Jeg er ensom, jeg har ingen venner......hvorfor har jeg ikje gode venner?

[Anonym bruker]

Jeg er 40 år. Gift, med en sjømann. En som jobber på båter som seiler på alle hav. Han er, og har i de 20 årene vi har holdt sammen vert ombord o 3 og 4 måneder av gangen.

 

Derfor, når han begynte seile, i en alder av 17 år, var han så lenge borte at han ikke greide opprettholde noe særkig sosialt liv når han kom hjem. Untatt med ett par "drikkekompiser".

 

Husk at den gangen var det ikke mulig å holde kontakten slik som må, via sosiale medier. Den gangvreiste han ut, og man hverken så eller hørte fra han på 3 mnd.

Eneste komuniksjon var tlf, over satelitt til 24 kr pr minutt,eller Rogaland radio, ett åpent samband, hvor det var mange som lyttet. Selv i dag er eet ikke internett ombord til mannskapet. Forvdet første er båten stort sett på havet og der ute er det ingen dekning. Og i nærheten av land trenger båtens administrasjon den nett linja båten har. Mannskapetn på 25 personer på slike handelsflåter er ike prioritert ift å få deleven alleredevdårlig nett linje.

 

De slik er det ibdag. Da mannen min var ung fokk de brev hjemmefra 1 til 2 ganger pr tur, og noen ganger kom sjønannskirkene ombord med vueb vg og dagbladet som kunne være mangebuker gamle.

 

Når han kom hjem hadde kompiservendretvseg, de jaddevfårr faste forhold, etter hvert etablert de deg. Og en sjømann som dukka påå medveibkasse øl på jakt etter fest var ikke intwresangt. Libet hjeme fortsatte. Uten han.

 

Men han var glad i meg da. Vi haddevsamjedrikjekompiser. Selv om jeg nå,20 år etter tenker at han garantert valgte meg, forde det var ingen andre.

 

Selv valgte jeg han av samme grunn. Jeg var 17 år. Jeg gadde 1 venninde. Jeg far den tjukke. Den stygge. Jeg kunne ikje akkurat velge å vrake. Så jeg valgte han, og han valgte meg.

 

Vi flyttet sammen, og forlovet oss.

Min ene veninde gikk ikje heilt sammen med han. Han har ingen til felkes med han. Hun er interisert i party, ut på byen danse synge...tjo og hei...... det ble mannen aldrig med på. Alt for dyrt å gå ut. Han kjenner ingen, nei elersbtakk,mhan sitter heller ikke å trykker på datan.....nerden.

 

Slik gikk livet, han bar bortrbov3 måeder, hjeme i 2 måeder, ute i tre, hjemje i to. Livet mitt ble endret. Jeg var jed vennida mi når han var ute, og huemme samjen med han da han var hjemme.

 

Vennindene fikk etter hvert barn og sammboere. Men min mann og de fant aldrig en felles platform. Han var datanerd, de var familiemenn.

 

Vi fik ikke barn....år etter år uten prevensjon, ett svangeskap i sa tidlig. Flere ganger.

 

Eg led i stillhet, orket ikke dele nederlagene med veninervaom fikk de kule kavalerene som alle likte, somnspite gitar, og bar på alles lepper. På bakgrunn av dette har min mann også blitt en rermittkreps.

 

Hal lier ikje folk. Har ike noe å snakke med andre om, han kjenner ikke folk.

 

Mine veninder ble mødre, en, etter en. Og jeg var verdens beste venn. Jeg hadde m3r å rutte med. Jeg var trygg og stabil ogvsatt barnevakt, brukte masse penger på veninden sitt barn. Ble med på babysvømmoing. Heg bakte til bursdager, og jeg hjalt care sammen....

 

Så her sitter jeg, etter over 20 år med han, vi har en sønn, på 10 år, viver på møter på skoelen, vi bor i en lien bygd, og det er begrensa hvor mue du vet,,,,

 

I årenes løp har jeg altid stilt opp. Min økonomi var bedren enn deres, så eg har kjøpt inn mye barneklær..... Hjulpet dem, kjøpt barneklær og sko.....altid spandert.

 

Så valgte jeg å bli med han ombord 4 turer. Disse fire ble turene ombord varte i 3 måneder.så når jeg kom hjem hadde venindene gått videre. Ikke lett å komme inn igjen. Så ble det samboerbrudd på venninder, de ble alenemødre. De ordnet med frihelger på samme helg og var mye ute. Når min mann var hjemme satte jeg hjemme med han, uten venindene. Eller, jeg satt alene, for han satt på hjemmekontoret medbpc sin. Dette var før laptoppens og mobilens tid, husk det.

 

Vennindene utviklet netverk som jeg ikke var en del av når jeg var med hsn på sjøen. Ut på byen annahver helg,da hadde jo mødrene barnefri...party party....

 

Jeg sa stort sett nei, de få gangene jeg ble spurt. Jeg ble kraftig overvektig og jobmerbovervektig, jo bedre passet en eremittkreps tilværelse meg. Jeg sa hei til alt sosialt. Jeg skammet meg over kroppen min. Så sluttet spm om å bli med å komme. De bare dro. Jeg fikk høre om dt etterpå.

 

De kjente å mange jeg ikke kjente.

Alt ble bare kleint.

Manhen min liker sin data-nerd verden, og er glad for alle sosiale sammenhenger han slipper.

 

Slik har det vert no i 20 år. Han, liksom jeg, har mistet evnenbtil å omgåes folk.

 

Jeg føler han er sosialt inkompetent.

 

Jeg har ei venninde. Viber faddre på alle 4 barna deres......en det erben tvilsom greie. Barneernet kom å hentet barna deres for noen r tilbake.

 

Jeg er altid den som blir spurt om hlelp, blårer opp ballonger, pumper opp bassenget...

 

Eg gar ett par yil, en de er flyttet. Det ver bare sporadisk kontakt.....trist.

 

Nå yar vi flyttet inn i boligfelt. Min msnn finner ikke venner han heller. Eller, jo han er på hils med mange, men ingen kommrr på besøk.

Han har ikke noe å snakke med dem om.....de forstår ikke det han gjør hjemje.

 

Selv bar jeg så kyebalene og trøste-spiste så jeg ble tjukk...ogvda ville jeg ialefall ikke ut....

 

Så min mann og jeg satt hjemme i hvert vårt rom. Han med data og jeg med tv.

Barn var fanskelig, vi mistet flere,men ingen skjønte omfanget.

 

Så må sitter jeg her,det kan gå uker uten at de ser meg. Jeg har 2 veninder. Men de ber mer "bekjente". På face har jeg få venner, irl enda ferre.

 

Jegber venn med halparten av boligfeltet het, men bare sånn at jeg liker detes poster innimellom, og visa versa.

 

Set andre ha masse venner, kjenner jeg blir missunnelig, jeg vil også...... hvorfor er jeg bra nok til å hente bringe for dem når bilen streiker, bra nok til varnevaktt.... untatt til det som skjer.

 

Alle de andre har besøk på terassen, de står i feltet sg snakker sammen.

 

Jeg står å ser på. Og føler meg som en kløn.......

 

 

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

[Gjest Antarctica]

Hei!

Du må jo selv velge å være sosialt aktiv UTEN mannen din! Særlig hvis han er uteseiler (og hvis han er datanerd også). Hans valg om ikke å ha venner skal da ikke hindre deg i å ha det??

[Anonym bruker]

For det første var det som mange autokorrektfeil og slurvefeil i det du skrev at det nesten var uleselig. Så skriver du at dere aldri fikk barn, men likevel har dere en sønn på 10 år?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0bf75...31e

[Anonym bruker]

For det første var det som mange autokorrektfeil og slurvefeil i det du skrev at det nesten var uleselig. Så skriver du at dere aldri fikk barn, men likevel har dere en sønn på 10 år?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0bf75...31e

Enig!

 

 

Anonymous poster hash: 230b3...72b

[Anonym bruker]

Himmel her var det mye uleselig. Du får kikke igjennom innlegget ditt og rette opp i feilene du;)

 

Anonymous poster hash: cf971...629

[rytme]

Det var veldig mye som ikke gikk an å forstå her.

 

Men en ting kan jeg si.Det er ene og alene DU som er ansvarlig for din mangel på venner. Dette høres kanskje negativt ut, men det er det ikke. Det betyr at det er ene og alene DU som kan endre på det og gjøre noe med det. La mannen sitte hjemme og spør om ikke en av damene i nabolaget vil være med på kafe. Skriv en kontaktannonse i et blad eller på nett. Ta kontakt med en av dine tidligere venninner og be henne med på kino uten barn. Du må ta initiativ. Det er kun deg det står på. 

 

Jeg skjønner godt at dine tidligere venninner sluttet å invitere deg med når du i en periode takket nei til alt. Slik fungerer det. Du må ta et valg og så hoppe i det. Hva har du å tape? 

[Anonym bruker]

Uttrykker du deg like dårlig muntlig som skriftlig, skjønner jeg veldig godt at ingen orker å snakke med deg. Detta var ikke mye forståelig.

 

Anonymous poster hash: 16142...82d

[Anonym bruker]

Beklager. Skjønner ikke halvparten av det du skriver

 

Anonymous poster hash: fb554...c34

[Anonym bruker]

Hvor full var du når du skrev dette?

 

Anonymous poster hash: 02171...7a6

[BareMas]

Dette var svært langt og noe usammenhengende, men fra det jeg leser, så legger du mye av skylden for ditt manglende sosialliv på din asosiale mann. Det er ikke riktig, det er ditt liv og ditt ansvar.

[Anonym bruker]

Vi fikk ikke barn de første 14 årene vi prøvde. Men etter 2 ivf, 2 fryseforsøl, og 1 icsi fikk vi 1 barn. Men da var alle de andre ferdig med småbarns perioden, de var på helt annet sted i livet.

 

Det at jeg hadde sittet å lyttet oppmerksomt på detaljerte føde historier, klappet begeistret forde ungen bæsja bra den dagen, rullet rundt, rllrt tok sine første steg. Det hadde ingen betydning når jeg satt her, med ett etterlengtet barn, som mange bare sikket og sa "åhh så glad jeg er for at jeg ikke har småunger mer...hohoho"

 

Ja mye skrivefeil.

beklagger det. Ikje full nei.

En kombinasjon av dyslexi, og trøtt, og at jeg prøver skrive alt for fort på nettbretet.

 

Beklager.

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

[Anonym bruker]

Det virker som om det var du som trakk deg unna da venninnene dine levde et annet liv enn deg. De fortsatte å invitere deg, men du slet med å føle deg til rette. 

 

Det er du som må ta initiativet nå. Inviter dine gamle venninner, eller finn noen nye du føler du har mer til felles med. Glem fortiden, ikke vær bitter for at du ikke får igjen for at du alltid stilte opp for dem, men ikke følte du fikk det samme tilbake. Start forfra og finn noen du har noe å snakke om med.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 8a2e7...bf1

[Anonym bruker]

Det virker som om det var du som trakk deg unna da venninnene dine levde et annet liv enn deg. De fortsatte å invitere deg, men du slet med å føle deg til rette.  Det er du som må ta initiativet nå. Inviter dine gamle venninner, eller finn noen nye du føler du har mer til felles med. Glem fortiden, ikke vær bitter for at du ikke får igjen for at du alltid stilte opp for dem, men ikke følte du fikk det samme tilbake. Start forfra og finn noen du har noe å snakke om med. Lykke til! Anonymous poster hash: 8a2e7...bf1

Tusen tak for ett svar uten dømming.

på få setninger treffer du nok spikeren på hodet.

 

Dette er vanskelig, og når jeg er så uvant i sosiale situasjoner vet jeg ikke hca jeg skal si. Jeg kan ikke småprat.

 

Men jeg må prøve, jeg skal leve i 60 år til, men ser for meg at jeg er en av de som ligger død i leiligheta i x antall dager/uker, forde ingen merker at jeg er borte.

 

Satt her og så på face at flere jeg kjenner er 40 år i år. De inviterer til div lag. De har feiret slik og sånn med så og så mange gjester.

 

Hvem kunne jeg invitert i mitt 40 årslag?

mannen min, mamma, svigerfar, bror. Barnet mitt.

ja kunne vel innvitert 2-3 stykker til, men jeg kjenner dem soppas at de ikje hadde kommet.

 

Selv min "beste" venninde, som jeg var tettest med, hun som var forloveren min, hun holdt ingen tale i bryllupet, og dro hjem kl 00,30......og jeg vet hun møtte andre venner og dro "ut" eterpå.....

 

Så jeg tviler på om hun hadde orket kome i en 40 årsdag sammen med min gamle mor, og svigerfar lissom.....

 

Men takk kjære deg, for ett seriøst svar.

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

[Anonym bruker]

Jobber du ikke slik at du møter mennesker på den måten? Hobbyer? Ikke skyld på mannen, du er selv ansvarlig for å byffe et nettverk om du ønsker det.

Anonymous poster hash: c1765...789

[Anonym bruker]

Jobber du ikke slik at du møter mennesker på den måten? Hobbyer? Ikke skyld på mannen, du er selv ansvarlig for å byffe et nettverk om du ønsker det. Anonymous poster hash: c1765...789

Jobber i bhg. Liten privat bhg, totalt 9 ansatte, ei tysk, ei latvisk, ei irak, ei fra iran, ei fra belgia. Og fler av disse snakker dårlig norsk. Vi er ikke i samme alder. Vi er kolegaer på jobb, men omgåes ike på fritiden. De bor alle inne i byen. Jeg bor 40 minutt unna.

 

Når arbeidsdagen er over drar man hjem til seg og sitt.

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

[sug lut]

Har du noen hobbyer, interesser, noe som gjør at du kan møte andre over fellesinteresser? Eller er det noen slike ting du kunne tenke deg å starte med? Hund, frimerker, hekling, sjakk, hage, folk møtes over det meste.

[Anonym bruker]

Du høres litt desillusjonert ut. Finn deg en ny hobby og ta nye initiativ.

Prøv å ikke være så negativ som du er her.

 

Anonymous poster hash: 5674f...7ea

[Anonym bruker]

 

Jobber du ikke slik at du møter mennesker på den måten? Hobbyer? Ikke skyld på mannen, du er selv ansvarlig for å byffe et nettverk om du ønsker det. Anonymous poster hash: c1765...789

Jobber i bhg. Liten privat bhg, totalt 9 ansatte, ei tysk, ei latvisk, ei irak, ei fra iran, ei fra belgia. Og fler av disse snakker dårlig norsk. Vi er ikke i samme alder. Vi er kolegaer på jobb, men omgåes ike på fritiden. De bor alle inne i byen. Jeg bor 40 minutt unna.

 

Når arbeidsdagen er over drar man hjem til seg og sitt.

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

Så ta initiativ til å møtest da, menneske! Du får ikke venner av å sitte hjemme og sture! Du kan foreslå lønningspils feks?

 

Anonymous poster hash: 948c7...bf5

[Anonym bruker]

Hohoho, lønningspils..... kun ei dame der som drikker, og hun blir sett rart på. Julebord feks, det bruker å være økoøogisk vegetar mat hjemme hos styreren.....bhg er i hagen på eiendommen hennes.

 

Litt vanskjelig å forelså å møte de jeg jobber sammen med.

 

Men de andre jeg kjenner, de har alle mer enn nok med seg og sitt, og jeg har ingenting å snakke med dem om.

 

Jeg skulle så gjerne ønske, men år som overvektig, mobbet, og 3 hjul på vogna, har satt sine spor. Jeg tør ikke snakke på møter eller i forsamlinger, jeg har ikke meningers mot. Jeg føler jeg kan ingenting, og får ikke til noe.

 

Jeg kan jabbe og prate med mannen min, men møter jeg andre så er det hei, ja, nei, eh, host, kremt, altså, jojo, det var no litt regn i dag......eh,

 

Jeg er av den typen som dersom jeg først tar ordet på møter eller noe, så begynner andre å snakke mens jeg snakker. Jeg snakker for lavt, er for usikker, og stotrer og stammer.

 

Dere vet, det er enkelte som åpner munnen og alle lytter, de har en sånn naturlig måte å være på som gjør at alle holder munn og lytter, men jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg sier helst ikke noe, bare nikker svakt dersom jeg er enig.

 

Jeg synes det er vanskelig å snakke med naboen. Jeg kan si hei når jeg møter dem, men ikke stoppe, da blir det pinlig taushet og jeg vet ikke hva jeg skal si....blir bre trasig....har prøvd.

 

Jeg prø er være så positiv, og hjelpsom, og vennlig, jeg er altid blid, presset meg selv til å snakke med folk mer enn jeg er komfertabel med. Men feks i vår, var detmøte i velforeninga.

 

Jeg hater å komme in i ettt rom sist, for da vet jeg ike hvor jeg skal sitte, derfor kommer jeg først. Det var satt opp langbord, jeg kom først, og alle kom når de hadde satt seg vardet var to ledige stoler. De to ved siden av meg...... ingen satte seg ved siden av meg.

 

Etter flere saker og diskusjoner runt bordet skulle vi ta litt kaffe og kake, og diskutere en spesifikk sak litt løst. Kaffekanner, kopper, og kake ble sent rundt, folk snakket sammen, sånn tre-fire stykker sammen, mens jeg satt der alene.....følte meg slik som i gymmen på ungdomsskolen, når jeg sto igjen alene og ikke var valgt i gymmen, og ble den siste, som sto igjen, og bare måtte gå på det ene laget.

 

Jeg beit tenna sammen og satte meg på en stol ved siden av de som satt nermest meg, hjertet hamret og jeg var kvalm. Jeg gjorde det, og nikket og sa litt "ja og ha", og ingen kunne tengt at jeg egentlig hadde det fryktelig.....

men det var heller ingen som henvente seg til meg.

 

Kanskje jeg tar heilt feil.....for jeg ser på meg selv som ei snill, vennlig, oppmerksom, lyttende dame. Jeg ser andres behov, jeg stiller opp, jeg selger lodd, jeg baker kake, jeg er den som altid er med på dugnad, jeg stiller som barnevakt, jeg legger ut, jeg henter, og bringer, og jeg smiler og er hyggelig. Til tross for stormene som rir inni meg.

 

Men alikevel, det knyttes ikke band, jeg har ingen venner.

 

Det er vanskelig når man er 40 +, man ringer ikke akkurat på og spør om de blir med ut å leker......

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

[Anonym bruker]

Hohoho, lønningspils..... kun ei dame der som drikker, og hun blir sett rart på. Julebord feks, det bruker å være økoøogisk vegetar mat hjemme hos styreren.....bhg er i hagen på eiendommen hennes.

 

Litt vanskjelig å forelså å møte de jeg jobber sammen med.

 

Men de andre jeg kjenner, de har alle mer enn nok med seg og sitt, og jeg har ingenting å snakke med dem om.

 

Jeg skulle så gjerne ønske, men år som overvektig, mobbet, og 3 hjul på vogna, har satt sine spor. Jeg tør ikke snakke på møter eller i forsamlinger, jeg har ikke meningers mot. Jeg føler jeg kan ingenting, og får ikke til noe.

 

Jeg kan jabbe og prate med mannen min, men møter jeg andre så er det hei, ja, nei, eh, host, kremt, altså, jojo, det var no litt regn i dag......eh,

 

Jeg er av den typen som dersom jeg først tar ordet på møter eller noe, så begynner andre å snakke mens jeg snakker. Jeg snakker for lavt, er for usikker, og stotrer og stammer.

 

Dere vet, det er enkelte som åpner munnen og alle lytter, de har en sånn naturlig måte å være på som gjør at alle holder munn og lytter, men jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg sier helst ikke noe, bare nikker svakt dersom jeg er enig.

 

Jeg synes det er vanskelig å snakke med naboen. Jeg kan si hei når jeg møter dem, men ikke stoppe, da blir det pinlig taushet og jeg vet ikke hva jeg skal si....blir bre trasig....har prøvd.

 

Jeg prø er være så positiv, og hjelpsom, og vennlig, jeg er altid blid, presset meg selv til å snakke med folk mer enn jeg er komfertabel med. Men feks i vår, var detmøte i velforeninga.

 

Jeg hater å komme in i ettt rom sist, for da vet jeg ike hvor jeg skal sitte, derfor kommer jeg først. Det var satt opp langbord, jeg kom først, og alle kom når de hadde satt seg vardet var to ledige stoler. De to ved siden av meg...... ingen satte seg ved siden av meg.

 

Etter flere saker og diskusjoner runt bordet skulle vi ta litt kaffe og kake, og diskutere en spesifikk sak litt løst. Kaffekanner, kopper, og kake ble sent rundt, folk snakket sammen, sånn tre-fire stykker sammen, mens jeg satt der alene.....følte meg slik som i gymmen på ungdomsskolen, når jeg sto igjen alene og ikke var valgt i gymmen, og ble den siste, som sto igjen, og bare måtte gå på det ene laget.

 

Jeg beit tenna sammen og satte meg på en stol ved siden av de som satt nermest meg, hjertet hamret og jeg var kvalm. Jeg gjorde det, og nikket og sa litt "ja og ha", og ingen kunne tengt at jeg egentlig hadde det fryktelig.....

men det var heller ingen som henvente seg til meg.

 

Kanskje jeg tar heilt feil.....for jeg ser på meg selv som ei snill, vennlig, oppmerksom, lyttende dame. Jeg ser andres behov, jeg stiller opp, jeg selger lodd, jeg baker kake, jeg er den som altid er med på dugnad, jeg stiller som barnevakt, jeg legger ut, jeg henter, og bringer, og jeg smiler og er hyggelig. Til tross for stormene som rir inni meg.

 

Men alikevel, det knyttes ikke band, jeg har ingen venner.

 

Det er vanskelig når man er 40 +, man ringer ikke akkurat på og spør om de blir med ut å leker......

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

Jeg skjønner deg så utrolig godt, jeg har det på samme måte som deg. Det er faktisk ikke alltid lett å knytte vennskapsbånd når en blir eldre, og når en ikke har venner fra før er det ofte enda værre. Man blir så usikker  og litt sosialt hemmet av å være så mye alene, og da er terskelen høy for å ta kontakt med andre. Man blir redd for å bli avvist.

 

Anonymous poster hash: f8b02...92b

[LilleVilje]

Jeg skjønner angsten din. Men jeg tror du allerede har fått det beste rådet noen kan gi deg her: Begynn med en ny fritidsaktivitet. Selv strikking er sosialt i dag, med strikkekvelder og treff både her og der, så du kan garantert treffe noen nye mennesker på en interesse du velger selv.

 

Og så skal du få ett råd til: Oppsøk en psykolog og få hjelp med tankene dine om hvor vanskelig det er å være med andre. Du sier selv du er smilende, lyttende og stiller opp; det er mye positivt å vise andre der! Men du må stole på deg selv, og det er vanskelig. Der kan en psykolog hjelpe deg. Lykke til, det er vanskelig å bryte ut av skallet sitt, men det hjelper kanskje å vite at du ikke er alene? Det er jo venneklubber for ensomme voksne over alt, det er mange som syns det er vanskelig å få venner når man er blitt voksen. Så du er ikke den eneste som opplever dette!

[Anonym bruker]

Takk. Godt at noen forstår....

 

Anonymous poster hash: 095d7...539

[Kjerringa med agurken]

Jeg har det på samme måten når det gjelder det sosiale. Her på jobben er jeg en smilende og glad dame som kommer godt i kontakt med alle, men da det kommer til fritiden drar alle til sitt og jeg blir sittende alene med familien. Har flyttet mye, og flyttet hit for et års tid siden. Mannen min bor så og si på jobben når han ikke er hjemme, men han tilbringer all den tiden han kan sammen med oss her i familien. Har en gutt på snart 10 år som krever mye oppfølging og hjelp, og som ikke liker å være sosial ute. Det begrenser sosial omgang relativt mye...

Har forsøkt å være sosial med foreldrene i klassen på treff og sammenkomster, men jeg blir som regel outsideren med unntak av at noen fedre liker å snakke med meg. Damene skygger som regel helt banen- noe som er frustrerende. Det kan nok kanskje ha noe med at jeg alltid er kledd litt anerledes enn andre (pent kledd i kjoler og skjørt, men ikke turkledd som så og si alle andre er uansett vær).

 

Jeg har vært en "gamer" i mange år, men da jeg sluttet fikk jeg ikke erstattet det sosiale i spillet med venner utenfor i det virkelige liv. Mannen min er ikke så "keen" på at jeg har så mange mannlige venner heller så det har minket kontakt rundt om kring. Mannen min selv har heller ingen skikkelige nære venner da han ønsker å tilbringe tid med familien og jobb. Prøver å oppmuntre han til å være sammen med en barndomsvenn, men han kommer alltid med unnskyldninger.

Jeg tenker det at når/hvis jeg får en liten en til så skal jeg være mer aktiv i barselsgrupper og knytte et nettverk. Det er ikke alltid enkelt å komme inn i et nettverk om man er en utenforstående, men da har man kanskje gjort et forsøk. Har ingen spesielle interesser så jeg får vel skylde meg selv som setter familie først. I mitt 40 års lag blir det nok garantert kun storfamilien, men det er egentlig helt greit-  jeg dør ikke av den grunn, men hadde vært hyggelig å ha noen å gå turer sammen med, handlet med eller bare noen å snakke med om alt mellom himmel og jord. Og ja, jeg har forsøkt å invitere andre foreldre på kaffe, middag, gåtur o.l, men folk har sitt eget liv, sine egne venner og sin egen familie. 

 

Edit:
Jeg får vel bare ønske deg lykke til, og håpe på at du finner deg noen som du kan komme godt overens med etterhvert. Ikke ta deg nær av alle de som sier mindre fine ting. De har som regel sine egne ting å slite med og liker å hakke på andre. Allikevel greit å bruke litt stavekontroll nå og da slik at de som ikke skjønner dialekt har noe å tyde

Endret 17. august 2015 av Froggi83