Gå til innhold

når andre vet best hvordan dine barn skal oppdras...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg lurer på hva dere sier til mennesker som vet best hvordan dine barn skal oppdras?
Eller mennesker som generelt blander seg inn når det gjelder barna dine?

Jeg har en venninne som går meg på nervene, jeg tror jeg har prøvd å si alt for å få henne til å slutte.
Hun var ekspert før hun fikk barn, nå er hun ekspert på barn i alle aldre selv om hennes eget barn bare er 1 år.
Hun ble egentlig verre nr hun fikk barn.
Selv har jeg fire barn, og har vært mor i snart 20 år, og barna mine strekke seg fra 20 til 1 år, jeg kjenner meg selv trygg på oppdragelsen av mine egen barn.
Jeg mener selv de er godt oppdratt, høflige, greie unger som vet forskjell på rett og galt, er greie med hverandre og med andre, de er inkluderende og empatiske.
Men de er ingen nikkedukker, i den forstand at de kan utfordre oss foreldre til tider og utide, men barn er barn, og jeg mener at dette også er viktig.

Jeg velger mine kamper med dem, noe jeg har lært av å ha min første. Man kan ikke kjempe hver kamp med sitt barn, og jeg mener ikke her at jeg ikke er konsekvent, om noen tror det. Vi er konsekvente.

Venninnen min mener et barn bør oppdras hele tiden, man skal alltid ha barnet i fokus, og dette har resultert i at jeg klarer ikke gå på besøk til henne hvis jeg må ta med barna, jeg klarer faktisk ikke gå til henne om hennes egen unge ikke er i seng heller.
Den ungen får ikke utfolde seg, hun skrike til ungen konstant om ting hun skal gjøre og ikke gjøre.
Ungen er 1,5 år og i mine øyne får hun en oppdragelse som mer passer til en 4-5 åring.

Det er ikke rom for å være 1,5år.

 

Har jeg med mine barn så blander hun seg like mye inn i deres oppdragelse ved at hun konstant forteller hva jeg må gjøre og ikke, og ikke nok med det, men hun skriker jammen meg til mine barn også, på samme måte som til sin jente, det er akkurat som om jeg som mor ikke er der.
Samme gjelder om hun er hos meg, og jeg har besøk av andre med barn som venninna mi gjerne ikke kjenner, ja så inkluderer hun disse andre barna i oppdragelsen sin også, det skal hun ha, hun gjør ingen forskjell.......
Det kan være alt fra at hun syns ungene skal gå ut, eller at sønnen min på 3 år virkelig må ta brillene lenger inn på nesen, eller hun finner leker hos oss som hun ikke syns ungene skal leke med, og forteller ungene at det er dårlige leker og at de bør kaste dem. Eller at 1 åringen min ikke spiser med gaffel, ja da kjefter hun både på ungen og meg. Eller at tenåringen ikke har den rette respekten for meg så mp jeg visst bare lære ham å ha respekt.

Få er så ekstreme som hun, men hele mitt voksne liv har jeg hatt barn, og at andre vet best, spesielt dem som ikke har barn, det er jo ikke noe nytt...

 



Anonymous poster hash: 8ddc6...44d
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hvorfor omgås du henne og betrakter henne som en venninne? Jeg synes ikke det virker som om dere har god kjemi.

Skrevet

 

Jeg lurer på hva dere sier til mennesker som vet best hvordan dine barn skal oppdras?

Eller mennesker som generelt blander seg inn når det gjelder barna dine?

 

Jeg har en venninne som går meg på nervene, jeg tror jeg har prøvd å si alt for å få henne til å slutte.

Hun var ekspert før hun fikk barn, nå er hun ekspert på barn i alle aldre selv om hennes eget barn bare er 1 år.

Hun ble egentlig verre nr hun fikk barn.

Selv har jeg fire barn, og har vært mor i snart 20 år, og barna mine strekke seg fra 20 til 1 år, jeg kjenner meg selv trygg på oppdragelsen av mine egen barn.

Jeg mener selv de er godt oppdratt, høflige, greie unger som vet forskjell på rett og galt, er greie med hverandre og med andre, de er inkluderende og empatiske.

Men de er ingen nikkedukker, i den forstand at de kan utfordre oss foreldre til tider og utide, men barn er barn, og jeg mener at dette også er viktig.

Jeg velger mine kamper med dem, noe jeg har lært av å ha min første. Man kan ikke kjempe hver kamp med sitt barn, og jeg mener ikke her at jeg ikke er konsekvent, om noen tror det. Vi er konsekvente.

 

Venninnen min mener et barn bør oppdras hele tiden, man skal alltid ha barnet i fokus, og dette har resultert i at jeg klarer ikke gå på besøk til henne hvis jeg må ta med barna, jeg klarer faktisk ikke gå til henne om hennes egen unge ikke er i seng heller.

Den ungen får ikke utfolde seg, hun skrike til ungen konstant om ting hun skal gjøre og ikke gjøre.

Ungen er 1,5 år og i mine øyne får hun en oppdragelse som mer passer til en 4-5 åring.

Det er ikke rom for å være 1,5år.

 

Har jeg med mine barn så blander hun seg like mye inn i deres oppdragelse ved at hun konstant forteller hva jeg må gjøre og ikke, og ikke nok med det, men hun skriker jammen meg til mine barn også, på samme måte som til sin jente, det er akkurat som om jeg som mor ikke er der.

Samme gjelder om hun er hos meg, og jeg har besøk av andre med barn som venninna mi gjerne ikke kjenner, ja så inkluderer hun disse andre barna i oppdragelsen sin også, det skal hun ha, hun gjør ingen forskjell.......

Det kan være alt fra at hun syns ungene skal gå ut, eller at sønnen min på 3 år virkelig må ta brillene lenger inn på nesen, eller hun finner leker hos oss som hun ikke syns ungene skal leke med, og forteller ungene at det er dårlige leker og at de bør kaste dem. Eller at 1 åringen min ikke spiser med gaffel, ja da kjefter hun både på ungen og meg. Eller at tenåringen ikke har den rette respekten for meg så mp jeg visst bare lære ham å ha respekt.

 

Få er så ekstreme som hun, men hele mitt voksne liv har jeg hatt barn, og at andre vet best, spesielt dem som ikke har barn, det er jo ikke noe nytt...

 

 

 

Anonymous poster hash: 8ddc6...44d

Du får invitere meg eller noen andre på besøk samtidig med din veninne dom kam sette henne på plass, gjerne noen som har litt faglig tyngde de kan putte på sine svar til henne.

 

Anonymous poster hash: bef5a...97f

Gjest Antarctica
Skrevet

For ei megge. Hadde ikke klart å ha kontakt med henne.

Skrevet

Når hun så tydelig mener at man oppdrar ved å skrike til og å overkjøre andre, så sett i gang med å skrike ting henne og overkjør henne også.  Nei, normale folk skriker ikke til andre, verken til barn eller voksne, i alle fall ikke om det ikke er alvorlig fare på gang og alle må reagere fort.  Men sett henne klart og tydelig på plass.  Gi beskjed om at "I mitt hus bestemme jeg" og la være å gå på besøk til henne så lenge du synes at det ikke er spesielt barnevennlig hjemme hos henne.

 

Antar at du har prøvd å snakke til henne på en ordentlig måte allerede, så da må det hardere skyts til.

Skrevet

Barnet skal oppdras hele tiden og alltid være i fokus? Stakkars unge!

Du må sette henne på plass. Be henne lese litt om barns behov. Skrike til barna hele tiden...hadde ikke tatt med barna dit før hun endrer væremåte.

Skrevet

Det et nok din venninne som trenger litt oppdragelse og veiledning.

Skrevet

Har ei i familien som oppdrar barna sine slik. Og hun mener alltid hun selv har sannheten om hva som er riktig oppdragelse, hun må ha kontroll til en hver tid, forteller barna hva de kan komme til å gjøre galt før de har fått vise at de kommer til å gjøre det rikitg av seg selv, er litt overivrig med å holde de rene mens de spiser is eks (nesten litt manisk), ja hun er nok litt manisk, . Hun har en ustabil personlighetsforstyrrelse... ja hun har fått dette konstatert. Kanskje venninnen din lider av noe slikt? (om du googler kanskje du kjenner igjen noe).



Anonymous poster hash: 6ab13...f11
Skrevet

Takk for svar alle.

For å svare på hvorfor jeg er med henne først av alt;
Da jeg ble kjent med henne for flere år siden var hun ei jeg virkelig kunne relatere til, vi var så like i væremåte (den gang) og likte gpdt hverandres selskap. Hun var en av få jeg virkelig slapp innpå meg. Så traff hun mannen sin, og ting forandret seg drastisk. Etter dette kjenner jeg henne ikke igjen, de er blitt veldig like hverandre, jeg forstår ikke hvordan noen kan forande seg så mye.
å liker jeg godt å være med henne, når det bare er oss to, men begynner hun å snakke om mannen eller ungen, så prøver jeg å styre samtalen på noe annet... For da kommer galskapen fram. Da og når jeg en en sjelden gang inviterer henne over når det er andre tilstedet.
Venner og familie reagerer veldig på henne, og jeg gjør jo det selv, og jeg syns det er så synd, og så vondt at det er blitt slik.
Som regel kan jeg sette henne lett på plass og hun tar det greit.
Men ikke når vi er ed andre..Da bare forsetter hun.

Så ja, jeg hare virkelig prøvd å snakke til henne. Men det virker ikke.
Jeg fikk hakeslepp da hun var gravid og var hos meg samtidig som min mor var her.
Hun reiste seg opp og sa at hun følte seg så oppblåst og tjukk på magen (ca 20 uker på vei).
Så sier min mot for å prøve å få henne til å føle seg bedre "jaja, du er sånn nå, jeg er sånn hele tiden jeg.."
Da slenger hun tilbake "det driter jeg i, for jeg er ikke sånn".
Jeg følte seriøst jeg fikk et usynlig klaps i ansiktet.
Men hun skjønner ikke selv at hun sier ting folk reagere på.
Jeg sa klart fra til henne at man sier jo ikke slik til andre... Så jeg føler bokstavlig talt hun selv trenger oppdragelse.

Så jeg syns jo det er vanskelig når hun skal pakke på mine og andre ungers SIN oppdragelse som er både strikt og dobbelmoralsk, for hvordan kan du nekte din egen unge å skrike, når alt du gjør er å skrike til ungen?

Nei, jeg kan ikke ha mine unger rundt henne, og jeg ønsker heller ikke å være rundt henne når hun er med sin unge.
Jeg tenker ofte at hun er heldig som har fått nettopp den ungen hun har fått som virkelig tåler alt maset, konstant. Og det er en virkelig veloppdragen 1,5åring, men ungen tørr vell ikke annet, stakkar.



Anonymous poster hash: 8ddc6...44d
Skrevet

Hun virker jo gal.

 

Anonymous poster hash: 2f436...ad5

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...