Irrasjonell frykt/bekymring

[Anonym bruker]

Sønnen min har nå sin 2.uke på sfo. 1.uka gikk greit, han trives. Han har mange med seg fra bhg, men kanskje ikke sine nærmeste. Han vil dra ditt på morgenen og han sier han har hatt det bra når jeg henter han. De voksne på sfo sier også at det har gått bra. Ped.leder fra bhg var ikke bekymret for overgangen til skolen i det heletatt.

 

Men mor sitter med klump i magen og høye skuldre. Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av på dette? Har aldri vært av den hysteriske typen, men det å få en skolegutt satt langt inne.

 

Anonymous poster hash: 9fdd6...e6f

[Anonym bruker]

Hvordan trivdes du selv på barneskolen? Og hvordan var din oppstart der?

 

For mange voksene som sliter på denne måten med barnas oppstart i sfo/skole, så henger det igjen fra egne opplevelser rundt dette, kanskje du syntes det var tung overgang når det var du som startet i sfo/skole? Og derfor du har den reaksjonen du har nå?

 

Om det kan være derfor, så prøv å få deg selv til å innse at ungen din har en god opplevelse med skolen/sfo, at han ikke har samme opplevelser som du hadde den gang, og prøv å finn gleden ved nettopp dette

Anonymous poster hash: f5e4e...8f8

[Ikkesåallerværst]

Signerer hun over! Så på min sovende skolestarter i dag og ble då redd for at han skulle få det fælt på SFO og skolen. Ikke noen grunn for det. Så kom jeg plutselig til å minnes at jeg var en veldig populær unge i gata, men ble mobbet på skolen de to første årene. Jeg tror det er mine egne vonde minner jeg frykter, at han skal bli mobba sånn som meg...

[Virginia.]

Kjære deg, dette er ganske så normalt, også for mange foreldre med en egen fin skoletid! Det er ikke det som kalles irrasjonell frykt .

[Virginia.]

Jeg kjenner ingen foreldre som ble mobbet som barn, og ble det ikke selv heller, men kjenner mange som kjente litt på slike følelser som deg likevel HI.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk ikke tenkt på det sånn. Det var ikke veldig traumatisk, men kNskje noe jeg bærer med meg likevel. Jeg gikk hjemme med mamma fram til skolestart, så alt var ganske fremmed og skremmende. Jeg kjente bare et barn fra før og var nok litt rar det 1. Året før jeg fant min plass.

 

Anonymous poster hash: 9fdd6...e6f

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk ikke tenkt på det sånn. Det var ikke veldig traumatisk, men kNskje noe jeg bærer med meg likevel. Jeg gikk hjemme med mamma fram til skolestart, så alt var ganske fremmed og skremmende. Jeg kjente bare et barn fra før og var nok litt rar det 1. Året før jeg fant min plass.

 

Anonymous poster hash: 9fdd6...e6f

Hi foresten

 

 

Anonymous poster hash: 9fdd6...e6f