Jeg blir aleine...

[Anonym bruker]

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

[Anonym bruker]

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

 

Ønsker deg lykke til ☺

 

 

Anonymous poster hash: fd139...62c

[Anonym bruker]

 

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

 

Ønsker deg lykke til ☺

 

 

Anonymous poster hash: fd139...62c

I min situasjon så skjønner jeg desverre ingen ting. Vi har et godt sammarbeid, fungerer fint i hverdagen, har et godt sexliv og han er veldig glad i meg. Han har også veldig stor frihet til både å trene når han ønsker, jobbe lange dager og mye jobbreise. Men, han mangler de rette følelsene. Det er ikke en tredje person inn i bildet, så hva han er ute etter vet ikke jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor han tror han får det så mye bedre av å bli ungkar å se ungene en dag i uken og annenhver helg (kan ikke mer pga jobb). Spesielt ikke når jeg veit hvor mye barna betyr for han.

 

Det er vel kanskje derfor jeg håper at han etterhvert ser galskapen og at gresset ikke er så mye grønnere...

 

Men, jeg synest det er tungt. Er redd jeg skal gå rundt for alltid å være kvalm og trist.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

[Anonym bruker]

 

 

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

 

Ønsker deg lykke til ☺

 

 

Anonymous poster hash: fd139...62c

I min situasjon så skjønner jeg desverre ingen ting. Vi har et godt sammarbeid, fungerer fint i hverdagen, har et godt sexliv og han er veldig glad i meg. Han har også veldig stor frihet til både å trene når han ønsker, jobbe lange dager og mye jobbreise. Men, han mangler de rette følelsene. Det er ikke en tredje person inn i bildet, så hva han er ute etter vet ikke jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor han tror han får det så mye bedre av å bli ungkar å se ungene en dag i uken og annenhver helg (kan ikke mer pga jobb). Spesielt ikke når jeg veit hvor mye barna betyr for han.

 

Det er vel kanskje derfor jeg håper at han etterhvert ser galskapen og at gresset ikke er så mye grønnere...

 

Men, jeg synest det er tungt. Er redd jeg skal gå rundt for alltid å være kvalm og trist.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Tipper det er en annen han liker. Hvis man har det sååå bra så våkner man ikke bare en dag "og har ikke rette følelser lenger".

 

Anonymous poster hash: 9be25...39f

[Anonym bruker]

 

 

 

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

Ønsker deg lykke til ☺Anonymous poster hash: fd139...62c

I min situasjon så skjønner jeg desverre ingen ting. Vi har et godt sammarbeid, fungerer fint i hverdagen, har et godt sexliv og han er veldig glad i meg. Han har også veldig stor frihet til både å trene når han ønsker, jobbe lange dager og mye jobbreise. Men, han mangler de rette følelsene. Det er ikke en tredje person inn i bildet, så hva han er ute etter vet ikke jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor han tror han får det så mye bedre av å bli ungkar å se ungene en dag i uken og annenhver helg (kan ikke mer pga jobb). Spesielt ikke når jeg veit hvor mye barna betyr for han.

Det er vel kanskje derfor jeg håper at han etterhvert ser galskapen og at gresset ikke er så mye grønnere...

Men, jeg synest det er tungt. Er redd jeg skal gå rundt for alltid å være kvalm og trist. Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Tipper det er en annen han liker. Hvis man har det sååå bra så våkner man ikke bare en dag "og har ikke rette følelser lenger". Anonymous poster hash: 9be25...39f

Dessverre enig...

 

Menn går sjelden uten at de er "motiverte"... Så forbered deg på at en "ny" kjæreste er rett rundt hjørnet!

 

Når det gjelder deg selv... *KLEM* ...og det går selvsagt bra!!

I lengden har hatt nok gjort deg en tjeneste, du fortjener bedre

 

Anonymous poster hash: b0915...1d8

[Gjest Gul stjerne]

 

 

 

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

Ønsker deg lykke til ☺Anonymous poster hash: fd139...62c

I min situasjon så skjønner jeg desverre ingen ting. Vi har et godt sammarbeid, fungerer fint i hverdagen, har et godt sexliv og han er veldig glad i meg. Han har også veldig stor frihet til både å trene når han ønsker, jobbe lange dager og mye jobbreise. Men, han mangler de rette følelsene. Det er ikke en tredje person inn i bildet, så hva han er ute etter vet ikke jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor han tror han får det så mye bedre av å bli ungkar å se ungene en dag i uken og annenhver helg (kan ikke mer pga jobb). Spesielt ikke når jeg veit hvor mye barna betyr for han.

Det er vel kanskje derfor jeg håper at han etterhvert ser galskapen og at gresset ikke er så mye grønnere...

Men, jeg synest det er tungt. Er redd jeg skal gå rundt for alltid å være kvalm og trist. Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Tipper det er en annen han liker. Hvis man har det sååå bra så våkner man ikke bare en dag "og har ikke rette følelser lenger". Anonymous poster hash: 9be25...39f

Det tipper jeg også. Han kommer til å ha ny dame innen to måneder, så du bør stålsette deg.

[Anonym bruker]

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Det kommer til å gå bra med dere *klem*

 

Anonymous poster hash: 9a62e...866

[Anonym bruker]

Du kommer til åklare deg fint men jeg tror nok de damene over her har rett dessverre.

Anonymous poster hash: c1661...c37

[Anonym bruker]

 

 

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

 

Ønsker deg lykke til ☺

 

 

Anonymous poster hash: fd139...62c

I min situasjon så skjønner jeg desverre ingen ting. Vi har et godt sammarbeid, fungerer fint i hverdagen, har et godt sexliv og han er veldig glad i meg. Han har også veldig stor frihet til både å trene når han ønsker, jobbe lange dager og mye jobbreise. Men, han mangler de rette følelsene. Det er ikke en tredje person inn i bildet, så hva han er ute etter vet ikke jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor han tror han får det så mye bedre av å bli ungkar å se ungene en dag i uken og annenhver helg (kan ikke mer pga jobb). Spesielt ikke når jeg veit hvor mye barna betyr for han.

 

Det er vel kanskje derfor jeg håper at han etterhvert ser galskapen og at gresset ikke er så mye grønnere...

 

Men, jeg synest det er tungt. Er redd jeg skal gå rundt for alltid å være kvalm og trist.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Sånn var det her også, og han hadde absolutt ingen andre. Noe som selvfølgelig viste seg å ikke stemme...

 

Lykke til, jeg vet det er beintøft!!

 

Anonymous poster hash: 2a084...f86

[Anonym bruker]

Det er laget statistikk på dette, og det er dessverre veldig sjelden menn går fra partneren for å være alene, de går fordi de er forelsket i en annen.

 

Det kommer til å gå bra med dere, men vær forberedt på at det dukker opp en ny kjæreste veldig snart...

 

Anonymous poster hash: 8685b...166

[Mamma til 2 søte]

Sender deg en klem ❤

Og mannfolk som ikke vil/kan ha barna mer enn "normalt" samvær er ikke noe å samle på!

[Anonym bruker]

 

 

Samboeren min gjennom 15 år har bestemt seg for å flytte fra meg. Dette er veldig sårt og noe jeg absolutt ikke ønsker, så jeg håper så klart at han snart skal våkne og se galskapen. Men, om det skulle skje, så blir ikke det med det første.

 

Det jeg lurer på er hvordan dere som har vært igjennom dette tidliger har kommet dere gjennom det? Og er hverdagen aleine mye verre en tidliger, eller er den bra, bare på en annen måte?

 

Veit ikke hva jeg vil med dette annet en kanskje å høre at det kommer til å gå bra med meg og barna.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Jeg blir også alene, men det er jeg som går. Har den samme usikkerheten som du har mtp hverdagen. Er redd for å bli ensom, for at det skal bli hektisk osv.. tror også det vil bli trist å være uten mannen... men alternativet er verre.

 

Ønsker deg lykke til ☺

 

 

Anonymous poster hash: fd139...62c

I min situasjon så skjønner jeg desverre ingen ting. Vi har et godt sammarbeid, fungerer fint i hverdagen, har et godt sexliv og han er veldig glad i meg. Han har også veldig stor frihet til både å trene når han ønsker, jobbe lange dager og mye jobbreise. Men, han mangler de rette følelsene. Det er ikke en tredje person inn i bildet, så hva han er ute etter vet ikke jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor han tror han får det så mye bedre av å bli ungkar å se ungene en dag i uken og annenhver helg (kan ikke mer pga jobb). Spesielt ikke når jeg veit hvor mye barna betyr for han.

 

Det er vel kanskje derfor jeg håper at han etterhvert ser galskapen og at gresset ikke er så mye grønnere...

 

Men, jeg synest det er tungt. Er redd jeg skal gå rundt for alltid å være kvalm og trist.

 

Anonymous poster hash: 5cab6...50d

Oj det høres ut som han har funnet seg en annen... 😔 Trist. Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: b736a...f81

[Havhesten]

Kjære deg

 

Jeg ville ikke gitt meg uten kamp! Hvis det du beskriver er virkeligheten, og han er enig, bortsett fra "de rette følelsene" som han mangler, er ikke dette grunn til å gå etter mitt syn. Jeg ville kjempet for at disse "rette følelsene" kan arbeides med når deres fundament er så bra. Jeg ville krevet at han ble med i parterapi. Dere kan selvsagt prøve FVK, men jeg ville funnet meg en privat psykolog og gått til krisetime.

 

Det er muloig han har en annen, men uansett skal man ikke kaste samliv og familieliv på båten etter 15 år uten å ha gått maaange runder og uten at det virkelig er en god grunn.

 

jeg vet vi bor i et fritt land og han kan velge selv, men jeg ville rett og slett ikke ha funnet meg i det!!

 

Håper dere kan få en dialog og at det er en åpning for å arbeide med forholdet deres

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du samme som skrev her om dagen? Dere hadde fremdeles et aktivt sexliv og hadde det så bra selv om mannen hadde fortalt deg at han ikke hadde kjæreste følelser for deg lengre..??

 

Jeg sa det da og jeg sier det igjen. Han holder deg på gress- enten har han noen andre eller så tror han at han kan få noen. 

 

Slutt å ha sex med han. Stell deg, flørt med andre. Gjør mannen din vill i nikkesen! Vis han var han går glipp av og at det er hans tap!   

 

Det vil uansett gå bra alene! Det blir kjipt, men det blir også greit etterhvert! Lykke til

 

Anonymous poster hash: 92cff...d24