psykisk syk mor

[Anonym bruker]

Hei! Min mor blir  veldig sur og irritert for ingenting. Bare vi sier "mamma" og skal spør henne om noe, svarer ho frekt og spydig. (også når vi ringer, så er det ikke snakk om noe "hei" da er det rett på : "hva er det"? åsså slenger hun på røret, uten noen hade. Ho pleier også å se ned på oss. Det er veldig mye negativitet i hjemme våres, å det er på grunn av henne. Har sett at dette påvirker oss negativt (meg å min søster) for vi har også begynt å bli som min mor. (Noe jeg prøver å snu)

 

Orker ikke ta opp min vonde histore med min mor. Kort sagt har vi vokst opp med en følelseskadd mor som ikke kan regnes som en omsorgsperson. De har resultert at ho har mista 2 barn (mine to andre søsken) som ikke vil ha kontakt med henne lenger. Vi får sjelden en klem og får såvidt høre at hun er glad i oss. Spurte mamma om jeg skulle hjelpe henne å gjøre noe, da ble jeg bedt om å dra til helvete. Alt jeg ville var å være snill å gjøre noe for henne. 

 

Jeg er 16 og har en lillesøster på 12. Foreldrene mine er skilt ,og det er ikke et alternativ å gå til BV , eller bo hos pappa. Kjenner jeg er livredd for å bli som min mor..(har vært et rent helvete her heime, mye slåing, å psykisk vold) 

 

Føler meg mer som en mamma for søstra mi.Prøver så godt jeg kan å vise at jeg er glad i henne for det er noe ho trenger å høre. Ho trenger å høre hvor flink ho er og ikke hvor udugelig ho er. (vi er aldri gode nok for mamma, og ho har heller ikke tro på oss.)  Er det noe jeg kan gjøre for å prøve å ikke bli så sur/fort irritert som min mor?  Skjønte helt siden jeg var 8 år at det ikke er normalt at en mor kan være så stygg med ungene sine.  Det verste med alt dette er at ho skjønner ikke at det hun gjør er galt, og nekter ofte med ting hun har sagt og gjort ikke er sant. Vet at hun har hatt en veldig vanskelig barndom, og kanskje ikke har fått den oppmerksomheten og kjærligheten hun trengte selv som liten. Alt jeg vil er å gjøre ho glad å stolt, men får bare dritt tilbake. Husker jeg fikk en 4'er når jeg gikk i 8.klasse, og ho ble faktisk sur. Husker jeg var så stolt over den 4'er (matte) så kommer mamma å sier noe helt annet. 

 

Vasker golvene, støvsuger, vasker klær, lager middag, tar oppvasken, det er noe av det jeg måtte gjort siden jeg var liten, og forsatt gjør idag. Så føler jeg har "vokst opp" ganske fort...og må ta mye ansvar for ting. Vet aldri når mamma får et utbrudd, så derfor kan jeg heller ikke ha besøk (spesielt av gutter) for det blir for flaut om ho gaper å skriker. 

 

Hater ikke mamma, men hater alt hun har gjort mot meg. Blir veldig sjalu å trist å se andre glade familier som sier de er glad i hverandre, gir klemmer og finner på ting sammen. Gleder meg til å få barn selv å gi dem så mye kjærlighet som jeg aldri har fått. Men jeg er alikavel så redd for å bli som mamma...unner virkelig ikke noen den oppveksten jeg har hatt med min far å min mor.  ho har også truet  meg med å kaste meg ut flere ganger, å ho har trua meg med å ta vekk forsikringer etc. 

 da meg å typen slo opp sa hun "skjønner at han ikke vil ha deg, han kan få så mye finere og bedre". Hvem faen sier slikt til ungen sin...

 

Selvom ho har gjort helt jævlige ting med meg, så tror jeg at jeg skal velge å være i livet hennes. Jeg syns mer synd på ho, en jeg gjør på meg selv... på en rar måte... 

 

Lurte egentlig på hva jeg kan gjøre for å takle sinne mitt bedre i forhold til min mor? Å hvordan ikke bli irritert over domme bagateller? Å hvordan kan jeg bli en bedre søster til min minste søster? 

 

 

 

Anonymous poster hash: 5fa8a...1b0

[Anonym bruker]

Kjære deg, du må snakke med noen om hvordan det er hjemme hos dere. Sosiallærer/rådgiver på skolen, legen din, en voksen du har tillit til.

 

Jeg har også vokst opp med en mor som har vært psykisk syk, så jeg vet hvor hardt det er. Du overlever og blir sterk på mange måter, men det gjør deg også veldig utrygg på mange måter som blir viktige senere i livet ditt.

 

Du skriver at du "unner virkelig ikke noen den oppveksten jeg har hatt med min far å min mor.  ho har også truet  meg med å kaste meg ut flere ganger, å ho har trua meg med å ta vekk forsikringer etc.".

Du er 16 år, men du er fremdeles et barn et par år til. Din søster på 12 år må leve i mange år videre med deres mor om ingen varsler hvordan dere har det hjemme. Unner du din søster å vokse opp slik du har gjort?

Nå er jeg litt tøff med deg, men jeg tror du er fornuftig nok og ser at det ikke kan fortsette slik det er hos dere. Moren din vil ikke endre seg. Du har bare et par år igjen til du er myndig, din søster har mange år igjen.

 

Jeg håper du finner styrke og mot til å søke hjelp. Husk også at barnevernet gir veiledning i hjemmet, så det kan kanskje også være en mulighet hvis din mor er mottakelig for det. Hvis hun ikke er mottakelig for veiledning, da er hun faktisk for syk til å ha ansvar for to barn i mange år til.

 

Ikke la din søster måtte vokse opp slik du har gjort - søk hjelp!

Du er sterk om du søker hjelp og forteller hvordan dere har det hjemme!

 

Gjør det du vet er riktig, kjære deg.

 

Klem

Anonymous poster hash: b9735...35d

[Anonym bruker]

Vil først bare si at jeg føler med deg, det kan virkelig ikke være lett for deg å skulle holde ut i denne situasjonen. Ut i fra spørsmålene dine virker det som du har veldig store krav til deg selv oppe i situasjonen du er i. De følelsene du har for din mor kommer naturlig, og det å fortrenge dem vil nok bare gjøre at de blir trykket ned og vil komme tilbake senere, og kanskje gjøre livet enda verre for deg følelsesmessig senere. For søsteren din synes jeg det virker som om du gjør det du kan, gi henne komlimenter, fortell henne at det moren deres sier ikke stemmer, men det er fordi hun er syk at hun sier sånn og gi henne kjærlighet og omtanke (noe det virker som om du gjør). Kan jeg spørre om hva du tenker vil skje om du kontakter bv og hva som vil være verre enn det er nå? Tenker at din søster som er så ung, men også du kanskje kunne fått et bedre og stabilt miljø rundt dere om dere fikk flyttet, men hadde hatt samvær med moren deres så båndene ikke blir kuttet, for skjønner godt at du ikke vil miste henne også, tross alt som er. Ønsker deg alt godt og sender deg mange varme tanker <3

Anonymous poster hash: 6dbfd...dab

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg selv har en mor som er veldig syk, som ligner på din på flere punkter. Vi klarer ikke å prate sammen uten å krangle. Jeg hadde et fryktelig dårlig forhold til min far etter sperasjonen til mine foreldre. Så uansett og sliten jeg var av å bo hos mamma ble jeg der til jeg ble 16. Da søkte jeg om stipend slik at jeg kunne flytte for meg selv, noe jeg fikk. Jeg klarte ikke bo der lengre, det ødela meg bare mer og mer. Det er nå 5 år siden jeg bodde hjemme, vi har fremdeles kontakt men bare så enkelt som at hun sier hei til meg kan jeg svare irritert tilbake. 

 

Etter aller kranglene vi har hatt, klarer ikke vi å ha en normal samtale. Hun ønsker det ikke heller for hun trykker på de riktige knappene for starte den samme kranglen vi har hatt i snart 11år. Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre men jeg kan fortelle at det jeg gjorde for å slappe litt av og få litt hjelp det var å prate med helsesøsteren som jobbet på min skole, hun hjalp meg gjennom mange ting og noen ganger tok hun en telefon hjem til min mor og tok en prat med henne. Du trenger en voksen person med riktige erfaringen til å kunne prate med. En person som kan hjelpe deg med å leve et bedre liv for deg og din søster. Du klarer ikke dette alene, du må kontakte noen som kan hjelpe deg uten ødelegge ved å kontakte BV. 

 

Jeg har også hvert livredd for å bli som min mor, når noen sier til meg at jeg ligner så blir jeg så forbannet på dem for det er ikke noe jeg vil. Nå har jeg den innstillingen at jeg skal aldri bli som henne jeg skal bli en bedre versjon og en bedre mamma, så det er det jeg skal jobbe for å bli. Det samme må dere også gjøre 

Anonymous poster hash: 9d760...2f9

[Anonym bruker]

Hvorfor tenker du at det ikke er et alternativ å be noen andre voksne om hjelp i forhold til hjemmesituasjonen? Det kan være barneverntjeneste, sosiallærer, fastlege eller helsesøster f.eks.

Anonymous poster hash: 10ca8...509

[Anonym bruker]

 

Hvorfor tenker du at det ikke er et alternativ å be noen andre voksne om hjelp i forhold til hjemmesituasjonen? Det kan være barneverntjeneste, sosiallærer, fastlege eller helsesøster f.eks.

 

Anonymous poster hash: 10ca8...509

 

Fordi da kommer helvete laus. Min søster vil bo hos mamma! Har snakket med henne flere ganger om dette, men hun nekter å bo hos pappa eller at jeg skal gå til BV. Har snakket med lærer å helsesøster. Å det hjelper igrunn ikke så mye. Syns bare det er flaut at andre vet hvordan ting egentlig er hjemme hos oss. 

 

Anonymous poster hash: 5fa8a...1b0

[Anonym bruker]

 

 

Hvorfor tenker du at det ikke er et alternativ å be noen andre voksne om hjelp i forhold til hjemmesituasjonen? Det kan være barneverntjeneste, sosiallærer, fastlege eller helsesøster f.eks.

 

Anonymous poster hash: 10ca8...509

 

Fordi da kommer helvete laus. Min søster vil bo hos mamma! Har snakket med henne flere ganger om dette, men hun nekter å bo hos pappa eller at jeg skal gå til BV. Har snakket med lærer å helsesøster. Å det hjelper igrunn ikke så mye. Syns bare det er flaut at andre vet hvordan ting egentlig er hjemme hos oss. 

 

Anonymous poster hash: 5fa8a...1b0

 

Det er ingen automatikk i at verken du eller hun vil bli flyttet noe sted. Men du forteller at din søster er tolv år. En tolvåring har ikke forutsetninger for å vurdere hva som er nødvendig for henne selv, selv om hun selvfølgelig skal få uttale seg.

 

Jeg synes du skal ta en ordentlig prat med sosiallærer eller noen andre du har tillit til, og få frem hvor ille situasjonen er. Både lærer og helsesøster har plikt til å kontakte barneverntjenesten for videre oppfølging.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 10ca8...509

[Anonym bruker]

 

Vil først bare si at jeg føler med deg, det kan virkelig ikke være lett for deg å skulle holde ut i denne situasjonen. Ut i fra spørsmålene dine virker det som du har veldig store krav til deg selv oppe i situasjonen du er i. De følelsene du har for din mor kommer naturlig, og det å fortrenge dem vil nok bare gjøre at de blir trykket ned og vil komme tilbake senere, og kanskje gjøre livet enda verre for deg følelsesmessig senere. For søsteren din synes jeg det virker som om du gjør det du kan, gi henne komlimenter, fortell henne at det moren deres sier ikke stemmer, men det er fordi hun er syk at hun sier sånn og gi henne kjærlighet og omtanke (noe det virker som om du gjør). Kan jeg spørre om hva du tenker vil skje om du kontakter bv og hva som vil være verre enn det er nå? Tenker at din søster som er så ung, men også du kanskje kunne fått et bedre og stabilt miljø rundt dere om dere fikk flyttet, men hadde hatt samvær med moren deres så båndene ikke blir kuttet, for skjønner godt at du ikke vil miste henne også, tross alt som er. Ønsker deg alt godt og sender deg mange varme tanker <3

 

Anonymous poster hash: 6dbfd...dab

 

Tror vi hadde blitt tatt vekk fra mamma...min søster vi bo her, og vil appsålutt ikke flytte..hun hadde hatet meg om jeg gikk til BV. Tror faktiskt at mamma ikke hadde orket å leve mer heller...ho er glad i oss, men ho viser det på en VEELDIG rar måte. Ho vil at mi skal ha god utdanning, gjør det godt på skolen og gjør alt ho kan for at vi skal få det vi trenger. (vi har ikke så masse penger)...Er glad i henne, og vil så gjerne hjelpe henne...oss...for at vi kan prøve å gjøre det beste ut av situasjonen som er uten  å blande inn barnevernet....Kommer ikke til å gå til barnevernet om ikke søstra mi vil, (hvis ikke mamma klikker heeeeelt fullstendig på henne, noe som ho ikke har gjort) Raseriet til mamma går som regel utover meg, men det er fordi jeg sier imot henne om jeg er uenig med noe eller noe slikt...å dessuten hvis jeg hadde gått til BV hadde det vært såå utrolig flaut for min og min søsters del. Alle hadde snakket om det..å liker ikke at folk hadde visst om det...

Tusentakk, klem <3  

 

Anonymous poster hash: 5fa8a...1b0