Voldtekt

[Anonym bruker]

Første gang siden det skjedde jeg klarer å skrive ordet.

 

Det er tre uker siden i kveld. Kjæresten min ville at jeg skulle ta meg en tur ut med ei venninne. En etterlengtet bytur for min del. Over to år siden sist. Barn, brudd, ny mann og ja. To hektiske år kan du si. Så vi dro ut da. Skikkelig også og jeg drakk for mye. Alt fire mye vodka og battery. Vi dro på nach og jeg gikk på do i leiligheten vi var i. En av venninna mi sine venner sin. Det følger en kompis av han etter meg og presser seg inn døra. Jeg var flåsete til å begynne med, men han tok ikke hintet. Han gikk ikke ut. Jeg ble irritert og prøvde å skyve han ut. Da tok han tak i håret mitt hardt, la meg i bakken. Av alle merkelige ting tok han av sin egen bukse, snudde meg over på magen og rev av meg klærne. Det svartner for meg, men jeg skreik. Jeg skreik så høyt jeg bare kunne. Han rakk ikke så mye tror jeg. Flere kom stormende inn på badet, jeg har ikke begreper om tid. Alt skjedde veldig fort etterpå. Jeg var hysterisk. Ble kjørt til legevakt. Prøver ble tatt. Natt ble til morgen og jeg befinner meg på politistasjon. Skriver anmeldelse. Alle var så gode, jeg følte meg å fæl. Kjæresten min kommer. Han gråter. Kjører oss hjem. Jeg er apatisk. Hvor er barnet mitt spør jeg? Han hadde fått faren sin til å passe han. Han dusjer meg. Tar så vidt på meg. Jeg kjefter. Synes han også jeg er ekkel? Jeg skjønner etterhvert som han forklarer at an gjorde det av omsorg, men hvis jeg ville kunne han vaske grundigere. Jeg gjør det selv. Grusom dag. Vil ha kjæresten inntil meg, men ikke for nær. Vil ligge i sengen. Han lager mat, jeg spiser ikke. Beklager meg. Jeg er ikke utakknemlig. Jeg spyr rett på gulvet. Han begynner å gråte igjen. Faren kommer hjem med barnet mitt på kvelden. Jeg klemmer han og lover å beskytte han så godt jeg kan mot alt som er fælt.

Så blir det hverdag. Ting som skal gjøres, folk skal prates med, barnehage, jobb... Jeg vet ikke hva jeg vi med det jeg skriver. Jeg prater ikke med noen om det. Ikke kjæresten min heller. Han er så god, men jeg hater meg selv. Jeg gjorde ikke nok motstand. Jeg kunne ha sparka. Slått, eller bitt. Har fått psykolog. Går ikke dit. Klarer ikke snakke, ikke si ordet. Skam. Skam er faktisk det jeg føler. Jeg lurer på om det går over?

Jeg smiler og ler. Men alt er falskt. Jeg er falsk.

 

Unnskyld for rotete og teit innlegg. Vurderer å ikke poste det, men jeg gjør det. Ingenting kan bli verre enn det allerede er.

Faen

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

[SuperFries]

💜💜💜💜💜💜

 

Du må ikke føle skam! Dette er ikke din feil. Du gjorde ikke noe galt. Man blir totalt satt ut og handlingslammet når man opplever slikt. For dette er noe man ikke opplever. Dette er noe som ikke skal skje med meg. Det sier vi alle. Og ingen klandrer deg. Det er ingen som noen gang vil klandre deg.

 

Snakk det ut. Hyl det ut. Skrik det ut. Og snakk med psykologen din. Det vil hjelpe deg utrolig mye. Hvis du først får de første ordene ut, så vil det komme. Det vil løsne.

 

Ja, du må leve med dette hele livet. Men hvis du snakker om det, kan du leve med det som en fæl opplevelse. Ikke med skam. Skammen vil forsvinne hvis du snakker om det.

 

Du er tøff som skriver det. Og hvis det hjelper, skriv ut det du skrev her og ta det med til psykologen.

[Ikkesåallerværst]

 

 

Jeg syns dette var veldig godt skrevet. Sånn må det føles ja.... Det var ikke din skyld. Det var ikke din skyld. Det var ikke din skyld.

 

Stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Ikke enkelt å komme med trøstende ord når du har opplevd noe sånn.

Skjønner godt du er i sjokk og ikke orker å prate om det, men du må nok snakke med profesjonelle for å få bearbeidet traumet.

 

Mange klemmer.

 

Anonymous poster hash: 7d96b...643

[Anonym bruker]

Kjære deg, gå til psykologen likevel. Du trenger ikke si så mye om det til å begynne med, kan hende det er viktigere for deg å snakke generelt om temaet, om feilplassert skamfølelse, alle de kaotiske tankene som er helt normale etter en slik hendelse.

 

Jeg tror det er viktig for deg å få snakket om følelsene dine rundt, men ikke sikkert du trenger å snakke detaljert om det som skjedde.

 

Uansett så var dette IKKE din feil. Selv om du drakk mye, selv om du "kunne" ha gjort mer motstand... det er likevel IKKE din feil at den mannen begår overgrep og lovbrudd mot deg. Du styrer ikke andres handlinger! Og derfor er det heller ingen grunn for deg å føle skam. Men det er enkelt for meg å si... Du trenger hjelp til å bearbeide de følelsene du har, så vær så snill, ta imot den hjelpen du har fått tilbud om!

 

Det er også normalt for mange å ha en slik reaksjon som du har nå, med å ikke ville eller greie å snakke om det, avvise hjelp/behandling osv. Men ta imot den psykologhjelpen. Om ikke annet, si til psykologen at du ikke greier å snakke om det enda. Da vil du få hjelp til å bearbeide følelsene rundt.

 

Det du virkelig kan styre på sikt, det er å ikke la den voldtektsmannen få styre noe mer i livet ditt. Ikke la ham få den makten over deg, ta tilbake kontrollen i livet ditt. Du begynte å ta kontroll i det øyeblikket du først gjorde motstand, og du gjorde det virkelig da du skrek så høyt at andre kom til og hjalp deg. Du gjorde det du kunne gjøre. Og nå kan du gjøre mer, du kan ta imot hjelp slik at følelsene ikke setter seg fast i kropp og tanker, men at du blir fri til å leve slik du vil leve.

 

Du ønsker å endre de vonde følelsene, ellers hadde du ikke skrevet dette innlegget. Du er modig. Så vær modig og ta imot psykologhjelpen også, si at du ikke greier å snakke ordentlig om det - en psykolog er vant med at personer som kommer dit har slike problemer. Det er ikke noe unormalt i det. Du kan til og med ta en utskrift av innlegget ditt her, bare møte opp på timen og så bare gi psykologen utskriften av det du har skrevet her.

 

Klem til deg

Anonymous poster hash: ebcc2...5f3

[Anonym bruker]

3 uker er ingenting. Når det første og verste sjokket har lagt seg og først da kan du nok klare og ta tak i litt mer, og så litt mer. Og da kan du kanskje klare og oppsøke psykologen. Kroppen din er i sjokk. Da er det ikke lett og gjøre noe.

 

Men tenk på barne ditt, tenk at du skal bli bedre ikke bare for din del men for barnet ditt. 

Det er utrolig hva man klarer når man bare MÅ...

 

Kjempe bra du har en støttende kjæreste og som har vett på og få barnevakt og det hele. Det er lett og skyve han unna, prøv og ikke gjør det. Men som sagt, om litt avtar det verste sjokket, da er det kanskje lettere og slippe kjæresten litt mer inn...

 

Mange klemmer til deg

Anonymous poster hash: 8b8bc...068

[Anonym bruker]

Opplevde det samme i Frankrike for 20 år siden, ikke snakket om det enda.. Men det var ukkurat sånn det var...

Ikke gjør som meg og steng det inne. Det har gjort så mye fælt med meg og mitt liv senere, som kunne vært unngått hvis jeg fikk hjelp.

Vær så snill, hør på meg,- ta imot hjelp men styr prosessen selv.

Ikke for p skremme deg, men jeg lever med angst, depresjon, tidvise perioder der mannen ikke kan røre meg, klarer ikke se meg selv naken, ikke etter 20 år..

Søk hjelp, du har opplevd noe som profesjonelle kan hjelpe deg med, du kan til og med komme ut av dette uten varige mén selv om du alltid vill ha et "arr".

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 91062...b33

[Anonym bruker]

Opplevde det samme i Frankrike for 20 år siden, ikke snakket om det enda.. Men det var ukkurat sånn det var...

Ikke gjør som meg og steng det inne. Det har gjort så mye fælt med meg og mitt liv senere, som kunne vært unngått hvis jeg fikk hjelp.

Vær så snill, hør på meg,- ta imot hjelp men styr prosessen selv.

Ikke for p skremme deg, men jeg lever med angst, depresjon, tidvise perioder der mannen ikke kan røre meg, klarer ikke se meg selv naken, ikke etter 20 år..

Søk hjelp, du har opplevd noe som profesjonelle kan hjelpe deg med, du kan til og med komme ut av dette uten varige mén selv om du alltid vill ha et "arr".

Klem til deg Anonymous poster hash: 91062...b33

Jeg vet at det eneste fornuftig er å ta i mot hjelp. Og min største frykt er det du nevner, angst og depresjon. Jeg MÅ være sterk, MÅ være mamma, MÅ være menneske. Jeg vil så gjerne være menneske igjen. Jeg vil ha tilbake livet mitt. Kjenne at jeg gleder meg. Være lykkelig. Inderlig lykkelig, men hva gjør jeg? Hvordan kan det noen gang gå over? Jeg har mest lyst til å ta fri fra hele det her livet. Mannen min er ute nå, hos en kamerat og i øyeblikket han går ut døra og det blir stille rundt meg så raser verden. Tankene kommer, tårene kommer og jeg hater virkelig alt med det her. Aller verst er det når det er stille. Når det bare er meg. Uten mulighet for flukt fra egne tanker.

 

På bakgrunn av alle svar jeg har fått her skal jeg ringe psykologen på mandag. Han har prøvd å ringe meg så alt for mange ganger... Jeg skal være sterk, heg skal gjøre det. Enten skriver jeg ut det her eller så skal jeg fortelle det som det er. Håper jeg klarer å prate med kjæresten min i løpet av helgen også. Han fortjener å vite hvordan jeg har det. Han er så omtenksom og tålmodig med meg. Jeg ser at han også har det vondt. Gan vil også tilbake til normalen. Ingen liker å trø på nåler og det er det han gjør rundt meg. Redd for å si og gjøre noe galt. Som om jeg skulle vært en tikkende bombe...

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

[SuperFries]

Normalen vil ikke komme ennå, men dere vil finne en ny normal. Noe som er bare for dere. Vær så åpen som du klarer, evt skriv ting ned og la din kjære lese det. Noen ganger er det lettere å skrive enn prate. Stor klem!

[Anonym bruker]

Glad for å høre at du vil kontakte psykologen på mandag, Hi!

 

Du spør hvordan det noengang kan gå over. Du trenger ikke vite det nå, Hi, det er psykologens oppgave å vise deg hvordan du kan få det bedre og greie å leve med dette uten at det styrer livet og følelsene dine.

Og selv om det høres ut som en klisje - ting blir bedre med tiden. Men hør på hun som opplevde det samme i Frankrike, oppsøk hjelp slik at du slipper å la det påvirke livet ditt mer enn det trenger.

 

Du er sterk som søker hjelp!

Anonymous poster hash: ebcc2...5f3

[Anonym bruker]

 

Opplevde det samme i Frankrike for 20 år siden, ikke snakket om det enda.. Men det var ukkurat sånn det var...

Ikke gjør som meg og steng det inne. Det har gjort så mye fælt med meg og mitt liv senere, som kunne vært unngått hvis jeg fikk hjelp.

Vær så snill, hør på meg,- ta imot hjelp men styr prosessen selv.

Ikke for p skremme deg, men jeg lever med angst, depresjon, tidvise perioder der mannen ikke kan røre meg, klarer ikke se meg selv naken, ikke etter 20 år..

Søk hjelp, du har opplevd noe som profesjonelle kan hjelpe deg med, du kan til og med komme ut av dette uten varige mén selv om du alltid vill ha et "arr".

Klem til deg Anonymous poster hash: 91062...b33

Jeg vet at det eneste fornuftig er å ta i mot hjelp. Og min største frykt er det du nevner, angst og depresjon. Jeg MÅ være sterk, MÅ være mamma, MÅ være menneske. Jeg vil så gjerne være menneske igjen. Jeg vil ha tilbake livet mitt. Kjenne at jeg gleder meg. Være lykkelig. Inderlig lykkelig, men hva gjør jeg? Hvordan kan det noen gang gå over? Jeg har mest lyst til å ta fri fra hele det her livet. Mannen min er ute nå, hos en kamerat og i øyeblikket han går ut døra og det blir stille rundt meg så raser verden. Tankene kommer, tårene kommer og jeg hater virkelig alt med det her. Aller verst er det når det er stille. Når det bare er meg. Uten mulighet for flukt fra egne tanker.

 

På bakgrunn av alle svar jeg har fått her skal jeg ringe psykologen på mandag. Han har prøvd å ringe meg så alt for mange ganger... Jeg skal være sterk, heg skal gjøre det. Enten skriver jeg ut det her eller så skal jeg fortelle det som det er. Håper jeg klarer å prate med kjæresten min i løpet av helgen også. Han fortjener å vite hvordan jeg har det. Han er så omtenksom og tålmodig med meg. Jeg ser at han også har det vondt. Gan vil også tilbake til normalen. Ingen liker å trø på nåler og det er det han gjør rundt meg. Redd for å si og gjøre noe galt. Som om jeg skulle vært en tikkende bombe...

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

<3

 

 

 

Anonymous poster hash: 91062...b33

[Anonym bruker]

Først og sist: DET ER IKKE DIN FEIL!!!!!!!

 

Du la ikke opp til det! Du gav beskjed! Du skulle bare på do....that's it!! Du kan da ikke hjelpe fir at det udyret så deg som et bytte!!

 

Og DU fikk jo slutt på det ved å rope (takk Gud dere var et sted med folk i nærheten!!), DU fikk slutt på det!! Du kjempet! Du kunne ikke gjort mer enn det du gjorde!! Helt umulig!

 

Det er også veldig kort tid siden! Synes du skal søke hjelp hos psykolog som er spesialist på slikt (hør med politi eller krisesenter, ev. fastlegen din) Snakk det ihel, bli sinna, ta tilbake livet ditt!! Ikke la den idioten ta det fra deg....

 

Og heldige deg som har en kjæreste som prøver å ta vare på deg! Husk at det oppleves som et lite overgrep på han også...

 

Hold ut!!

 

IKKE DIN FEIL!!!!!!!!

 

Anonymous poster hash: 7acb2...2dd

[Anonym bruker]

Kjære deg dette er ikke glemt over natta. Jeg opplevde selv å bli voldtatt som 15 åring av tre gutter på en fest over en hel natt.

Jeg brukte lang tid på å tenke normalt igjen.

Eneste feilen jeg gjorde var å aldri snakke med noen om det.

 

Du var på feil sted til feil tid og det var ingenting du kunne gjort annerledes.

 

Hvis detter en trøst så lever jeg helt normalt idag. Det går uker mellom hver gang jeg tenker over dem natten og den plager meg ikke lenger. Jeg har i mitt stille sinn tilgitt personene og gått videre. Jeg har et normalt sexliv og hendelsene styrer ikke livet mitt. Jeg går fortsatt på fest,drikker og koser meg.

 

Det vil komme gode dager og dårlige dager. Etterhvert vil det bli mer av de gode dagene og selv om du aldri glemmer denne natten så vil det en dag bare Være et vondt minne dom tar mindre og mindre plass i tankene dine.

 

Stor klem

 

Anonymous poster hash: 5c9bf...828

[Anonym bruker]

Det er et veldig fint første steg å skrive her inne om det. Å få satt ord på tanker og følelser. Det er så mye bedre å få det ut, enn å la det spise deg opp innenfra. Om du ikke vil snakke med psykolog, kanskje du kan skrive et brev å gi psykologen. Da slipper du å snakke, men får luftet tankene. Så kan psykologen kanskje komme med noen råd for å komme deg gjennom denne tunge tiden.

 

Husk bare: Du er ikke et offer, du er en overlevende! Du er en fighter, og denne kampen klarer du! Du er sterkere enn voldtektsmannen på så mange måter, og han er den store taperen her! La ikke dette knekke deg, men voks deg sterkere!

 

Du har mennesker rundt deg som elsker deg, og du fortjener å bli elsket. Legg bort skammen, den er ikke din å bære.

 

Hilsen en annen overlevende

 

Anonymous poster hash: 024cb...a28

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

Jeg snakka med mannen i natt. Mannet meg opp som det så fint heter.

Tror det har hjulpet meg enormt å ha skrevet her først, og de svarene jeg fikk. Man veit jo hvordan det er når man skriver her inne, det kan slå ut begge veier. Heldigvis gikk det bra, og tusen takk for tilbakemeldingene på innlegget mitt. Mulig dere reddet et "lost case". Jeg tror jeg har vært rimelig nær bunnen. Og livet de siste tre ukene har føltes temmelig håpløse, tanker som hva er vitsen? Har slått meg alt for mange ganger, og veien mot å gi opp kontra "stå i det" har virka fristende.

 

Men altså, vi snakka. Om det som skjedde. Vi snakka om det både grundig og lenge. Det var så vondt! Tror aldri jeg har hatt det så vondt noen gang før, joda, å føde var verre! He, he. Det var mye tårer fra min side. Det måtte bare bli sånn. Mannen min sier at vi kommer oss gjennom det, vi har ingen hast. Vi tar det som det kommer. Han sier alt er opp til meg. Når jeg er klar er han klar. Vil jeg prate, så prater vi, vil jeg kose så koser vi, vil jeg være alene skal han la meg få være alene. Men han sa som dere at jeg MÅ ta i mot den hjelpen jeg får tilbudt. Det er ikke meningen at jeg skal kjempe meg gjennom alene, han mener jeg må ta ansvar for egen lykke og se til å få det bedre med meg selv, i hvertfall gjøre en innsats for han orker ikke se meg lide og finne meg i det. (Det han sa der slo meg som en knyttneve i magen, jeg visste ikke at han evnet å hverken tenke eller føle på den måten, en positiv, men vond overraskelse) han sa videre at jeg skulle gjøre dette for min skyld, og sønnen min sin skyld.

 

Så over til det som kanskje overrasket meg mest; han sliter med skyldfølelse. At han burde ha passa på meg og beskytta meg. Vi hørte begge to i det han sa det, hvor dumt det hørtes ut. Jeg kan jo ikke ha en livvakt heller. Vi lo sammen.

 

Mtp vårt samliv og sexliv ble vi enig om å ta en og en ting etter som det passa meg. Han ble letta når jeg sa at jeg ikke hadde problemer om at han kan tøyse om sex ev.kroppen min (som han har gjort før, klaps på rumpa, si at han vil ha meg, sende meg dirty meldinger og slikt) men jeg er ikke klar for samleie enda. Ikke klar for penetrering. Og det forsto han. Jeg føler meg skitten. Det sa jeg ikke.

Alt i alt kan jeg så vidt skimte et lite lys i tunnelen. I morgen ringer jeg psykologen og ber om samtale. Nå skal jeg legge elendigheten bak meg.

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

[Anonym bruker]

Hei igjen.

 

Jeg snakka med mannen i natt. Mannet meg opp som det så fint heter.

Tror det har hjulpet meg enormt å ha skrevet her først, og de svarene jeg fikk. Man veit jo hvordan det er når man skriver her inne, det kan slå ut begge veier. Heldigvis gikk det bra, og tusen takk for tilbakemeldingene på innlegget mitt. Mulig dere reddet et "lost case". Jeg tror jeg har vært rimelig nær bunnen. Og livet de siste tre ukene har føltes temmelig håpløse, tanker som hva er vitsen? Har slått meg alt for mange ganger, og veien mot å gi opp kontra "stå i det" har virka fristende.

 

Men altså, vi snakka. Om det som skjedde. Vi snakka om det både grundig og lenge. Det var så vondt! Tror aldri jeg har hatt det så vondt noen gang før, joda, å føde var verre! He, he. Det var mye tårer fra min side. Det måtte bare bli sånn. Mannen min sier at vi kommer oss gjennom det, vi har ingen hast. Vi tar det som det kommer. Han sier alt er opp til meg. Når jeg er klar er han klar. Vil jeg prate, så prater vi, vil jeg kose så koser vi, vil jeg være alene skal han la meg få være alene. Men han sa som dere at jeg MÅ ta i mot den hjelpen jeg får tilbudt. Det er ikke meningen at jeg skal kjempe meg gjennom alene, han mener jeg må ta ansvar for egen lykke og se til å få det bedre med meg selv, i hvertfall gjøre en innsats for han orker ikke se meg lide og finne meg i det. (Det han sa der slo meg som en knyttneve i magen, jeg visste ikke at han evnet å hverken tenke eller føle på den måten, en positiv, men vond overraskelse) han sa videre at jeg skulle gjøre dette for min skyld, og sønnen min sin skyld.

 

Så over til det som kanskje overrasket meg mest; han sliter med skyldfølelse. At han burde ha passa på meg og beskytta meg. Vi hørte begge to i det han sa det, hvor dumt det hørtes ut. Jeg kan jo ikke ha en livvakt heller. Vi lo sammen.

 

Mtp vårt samliv og sexliv ble vi enig om å ta en og en ting etter som det passa meg. Han ble letta når jeg sa at jeg ikke hadde problemer om at han kan tøyse om sex ev.kroppen min (som han har gjort før, klaps på rumpa, si at han vil ha meg, sende meg dirty meldinger og slikt) men jeg er ikke klar for samleie enda. Ikke klar for penetrering. Og det forsto han. Jeg føler meg skitten. Det sa jeg ikke.

Alt i alt kan jeg så vidt skimte et lite lys i tunnelen. I morgen ringer jeg psykologen og ber om samtale. Nå skal jeg legge elendigheten bak meg.

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

 

Høres ut som om du har tatt hull på en verkebyll nå, Hi - da blir det bedre!

 

Høres også ut som om du har en god mann og at dere har en fin kommunikasjon sammen. Det betyr mye i en slik situasjon.

 

Godt å høre at du ringer psykologen i morgen. Masse lykke til videre - du er sterkere enn du tror!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: ebcc2...5f3

[Anonym bruker]

Jeg kan bare si som de andre: Det var ikke din skyld! Ingen verdens ting var din skyld. Det skjedde ikke på grunn av noe du gjorde, men fordi du kom ut for en kriminell drittsekk. Det er den eneste årsaken. Han har all skyld. Skammen er hans, ikke din!

Anonymous poster hash: 53fa8...2d9

[Anonym bruker]

Huff så trist, felte noen tårer av innlegget ditt HI. Sender deg klemmer da jeg ikke vet hva jeg skal skrive. <3

 

Anonymous poster hash: ef29e...acf

[Anonym bruker]

Hei dere skjønne damer, hi her!

 

Det begynner jo å bli en stund siden dette nå, jeg tenker på hendelsen hver eneste dag, men har det mye bedre med meg selv. Kom til å tenke på den tråden her og ville bare takke hver og en av dere som støtta. Dere er faktisk grunnen til at det går mye bedre idag. Hadde det ikke vært for dere kan det godt hende at jeg aldri hadde åpna meg for mannen min, ei heller psykologen. Jeg trengte ikke mange psykologtimer. Var der tre ganger og han var ganske tydelig på at dette var noe jeg bearbeidet på en god måte med de rundt meg. Hadde selvfølgelig muligheten til å snakke med han mer om jeg ville, men jeg har jo bare villet tilbake til normalen

 

Mye er normalt, livet er mer eller mindre normalt. Jeg går ikke rundt og er redd eller noe sånt, men jeg sliter fremdeles litt med intimitet. Samtidig som jeg sliter med det har jeg fått en enorm trang til å få flere barn! Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg har så inderlig lyst på en liten baby til...

Mannen min er jo rausheten sjøl. Krever ingenting på sexfronten. Vi snakker mye om sex, men har aldri sex. Vi har hatt det to ganger siden august. Og begge gangene har endt med sammenbrudd for min del. Akkurat det er slitsomt. Men her skal vi ta tida til hjelp. Bygge opp seksuelltillit og bare være litt intime hver gang. Ikke kjøre på med fullt samleie, men ta, kjenne, føle og vurdere om det egentlig er godt. Og det er det. Jeg elsker at han tar på meg.

Sånn bortsett fra det krangler vi en del. Er en god del frustrasjon, men det tror jeg ikke er voldtekten sin feil. Forhold har bølgedaler og vi har hatt en del påkjennelser i det siste. Det vil nok roe seg med tiden... Håper jeg. Jeg håper vi holder ut! Alt i alt er livet på privaten helt ok, og noe jeg fint kan takle.

 

Men! Det er et stort men her!

Voldtekten ble naturligvis anmeldt og bevis sikret, jeg gjorde faktisk alt etter boka og mer til. Har ventet på at saken skal komme opp for retten og dette er ganske belastende da den tiltalte er et menneske i min omgangskrets, ikke i nærmeste,men navnet hans blir jo nevnt i diverse situasjoner og vi har en del felles venner. Fikk et brev for to uker siden om at saken skulle opp for retten i midten av desember. Jeg har en god advokat som har prøvd å pushe saken, men han sier at tingretten er full og at voldtekter som denne ikke blir prioritert. Er dette virkelig sant? Finnes det noen som kan litt juss her, eller muligens har opplevd noe lignende selv? Er det vanlig at det tar bortimot et halvt år før slike saker kommer for retten? Som sagt er det temmelig belastende og gå rundt, kanskje møte han på butikken osv. Og han som en fri mann uten dom? Kanskje saken blir henlagt? Kan det skje, siden det dras ut i tid? Eller blir det sak nå som en dato er satt for tingretten? Jeg er helt blank jeg...jeg ønsker å straffe vedkommende, skikkelig. Blir dårlig av tanken på at han går sunt uten merker som en fri mann og kanskje fortsetter å ta for seg...

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

[Katta82]

Eg vil bare sei at du e sterk! Dette er fremdeles ferskt og det vil nok kanskje treffe deg litt i bølger framover. Godt å høyre at du klarer å differensiere utfordringane dåke har i forholdet og sjå at også forholdet vil ha sine naturlige opp og nedturar utan at alt treng tilskrivast voldtekten. Igjen. Du framstår som veldig sterk!!

 

Litt usikker på om eg forstår rett. Du har fått dato for rettssak, men det ser ikkje ut som den vil bli tatt opp då den er planlagt? Eller skulle du ønske den vart tatt før?

Eg har ikkje anmeldt noko voldtekt, men vold. Det er 3,5år sidan. Eg er skada for livet, og framleis ikkje klart å trene meg opp til å komme tilbake i jobb. Men saken har framleis ikkje gått for retten. Den har vore sett opp tre gonger, men blitt utsatt kvar gong. Eit år si sist den skulle opp.

Min anbefaling til deg er å ikkje sjå på det som at retten ikkje prioriterer din sak, eller evt voldtekter generelt. Tenk heller at dei sakene som nok skal opp før deg nok er endå gamlare. Og at det som gjer at saken ikkje kan flyttast fram i tid gjer at andre saker alt er sett opp. Det at du har fått dato gjer at du har noko å forhalde deg til. Få hjelp av advokaten til å vere godt forberedt. Gå gjennom mulige scenarioer som kan oppstå. Skal du vitne med voldtektsmannen til stades? Gå å sjå salen saken skal holdast i. Så du veit kor i rommet du skal sitte, kor han skal sitte og kor du skal sitte når du vitnar.

Trur ikkje retten ser på det som at saken blir dradd ut i tid når det er snakk om under 6mnd. Desverre tar slike ting tid. Sakene skal etterforskast, bistandsadvokat skal oppnevnast, papirmølla skal gå og dei må ha plass, aktor og dommar som kan stille samtidig som din og hans advokat skal ha mogelegheit til å delta. Desverre er det du som blir skadelidande ved at ting tar tid.

Lykke til både med saken og bearbeidinga av hendelsen!

[Anonym bruker]

Jeg har bare lest innleggene dine tidligere, men ikke svart. 

 

Jeg opplevde noe lignende på en fest for 1,5 år siden. Bortsett fra at jeg ikke klarte å skrike eller bli hysterisk. Jeg frøs totalt. Lot det bare skje. Sliter selvsagt med en vanvittig skyldfølelse nå i ettertid, hvorfor gjorde jeg ingenting? 

 

Jeg har også en fantastisk samboer som virkelig støtter meg, men jeg er redd for å bli dårligere enn jeg er, redd for at han ikke skal holde ut. Akkurat da vi flyttet sammen ble jeg et psykisk vrak... 

 

Det er hvertfall godt å lese at det går bedre med deg Men synd at dere sliter i forholdet. Håper det går seg til. Det kan ikke være bare lett å være pårørende heller. 

Anonymous poster hash: 81a85...407

[Anonym bruker]

Tusen takk

 

Jeg er nok mer forvirret når det gjelder saken som skal opp for retten. Blir frustrert når jeg får beskjed av advokat om at det er såpass lang "ventetid" fordi denne type saker dessverre ikke blir prioritert i tingretten og at tingretten er full fram til desember. Jeg vil jo gjerne bare få det opp og ut av verden. Advokaten har skrevet ned det meste mens det var relativt ferskt, han har også snakket med mannen min, og med to av de som også var i huset da det skjedde. Advokaten sier at det er meget sannsynlig at mannen vil nekte straffeskyld og erkjenne seg uskyldig, og kanskje til og med anke, men bevisene taler for seg og vitneutsagn. De fant faktisk DNA fra hans kropp på min kropp. Jeg er likevel fryktelig redd for at ikke det er nok og at han klarer å overbevise retten om at det var frivillig. Usj... Da veit jeg ikke hva jeg gjør.

 

Anonymous poster hash: 4fac1...f1b

[Katta82]

Eg trur ikkje det er så mange andre saker som kjem snart fram i køen heller. Og eg vil igjen påstå at dette er snart! Det at det fantes biologiske spor og vitner gjer nok at det går så fort som det gjer

Å tenke på det på den måten vil uansett gjere det lettare for deg mens du ventar.

 

Håpar og trur denne saken går din vei!