Dere som etablerte dere som veldig unge..

[Anonym bruker]

Føler dere noen ganger savn over "tapt" ungdomstid? Jeg traff mannen da jeg var 20 og vi fikk barn tidlig i 20- årene. Vi har det kjempe fint sammen og fungerer fint både som kjærester og foreldre.

 

Men av og til føler jeg at jeg skulle "levd ut" mer før jeg etablerte meg.. Flørtet fra meg, datet flere osv. Forrige helg var jeg på fest og der var en mann jeg alltid har syntes var kjempe kjekk.. På festen begynte han og flørte å virket veldig interessert.. Jeg flørtet litt tilbake, men gjorde ingenting. Likevel får jeg ikke denne mannen ut av hodet.. Hvordan jobbe med seg selv for å unngå slike tanker?

 

Anonymous poster hash: c6812...052

[Anonym bruker]

Nei Traff mannen min da jeg var 19. Hadde fått flydd fra meg et par år før jeg traff han. Vi flyttet sammen mens jeg fremdeles var 19 og giftet oss da jeg var 21 og vi fikk barn et år etter bryllupet. Ikke noe savn av tapt ungdomstid.

 

Anonymous poster hash: 4f88f...0fb

[Anonym bruker]

Ja, jeg var enda et par år yngre da jeg etablerte meg med mann, hus og barn. Fikk plutselig et innfall rundt 30år om "er dette mannen jeg skal leve resten av livet med? Siste mannen jeg skal ha sex med? Kan det være en annen som passer meg bedre?" Osv..

 

Fikk mye oppmerksomhet fra andre menn. Og en dag forelsket jeg meg totalt i "drømmemannen". Forholdet til mannen min hadde skrantet en stund, og vi avgjorde å gå fra hverandre. Endte opp med å virkelig finne ekte kjærlighet og stor forelskelse begge to. For oss var det rett og finne ut hva vi ønsket og om det var andre som passet oss bedre. Vet ikke om det ville skjedd om det ikke hadde vært for at vi forholdt et godt vennskap og samarbeider godt om barna, alt for deres beste.

 

Sier ikke at du skal finne ut mer eller gå fra mannen din. Men hva ønsker du å oppleve? Hva er det du ikke har med mannen din? Tenk på hva som driver deg, sex, kjærester, festing, forelskelse, spenning, oppmerksomhet, og lignende.

 

Anonymous poster hash: f1f14...c57

[Anonym bruker]

Var 19 da jeg gikk inn i et fast forhold. Det er 14 år siden. Jeg har blitt bettatt av andre menn et par ganger, flørtet litt, men stoppet der. Jeg ble en gang forelsket også. Men gjorde ingenting med det. Fantaserte litt, men kuttet all kontakt. Det gikk over etter en tid. Dette er noen år siden. I dag er jeg glad for de valgene jeg har tatt. Jeg har valgt min mann, og vi har det godt. Savner av og til de brusende følelsene, men de vil jo gå over før eller siden uansett.

 

Det er naturlig å tenke innimellom at man kanskje har gått glipp av noe. Og det er lov å tenke og føle det slik. Det går som regel over

 

Anonymous poster hash: c876c...f45

[Anonym bruker]

Jeg traff mannen min da jeg var 17, vi flyttet sammen som 18 og 19 åringer og har levd sammen siden. Jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe som helst, men anser meg heller som priviligert som har fått tilbringe hele mitt voksenliv sammen med en mann jeg elsker, respekterer og liker å være sammen med. Vi ventet til vi var ferdig i utdannelse og etablert i jobb før vi fikk barn og hadde derfor 10 år sammen før det kom barn inn i bildet, det tenker jeg kan bidra til at jeg ikke føler at jeg gikk glipp av noe.

 

I forhold til å flørte med andre menn har det aldri fristet meg noe særlig, men jeg tenker at hvis man henger seg opp i tanker om hva man har gått glipp av så øker det faren for at det blir fristende å se hva som finnes utenfor forholdet. Å drømme eller fantasere om andre menn eller andre romanser enn den man har tror jeg lett kan gjøre dem mer uimotståelige. Jeg ville prøvd å ikke tenke på denne andre mannen, men heller funnet på noe spesielt eller romantisk med den mannen jeg har.

 

Anonymous poster hash: e1d10...ff2

[Anonym bruker]

Takk for konstruktive svar dere! Tror det er 30 årskrisen som har tatt meg:/ så må vel bare jobbe meg gjennom det:(

 

Anonymous poster hash: c6812...052

[Anonym bruker]

Jeg er 41 år gammel og har flere i omgangskretsen som har vært sammen siden vi var veldig unge.

 

Alle de parene har gått gjennom en krise i 30-årene.

I det ene paret var mannen utro, de flyttet fra hverandre en stund, men etter et par år fant de tilbake til hverandre.

I et annet par var dama utro, mannen fant det ut men tilgav henne. De er fremdeles sammen.

I det siste paret ble det brudd, og begge er etablert på nytt med ny partner.

Alle disse tre parene ble sammen som tenåringer.

 

Kan samtidig fortelle at min mamma og pappa ble sammen da de var 14 og 15 år, giftet se da de var 19 og 20, var gift i 21 år før de ble skilt. Begge er nå etablert på nytt.

 

To av mammas venninner som også etablerte seg tidlig er skilt og har nye partnere.

 

Jeg tenker at livet ofte forandrer en, og det er lett å vokse fra hverandre om man ikke er veldig bevisst at man hele tiden skal utvikles i samme retning og holde på følelsene. Det kan være vanskelig å holde sammen et helt liv, men det er ikke umulig om begge er villig til å legge ned en innsats i forholdet.

Anonymous poster hash: 3dd25...c07

[Anonym bruker]

Hadde en kjæreste fra jeg var 14 til jeg var 18. Singel fram til jeg møtte mannen og ble sammen med han som 20- åring. Ingen oms eller noe slikt.

 

Nå ventet vi mange år med barn, så vi reiste mye sammen og fant på mye før ungene kom og huskjøp og slikt.

 

Ikke angret et sekund

 

Anonymous poster hash: ab850...39f

[Anonym bruker]

Jeg er 40, har vært sammen med min mann siden vi var 17. Giftet oss da vi var 21, fikk barn da vi var 26.

 

Hva skulle jeg savne? Kjærlighetssorg? Drama? Ulike fedre til barna?

 

Vi elsker hverandre. Ikke like mye hver dag, men alltid nok.

 

Anonymous poster hash: cbc74...4f4

[Gjest Sekretøsa]

Jeg ble sammen med pappaen til eldste når jeg var 16, og fikk henne når jeg var 19. Fant fort ut at han var et stort feilgrep, men klarte ikke flytte før jeg traff mannen min. Vi fikk raskt barn sammen, og er nå godt gift med 2 felles barn.

Jeg angrer ikke på at jeg ble etablert så tidlig, men jeg angrer på at jeg ikke har samme mulighet til å reise. Hive meg på en tur jorda rundt fordi jeg kan. Eller ta 3 mnd permisjon midt på vinteren å reise langt vekk. Det er det eneste jeg savner...

[Anonym bruker]

Jeg ble sammen med min samboer da jeg var 15. Vi flyttet sammen da jeg var 17, kjøpte eget hus og fikk vårt første barn da jeg var 20.

Jeg har aldri hatt sex med noen andre, og føler ikke behov for det heller, nå som vi har vært sammen i 17 år.

Vi diskuterer til tider, krangler gjør vi sjelden, og det er aldri noen trusler fra noen eller tanker om at vi ikke burde vært sammen

 

Anonymous poster hash: 65155...eb7

[Anonym bruker]

Møttes når jeg var 19, og første barn kom da jeg var 22. I dag er jeg 32 og har ikke savnet så mye. Reiste og festet mye fra jeg var 15-19, tror kanskje det er grunnen. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 15 år og hadde en utsvevende livsstil i de årene. Når jeg møtte mannen min ble han min trygge havn, og det har han vært siden. Hadde en liten krise når jeg var 29, hvor jeg ble forelsket i en annen. Ikke fortsett og mat følelsene, så går det over av seg selv.

 

Anonymous poster hash: edb63...1d5

[Anonym bruker]

Nei, det har egentlig ikke vært noe problem. Vi ble sammen da jeg var 16 år og han var 18 år og fikk barn da jeg var 21 år. Jeg er 34 år nå og savner ikke en "ungdomsstid". Klart jeg kan bli litt betatt av en og annen mann, men aldri forelsket. Jeg må rett og slett bare tvinge meg selv til å ikke tenke på den mannen jeg ev. ble litt betatt av, og så går det jo alltid fort over. Forholdet har selvsagt gått litt opp og ned, men ingen av oss har noen gang vært utro, og vi har aldri hatt noe brudd. Nå kan man jo aldri være sikker, men jeg tror faktisk vi vil bli gamle sammen.

Anonymous poster hash: cb861...c2c

[Anonym bruker]

Jeg traff mannen min når jeg var 16. Er forsåvidt bare 26 nå. Så vet jo ikke hvordan fremtiden er. Vi fikk barn når jeg var 20 og det eneste jeg savner er at vi ikke reiste og hadde flere opplevelser bare vi to før vi fikk barn.

Tenker at det også er ganske naturlig og drømme seg litt bort i "andre menn" uten at det trenger å være noen Big deal.

 

Anonymous poster hash: 86632...6a2

[Anonym bruker]

Hei. Tenkte jeg skulle svare fra "den andre siden." Da dette er noe vi har snakket mye om i omgangskretsene mine. Først og fremst: Jeg tror det du tenker og føler er helt normalt, kjenner flere som har opplevd det samme. Men tror det skal mye til for at det er verdt å bryte opp familien for. Ungdommen er over, på godt og vondt. Dessuten er folk ulike, med forskjellige behov.

 

Min egen opplevelse er at jeg er veldig glad for å ha hatt ungdomstiden til å rase fra meg på. Det gjorde meg klar til å slå meg til ro, jeg ble ferdig med mye, og setter nå pris på roen og tryggheten med mannen min.

Var 22, altså relativt ung, da vi møttes, men hadde "levd" mye før det. Vi bodde i hvert vår kollektiv i sentrum av studentby de første årene, og fikk sånt sett det beste fra begge verdener.

 

Det var/er også mye frihet i forholdet, vi stoler på hverandre, kan fint reise på turer, byen ol. uten den andre. Det betyr mye for meg, og opprettholder følelsen av at vi Velger hverandre.

Poenget her er vel at det er vel så viktig hvordan forholdet deres er og kan utvikles. Kanskje du kan slippe løs litt damp på byen/på jentetur, slik at du har energi til å vanne gresset på din side av gjerdet før du evt tester andre siden? Lykke til

 

Anonymous poster hash: 7924f...d05