Skulle ønske jeg bare hadde ett barn!

[Anonym bruker]

Jeg har barn på 6 og 3 1/2 og blir snart alene med dem. De krangler og herjer så busta fyker og jeg ser mørkt på å gå ut av huset med dem! Tenk så mye lettere livet hadde blitt om jeg bare hadde en.. noen som tenker likt?

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

Jeg har barn på 6 og 3 1/2 og blir snart alene med dem. De krangler og herjer så busta fyker og jeg ser mørkt på å gå ut av huset med dem! Tenk så mye lettere livet hadde blitt om jeg bare hadde en.. noen som tenker likt?Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

Hvem av dem skulle du drept, da?

 

Anonymous poster hash: 5afeb...b7b

[Anonym bruker]

Trist tanke! mye hadde vært enklere dersom man hadde vært helt alene, men det hadde ikke gitt mening for meg nå som jeg har fått barn. De vokser opp og da savner vi tiden vi hadde med dem da de var små.

 

Anonymous poster hash: c9009...33f

[Anonym bruker]

Dette går over. Du er sliten og lei. Innerst inne er du vell glad i dem begge. Du ville vell ikke adoptert bort den ene og veholdt den andre. Pust med magen. De blir eldre.

 

Anonymous poster hash: 7e153...c1c

[Anonym bruker]

Dette går over. Du er sliten og lei. Innerst inne er du vell glad i dem begge. Du ville vell ikke adoptert bort den ene og veholdt den andre. Pust med magen. De blir eldre.

 

Anonymous poster hash: 7e153...c1c

Såklart jeg elsker dem begge to.. men jeg tenker sv og til at hvis jeg hadde stoppet på en hadde jeg jo ikke visst om min nydelige nr to og Hade vel ikke kjent noe savn... og livet hadde vært så mye enklere nå. Disse tankene har vel sammenheng med min dårlige selvtillit.. jeg føler meg ikke som en god mamma for dem og har ikke styr på dem, synes det er vanskelig å avgjøre hvor tydelig/streng jeg må være og har mye dårlig samvittighet for ting jeg ikke greier å finne ut er galt av meg eller ikke... feks hyling etter leggetid, blir så redd ungene skal bli skadet av å ikke føle seg møtt følelsesmessig når jeg bare sier at nå er det kvelden. Får så forferdelig dårlig samvittighet hele tiden over at jeg ikke er tryggere I meg selv og..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

Her er det motsatt.. er alene med en gutt på 3, og skulle så gjerne gitt ham søsken. Men alderen tilsier at det er forsent....

Anonymous poster hash: 777a6...c05

[Anonym bruker]

 

Dette går over. Du er sliten og lei. Innerst inne er du vell glad i dem begge. Du ville vell ikke adoptert bort den ene og veholdt den andre. Pust med magen. De blir eldre.

 

Anonymous poster hash: 7e153...c1c

Såklart jeg elsker dem begge to.. men jeg tenker sv og til at hvis jeg hadde stoppet på en hadde jeg jo ikke visst om min nydelige nr to og Hade vel ikke kjent noe savn... og livet hadde vært så mye enklere nå. Disse tankene har vel sammenheng med min dårlige selvtillit.. jeg føler meg ikke som en god mamma for dem og har ikke styr på dem, synes det er vanskelig å avgjøre hvor tydelig/streng jeg må være og har mye dårlig samvittighet for ting jeg ikke greier å finne ut er galt av meg eller ikke... feks hyling etter leggetid, blir så redd ungene skal bli skadet av å ikke føle seg møtt følelsesmessig når jeg bare sier at nå er det kvelden. Får så forferdelig dårlig samvittighet hele tiden over at jeg ikke er tryggere I meg selv og..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

Men jeg elsker jo min nr to I fillebiter og hun er på mange måter et enklere barn enn eldstemann. Det er eldstemann jeg ikke får til egentlig.. har aldri fått han til.. Skjønner han ikke...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

 

Her er det motsatt.. er alene med en gutt på 3, og skulle så gjerne gitt ham søsken. Men alderen tilsier at det er forsent....

 

Anonymous poster hash: 777a6...c05

Jeg er også alene med et barn på tre år. Pga. alvorlig sykdom kan jeg ikke få flere barn. Kunne gitt nesten alt i verden for å få ett barn til, både for min del, men aller mest for å gi barnet mitt et søsken...

 

 

Anonymous poster hash: 21a4f...d06

[Anonym bruker]

 

 

Her er det motsatt.. er alene med en gutt på 3, og skulle så gjerne gitt ham søsken. Men alderen tilsier at det er forsent....

 

Anonymous poster hash: 777a6...c05

Jeg er også alene med et barn på tre år. Pga. alvorlig sykdom kan jeg ikke få flere barn. Kunne gitt nesten alt i verden for å få ett barn til, både for min del, men aller mest for å gi barnet mitt et søsken...

 

 

Anonymous poster hash: 21a4f...d06

Uff, dårlig samvittighet her! Beklager at jeg er ufølsom.. hadde bare behov for å lufte tabutanker jeg ikke kan dele med noen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

Men hvis du nå blir alene, så får du vel uker/helger uten barna, mens de er hos far? Det kan jo hjelpe deg å komme ovenpå.

 

Anonymous poster hash: 92402...280

[pifi med tre nurk]

 

 

 

Her er det motsatt.. er alene med en gutt på 3, og skulle så gjerne gitt ham søsken. Men alderen tilsier at det er forsent....

 

Anonymous poster hash: 777a6...c05

Jeg er også alene med et barn på tre år. Pga. alvorlig sykdom kan jeg ikke få flere barn. Kunne gitt nesten alt i verden for å få ett barn til, både for min del, men aller mest for å gi barnet mitt et søsken...

 

 

Anonymous poster hash: 21a4f...d06

Uff, dårlig samvittighet her! Beklager at jeg er ufølsom.. hadde bare behov for å lufte tabutanker jeg ikke kan dele med noen.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

Du må ikke ha dårlig samvittighet! Jeg har tenkt samme tanke mange ganger. Det betyr ikke at jeg ikke elsker ALLE mine barn like høyt, men livet hadde jo selvfølgelig vært enklere med ett kontra tre barn!

Med bare mitt eldste barn hadde jeg jo hatt mye større frihet, hun er så stor at hun uten problem kan gå hjem fra skole selv, eller kan være en helg borte uten at hun savner oss forferdelig og hun kan være med på det meste.. Men livet hadde jo ikke vært det livet jeg har valgt uten de to andre også, og de blir jo større for hver dag. Dessuten er det en verdi i seg selv å ha søsken, selv om de krangler så er det også glade i hverandre og blir vant til å dele på ting og oppmerksomhet.

Ikke bekymre deg for mye for at du ikke er en god nok mor, det er jeg helt sikker på at du er! Ingen er vi perfekte, men vi gjør så godt vi kan og så lenge vi elsker barna vår og viser dem det og er en trygg havn de kan komme til når de trenger det så er det ikke krise at vi av og til er slitne og av og til trenger litt luft under vingene!!

Endret 14. august 2015 av pifi med tre nurk

[Anonym bruker]

Men hvis du nå blir alene, så får du vel uker/helger uten barna, mens de er hos far? Det kan jo hjelpe deg å komme ovenpå.

 

Anonymous poster hash: 92402...280

Ja, jeg får jo mer alenetid nå... og gleder meg til det i smug

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

 

Her er det motsatt.. er alene med en gutt på 3, og skulle så gjerne gitt ham søsken. Men alderen tilsier at det er forsent....

 

Anonymous poster hash: 777a6...c05

Hvor gammel er du da? Jeg er 43 og har termin på mandag.

 

Anonymous poster hash: 6dbbc...1e4

[Anonym bruker]

Det forstår jeg godt. Hver gang jeg ser familier med to barn, ofte på 2 og 4 eller 3 og 5 år, blir jeg helt overveldet. Det er alltid så mye støy og kaos. Jeg har bare ett barn nå men skal vi ha ett til skal vi vente litt, vil ikke ha to tette.

 

På den positive siden blir det visst mye enklere når de er eldre.

 

Anonymous poster hash: 8a997...3de

[Anonym bruker]

Jeg er 41, men er singel. Sjansen for at jeg treffer en som da er ferdig med barn tenker jeg er relavtivt stor. Men ja, sjansen er der jo om jeg skulle treffe en som ønsker barn og det ikkje går alt for mange år til

Anonymous poster hash: 777a6...c05

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er sliten. Har selv kun ett barn på 10 år da samboer ikke er klar for egne barn ennå(har dette barnet fra et tidligere forhold) på en måte er jeg glad jeg har kun ett barn da livet er hektisk og krevende og jeg føler jeg får fulgt henne opp på alle mulige måter.

Søsken har hun tre av på far siden så ingen dårlig samvittighet for det.

 

Anonymous poster hash: 4fc8a...93a

[Anonym bruker]

Følelsen av å aldri kunne dekke begges behov fullstendig spiser meg litt opp.. Når den ene har slått seg og den andre vil vise fram en tegning.. sånne situasjoner hele tiden.. eller når jeg ikke vet hvem som "hadde leken først eller hvem som slo", hva som egentlig har skjedd så evner jeg liksom ikke å hjelpe dem ut av konflikten.. det har hendt at jeg har bedt leken ut av barnets hender og sagt at jeg legger den vekk til de kommer til en enighet.. Æsj. .

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

Følelsen av å aldri kunne dekke begges behov fullstendig spiser meg litt opp.. Når den ene har slått seg og den andre vil vise fram en tegning.. sånne situasjoner hele tiden.. eller når jeg ikke vet hvem som "hadde leken først eller hvem som slo", hva som egentlig har skjedd så evner jeg liksom ikke å hjelpe dem ut av konflikten.. det har hendt at jeg har bedt leken ut av barnets hender og sagt at jeg legger den vekk til de kommer til en enighet.. Æsj. .

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

Bendt leken mener jeg...

 

Og de er liksom så gærne. .. skriker høyt og gråter .. Vet ikke hva jeg Gjør galt..

 

 

Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

[Anonym bruker]

 

Jeg har barn på 6 og 3 1/2 og blir snart alene med dem. De krangler og herjer så busta fyker og jeg ser mørkt på å gå ut av huset med dem! Tenk så mye lettere livet hadde blitt om jeg bare hadde en.. noen som tenker likt?Anonymous poster hash: 84e8d...2b7

Hvem av dem skulle du drept, da?

 

Anonymous poster hash: 5afeb...b7b

 

Herregud, er du syk?

 

 

Anonymous poster hash: 44f06...f94

[guggu]

Er ikke alene så ikke helt i den situasjonen. Men hva med å søke hjelp et sted? Jeg har ofte spurt i bgh når jeg er usikker på hvordan takle ting. Kanskje fastlegen din kan henvise deg til noen? Helsesøster? Ofte synes jeg det er greit å prate med noen utenfra som har det som jobb pga føler jeg trenger meg på venner ( veldig introvert og litt sosial angst her)

[SuperFries]

Det forstår jeg godt. Hver gang jeg ser familier med to barn, ofte på 2 og 4 eller 3 og 5 år, blir jeg helt overveldet. Det er alltid så mye støy og kaos. Jeg har bare ett barn nå men skal vi ha ett til skal vi vente litt, vil ikke ha to tette.

 

På den positive siden blir det visst mye enklere når de er eldre.

 

Anonymous poster hash: 8a997...3de

Støy og kaos er de rette ordene! Har selv én på 3 og én på 4,5. Det er daglig kaos, spesielt på dager hvor alle er hjemme i regnvær. Grøss!

 

Til HI, jeg skjønner deg godt! Noen ganger tenker jeg også slik. Og da mannen tok med seg yngste ut av huset, eldste satt med ipad, ja da sovnet jeg på sofaen. Totalt utslitt etter en dag hvor de bare ikke ville være venner. Alt var galt, maten var gal, leken var gal, å gå på do var et mareritt, barnetv var galt, ja absolutt alt. Så ja, jeg skjønner deg. Men det går over. Vi ville aldri vært de foruten. Husk det.

[Anonym bruker]

Det blir bedre og dere finner deres rytme men tar litt tid, er bruddet relativt nytt så klart detter vanskelig.

Er alene men 2 stk, begge I barnehage og kjenner igjen høylytt og krangling om samme leke . Litt slossing og et par stygge ord og tårer, å iblant føles det jævlig som mamma og ikke helt ha oversikten over hvem som gjorde eller sa hva. Men oppi alt dette har de en lojalitet til hverandre, koser og klemmer hverandre. Holder hverandre I hendene og kan gjerne sovne sammen, og det smelter Mamma hjertet og kunne aldri valgt de bort.

 

 

Der trenger alle å finne plassen deres og roen i nytt liv, vi har brukt deler på sommeren på å øve å gå i butikker og andre ting som var utfordrende med 2 små. Det går bedre etterhvert, Lykke til

 

Anonymous poster hash: a08a5...05a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du tenker, betyr ikke at du lyst kvitte deg med ett barn , bare at du tenker vært lettere med ett. Vi har ett barn på 7 år, en rolig , harmonisk og herlig gutt. Vært en god del med familier med to barn u sommer , med søsken som krangler og skriker i ett sett . To av mammaene har sagt i ulike settinger " så heldig du er som bare har en , som tii og med er så harmonisk ", mens de prøver å roe ned sine egne . En er som ingen og to er som ti;) vi har valgt å ha Enebarn av personlige grunner , selvom jeg innimellom savner at han har søsken , er jeg innimellom takknemlig for at vi kun har han . Særlig de gangene vi har omgått høylytte , skrikende søskenpar som kun krangler og nekter å høre på foreldrene aldri forstått at de mener at Enebarn er de som er mest bortskjemte, ser ofte at er de med søsken som er det .

 

Anonymous poster hash: b7496...09a