Forsiktig gutt på 2,5

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har en utrolig god, vennlig og rolig gutt på snart to og et halvt. Han er noen ganger nesten litt for forsiktig. Han er nervøs og pysete for å prøve nye ting, spesielt fysiske/motoriske ting. Han er ikke sjenert overfor mennesker og prater og synger gjerne for store folkemengder så han er ikke alltid bare nervøs, men ofte. 

 

Jeg lurer av og til på om han ikke sier ifra om ting og er nervøs eller usikker på innsiden... 

Han gråter aldri ved levering i barnehagen. Jeg får alltid hade-kos og han smiler og leker. Barn kan vel ikke være så gode skuespillere? 

 

Han sover i junior seng som han fint klarer å klatre ut og inn av. Vi har døren hans på gløtt om natten når han sover slik at jeg hører om han gråter eller hvis han våkner. Når han våkner om morgenen eller når han sover på dagtid så kommer han aldri ut av sengen til oss. Han blir alltid sittende (gjerne helt stille) til vi endelig har oppdaget at han er våken. Noen ganger lurer jeg på hvor lenge han kan ha sittet der uten å si noe. Innimellom begynner han å prate og leke litt med smokkene og så hører jeg han av den grunn. Har aldri opplevd at han har ropt på oss...

 

 

Har noen opplevd noe lignende? 

 

På andre områder kan han fint si ifra og er på god vei inn i trass-alderen der han absolutt skal gjøre alt selv og ha alt på sin måte. Da skriker han gjerne lenge og mye hvis han ikke får det som han vil....  

 

Anonymous poster hash: c294e...766

[Anonym bruker]

Her var det mye som stemte med sønnen min.

Nevnte i en annen tråd at sønnen min har nok ikke noen diagnose men er veldig annerledes enn andre barn.

Føler til tider at småen er for snill å gir ikke beskjed selv når han burde gjøre det.

Hvis jeg legger han å han ikke får sove så klager han ikke eller går ut av juniorsengen.

Flere ganger har jeg gått inn etter ca en time å da er han fortsatt våken men han ligger bare i sengen å har ikke gitt en lyd fra seg.

Skulle nesten ønske at han kunne klage litt for dette er vel ikke normalt?

Han er også helt ekstremt forsiktig når det gjelder fysiske/motoriske ting.

Han er når 3.5 år å fortsatt redd for å skli på rusjebane som 1 åringene tar lett alene.

Derfor ligger han en god del etter motorisk når det gjelder jevnaldre.

 

Han tåler også forandringer veldig dårlig!

Når han byttet over til storavdeling så sluttet han å snakke i barnehagen å sånn var det 3 mnder før det endelig løste seg.

 

Når det gjelder barnehage så "heldigvis" protesterer han når jeg går.

Ikke hyggelig at han skriker når jeg går,men er litt bra at han KAN si ifra når noe er galt.

Det skal jo ikke være sånn at de godtar alt uten å protesere.

 

Så vet hvordan du har det hi!

Jeg har begynt å pushe han litt å gjøre ting han egentlig ikke tør med å lokke med noe,for barnehagen mener at han må pushes for å bli tøffere.

Å fysioterapauten han gikk til han når han var mindre sa at vi burde herje mye med han for å få han litt tøffere,

Anonymous poster hash: 7cb23...383

[Anonym bruker]

Sønnen min er heller ikke mye sjenert,han snakker med folk på butikken,på gaten,til tannlegen,til noen på bussen osv.

 

Anonymous poster hash: 7cb23...383

[Anonym bruker]

opp

Anonymous poster hash: 7cb23...383

[Anonym bruker]

Sønnen min blir 2 om et par mnd og er ganske lik din. Han er veldig skeptisk til fysiske ting, som å sitte i huska, klatre, gjemme seg og "alt" annet. Er sikker på at det er derfor han var sent ute med å krabbe og gå alene. Han gikk i 6 mnd om han fikk holde seg i noe men ikke alene før etter 6 mnd. Som baby var det en lang periode hvor vi måtte på dagtid sjekke han ofte når han sov ute, fordi når han våknet så laget han ingen lyd. Det gikk over. På morgenen så hører vi han over babycallen men han roper ikke på oss, men kanskje han er for liten til det? Han kan prate mye, mer enn de fleste på sin alder. Vi hører han prate med seg selv eller fikle med noe. Han sover ennå i sprinkelsenga.

 

Men han er veldig sjenert. Men barnehagestart var null problem for han, vi kunne sikkert hatt ingen dager med tilvenning, han bare skjønte at han skulle være der. Er ennå (begynte i fjor høst) sjenert ved levering men gråter ikke, er fornøyd. Men er nå etter sommerferien at han har begynt å prate i barnehagen.

 

Jeg var og sånn som unge men har ingen diagnose på det, og jeg var vel egentlig "verre". Jeg gikk ikke i barnehage (dessverre, skulle ønske jeg fikk oppleve det) og pratet veldig lite lenge. Hadde elendig selvtilitt som unge. Jeg tror ikke at sønnen min har noen diagnose, han er bare som mora si. Ja og faren han var og forsiktig som barn.

 

Anonymous poster hash: cc927...1ea

[Anonym bruker]

Takker dere begge for svar.

 

Jeg var også forsiktig som barn. Min mor har fortalt at den sommeren da jeg var 1 år kunne hun sette meg på et teppe på plenen og være sikker på at jeg ikke stakk av, fordi jeg ikke turde å gå på gresset.... 

 

Barnehagen til gutten min gir kun tilbakemelding på at han er normal. Forsiktig, men normal og aldersadekvat. Men han gikk ikke før han var 18 mnd, og som en av dere skrev så kunne han gå helt stødig i flere mnd før det så lenge han fikk holde i en finger. Når han endelig begynte å gå selv var han så stødig at han omtrent ikke har falt siden 

 

Jeg er ikke så veldig bekymret for han egentlig. Men alle sier at det er et "godt tegn" når barnet gråter når foreldrene drar. Er det da et dårlig tegn at han ikke gråter? Han er veldig knyttet til oss fordeldre sånn ellers. Hvis han slår seg eller gråter av en annen grunn så vil han alltid ha trøst og kos av enten mamma eller pappa, besteforeldre, onkler osv er ikke godt nok hvis vi er der... Og han er skikkelig kosete og ler mye når han er med oss så jeg kan ikke tro annet enn at han er trygg og god og knyttet til oss. 

 

Selv da han begynte i barnehagen for et år siden gråt han sjelden ved levering. Det var bare et par ganger, nå gjør han det aldri...

 

Vet ikke hva jeg skal tro jeg 

 

Anonymous poster hash: c294e...766

[Anonym bruker]

At de ikke gråter kan være et tegn på noe men også ikke. Barn er forskjellige så det er ingen fasit.

 

Jeg kunne bli plassert på gulvet med en leke el to og der satt jeg til jeg ble løftet opp. Krabbet aldri. Var veldig skeptisk. Foreldrene mine syns i ettertid at jeg egentlig hadde litt autistiske trekk, men dette er mange år siden og foreldrene mine viste ingenting om autisme da, de trodde at jeg var bare annerledes og var vel det Er ikke autist i allefall. Jeg var aldri høyt og lavt, protesterte på lite. Når jeg begynte å prate så spurte jeg ofte om å få legge meg før leggetiden, og lå vist å grublet en stund før jeg sovnet. Jeg nektet å prate foran fremmede til jeg kom i skolealder, så jeg sa aldri et ord til mine foreldre på f.eks butikken eller hos legen. Jeg er langt fra sånn nå, rart å tenke på

 

Anonymous poster hash: cc927...1ea

[Anonym bruker]

Her var småen faktisk 15 mnder før han for første gang sto på beina sine!

Før det prøvde vi ofte å få han til å stå beina når vi holdt han,men han trakk alltid beina til seg.

Jeg var helt overbevist om at noe var galt men følte jeg ikke ble tatt på alvor.

Når var var 15 mnder bestemte jeg meg for å kreve at en barnelege undersøkte han,men dagen etterpå reiste han seg faktisk opp ett bordet for første gang.

Han begynte å gå rett før han fyllet 2 år så han har vært helt ekstremt sen motorisk.

Anonymous poster hash: 7cb23...383