Krangling igjen. Søren altså...

[Anonym bruker]

Herregud, jeg blir sprø.. Og lei meg, og frustrert.. 

 

Jeg er student, studerer sykepleie 100% og har ett år igjen. For å ha inntekt i sommer, så har jeg jobba 100%.. Altså, jeg har ikke hatt ferie og har ikke hatt muligheten til å bare være hjemme å slappe av. Jeg hadde min siste arbeidsdag 9 august, og vi skulle på en liten ferie den 10-13.. 

 

Jeg har sponsa hele ferien på mannen, i tillegg til å kjøpe xbox one til han til bursdag. Mannen har mye utgifter for tiden, kombinert med sløsing, så han har lite penger. I starten av ferien var han ydmyk og takknemlig for at jeg kjøpte og betalte ting, men etterhvert ble han mer og mer storkrevende. Når jeg spurte jenta mi om hun ville ha noe å drikke, så kunne han bryte ut av seg " Kjøp med en solo til meg, også en is. Også vil jeg ha det og det ". Altså, han oppførte seg som en bortskjemt tenåring. 

 

I tillegg, så presterte han når vi kom hjem å vise meg noe som han ønsket seg og som ha ville ha meg til å betale. Hva faen? Har ikke jeg betalt nok? 

 

Uansett, vi kom hjem seeeent igår. Bilen var full i skitne klær og ting fra ferien, huset var ikke ryddig ( jeg jobba som sagt dagen før vi skulle dra, og mannen rydda ikke ) og det var mye som måtte gjøres. Jeg begynte på en god del igår, men orket ikke mer når klokken bikket 23, så jeg gikk å la meg. 

 

Når vi våknet idag, så var jeg blitt syk. Til tross for dette, så sto jeg opp å begynte på husarbeidet. Mannen forteller meg da at han har lyst å dra hjem til sin bestemor, å kjøre båt. Jeg sa ok til det, men på en litt sur måte. Jeg orket ikke si nei å starte diskusjon der, så jeg sa bare at det var greit, med en sur tone. Han sa også at han skulle sove der hele helgen. 

Han dro og jeg fortsatte med husarbeidet. Etter en stund sendte han melding og spurte om jeg var sur. Jeg sa ja, og forklarte at jeg syns det var dårlig av han å i det hele tatt vurdere å reise, når det var så mye her som måtte gjøres. Det endte med full diskusjon, der han nå er på vei hjem fordi han er skuffa over meg ( fordi jeg ikke er blid og fornøyd og har ødelagt turen hans ). Ja, når han spurte om det var ok at han reiste, så burde jeg sagt nei. Men jeg orket ikke begynne å krangle, og jeg vet det hadde blitt krangling..

 

Jeg skjønner ikke. Hadde jeg sett noen være syk, i tillegg til å ha så mye å gjøre, så hadde jeg jammen hjulpet. Jeg er så lei av at vi krangler, og at alt skal være min skyld. 

 

Han klager over alt jeg gjør, over at jeg ikke vil være med å besøke familien hans..... Han har tidligere i forholdet snakket mye stygt om meg til sin familie, så å være der på besøk er bare helt pyton. Han spurte tidligere om jeg og barnet ville være med til bestemoren hans, men når skal vi få tid? Nå er det 3 dager til barnet begynner i 1 klasse, 3 dager til en hektisk hverdag med skole begynner igjen, og huset er bomba. Og jeg trenger virkelig desse 3 dagene med fred og ro sammen med mann og barn. Hvorfor er det ille? 

 

Er jeg virkelig så på bærtur? Er jeg urettferdig som blir irritert over at mannen lemper alt på meg, uten å i det hele tatt bry seg? Han lever livets glade dager, mens jeg oppfører meg som mora hans. Ååååh, for en drittdag! Og på toppen av det hele er jeg kjempesvimmel, siden jeg nettopp har seponert cipralex...

Anonymous poster hash: db2fd...ac9

[Superdolly]

Hvorfor er du sammen med ham?

[Anonym bruker]

Om han ikke er faren til barnet ville jeg bare droppet han. Om han er det burde dere virkelig sette dere ned å diskutere både økonomi, fordeling av husarbeid, osv osv.

Anonymous poster hash: 47794...886

[Anonym bruker]

Det jeg stusser mest på er økonomien. Når jeg studerte jobbet jeg 50% ved siden av og samboer 100 % men alt gikk inn samme kassa. Jeg har et barn fra før og vi har ingen felles. Men det har aldri handlet om hvem som kjøper hva til hvem fra den dagen vi ble samboere.

 

Dessuten det husarbeidet ville jeg latt ligge og sagt rett ut at du faktisk ikke orker. Han kunne brukt 2-3 timer på å shina huset og så reist til sin bestemor.

 

Min samboer er også litt treg i nøtta og vil jeg noe så må jeg si det rett ut. Ellers blir det sånn at jeg håper og forventer noe. Og ender opp med å bli skuffet. Noen menn evner dessverre ikke å se ting selv.

 

Anonymous poster hash: 0a1f1...550

[Pobie]

Hvorfor sa du det var greit at han reiste for å "unngå krangel", for deretter å starte krangelen når han allerede var på vei? Mangel på kommunikasjon der, høres det ut som. Du kunne bare sagt at "det hadde vært bedre om du kunne hjelpe til her et par timer før du reiser". Og  han snudde jo faktisk når du sa i fra. 

 

Det er ikke alltid man legger merke til at noen trenger hjelp. Det har vært enkelte ganger mannen har prøvd å åpne en dør mens han bærer på tre søppelbøtter, og jeg bare antar at han klarer deg selv eller går i andre tanker og legger ikke merke til det før han ber om hjelp. Og omvendt, det skjer ofte at jeg prøver å åpne en dør mens jeg bærer på ting eller prøver å ta noe ut av veska samtidig som jeg bærer på tre ting. Da er det ikke verre enn at jeg sier "kan du åpne døra?" eller "hold denne for meg". Hvis jeg ikke ber om hjelp, kan mannen trygt anta at jeg klarer meg selv.

 

Høres ut som du forventer at han skal være tankeleser.

[Anonym bruker]

Hvorfor sa du det var greit at han reiste for å "unngå krangel", for deretter å starte krangelen når han allerede var på vei? Mangel på kommunikasjon der, høres det ut som. Du kunne bare sagt at "det hadde vært bedre om du kunne hjelpe til her et par timer før du reiser". Og han snudde jo faktisk når du sa i fra.

 

Det er ikke alltid man legger merke til at noen trenger hjelp. Det har vært enkelte ganger mannen har prøvd å åpne en dør mens han bærer på tre søppelbøtter, og jeg bare antar at han klarer deg selv eller går i andre tanker og legger ikke merke til det før han ber om hjelp. Og omvendt, det skjer ofte at jeg prøver å åpne en dør mens jeg bærer på ting eller prøver å ta noe ut av veska samtidig som jeg bærer på tre ting. Da er det ikke verre enn at jeg sier "kan du åpne døra?" eller "hold denne for meg". Hvis jeg ikke ber om hjelp, kan mannen trygt anta at jeg klarer meg selv.

 

Høres ut som du forventer at han skal være tankeleser.

Jeg er i prinsippet enig med deg, men mener menn har et selvstendig ansvar for å bruke huet sitt selv. Alt kan ikke forsvares med "du burde bedt om hjelp".

Når man har vært bortreist, har bilen full av skittentøy og det er møkkete/rotete hjemme, er det ikke da opplagt at man har en del husarbeid å gjøre?

 

En mann som ber om st samboeren skal kjøpe flere ting til ham når han allerede har fått masse høres uansett vanvittig usjarmerende ut.

 

Anonymous poster hash: 05c2f...306

[Benevy]

Hvorfor er du sammen med ham?

Beste svaret jeg har lest på lenge! 

HI: Jeg var DEG for 6 mnd siden...jeg gikk og har aldri angret en eneste dag! I et slikt forhold, så mangler to grunnleggende ting: Kjærlighet og respekt... Gresset er utrolig mye grønnere på den andre siden når man er i en slik situasjon. Selvom det er harde bud og tøffe dager som alene-mamma, vil jeg heller anbefale det, enn å drasse på en ekstra unge som aldri vokser til (les: enkelte menn, med lite mellom ørene!) 

 

Lykke til hva enn du velger å gjøre <3