Mann som er lykkelig uten venner.

[Anonym bruker]

Jeg er gift med verdens herligste, flotteste mann. Vi har vært sammen i 6 år og for første gang skal vi ha forskjellige hobbydager da sporten vi driver med ikke er helt forenelig med småbarn. Det hadde blitt mye barnepass for å si det slik.

 

Hverdagen de siste årene har vært å trene sammen, spille dataspill sammen, pluss andre småhobbyer. Vi har gjort alt sammen, og jeg har ingenting imot det. Jeg trives godt i hans selskap. Vi deler de samme interessene og snakker i timesvis hver dag.

 

Men nå blir det slik at 4 kvelder i uken kommer vi til å gjøre forskjellige ting. Jeg trener mandag og onsdag. Han tirsdag og torsdag så trener vi sammen på lørdag. Jeg nevnte det at det var bra at han skulle trene med en kollega som kunne tenke seg inn i samme sport. Da fikk han en mulighet til å bygge vennskap. Fikk til svar at han hadde hverken behov for eller ønske om å ha venner. Ikke stolte han på andre mennesker.(det visste jeg fra før) og ikke orket han å legge så mye energi i et menneske som ikke var meg eller barna.

 

Jeg synes jo dette er veldig synd. På en måte forstår jeg ham. På den annen side så vet jeg hvor viktig det er å ha noen andre enn kona å snakke med.

 

Det blir jo også endel mer press på meg. Ikke at det gjør noe nå. Men om 10 år så er vi kanskje ikke like interessert i det samme lenger, eller kanskje vi er det. Jeg aner ikke. Men kjenner det hadde vært greit om han fikk seg en kompis.

 

 

Anonymous poster hash: 18cf1...bab

[Gjest Antarctica]

Vet du hva, dette har han til felles med enormt mange menn, og de lever godt med det - helt til han blir skilt eller enkemann... Menn (generelt) er rett og slett ikke så flinke til å bygge sosiale relasjoner.