Sambo presser ADHD på min 5-årige datter..

[Anonym bruker]

Jenta mi er 5 år gammel. Hun er superaktiv, og prater i ETT SETT. 
Mange dager blir jeg skikkelig sliten fordi hun aldri kan være stille, og det sjeldent er rolig med henne.

Jeg mistenker i mitt stille sinn i blant at hun kanskje har ADHD, men like etterpå ser jeg mange tegn på at hun ikke har det..

Min (snart) ekssamboer mener bestemt hun har "en indre uro". Jeg må føye til at han selv har ADD, og hele hans familie har ADHD. Han er ikke far til barnet. Jeg må også føye til at han har problemer med å vedkjenne seg sin diagnose. Det første han sa da han kom ut fra timen hvor psykiatreren ga han diagnosen, var: "****** (meg), du har ADHD!" 
......Så, ja. I tillegg er min samboer sinnsykt innesluttet, og følsom for bråk.

Nå lister jeg meg rundt på tå i huset, og prøver hele tiden å hysje på min datter, for å ikke irritere samboeren min mer. Og jeg synes det er fryktelig sårt å føle slik..Det er nærmest som jeg er redd han på en måte. Ikke for at han skal slå meg eller henne eller noe sånt, bare en uforklarlig redsel..

Men hva er symptomene på et barn med ADHD? Og burde jeg få henne utredet fordi (eks)samboeren min mener det, når jeg selv ikke føler det? 
Jeg har jo lagt merke til den siste tiden at jeg synger, danser, bråker (normalt) og ler med datteren min med engang vi er alene. Når samboeren min kommer hjem, legger jeg bånd på oss. 

Vet ikke...Kanskje hun har det, kanskje ikke. Hun er smart, skikkelig interessert i å lære alt som har med "skole" å gjøre: lese, skrive, regne. Hun elsker å være aktiv: sykle, klatre, løpe, disse. Hun sitter ofte helt i ro mens hun ser film eller lignende..Ja, jeg vet ikke.

Finnes det ikke bare noen barn som er veldig pratesyke da?

 

Anonymous poster hash: 83b41...0c5

[Anonym bruker]

I mitt hode høres hun ut som en normal 5-åring. De SKAL være aktive☺ Er du bekymret, tar du kontakt med helsestasjonen ev fastlege og får råd der.

 

Anonymous poster hash: fc79d...564

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at mye av denne "uroheten" som xn merker og legger merke til, er pga han! Om det er så ille at dere må liste dere rundt og at dere endrer oppførsel nr han kommer hjem, så er dette noe hun merker og sikkert blir utrygg på, derfor er hun nok en vilter unge når han er tilstede. Hun vet jo ikke hvordan hun skal oppføre seg! Stakkars.. Regner og med at det kanskje har vært surt og negativt med han, og kanskje en del krangling siden det er slutt mellom dere..

 

 

Jeg vil tro at når dere kommer for dere selv, og deres hverdag igjen er rolig, stabil og trygg, så vil alle urohetene hennes være vekk!

 

Og ellers, så er det helt normalt at en 5åring prater hull i hodet på deg.. De er jo 5år, de vet alt, og de vil gjerne vite alt og litt til.

 

Om du syns det ikke blir bedre etter en stund, så ville jeg snakket med fastlegen om råd.

Anonymous poster hash: 59b55...8f3

[Anonym bruker]

HI

I dag hadde han tatt 5-åringen og en jevnaldrende venninne på "fersken" da de hadde tatt hunden vår inn på soverommet. Sambo sa ordrett og helt alvorlig: "Vet du hva som skjedde i dag? Jeg fant de to bak lukket soveromsdør. Og der hadde de tatt dyret med seg inn å satt og torturerte det."

Jeg svarte at to 5-åringer selvsagt synes det er stas med hund, og at å bruke ordet "torturere" var rett og slett unødig og barnslig av han. Og at du små barn neppe tenkte at de skulle inn på rommet for å torturer dyret. HVor vil han med dette?!  Da ble han sur på meg når jeg ikke tok det like alvorlig som han (regner jeg med), og siden jeg ikke satt meg ned sammen med han istedet og heller svarte: "nei hva i alle dager...torturerte de virkelig dyret? Huff..hva i f."

Så samboeren min svarte kvasst: "jo de TORTURERTE dyret!!!" 

Hvorfor sier han slike ting?! Og hvorfor bryr han seg mer om en hund enn et barn? Og skjønner han virkelig ikke at barn bare er sånn?!

Og når det gjelder ADHD-diagnosen som han mener mitt barn har:

Han fortalte at da han passet datteren min en dag, så var hun virkelig tung å ha med å gjøre, pratet mye og lekte hele tiden. De hadde vært på besøk hos sine foreldre, som også mente det samme som han. Da hadde moren hans tatt med datteren min på en lang tur, i tillegg til at de hadde lekt mye, i HÅP OM AT HUN SKULLE ROE SEG NED ETTERPÅ/bli sliten å bare sitte rolig og stille på sofaen..MEN, det hadde ikke datteren min; hun var fortsatt like aktiv etter turen og lekene. Og dette kunne ikke foreldrene til min samboer forklare annet med enn at hun hadde en indre uro og blablabla.

En 5-åring som ikke blir sliten? JØSS, den var ny!

Men selv fatter de ikke at deres normal ikke er normalen, da alle deres (sambos foreldre) barn har diagnoser! Og både sambo og hans bror satt stille som en mus og var svært innesluttet og rolig som barn. 

Ironisk nok fatter de ikke at det er det som er unormalen, og det som ga DEM diagnoser...

FRUSTRERT!

 

Anonymous poster hash: 83b41...0c5

[Anonym bruker]

Først: Få denne mannen ut av livet. Du beskriver jo at du overhodet ikke har det bra med ham, og at du ikke opplever ham som bra for barnet ditt.

 

Dernest: Drøft med barnehagen om de har bekymringer i denne retningen, vurder evt en henvisning til PPT/BUP (BUP er riktig instans for en utredning med tanke på hyperkinetiske forstyrrelser, men en del kommuner insisterer på en runde med PPT først).

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: b519e...473

[Anonym bruker]

HI

Ikke lenge siden jeg var på foreldresamtale i b.hagen, og der fortalte de at hun var en smart, veldig omsorgsfull liten jente. Hun var aldri den som startet en konflikt, men tvert i mot den som ønsker å skvære opp. Hun elsker å følge med i samlingsstundene, og hun er en kjempepositiv utvikling. 
Altså, de reagerer ikke på noe! 

Når datteren min har med seg venner på besøk, opplever jeg ofte disse vennene som mer bråkete og aktiv enn min datter, og til og med samboeren min har sagt at "hun er jo ikke så ille når man ser hvordan andre kan være.."

 

Anonymous poster hash: 83b41...0c5

[Anonym bruker]

Om datteren din klarer å legge bånd på seg selv når din mann er hjemme så har hun ikke ADHD. Hadde hun hatt det, hadde hun ikke klart å legge bånd på seg selv.

 

En 5åring er aktiv, bråkete, tester ut grenser, gjør spillopper og igrunn er slik barn skal være.

 

Jeg har selv ett barn som bobler over av energi. Skravla gikk i ett da hun var mindre og jeg så med gru på hvordan det kom til å gå på skolen med henne, for munn diare har hun alltid hatt og ro i rompa har hun heller ikke hatt. Men hun har vært flink til å ta hensyn til omgivelsene.har vi vært i butikken har hun brukt innestemme, ikke løpt rundt og igrunn bare oppført seg fint. Har vi vært på en lekeplass med andre barn har hun ventet på tur, hjulpet andre barn som trenger det, sluppet mindre barn forran seg i køen osv. Har vi vært alene på lekeplassen har hun vært en apekatt, helt propell.

Som oftes har hun mark i rompa og ikke sitter stille, men noen ting har klart å holde hennes konsentrasjon over lengre tid så det har for meg vært beviset på at det ikke er noe ADHD inne i bildet. Kun masse energi i en liten kropp som må ut. Og jeg må si jeg ble ganske overrasket da jeg spurte skolen hvordan det gikk. Hun satt stille i timen, snakket ikke utover når hun rakk opp hånden, hjalp de andre og var nesten litt for stille, men i friminuttet var hun ene apekatt.

 

Jeg tror du bør finne ut om du ønsker å fortesette i dette forholdet eller ei. Er det godt for deg og for ditt barn? Leser jeg mellom linjene dine virker det som du alt vet svaret på hva du vil.

 

Anonymous poster hash: 3b8b1...36b

[Gjest Antarctica]

Jesus. For en suppegjøk.

Han bør ta et lengre kurs før han begynner å oppholde seg blant mennesker (av alle størrelser) igjen.

Hva ser du i en sånn fyr?

[Anonym bruker]

HI

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/144229566-f%C3%B8ler-meg-torturert-av-hans-stillhet-trenger-vel-bare-noen-tr%C3%B8stende-ord/page-2#entry147368700

Er jeg som har skrevet dette innlegget..

Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg sitter her og VET at jeg forlater han, uten at han vet det. Bortsett fra at det er hans hus, så eier jeg alt som er innenfor veggene...Hva skal han gjøre når jeg drar da..

Mine foreldre sier at mye av oppførselen hans og ting han sier, kan være pga ADD-en han har, men man er vel ikke slem bare fordi man har det

Anonymous poster hash: 83b41...0c5

[Anonym bruker]

Hi, du må komme deg bort fra denne mannen så fort som mulig! Når får du flyttet ut?

 

Mannen er ikke god. Jeg blir ikke overrasket om du kommer med et nytt innlegg etter at du har flyttet fra ham, hvor han kanskje har sendt bekymringsmelding til bv.... eller i hvert fall at han kan true med å gjøre det. Han har allerede "alliert" seg med familien sin som sikkert vil støtte ham.

 

Du må rett og slett ta ditt ansvar som mor og komme deg bort fra ham så fort som overhodet mulig!

Hva han gjør med møbler og innbo når du har flyttet, det er ikke ditt problem, ikke noe du skal ta hensyn til.

 

Det virker som om datteren din begynner å bli negativt påvirket av ham, og da er det ditt ansvar som mor å beskytte datteren din - og det gjør du kun ved å flytte!

 

Det at han har en diagnose utelukker ikke at han også kan ha negative personlighetstrekk som nå kommer frem. Du skal ikke se bort fra at han merker at du begynner å distansere deg fra ham følelsesmessig, og derfor er begynt å manipulere deg, gjør deg usikker som person, som mor og mtp. datteren din. Blir du bekymret nok om datteren din har en diagnose, så vil du sikkert fokusere mer på det, og ikke på det å forlate ham.

Så igjen - flytt! Fort som bare det!

Anonymous poster hash: 2fa1c...5cc

[Anonym bruker]

HI

Ja jeg skjønner nå at jeg bare må... Jeg synes det verste faktisk er at han ikke prater...Bare "er" der. Ligger i sofaen å koser med hunden, og gjør ikke så mye. Føler meg fryktelig alene.

Også gruer jeg meg skikkelig til å flytte (håper det blir ila september), fordi jeg kjenner seriøst ikke en eneste person jeg kan foreksempel dra ut på byen sammen med. Jeg har et par gode venner med barn som jeg og datteren min kan finne på slike ting med, pluss noen fra barnehagen. Men JEG trenger også noe, spesielt som singel, og spesielt for å komme meg over bruddet. 
Som ung voksen er det ikke like lett å få seg venner som når man er 16..

 

Anonymous poster hash: 83b41...0c5

[Anonym bruker]

 

HI

 

Ja jeg skjønner nå at jeg bare må... Jeg synes det verste faktisk er at han ikke prater...Bare "er" der. Ligger i sofaen å koser med hunden, og gjør ikke så mye. Føler meg fryktelig alene.

 

Også gruer jeg meg skikkelig til å flytte (håper det blir ila september), fordi jeg kjenner seriøst ikke en eneste person jeg kan foreksempel dra ut på byen sammen med. Jeg har et par gode venner med barn som jeg og datteren min kan finne på slike ting med, pluss noen fra barnehagen. Men JEG trenger også noe, spesielt som singel, og spesielt for å komme meg over bruddet. 

Som ung voksen er det ikke like lett å få seg venner som når man er 16..

 

 

 

Anonymous poster hash: 83b41...0c5

 

 

Det finner du ut av etter hvert. Ta initiativ til kontakt med foreldre til barnet ditt, ta et kurs eller start med en hobby, kanskje noe barn og foreldre kan gjøre sammen. Ofte er det turer i lokalområdet, småturer som foreldre/barn kan være med på.

Jeg tror du finner noen når du bare kommer deg ut av det destruktive forholdet du er i nå. Bruk de vennene du har, kanskje kjenner de andre single som også ønsker seg flere venner.

 

Du vil sikkert også kjenne på ensomheten, men det er normalt, og du får kjente og venner etter hvert

 

Anonymous poster hash: 2fa1c...5cc