Er så lei meg pga kranglinga til ungen

[Anonym bruker]

I kveld er jeg rett og slett så skuffa og lei meg at jeg gråter. Jeg har fått så utrolig nok av den kranglingen, sutringa og konstante kjeklinga til ungene. Konstant hører jeg 7- åringen som enten terger, slår eller protesterer på absolutt alt 3-åringen sier og gjør. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skulle løse dette. Jeg hadde alltid sett for seg at vi skulle bli en harmonisk familie. Jeg og mannen er veldig rolige personer, ingen av oss liker bråk og konflikt. Men ingen av oss klarer å leve mer med dette, og jeg er redd det går mot brudd til slutt. Jeg kjenner at jeg blir bitter på 7-åringen for at han bryter opp familien vår. Jeg føler meg helt maktesløs. Vi prøver hver dag å sørge for at han har kompiser å leke med, både hjemme og bort på besøk, men det er jo tragisk at familien kun fungerer når han er borte eller har noen på besøk.

 

Beklager at dette ble rotete skrevet, men er så fortvilet og lei meg i kveld.

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

[Anonym bruker]

Du... alvorlig talt! Du kan ikke gi en sjuåring ansvaret for dette altså. Du må prøve å se din egen rolle I det - det er du (og mannen) som er ledere. Noen er vanskeligere å lede enn andre men de trenger like fullt, eller kanskje særlig, ledelse likevel. Hvordan bidrar du til å lære barna konfliktløsning, turtaking, positiv kommunikasjon m.v? Hvordan er du en aktiv og god rollemodell? Hva bunner konfliktene i? Hvis du ikke klarer å reflektere rundt disse spørsmålene, søker hjelp!

 

Anonymous poster hash: 4e195...ed2

[Optatium]

Ingen av dere liker bråk og konflikt sier du, da tipper keg at du ikke tør ta kampene og lage ufred med sjuåringen når det trengs. Lag klare rammer for hvordan dere oppfører dere i familien, de må gjelde alle, og overhold dem (selv ol det betyr konflikt mellom foreldre og barn).

[Anonym bruker]

Oj, hvis du opplever at 7 åringen bryter opp familien ville jeg tatt kontakt med noe hjelpeapparat. Han har det nok heller ikke så greit.. Hvis det er noen trøst så krangler våre på 3 og 6 så mye at det tærer på oss voksne og familielivet. Jeg har forstått det sånn at søsken krangler sinnsykt... Jeg trodde også vi skulle bli en harmonisk familie og at ikke vi voksne kranglet og ermisfornøyde med hverandre slik som mine foreldre. Har blitt bedre det siste halvåret, så håper vi klarer oss gjennom dette uten brudd. Happy happy family bøir vi nok ikke, men vi har det greit og ungene er stort sett fornøyde. Det er ikke ungene våre sin feil at vi voksne sliter, selv om vi utvilsomt var et bedre par før de kom til verden..

 

Anonymous poster hash: 264fe...cc0

[Anonym bruker]

Det er opp til dere voksne å sørge for harmonien. Dere har nok ikke funnet den rette måten å gjøre det på, og trenger å lære nye strategier. Forferdelig å gi en 7-åring skylden for deres dårlige jobb....

Anonymous poster hash: 1515c...f97

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

Det er ingen av oss som er konfliktsky, så vi har ingen problemer med å ta dette opp med ungen. Både i rolige former, men dessverre også i mer harde ordelag når begeret flyter over. Du som skriver at vi burde søke hjelp, hvilke instanser tenker du på da? Jeg vil veldig gjerne ha hjelp utenfra til dette, men jeg aner ikke hvor. Vi bor på 'bøgda' og helsesøster er fra Filippinene med store språkproblemer, så hun utgår.

 

Jeg tror at grunnen til at han oppfører seg slik er fordi han alltid har vært en tvers igjennom rolig og forsiktig gutt. Han hevder seg så godt som aldri, står alltid bakerst i køen og hever aldri stemmen ute. Han er i følge lærerne en mønsterelev. Vi hadde pot i bildet da han var 2 år pga at han var så ekstremt redd og forsiktig. Men nå har han dessverre funnet en han kan få utløp for alt dette på da... 3-åringen forguder han og henger på som en klegg, men jeg klarer ikke mer av den kjeklinga nå. Hvor kan man få hjelp da?

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

[Klønemor]

Har du prøvd å rett og slett sende han i et annet rom når han ikke kan oppføre mot andre? Altså bryte opp i kranglinga før det blir problematisk? Og slåing er jo en helt annen sak, det må det være nulltoleranse for, spesielt viss han sliter med å forstå hvor grensa mellom "lekeslåing" og alvor går. Tror jeg ville satt hardt mot hardt her, det har i hvertfall funka veldig bra i vår familie. Da har jeg tatt min eldste(når det er han som begynner, så klart) og vi går å setter oss i trappa. Forklarer at nå kan vi ikke finne oss i mer tull fra hans side, og forklarer at det går utover alle oss andre som ikke kan få fred og ro i vårt eget hus. At det er uakseptabelt at han skal få ødelegge vår dag. Så viss han ikke klarer å ta hensyn til det, så må han være i et annet rom. Rett og slett så enkelt! Så da roer han seg enten ned, og sier unnskyld for det han har gjort, ellers får han ver så god sitte på rommet sitt alene til han klarer å ta seg sammen. Der får han hyle i fra seg, være så sint han bare vil, og få fred viss han trenger det. Når han kommer ned igjen, så må en for all del ikke ta opp igjen problemet, det som har skjedd har skjedd og ferdig med det. Prøv å finn på noe koselig sammen viss han vil, spill noe eller gå ut en tur eller noe som gjør at han føler seg verdsatt og sett selv om han har oppført seg dumt tidligere. Husk at du er forelderen, og DU bestemmer lykke til uansett hva dere gjør!

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

Det er ingen av oss som er konfliktsky, så vi har ingen problemer med å ta dette opp med ungen. Både i rolige former, men dessverre også i mer harde ordelag når begeret flyter over. Du som skriver at vi burde søke hjelp, hvilke instanser tenker du på da? Jeg vil veldig gjerne ha hjelp utenfra til dette, men jeg aner ikke hvor. Vi bor på 'bøgda' og helsesøster er fra Filippinene med store språkproblemer, så hun utgår.

 

Jeg tror at grunnen til at han oppfører seg slik er fordi han alltid har vært en tvers igjennom rolig og forsiktig gutt. Han hevder seg så godt som aldri, står alltid bakerst i køen og hever aldri stemmen ute. Han er i følge lærerne en mønsterelev. Vi hadde pot i bildet da han var 2 år pga at han var så ekstremt redd og forsiktig. Men nå har han dessverre funnet en han kan få utløp for alt dette på da... 3-åringen forguder han og henger på som en klegg, men jeg klarer ikke mer av den kjeklinga nå. Hvor kan man få hjelp da?

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

Pot=ppt

 

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

[Anonym bruker]

Takk for gode svar.

Det er ingen av oss som er konfliktsky, så vi har ingen problemer med å ta dette opp med ungen. Både i rolige former, men dessverre også i mer harde ordelag når begeret flyter over. Du som skriver at vi burde søke hjelp, hvilke instanser tenker du på da? Jeg vil veldig gjerne ha hjelp utenfra til dette, men jeg aner ikke hvor. Vi bor på 'bøgda' og helsesøster er fra Filippinene med store språkproblemer, så hun utgår.

 

Jeg tror at grunnen til at han oppfører seg slik er fordi han alltid har vært en tvers igjennom rolig og forsiktig gutt. Han hevder seg så godt som aldri, står alltid bakerst i køen og hever aldri stemmen ute. Han er i følge lærerne en mønsterelev. Vi hadde pot i bildet da han var 2 år pga at han var så ekstremt redd og forsiktig. Men nå har han dessverre funnet en han kan få utløp for alt dette på da... 3-åringen forguder han og henger på som en klegg, men jeg klarer ikke mer av den kjeklinga nå. Hvor kan man få hjelp da?

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

Du må jo undersøke om det finnes lavterskeltilbud i kommunen, familieveiledning e.l. Eller så går det an å henvende seg til familievernkontoret og så kan de ev lose dere videre. Barneverntjenesten burde jo også ha foreldreveiledningskurs eller råd og veiledning gsopplegg mer en til en. Hvor bor dete da?

 

Anonymous poster hash: 4e195...ed2

[Anonym bruker]

Har du prøvd å rett og slett sende han i et annet rom når han ikke kan oppføre mot andre? Altså bryte opp i kranglinga før det blir problematisk? Og slåing er jo en helt annen sak, det må det være nulltoleranse for, spesielt viss han sliter med å forstå hvor grensa mellom "lekeslåing" og alvor går. Tror jeg ville satt hardt mot hardt her, det har i hvertfall funka veldig bra i vår familie. Da har jeg tatt min eldste(når det er han som begynner, så klart) og vi går å setter oss i trappa. Forklarer at nå kan vi ikke finne oss i mer tull fra hans side, og forklarer at det går utover alle oss andre som ikke kan få fred og ro i vårt eget hus. At det er uakseptabelt at han skal få ødelegge vår dag. Så viss han ikke klarer å ta hensyn til det, så må han være i et annet rom. Rett og slett så enkelt! Så da roer han seg enten ned, og sier unnskyld for det han har gjort, ellers får han ver så god sitte på rommet sitt alene til han klarer å ta seg sammen. Der får han hyle i fra seg, være så sint han bare vil, og få fred viss han trenger det. Når han kommer ned igjen, så må en for all del ikke ta opp igjen problemet, det som har skjedd har skjedd og ferdig med det. Prøv å finn på noe koselig sammen viss han vil, spill noe eller gå ut en tur eller noe som gjør at han føler seg verdsatt og sett selv om han har oppført seg dumt tidligere. Husk at du er forelderen, og DU bestemmer lykke til uansett hva dere gjør!

Tusen takk for et fint svar. Dette skal jeg prøve ut!

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

[Anonym bruker]

 

Takk for gode svar.

Det er ingen av oss som er konfliktsky, så vi har ingen problemer med å ta dette opp med ungen. Både i rolige former, men dessverre også i mer harde ordelag når begeret flyter over. Du som skriver at vi burde søke hjelp, hvilke instanser tenker du på da? Jeg vil veldig gjerne ha hjelp utenfra til dette, men jeg aner ikke hvor. Vi bor på 'bøgda' og helsesøster er fra Filippinene med store språkproblemer, så hun utgår.

 

Jeg tror at grunnen til at han oppfører seg slik er fordi han alltid har vært en tvers igjennom rolig og forsiktig gutt. Han hevder seg så godt som aldri, står alltid bakerst i køen og hever aldri stemmen ute. Han er i følge lærerne en mønsterelev. Vi hadde pot i bildet da han var 2 år pga at han var så ekstremt redd og forsiktig. Men nå har han dessverre funnet en han kan få utløp for alt dette på da... 3-åringen forguder han og henger på som en klegg, men jeg klarer ikke mer av den kjeklinga nå. Hvor kan man få hjelp da?

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

Du må jo undersøke om det finnes lavterskeltilbud i kommunen, familieveiledning e.l. Eller så går det an å henvende seg til familievernkontoret og så kan de ev lose dere videre. Barneverntjenesten burde jo også ha foreldreveiledningskurs eller råd og veiledning gsopplegg mer en til en. Hvor bor dete da?

 

Anonymous poster hash: 4e195...ed2

Det er et lite sted, med 2,5 timer til nærmeste by. Vi har barnevern her da, men det føles så dramatisk. Men det er jo dramatisk hvis vi ikke finner en løsning på dette. Takk for svar.

 

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2

[Anonym bruker]

Jeg tenkte på helsesøster, familievernkontoret eller Barneverntjenesten. Bvtj er ikke så skummel som folk skal ha det til, men ikke alltid lett å få innpass om man ikke har veldig alvorlige problemer. Finnes det noe familiesenter eller lignende? Kanskje finnes det noe i nabobygda? Vanskelig å gi råd for man må kjenne hele situasjonen. Jeg ville forsøkt å få tak i noen profesjonelle var jeg deg! Jeg har kontakt med helsesøster ifht vår 3åring som er en terrorist . Men etter litt nøye studering av dem har jeg også funnet ut at eldste har sine metoder for å terge lillebror til vannvidd. Jeg har tidligere følt at yngste ødelegger familien, men jeg har måttet ta meg sammen: det er alltid vi voksne som har ansvaret. Koster fryktelig mye å dra seg opp etter nakken, men min erfaring er at når jeg og mannen tar fullt og helt ansvar, både praktisk og emosjonelt, blir det bedre. Men vi har stadige tilbakefall. Og jeg har lest hauger med teori om dette pga jobben min, men det er ikke lett! Ingen vet hvordan det er å ha nettopp dine barn, så derfor er det lett for andre å tenke at du gjør noe åpenbart feil, men det er ofte små ting som kan gjøre store forskjeller både for å starte på en god sirkel og for å starte en dårlig.

 

Håper dere finner ut av det og trøsteklem til deg

 

Anonymous poster hash: 264fe...cc0

[Anonym bruker]

Jeg tenkte på helsesøster, familievernkontoret eller Barneverntjenesten. Bvtj er ikke så skummel som folk skal ha det til, men ikke alltid lett å få innpass om man ikke har veldig alvorlige problemer. Finnes det noe familiesenter eller lignende? Kanskje finnes det noe i nabobygda? Vanskelig å gi råd for man må kjenne hele situasjonen. Jeg ville forsøkt å få tak i noen profesjonelle var jeg deg! Jeg har kontakt med helsesøster ifht vår 3åring som er en terrorist . Men etter litt nøye studering av dem har jeg også funnet ut at eldste har sine metoder for å terge lillebror til vannvidd. Jeg har tidligere følt at yngste ødelegger familien, men jeg har måttet ta meg sammen: det er alltid vi voksne som har ansvaret. Koster fryktelig mye å dra seg opp etter nakken, men min erfaring er at når jeg og mannen tar fullt og helt ansvar, både praktisk og emosjonelt, blir det bedre. Men vi har stadige tilbakefall. Og jeg har lest hauger med teori om dette pga jobben min, men det er ikke lett! Ingen vet hvordan det er å ha nettopp dine barn, så derfor er det lett for andre å tenke at du gjør noe åpenbart feil, men det er ofte små ting som kan gjøre store forskjeller både for å starte på en god sirkel og for å starte en dårlig.

 

Håper dere finner ut av det og trøsteklem til deg

 

Anonymous poster hash: 264fe...cc0

Tusen, tusen takk for ditt fine svar 😊

 

 

Anonymous poster hash: b18d7...3a2