Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #1 Skrevet 16. august 2015 Da mener jeg dere som nesten ikke orker noen ting, som må ta det rolig hele dagen. Eller har en partner som ikke klarer å delta i familielivet slik andre fedre gjør. Først og fremst må jeg si at dette absolutt ikke er et angrep på dere, man kan ikke hjelpe at man er syk, og man må jo ta hensyn til kroppen slik at man kanskje kan få litt kvalitetstid med barna osv. Jeg bare lurer på om dere har noen tips til hva som holder liv i forholdet deres? Jeg har en venninne med en kronisk syk mann, han klarer nesten ingenting, kan stelle barna morgen/kveld og noen ganger være med ut på tur i helgene. Men ellers faller alt på venninnen min. Henting/levering i bhg, handling av mat, alt av husarbeid, leke med barna, følge barna til helsestasjonen/lege osv. Hun jobber 100% i tillegg, mannen er uføretrygdet med minimal inntekt. Jeg vet hun sliter, både fordi det er slitsomt å være alene om alt, men også fordi samlivet deres lider. Sjelden sex, sjelden komplimenter å få, hakking fra mannens side osv. Hun har tatt det opp med ham mange ganger, men han går i forsvar og drar "sykdoms-kortet". Og jeg synes synd i dem begge to! Han kan jo ikke noe for at han er syk! Og jeg skjønner godt at han sikkert blir deppa av at han ikke klarer å bidra mer i forholdet. Men samtidig har jeg selv levd i et forhold med en partner som overlot ALT til meg, og aldri ble med ut å leke med barna osv. Man føler seg så ensom! Så utrolig alene, nettopp fordi man faktisk er to. Jeg forstår henne så godt. De har vært sammen i mange år, og det har bare blitt verre. Samtidig synes jeg også veldig synd i mannen, og føler ikke helt at jeg kan slutte å forsvare ham, han har ikke valgt dette livet selv Så hvordan holder dere liv i forholdet? Kjærestekvelder hos dem blir som regel avlyst, han klarer ikke å holde seg våken lengre enn til barna er lagt. Anonymous poster hash: d4ca1...7ea
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #2 Skrevet 16. august 2015 Her er det jeg som er kronisk syk, dog tydeligvis i litt bedre form enn mannen til venninnen din. Men det er veldig mye som allikevel faller på mannen. Jeg passer på å takk han for det han gjør, istedet for å hakke på han Anonymous poster hash: 9d2fb...943
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #3 Skrevet 16. august 2015 Hvordan takker du ham? Det er vel det jeg trenger noen tips om... Anonymous poster hash: d4ca1...7ea
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #4 Skrevet 16. august 2015 Her er det også jeg som er den syke og jeg er veldig bevisst at det ikke er lett å være den friske partneren heller. Jeg hviler så mye jeg kan når jeg er alene på dagtid, vi velger å prioritere vaskehjelp så ingen av oss bruker oss opp på det. Jeg tilrettelegger alt jeg kan. Har en stor whiteboardtavle på kjøkkenet som det er min jobb å fylle ut med alle ukens planer. Jeg følger altså med på ukeplaner, nettsiden til idrettslaget, mailen osv og fyller inn fotballkamper, bursdager og allverdens som skjer. Mannen kan da bare se på den for å vite hva som skal gjøres. Jeg legger også frem og organiserer tingene som trengs, fotballsko, turndrakt, bursdagsgave osv så vi slipper stress med slikt. Jeg er også veldig bevisst hvordan jeg skal fremstå. Selv om jeg har smerter eller er utslitt koster det meg lite å stryke mannen på armen, gi han et smil, en klem og vise han takknemlighet og litt kjærlighet. Han har også stor frihet til å komme seg ut, han har blitt vant til at jeg blir hjemme, men har skjønt at det er helt greit at han lufter seg litt. Besøker en kompis, tar en tur på kino e.l for å komme seg ut litt. Når barna er lagt og jeg har deiset ned i sofaen er det helt greit at han forlater huset en stund. Nå er nok jeg i bedre form enn mannen du beskriver, for jeg er til hjelp i familien og bidrar med mitt selv om mye faller på mannen. Vi har sex 1-2 ganger i uken, og kan fint sitte på verandaen å skravle en time eller to om kvelden. Anonymous poster hash: 88d59...c9e
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #5 Skrevet 16. august 2015 Jeg tror det viktigste er å respektere hverandre, sette pris på hverandres innsats og ha forståelse for begrensningene, og selvfølgelig gjøre sitt beste for å være med å dra lasset heller enn å dra "sykdomskortet". Mannen min er kronisk syk, med veldig varierende form. De gode dagene utnytter han maksimalt, og det er oftere jeg må be ham roe ned så han ikke blir dårlig igjen med en gang, enn jeg må be ham om å gjøre noe. Og de dagene han bare ikke klarer å bidra, så ser jeg hvor fortvilet han er og at han gjerne vil. Det gjør det nok mye lettere å leve med enn om det hadde virket som han ikke brydde seg og utnyttet sykdommen til å slippe unna alt. Også kritiserer vi aldri det den andre gjør, men setter pris på at det blir gjort. (Nei, man velger ikke å være syk, men man kan velge å jobbe med hvordan man takler det. Sykdom er ingen unnskyldning for å hakke på andre.) Kjærestekvelder har vi ikke, men nå er ingen av oss særlig romantiske av oss heller, så det går fint. Har sex når vi orker, og orker vi bare litt så kan en kjapp en gjøre underverker også. Anonymous poster hash: 733ae...6b1
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #6 Skrevet 16. august 2015 Snakket en gang med en kronisk syk mann der konen har det litt slik du beskriver. Mannen er i bedre form enn det du beskriver og kunne hjelpe litt til, men mye falt på konen. Han kunne finne på å bli sur når han mente at konen ikke rakk over det hun skulle.Problemet der var egentlig innstillingen til mannen. Han mente at siden han var syk var det en selvfølge at konen tok alle oppgavene som han ikke kunne. Han har fortsatt samme standard på hvordan de f.eks. bør ha det hjemme og blir misfornøyd om konen ikke rekker over alt som nå faller på henne. Jeg tror andre med kronisk sykdom som faktisk ser at partneren gjør en ekstra innsats og anerkjenner denne har det mye bedre sammen selv om livet er annerledes. At de viser at de setter pris på dette og ikke mist at de faktisk ser at den andre gjør en ekstra innsats. Man skal selvsagt ikke takke og bukke hele tiden. Men det som var frustrerende for denne damen var å først være på jobb deretter aktiviteter med barna og rydde og ordne en hel kveld og så fikk hun kjeft for å ikke rekke over f.eks. å ta ut av oppvaskmaskinen. Slikt sliter på forholdet. Anonymous poster hash: 0e5a4...71c
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #7 Skrevet 16. august 2015 Snakket en gang med en kronisk syk mann der konen har det litt slik du beskriver. Mannen er i bedre form enn det du beskriver og kunne hjelpe litt til, men mye falt på konen. Han kunne finne på å bli sur når han mente at konen ikke rakk over det hun skulle. Problemet der var egentlig innstillingen til mannen. Han mente at siden han var syk var det en selvfølge at konen tok alle oppgavene som han ikke kunne. Han har fortsatt samme standard på hvordan de f.eks. bør ha det hjemme og blir misfornøyd om konen ikke rekker over alt som nå faller på henne. Jeg tror andre med kronisk sykdom som faktisk ser at partneren gjør en ekstra innsats og anerkjenner denne har det mye bedre sammen selv om livet er annerledes. At de viser at de setter pris på dette og ikke mist at de faktisk ser at den andre gjør en ekstra innsats. Man skal selvsagt ikke takke og bukke hele tiden. Men det som var frustrerende for denne damen var å først være på jobb deretter aktiviteter med barna og rydde og ordne en hel kveld og så fikk hun kjeft for å ikke rekke over f.eks. å ta ut av oppvaskmaskinen. Slikt sliter på forholdet. Anonymous poster hash: 0e5a4...71c Jeg tror det du beskriver her er ganske likt slik de har det...venninnen min gjør alt så godt hun kan, må attpåtil dra ut og handle mat etter at barna har sovnet for kvelden, når hun i tillegg må gjøre husarbeid og forberede ting til neste morgen. Hun fortalte meg her om dagen at hadde det ikke vært for at han er syk, ville folk rådet henne til å forlate ham. Hun har jo rett, det er jo det rådet dom blir gitt her inne når folk klager over at partneren ikke bidrar i det hele tatt. Og attpåtil er sure og fjerner seg følelsesmessig fra partneren. Folk skriver at man ikke må leve livet sitt slik at man ødelegger seg selv, og ofrer alt uten å få noe tilbake. Men her blir det liksom annerledes, fordi mannen beviselig har en fysisk sykdom. Men jeg begynte å tenke litt, er det virkelig greit da at venninnen min ofrer muligheten til et lykkelig liv? Det er sikkert fryktelig egoistisk å tenke slik? Anonymous poster hash: d4ca1...7ea
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #8 Skrevet 16. august 2015 Et tips: ha et eller flere av barna hennes på fast besøk hos deg, feks hver uke eller annenhver uke. Det hjelper! Anonymous poster hash: e05a8...352
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #9 Skrevet 16. august 2015 Snakket en gang med en kronisk syk mann der konen har det litt slik du beskriver. Mannen er i bedre form enn det du beskriver og kunne hjelpe litt til, men mye falt på konen. Han kunne finne på å bli sur når han mente at konen ikke rakk over det hun skulle. Problemet der var egentlig innstillingen til mannen. Han mente at siden han var syk var det en selvfølge at konen tok alle oppgavene som han ikke kunne. Han har fortsatt samme standard på hvordan de f.eks. bør ha det hjemme og blir misfornøyd om konen ikke rekker over alt som nå faller på henne. Jeg tror andre med kronisk sykdom som faktisk ser at partneren gjør en ekstra innsats og anerkjenner denne har det mye bedre sammen selv om livet er annerledes. At de viser at de setter pris på dette og ikke mist at de faktisk ser at den andre gjør en ekstra innsats. Man skal selvsagt ikke takke og bukke hele tiden. Men det som var frustrerende for denne damen var å først være på jobb deretter aktiviteter med barna og rydde og ordne en hel kveld og så fikk hun kjeft for å ikke rekke over f.eks. å ta ut av oppvaskmaskinen. Slikt sliter på forholdet. Anonymous poster hash: 0e5a4...71c Jeg tror det du beskriver her er ganske likt slik de har det...venninnen min gjør alt så godt hun kan, må attpåtil dra ut og handle mat etter at barna har sovnet for kvelden, når hun i tillegg må gjøre husarbeid og forberede ting til neste morgen. Hun fortalte meg her om dagen at hadde det ikke vært for at han er syk, ville folk rådet henne til å forlate ham. Hun har jo rett, det er jo det rådet dom blir gitt her inne når folk klager over at partneren ikke bidrar i det hele tatt. Og attpåtil er sure og fjerner seg følelsesmessig fra partneren. Folk skriver at man ikke må leve livet sitt slik at man ødelegger seg selv, og ofrer alt uten å få noe tilbake. Men her blir det liksom annerledes, fordi mannen beviselig har en fysisk sykdom. Men jeg begynte å tenke litt, er det virkelig greit da at venninnen min ofrer muligheten til et lykkelig liv? Det er sikkert fryktelig egoistisk å tenke slik? Anonymous poster hash: d4ca1...7ea Når mannen ikke setter pris på henne og jobben hun gjør både ute og hjemme og han bare er sur og krevende syns jeg ikke hun trenger å beholde han kun for at hun en gang valgte han. Selv om han er syk trenger han ikke å være sur, negativ og forvente at hun skal gi opp hele livet sitt for han som ikke en gang kan komme med gode ord om alt hun gjør for familien og han. Anonymous poster hash: e1660...f39
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #10 Skrevet 16. august 2015 Jeg tror det aller lureste er om de kommer seg på et samlivskurs som er beregnet for dem! Det er mange "diagnoseorganisasjoner" som kjører dette. Så syk som han er blir jeg litt i stuss om. Jeg har en slektning (mor) som er svært syk. Hun klarer likevel å stille opp mer enn det du beskriver. Jeg har en skade for livet. Det går opp og ned. (De fleste er vel ikke like dårlige hele tiden). Jeg har blitt ganske flink til å si i fra når jeg er dårligere enn normalen. Å dra "sykdomskortet" ofte er lite klokt i et samliv. Man må rett og slett sette seg ned å prate litt om hva som går og ikke går. OG har man satt barn til verden, så må man jo ofre også litt helse av og til for å følge opp. For min del hadde jeg først en lang diskusjon med meg selv og deretter en med mannen min før vi satte i gang "produksjonen". Anonymous poster hash: 1e2ae...741
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #11 Skrevet 16. august 2015 Jeg var den syke i flere år. Men for meg var det veldig viktig med godt humør, at jeg bidro med det jeg kunne, og vi hadde regelmessig sex. Her så ordnet og leverte jeg barna på morgningen. Barnehagen lå rett ved huset, og da fikk barna bedre tid på morgningen. Så dro jeg hjem og slappet av. Klarte ofte og sette i gang en maskin med klær i løpet av dagen. Faren hentet barna i barnehagen, og da hadde jeg laget middag til de kom hjem. Noen middager lager jo omtrent seg selv og, og hva det ble til middag, kom helt an på formen min. Så resten av dagen så lekte jeg og koste meg med barna, det jeg orket. Formen min var veldig varierende. Far gjorde det samme. Han spilte og fotball 1-2 ganger i uka. Og det var sjelden han måtte droppe det, fordi jeg var syk. I verste tilfelle, så fikk jeg sette på film til barna, og ligge med de i sofaen og se på. Syntes det var veldig viktig at far fikk hatt litt fritid, møte kompiser, og gjøre det han ønsket og. Så var vi flinke til å ha sex regelmessig. Og jeg var stort sett i godt humør, det og er nok viktig. Anonymous poster hash: 20385...ae5
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #12 Skrevet 16. august 2015 Jeg vet ikke jeg...jeg tar gjerne barna hennes noen timer, men de får ofte hjelp til barnepass av besteforeldre, og så planlegger de f.eks. å gå ut og spise, og så blir det ikke noe av likevel. Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke skjerper seg, når han vet at hun ikke har det noe bra! Og når han vet at han kan miste alt hvis hun får nok. Han har ikke inntekt nok til å beholde huset selv, han klarer jo ikke engang å handle inn mat eller levere barna i bhg. Hvordan skulle han klart å ha barna på samvær? Han elsker dem høyt, det er jeg sikker på. Og han ville nok følt at det naturlige var en 50/50-ordning, men når han klarer så lite? Så han kan da miste bolig, barn og kone. Jeg mener ikke at han skal slite seg ut med husarbeid, klarer han ikke så klarer han ikke. Men han kunne jo vært mer hyggelig og elskverdig mot henne som gjør alt for ham? Anonymous poster hash: d4ca1...7ea
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #13 Skrevet 16. august 2015 Jeg vet ikke jeg...jeg tar gjerne barna hennes noen timer, men de får ofte hjelp til barnepass av besteforeldre, og så planlegger de f.eks. å gå ut og spise, og så blir det ikke noe av likevel. Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke skjerper seg, når han vet at hun ikke har det noe bra! Og når han vet at han kan miste alt hvis hun får nok. Han har ikke inntekt nok til å beholde huset selv, han klarer jo ikke engang å handle inn mat eller levere barna i bhg. Hvordan skulle han klart å ha barna på samvær? Han elsker dem høyt, det er jeg sikker på. Og han ville nok følt at det naturlige var en 50/50-ordning, men når han klarer så lite? Så han kan da miste bolig, barn og kone. Jeg mener ikke at han skal slite seg ut med husarbeid, klarer han ikke så klarer han ikke. Men han kunne jo vært mer hyggelig og elskverdig mot henne som gjør alt for ham? Anonymous poster hash: d4ca1...7ea De bør oppsøke hjelp, og da særlig han. Jeg er ufør og kronisk syk selv (svarte lenger opp i tråden), og det er lett å bli både bitter, deprimert og sinna på skjebnen, ingen ønsker jo å ligge på sofaen og føle liver farer forbi uten at man får ta del i noen av de tingene andre tar som en selvfølge. Jeg må innrømme at det nok var et par år jeg ikke var verdens letteste å leve med jeg heller, det er en veldig tøff sorgprosess det å akseptere kronisk sykdom og at livet ikke blir sånn som man hadde trodd. Men depresjoner er det hjelp å få med, sorgprossesen kommer man igjennom, og da er det om å gjøre å stå støtt på andre siden uten å ha blitt bitter. Jeg føler jeg har det bra mentalt nå, jeg har akseptert skjebnen min og gjør det beste ut av dagene. Mannen min har stått fjellstøtt ved siden av meg gjennom denne prosessen og det elsker jeg han enda høyere enn jeg gjorde før for. Det har jeg ingen problemer med å formidle til han og vise han i dag, han føler seg elsket og verdsatt, det vet jeg. Men da jeg hadde mine tøffeste år, da var jeg ikke mye elskverdig, jeg var avvisende og deprimert. Kanskje det er der mannen til venninnen din er nå? Da trenger han hjelp, for det er en vond prosess, og det er ikke sikkert venninnen din alene kan hjelpe han. Antagelig trenger han proff hjelp, noen å snakke med, noen å bearbeide sinnet og bitterheten med, for det føles urettferdig å rammes av kronisk sykdom. Jeg mener ikke å unnskylde dårlig oppførsel, men om han er på det mørke stedet er det ikke sikkert han evner å ta seg sammen, da må han oppsøke hjelp (lege, psykolog) Anonymous poster hash: 88d59...c9e
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #14 Skrevet 16. august 2015 Min mann er blind, vet ikke om det er den "rette" lidelsen du er ute etter, men jeg svarer nå uansett I det daglige kommer egentlig alt på meg. Jeg må kjøre barn i barnehagen samt kjøre mannen til jobb. Alt av husarbeid havner på meg samt vedlikehold av bolig. Det er iblant slik at jeg føler meg svært så alene og det er stygt av meg, men det kjennes iblant ut som om at jeg er den eneste voksne i forholdet siden han ikke kan bidra med like mye som meg. Huff, slemt av meg - jeg vet. Men det som holder oss sammen er at vi har alltid noe å snakke om, jeg kan velte ut min frustrasjon og søke veiledning og råd hvis det er noe jeg føler for og det samme med ham. Han stiller opp bestandig på den beste måten han kan på, han jobber og har aldeles ikke lagt seg ned for å dø etter at han mistet synet. Det er iblant litt vondt når ungene skal vise frem det de har lært på kulturskolen og mannen ikke kan se på den lille ballerinaen som danser som en engel, eller at pappa ikke kan se den fine krusedullen som den minste tegnet så fint. Men hans sorg er nok større en min. Anonymous poster hash: 28386...1b3
Anonym bruker Skrevet 16. august 2015 #15 Skrevet 16. august 2015 Huff. Ingen kan hjelpe for at de blir syke. Men hakking på partneren kan de altså styre selv! Anonymous poster hash: f1e72...c46
Anonym bruker Skrevet 17. august 2015 #16 Skrevet 17. august 2015 Tusen takk for alle svar! Jeg vet ikke hva som kommer til å skje mellom dem, men forhåpentligvis ordner det seg til det beste. Synes ikke det er rett at en skal ofre livet sitt for en annen, spesielt ikke når man bare får sure miner tilbake... Anonymous poster hash: d4ca1...7ea
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå