Dere som har en psykiatrisk-diagnose

[Anonym bruker]

Holder dere det hemmelig? 

Det tok meg et år å fortelle mine foreldre om min diagnose, venner vet ikke noe - som jeg vet. 

Jeg kjenner at jeg er regelrett livredd for at andre skal få vite om min bipolare-diagnose :/ Hvordan reagerer folk når dere forteller det?

Anonymous poster hash: 45931...524

[Anonym bruker]

Jeg forteller ikke! Synes det er privat og har verken behov for medlidenhet eller frykt. ser ikke hva jeg skulle tjene på å fortelle det.

 

Anonymous poster hash: e1973...35c

[Anonym bruker]

Mannens kompis er bipolar. Jeg tror mannen hadde gitt han opp for lenge siden om han ikke visste om diagnosen...

 

Anonymous poster hash: 1b6a7...d03

[Anonym bruker]

Jeg har depresjon og ptsd. Jeg forteller ikke direkte diagnosene til noen, men jeg har fortalt noen at jeg er sykemeldt pga psykiatri. Men jeg føler diagnosen ptsd er veldig stigmatiserende. Eller, kanskje ikke for meg direkte, men det naturlige da er å tenke at faren min er en overgriper, noe han virkelig ikke er. Jeg er vel faktisk mest redd for det, at folk skal fundere på hvem i min nærhet som har vært slem.

 

Anonymous poster hash: ab43e...7de

[Anonym bruker]

Ja.

 

Det er kun min ektefelle, fastlegen og psykiateren min som er kjent med diagnosene som er satt. Jeg kan ikke se hva jeg skulle kunne oppnå med noe annet. Det er fremdeles ekstremt mye stigma knyttet til psykiatriske diagnoser. Jeg har dårlig somatisk helse også, så forhøyet sykefravær kan greit forklares overfor de som måtte interessere seg for det.

Anonymous poster hash: 75b26...1a4

[Anonym bruker]

Nei. Noen få vet, mamma og samboer og en venninne. Folk trenger da ikke å vite alt heller. 

Anonymous poster hash: bc5be...a7e

[Anonym bruker]

Jeg har hatt et par veldig synlige psykiske sykdommer, som sammen med selvskading er ganske lett å oppdage eller legge merke til. Det at jeg bor i en liten bygd der alle kjenner alle, så folk snakker jo. Jeg tror likevel at svært få (kun familie og noen venner) vet om hva den ene diagnosen min faktisk er, men man vet aldri. Har ikke hatt behov for å snakke om det noe særlig, men i enkelte tilfeller har jeg følt at det er bedre at min historie kommer før bygdesladderet, selv om jeg ikke har snakket detaljert om det. 

Anonymous poster hash: 8bf97...1e6

[Anonym bruker]

Hvis dere tror at ingen vet bare fordi dere ikke sier det høyt, er dere naive.

 

Anonymous poster hash: eaa88...0e3

[Anonym bruker]

Hvis dere tror at ingen vet bare fordi dere ikke sier det høyt, er dere naive.

 

Anonymous poster hash: eaa88...0e3

Det er akkurat det som er så ekkelt synes jeg. Jeg "måtte" fortelle mine foreldre om diagnosen grunnet jeg oppførte meg som en pompøs tosk. Når jeg endelig landa fikk de vite det og mine foreldre var ikke overrasket, veldig forståelsesfulle og har aldri brukt det imot meg, heldigvis. 

 

Men hva mener du da? Er det bedre å snakke om elefanten i rommet eller tie om det? 

 

Anonymous poster hash: 45931...524

[Anonym bruker]

Mannen min er bipolar, og han forteller det til hvem som helst, så lenge han mener det kommer naturlig opp i samtalen. Om den nye naboen f.eks. kommenterer at han er så effektiv med hagestell og oppussing, så sier han "Jeg er bipolar jeg skjønner du, så jeg passer på å få gjort mest mulig mens jeg er på topp."

 

Ingen som har kommentert noe negativt enda, men man vet jo ikke hva de tenker. Bhg, helsestasjon osv har bare vært positive til åpenheten. Min familie også, mens hans familie er litt sånn "Huff, slutt å tulle og ta deg sammen."

Anonymous poster hash: e8532...269

[Anonym bruker]

Har ikke fortalt det til andre enn ei venninne. Familien ellers vet ikke mer enn at jeg sliter litt med sosial angst. Har ptsd og spiseforstyrrelse(er normalvektig) men tror ikke noen vet om de diagnosene. Går til behandling, så planen er jo å bli kvitt de mest mulig også, så har ikke behov for å fortelle noe som er vanskelig, for så å bli bra.

Hadde jeg visst at det ville vart livet ut ville jeg kanskje sagt noe.

Anonymous poster hash: 96cf0...770

[Anonym bruker]

Eksen min er bipolar.

Diagnosen er eneste grunnen til at jeg aksepterer han og godtar at han ikke følger opp barnet sitt som en frisk pappa skal.

 

Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å snakke om. Prøv, du kan få en helt annen forståelse enn du tror.

 

Anonymous poster hash: 10aee...1a3

[Anonym bruker]

Hvis dere tror at ingen vet bare fordi dere ikke sier det høyt, er dere naive.

 

Anonymous poster hash: eaa88...0e3

 

Det vet jo ikke du noe om.

 

Jeg er ganske sikker på at mine overordnede ville være veldig skeptisk til å ha meg i jobben jeg har med diagnosene jeg har, f.eks. Men de vet ikke, og er svært fornøyde med meg som arbeidstaker.

 

Anonymous poster hash: 75b26...1a4

[Anonym bruker]

Svigerinnen min er bibolar, og helt åpen om det. Jeg synes det er fint for alle rundt henne ser jo at det er "noe" og når man vet hva problemet er har man en helt annen forståelse for hennes opp og nedturer.

 

Anonymous poster hash: e57bd...512

[Anonym bruker]

Jeg har ingen selv, men kjenner flere som har ( og burde hatt) og felles for de alle er at ting er enklere å forstå når man vet.

Anonymous poster hash: 51acc...8e2

[Anonym bruker]

De som "trenger" å vite det, vet det. De som jeg ikke omgås i dagliglivet vet det ikke. De trenger ikke å vite noe, da de faktisk ikke er rundt meg nok til å skjønne at det er noe som ikke stemmer.

 

Sliter med angst, periodevis depresjon og ptsd.

 

Anonymous poster hash: 22d6c...d07

[Anonym bruker]

 

Holder dere det hemmelig?

 

Det tok meg et år å fortelle mine foreldre om min diagnose, venner vet ikke noe - som jeg vet.

 

Jeg kjenner at jeg er regelrett livredd for at andre skal få vite om min bipolare-diagnose :/ Hvordan reagerer folk når dere forteller det?

 

Anonymous poster hash: 45931...524

Det er slik som bidrar til at andre blir redde for å snakke om sin diagnose. Det er en negativ spiral.... Det er like vanlig med en psykisk, som en fysisk diagnose. Jeg hadde lenge sosial angst. Var redd for å snakke om det i starten... Men vet du hva, det hjalp meg masse da jeg snakket med venner og familie om det. De satt pris på åpenheten og hjalp og tilrettela for meg i hverdagen. Lot meg sitte ytterst i auditorium under forelesing f.eks ettersom jeg da følte jeg kunne komme meg lett ut. Var med å satt seg der ned minst folk dersom vi var ute å spiste. Det å snakke om hvordan det gikk var som terapi. Min familie sier angst er noe som går igjen hos oss... Jeg forstår følelsen din.. Men du trenger ikke skjems. Det er sååå vanlig. håper det en dag ikke blir så tabu å snakke om. Åpenhet tror jeg må mange måter kan redde mange. Det kan jo også gjøre det enklere for dem rundt deg å forstå deg? Du trenger jo ikke akkurat skrike det ut for alle, men de nærmeste?

 

 

Anonymous poster hash: 462dc...3d6

[Anonym bruker]

Hvordan får du en diagnose? Jeg har gått til psykolog i et halvt år, men ikke fått noen diagnose.

 

Anonymous poster hash: c08f2...8cb

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar, og min nærmeste familie og venner, vet om det. De som ikke egentlig har noe med det å gjøre, sier jeg det ikke til sånn "ut av det blå". Skulle de spørre, vil jeg svare ærlig. 

Så jeg er åpen om lidelsen, men det er ikke noe jeg forteller folk uten videre, likevel.

Anonymous poster hash: 98ec3...839

[Anonym bruker]

Hvordan får du en diagnose? Jeg har gått til psykolog i et halvt år, men ikke fått noen diagnose.

 

Anonymous poster hash: c08f2...8cb

Det kommer vel an på hvorfor du går til psykolog? Jeg kjenner flere som går jevnlig til psykolog uten å ha en bestemt psykisk lidelse. For min del tok det en stund før jeg ble utredet, fordi det tok tid for behandlingsteamet å se hvor syk jeg faktisk var. Etter det var det et helt år(!!) med utredninger og behandlingsforsøk. 

 

Anonymous poster hash: 8bf97...1e6

[Anonym bruker]

 

Hvis dere tror at ingen vet bare fordi dere ikke sier det høyt, er dere naive.Anonymous poster hash: eaa88...0e3

Det er akkurat det som er så ekkelt synes jeg. Jeg "måtte" fortelle mine foreldre om diagnosen grunnet jeg oppførte meg som en pompøs tosk. Når jeg endelig landa fikk de vite det og mine foreldre var ikke overrasket, veldig forståelsesfulle og har aldri brukt det imot meg, heldigvis. Men hva mener du da? Er det bedre å snakke om elefanten i rommet eller tie om det?  Anonymous poster hash: 45931...524

Broren min har vært bipolar i over 20 år. Men hans selvbilde og stolthet tillater ham ikke å si det høyt. I stedet later han som at det er helt normalt å oppføre seg som ham, og anklager alle andre (og jeg mener ALLE andre) for å være enten idioter, løgnere eller drittsekker.

 

Det er mye lettere å akseptere at det er diagnosen og ikke personen som snakker. Men når han fornekter den, og fortsatt forbeholder seg retten til å skjelle ut andre, være aggressiv og påstå at det er han som er den normale og verden som er gal; vel, da er det lite felles grunn igjen vi kan stå på.

 

Anonymous poster hash: eaa88...0e3

[Anonym bruker]

Jeg er åpen og ærlig om det.

Dere som er så redd for stigmaer: Dere er med på å opprettholde stigmaene ved å skjule deres diagnoser. Prøv å vær åpen, kanskje dere får dere en overraskelse

Anonymous poster hash: fcc3c...9a2

[Anonym bruker]

 

 

Hvis dere tror at ingen vet bare fordi dere ikke sier det høyt, er dere naive.Anonymous poster hash: eaa88...0e3

Det er akkurat det som er så ekkelt synes jeg. Jeg "måtte" fortelle mine foreldre om diagnosen grunnet jeg oppførte meg som en pompøs tosk. Når jeg endelig landa fikk de vite det og mine foreldre var ikke overrasket, veldig forståelsesfulle og har aldri brukt det imot meg, heldigvis. Men hva mener du da? Er det bedre å snakke om elefanten i rommet eller tie om det? Anonymous poster hash: 45931...524

Broren min har vært bipolar i over 20 år. Men hans selvbilde og stolthet tillater ham ikke å si det høyt. I stedet later han som at det er helt normalt å oppføre seg som ham, og anklager alle andre (og jeg mener ALLE andre) for å være enten idioter, løgnere eller drittsekker.

 

Det er mye lettere å akseptere at det er diagnosen og ikke personen som snakker. Men når han fornekter den, og fortsatt forbeholder seg retten til å skjelle ut andre, være aggressiv og påstå at det er han som er den normale og verden som er gal; vel, da er det lite felles grunn igjen vi kan stå på.

 

Anonymous poster hash: eaa88...0e3

Sånn er pappaen min også, nekter å innrømme at han har et problem og nekter medisinering/behandling.

 

I oppturene er han som en duracellkanin, starter allverdens prosjekter, oppussing, nye biler, hiv og hoy.

 

Men så kommer nedturen, regningene skal betales og han går i kjelleren. Alle er ute etter han, alt er urettferdig og alt er alle andre sin skyld. Da mamma ba han oppsøke hjelp fikk hun beskjed om at hun hadde problemer med å takle samlivet deres fikk hun gå til psykolog å få hjelp, han trengte ikke hjelp med noe...

 

Vi vet jo at han er bipolar, og vi har vondt av han, men det er faktisk grenser for hvor mye dritt man kan ta imot. Han er den mest selvsentrere og egoistiske mannen jeg vet om, og selv om jeg vet at det er sykdommen hans som tar så mye plass i hodet hans må vi holde litt avstand når han har null selvinnsikt og nekter motta hjelp.

 

Anonymous poster hash: e57bd...512

[Anonym bruker]

Jeg sier det der det er naturlig. Jeg holder det ikke tilbake men jeg serverer det ikke idé jeg håndhilser heller

GAD og hatt depresjoner tidligere.

 

Anonymous poster hash: 382d1...661