Dere som er skilt/flyttet fra hverandre og har barn....

[Anonym bruker]

Når visste dere at det var på tide å skille lag?

 

 

Anonymous poster hash: 85018...538

[Rds]

Min erfaring er at det er begynnelsen på slutten når en stiller seg selv disse spørsmålene. En leter etter svar, eller råd for å få det til å fungere,men blir bare mer usikker. Ofte går det lang tid fra en begynner på på denne prosessen til en greier å bryte. For min del tok det lang tid,men ser nå at det var uunngåelig og jeg kunne like gjerne gjort det mye før.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har tenkt på det i fler år, og forholdet blir dårligere og dårligere. Krangler aldri, så jeg tenker at barna har det bedre om vi er sammen. Føler at det blir et egoistisk valg å gå... Økonomien vil bli dårligere, og kanskje vil barna slite.

Men slik det er nå er det heller ikke holdbart. Har null følelser for mannen etter mange negative hendelser. Han sier han ikke har noe å leve for om jeg går.

Føler at jeg ikke har annet valg enn å bli.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 85018...538

[Anonym bruker]

Jeg visste det over ett år før jeg valgte å gjøre det slutt.

 

Jeg ga meg selv ett år på å jobbe med meg, oss og følelsene. Prøvde å akseptere at hvis jeg ble så ville alt ansvar for hus og barn ligge hos meg.

Jeg sa ifra til han at jeg ikke visste hvor lenge jeg kom til å holde ut hvis han ikke begynte å kjempe for oss. Han endret seg i noen ukers tid og falt tilbake til seg selv igjen.

Jeg innså at han aldri kom til å bli den familiefaren han ga inntrykk av å skulle bli og jeg spurte meg selv en siste gang om dette var livet slik jeg ville ha det.

 

Jeg var alene med barn og hus, selvom han var der. Så jeg valgte å gå, etter å virkelig ha jobbet med meg selv og oss.

 

Anonymous poster hash: f1204...dc7

[Anonym bruker]

Da har vi nesten identiske historier. Føles som jeg har et ekstra barn. Alt ansvaret for hus, økonomi, barn, bil +++ ligger hos meg. Føler meg helt utslitt. Har foreslått familierådgivning, men det vil ikke han.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 85018...538

[Anonym bruker]

Jeg startet å tenke tanken flere år før vi gikk fra hverandre. Og tankene kom i det andre svangerskapet, jeg ble skikkelig syk. Og han var ikke noe flink til å ta seg av det andre barnet, eller ta seg av hjemmet. Og tok seg i hvert fall ikke av meg. Ennå han hadde en veldig enkel kontorjobb, med flexi tid.

Etter barnet kom og, så ville han fortsatt ikke hjelpe til. Jeg var også kronisk syk, var derfor redd for å gå. Og ønsket ikke å gjøre det mot barna. Men så startet han å spille bort alle pengene våres, vi startet å gå på familievernkontoret. Men han bare fortsatte å spille bort pengene, og lyve. Nektet for at han spilte de bort og. Og da var det bare å gå. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde gått mye før. Redselen min for å være alene var og bare tull. Da han flyttet, hadde jeg jo en baby mindre å ta meg av. Og det å måtte ta seg av en voksen mann, stjeler utrolig mye energi.

Og jeg slet med økonomien, og det å betale hans gjeld i flere år etterpå.

Anonymous poster hash: 6f4a7...f01

[Anonym bruker]

Når mannen stod og ropte til treåringen "jeg har så lyst å filleriste deg" og når han kjeftet på meg for tusende gang og jeg ikke klarte å holde tårene tilbake foran treåringen.... Men det tok nesten ett år før vi var helt ute. Negative hendelser igjen og igjen, men når det begynte å bli synlig for ungene da var jeg ferdig. Lett å si nå, det var beintøft da det stod på, men jeg er SÅ glad jeg tok den kampen.

Anonymous poster hash: dbca8...b62

[Gjest Antarctica]

Da har vi nesten identiske historier. Føles som jeg har et ekstra barn. Alt ansvaret for hus, økonomi, barn, bil +++ ligger hos meg. Føler meg helt utslitt. Har foreslått familierådgivning, men det vil ikke han.

HIAnonymous poster hash: 85018...538

Men "uten deg har han ingen ting å leve for"...?

Det må vel være "uten deg har han ingen til å bære seg på hendene"!?!