt på egen hånd kjøpe slike laken til barnet, og sende med det et eksemplar som det kan ha hos mor også.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Da tar du ungen med til legen og får minirin, det er jo kun naturlige hormoner som barnet mangler. Så får far si hva han vil etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0dfdc...4af

Jeg er stemor, så det går ikke. Moren har kontaktet lege, skole, tannlege osv og gitt beskjed om at det er kun mor og far som skal ha kontakt med dem angående barnet, bare de som skal få informasjon osv.

Mor har også gitt beskjed til legen/tannlegen at hvis far følger barnet så skal hun ha beskjed om hva som ble sagt osv, veldig kontrollfrik. Må vite alt og ha kontroll på alt.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

 

 

Da gir dere i forkant beskjed til mor om hva dere har tenkt å gjøre med saken, og så gjør dere det.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

[Anonym bruker]

Far kan da ringe å bestille time hos legen til sitt barn uten å måtte be mor om tillatelse.

Å om foreldrene er så tafatt at de ikke klarer å hjelpe barnet med dette så ville jeg som stemor ha steppet inn å gjort det jeg kunne. Sånn matte kan du bestille på nett, du kan snakke med barnet om å begrense væskeinntak når kvelden kommer og du kan vekke barnet før du legger deg så h*n får gått på toalettet.

 

Greit at dette er ett veldig vanlig problem, men det er ikke så vanlig lenger når barnet går i 5 klasse. Gi far beskjed om at han må begynne å ta ansvar for sitt eget barn, at det ødelegger selvfølelsen til barnet og at barnet velger å trekke seg unna andre barn i frykt for at de skal finne ut av det. Om ikke far hadde gjort noe da så hadde jeg vurdert å ta kontakt med helsesøster. Om du kommer noen vei der som stemor vet jeg ikke, men jeg hadde gjort ett forsøk.

 

Anonymous poster hash: d7ff7...116

[Anonym bruker]

Synes det er flott at du ønsker å hjelpe barnet, Hi!

 

Det er jo håpløst at et barn skal slite så mye med noe som det kanskje kan få hjelp med.

 

Om jeg var deg ville jeg kontaktet helsesøster eller barnevern, slik du selv foreslår, for å be om råd. Det at barnet sliter så mye og det begynner å få sosiale problemer med dette og trekke seg unna venner, det mener jeg er alvorlig nok til at også bv kan involveres - i det minste bør de kunne gi deg råd.

 

Når foreldrene ikke evner å se sitt barns behov og ikke vil forsøke å hjelpe og barnet derav utvikler mer og mer problemer, da trenger de veiledning! Og da er trolig bv riktig instans.

 

Den moren høres ikke god ut - og jeg er enig i at samboeren din er en slabbedask når han ikke står opp for barnet sitt og tar vare på det! Enda godt du er en del av barnets liv!

Anonymous poster hash: 1fc03...7e7

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Hva er din relasjon til familien her da?

Og hvorfor trekker barnet seg unna de andre når det ikke skjer uhell på dagtid?

Jeg tenker at foreldrene nok har en plan, og at det kan være mye du ikke vet som foreldrene har vurdert eller drøftet med lege allerede, og at dette ikke egentlig er verken din sak eller en barnevernssak.

 

Fortell barnet at det selv kan oppsøke helsesøster og snakke om dette.

Og fortell barnet hvor vanlig dette faktisk er og at det ikke e noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

Jeg er stemor. Og nei, verken far eller mor har vært i kontakt med lege. De snakker omtrent ikke sammen. Moren fornekter det hele og faren(min samboer) er en lat slabbedask som ikke tør å si imot moren.

 

Barnet er flau over at h*n tisser på seg om natten, og er veldig redd for at andre skal finne ut av det.

I klassen h*n går i er barna veldig til å overnatte hos hverandre. Men stebarnet mitt tør ikke å overnatte, og blir lei seg når de andre barna snakker om alt det kjekke de gjorde når de sov hos hverandre. Dette gjør at h*n trekker seg mer og mer unna vennene sine. Og vennene begynner å stille spørsmål om hvorfor h*n aldri vil komme på overnatting eller ha overnattingsbesøk hjemme. H*n er blitt stille og innesluttet den siste tiden, smiler mye mindre enn før, vil ikke ut å leke osv.

 

Har snakket med faren, men han sier han ikke kan gjøre noe uten moren sin tillatelse, så jeg er rådvill nå. Har nevnt at h*n kan ta det opp med helsesøster på skolen, men der tør h*n ikke.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Da tar du ungen med til legen og får minirin, det er jo kun naturlige hormoner som barnet mangler. Så får far si hva han vil etterpå.

 

Anonymous poster hash: 0dfdc...4af

 

 

 

Haha, i en annen tråd lenger oppe mener de fleste at en stemor ikke har noe hun skulle ha sagt når det gjelder barnets sykdommer, medisinering, legetimer. Her er det plutselig råd om å ta barnet til legen uten at far vet og begynne å medisinere barnet mot mors og fars vilje. Ingen lege skriver ut en resept til en som ikke er barnets foresatt og som ikke har fullmakt fra minst en av foreldrene.

 

 

Medisinering tenker ikke jeg på som de første alternativet, og er det snakk om medisin må selvfølgelig far og mor være enige- men barnet skal selvfølgelig høres med sitt ønske.

En konsultasjon hos lege for å få kartlagt problemet og skissert de ulike behandlingsalternativene er uansett viktig.

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

[Anonym bruker]

Må vere noe som ikke stemmer her 👍🏼

 

Anonymous poster hash: 996f3...e22

[Anonym bruker]

Dette må tas tak i, så får heller mor rase så mye hun vil i ettertid. Bestill time hos legen, og ta gutten og evt. den sløve faren med. Legen vil henvise videre til sykehuset, hvor det vil bli tatt ultralyd av urinveiene for å sjekke om det er noe galt. Dette er veldig viktig. Vær åpen mot legen, og fortell han at gutten blir motarbeidet av foreldrene. Selvfølgelig er dette en stor belastning for gutten. Snart er det også leirskole, og andre overnattinger med klassen. Stå på! Mener vanligvis at steforeldre skal holde seg i bakgrunnen, men nå bør du som den eneste fornuftige voksne, ta ansvar for det stakkars barnet. Lykke til!

Anonymous poster hash: 64b19...5ef

[Anonym bruker]

 

Synes det er flott at du ønsker å hjelpe barnet, Hi!

 

Det er jo håpløst at et barn skal slite så mye med noe som det kanskje kan få hjelp med.

 

Om jeg var deg ville jeg kontaktet helsesøster eller barnevern, slik du selv foreslår, for å be om råd. Det at barnet sliter så mye og det begynner å få sosiale problemer med dette og trekke seg unna venner, det mener jeg er alvorlig nok til at også bv kan involveres - i det minste bør de kunne gi deg råd.

 

Når foreldrene ikke evner å se sitt barns behov og ikke vil forsøke å hjelpe og barnet derav utvikler mer og mer problemer, da trenger de veiledning! Og da er trolig bv riktig instans.

 

Den moren høres ikke god ut - og jeg er enig i at samboeren din er en slabbedask når han ikke står opp for barnet sitt og tar vare på det! Enda godt du er en del av barnets liv!

 

Anonymous poster hash: 1fc03...7e7

 

 

En del ser ut til å tro at veiledning er noe alle foreldre som gjør ting noe annerledes enn dem selv burde ha...

 

Her er mor og far uenige om hva som er best for barnet.

Ut fra hva jeg har lest så har mor for så vidt helt rett i at sengevæting er noe som vil gå over av seg selv, og en del terapeuter anbefaler nettopp at det ikke gjøres en stor sak ut av det. Men når barnet selv ønsker behandling, og det har vart så lenge, så er det absolutt på tide at far eller mor tar tak i det. Be far snakke med mor igjen, eller bestille legetime selv.

Gjøres ingenting de neste tre månedene, samtidig som problemet fortsatt er der- da hadde jeg konsultert med helsesøster på skolen eller barnevernet.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9fdd0...b4a

[Anonym bruker]

Jeg finner det fascinerende at du velger å være sammen med noen du beskriver som en lat slabbedask som ikke er villig til å gjøre det som klart er til sitt barns beste. 

Anonymous poster hash: 6b6e8...945

[Anonym bruker]

Hva skal jeg gjøre da? Barnet gråter ofte og er så flau over dette, det går utover det sosiale da barnet trekker seg mer og mer unna de andre barna, fordi h*n føler seg annerledes. Barnet omtrent ber sine foreldre på kne om at de tar h*n med til legen, for barnet vet det finnes hjelpemidler.

Hi

 

Anonymous poster hash: a6245...8a5

Var da veldig som dette eskalerte? Verre og verre for hvert innlegg du skriver! Nå ber han på sine knær, no less!

 

Sikker på det ikke bare er du som har et sykt ønske om å leke superhelt og ordne opp...? Var du voksen, ville du sparke mannen i ræva i stedet.

 

Anonymous poster hash: 00e2c...a92

[Anonym bruker]

Det må være frustrerende å sitte å se på dette uten å kunne utrette stort. Ville tatt en skikkelig oppvask med far, og bedt ham stå opp for barnet sitt. Far kan evt be om en time hos helsesøster hvor han, mor og barnet møter og får informasjon. Skjønner at dette må være helt grusomt for barnet.

 

Anonymous poster hash: 0afa5...41b