Barn som er redd for "alt"?

[Anonym bruker]

ja hva gjør jeg for/med datteren som er redd for så mye? Hun re redd for kjellere, mørket( alt utenom fullt lys), å være alene, skogen, rommet sitt, insekter, skoleveien og listen er lang.

 

Hun gikk en stund til samtaler med BUP men hjalp ikke stort.. Prøvde en stund å la henne sove med sin bror. Det gik jo fint helt til han sov borte.. Sovner ikke før langt på natt så det er jo slitsomt å ha henne på rommet. Hun er 12.

 

Anonymous poster hash: df64f...798

[Anonym bruker]

Har ingen råd, ville bare si at jeg har en unge som er noenlunde lik. Han er bare åtte år og jeg krysser jo alt jeg har for at han vil vokse det av seg. Håpet mitt sank når jeg leser om din tolvåring..

 

Her hos oss er han reddest i vårt eget hjem. Han tør ikke være alene i noen rom. Nesten. Han kan til nød være på stua og se tv når jeg selv er på badet eller lager mat på kjøkkenet. Men jeg må følge ham på do og bli med ham opp på rommet sitt hvis han skal hente leker. Jeg må sove på rommet hans.

 

Savner å kunne smette på meg joggeskoene for en impulsiv joggetur. Er så balete å må ha barnevakt for småting på så stor gutt. Føler meg helt låst!

 

Anonymous poster hash: 060d4...3c5

[Anonym bruker]

Her er det eksakt på samme måte som 21:12 skriver. Forsøker å ha en balanse mellom å berolige og presse, og være saklig på at det er helt trygt. Men skal ærlig talt si at jeg enkelte dager føler meg lettere kvalt og innerst inne har lyst til å hyle høyt. Men gjør naturligvis ikke det. Det er også enkelte andre fobier og lettere tvangshandlinger her.

Barnet har ingen problemer med å være på besøk borte på dagtid, eller ute å leke.

Anonymous poster hash: 5d415...c2c

[Anonym bruker]

Har også en 8 åring som har vært hos BUP for det samme. Han tør å være alene på rommet da, men han er redd for nær sagt alt man kan være redd for ellers. Har også mange nykker, kan ikke spise noe mat som har vært i nærheten av visse matvarer han har aversjon mot. Slitsomt, og jeg håper virkelig han vil vokse det av seg. 

Anonymous poster hash: 1a29f...e70

[Anonym bruker]

Hadde virkelig ikke bup noe å tilby for å hjelpe barnet? Ingen verktøy for å kunne lette på barnets angst? Så leit.

 

Min sønn hadde samme problemet for 1,5 år siden. Han var redd for alt mulig. Vi bodde i en liten leilighet og uansett hvilket rom man var i,så var man i naborommet til de andre som var hjemme. Men han turte ikke gå alene inn på noe rom uansett. Fra fastlege fikk vi henvisning til autismesenteret siden sønnen min har asperger.

 

Det kom en dame hjem til oss som begynte med å forklare at frykten ofte er sterkest før man faktisk gjør tingen. Når man har gjort den så merker man at det ikke var så skummelt likevel. Hun hadde med seg et angstbarometer med ti ulike styrker på angsten. Fra grønn farge der noe er skummelt, men det går helt fint likevel, til at man virkelig ikke tror man skal klare det. Tallene var fra 0- 100. Så fortalte sønnen om det som er skummelt og skulle sette tall på hvor skummelt det er. Hun utfordret ham til å utføre det han var redd for (være på badet alene med åpen dør, med dør på gløtt og med stengt dør feks) i hans tempo. Etterpå sa han hvor skummelt det faktisk hadde vært. Det han da så var at tallet på hvor skummelt det faktisk var alltid var mye lavere enn så skummelt han trodde det skulle være.

 

Så øvet vi på konkrete oppgaver til neste gang hun kom. Da hadde hun med seg en liten diplom. Også avtalte jeg og sønnen at han skulle få noe han ønsket seg etter å ha vært flink så og så lenge. Det fungerte helt utrolig godt! Så fort det kom en ekstern person inn i hjemmet vårt så var han kjempemotivert for å klare det! Etter det har han selvsagt hadde tilløp til litt angst iblant, men overhodet ikke i nærheten. Det er jo veldig leit om bare barn innen autismespekteret skal få tilbud om en slik oppfølging. Når man fortsetter å følge barnet rundt og sove sammen med det, så mater man angsten og det skal mye til før barnet kommer seg ut av angsten selv.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

[Anonym bruker]

Hadde virkelig ikke bup noe å tilby for å hjelpe barnet? Ingen verktøy for å kunne lette på barnets angst? Så leit.

 

Min sønn hadde samme problemet for 1,5 år siden. Han var redd for alt mulig. Vi bodde i en liten leilighet og uansett hvilket rom man var i,så var man i naborommet til de andre som var hjemme. Men han turte ikke gå alene inn på noe rom uansett. Fra fastlege fikk vi henvisning til autismesenteret siden sønnen min har asperger.

 

Det kom en dame hjem til oss som begynte med å forklare at frykten ofte er sterkest før man faktisk gjør tingen. Når man har gjort den så merker man at det ikke var så skummelt likevel. Hun hadde med seg et angstbarometer med ti ulike styrker på angsten. Fra grønn farge der noe er skummelt, men det går helt fint likevel, til at man virkelig ikke tror man skal klare det. Tallene var fra 0- 100. Så fortalte sønnen om det som er skummelt og skulle sette tall på hvor skummelt det er. Hun utfordret ham til å utføre det han var redd for (være på badet alene med åpen dør, med dør på gløtt og med stengt dør feks) i hans tempo. Etterpå sa han hvor skummelt det faktisk hadde vært. Det han da så var at tallet på hvor skummelt det faktisk var alltid var mye lavere enn så skummelt han trodde det skulle være.

 

Så øvet vi på konkrete oppgaver til neste gang hun kom. Da hadde hun med seg en liten diplom. Også avtalte jeg og sønnen at han skulle få noe han ønsket seg etter å ha vært flink så og så lenge. Det fungerte helt utrolig godt! Så fort det kom en ekstern person inn i hjemmet vårt så var han kjempemotivert for å klare det! Etter det har han selvsagt hadde tilløp til litt angst iblant, men overhodet ikke i nærheten. Det er jo veldig leit om bare barn innen autismespekteret skal få tilbud om en slik oppfølging. Når man fortsetter å følge barnet rundt og sove sammen med det, så mater man angsten og det skal mye til før barnet kommer seg ut av angsten selv.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

 

De aller fleste barn som har det slik har kun angst/OCD, i blant ADHD eller tourettes, men sjelden aspergers.

Jeg er selv svært sikker på at mitt barn ikke har akkurat den diagnosen. Det fungerer svært godt sosialt med flere nære venner, har både brukt og forstått ironi i noen år allerede og har mange interesser.

 

Anonymous poster hash: 5d415...c2c

[Anonym bruker]

Min datter slet med mye av det samme, hun hadde og separasjonsangst, og livredd for å bli kidnappet, drept, at vi andre i familien skulle bli drept, gjenferd osv. Vi gikk og på BUP, men følte det hjalp lite. De kom fram til at det er stor sannsynlighet for at hun har ADD. Men de pratet ikke om å utrede det.

 

Nå er hun 14 år, og er ikke redd for de tingene lenger. Eller i hvert fall ikke i stor grad. Men hun sliter med sitt, men ikke i like stor grad. Vi skal prøve BUP igjen, og håper de kan hjelpe litt denne gangen.

Anonymous poster hash: b31f8...cb3

[Anonym bruker]

Hadde virkelig ikke bup noe å tilby for å hjelpe barnet? Ingen verktøy for å kunne lette på barnets angst? Så leit.

 

Min sønn hadde samme problemet for 1,5 år siden. Han var redd for alt mulig. Vi bodde i en liten leilighet og uansett hvilket rom man var i,så var man i naborommet til de andre som var hjemme. Men han turte ikke gå alene inn på noe rom uansett. Fra fastlege fikk vi henvisning til autismesenteret siden sønnen min har asperger.

 

Det kom en dame hjem til oss som begynte med å forklare at frykten ofte er sterkest før man faktisk gjør tingen. Når man har gjort den så merker man at det ikke var så skummelt likevel. Hun hadde med seg et angstbarometer med ti ulike styrker på angsten. Fra grønn farge der noe er skummelt, men det går helt fint likevel, til at man virkelig ikke tror man skal klare det. Tallene var fra 0- 100. Så fortalte sønnen om det som er skummelt og skulle sette tall på hvor skummelt det er. Hun utfordret ham til å utføre det han var redd for (være på badet alene med åpen dør, med dør på gløtt og med stengt dør feks) i hans tempo. Etterpå sa han hvor skummelt det faktisk hadde vært. Det han da så var at tallet på hvor skummelt det faktisk var alltid var mye lavere enn så skummelt han trodde det skulle være.

 

Så øvet vi på konkrete oppgaver til neste gang hun kom. Da hadde hun med seg en liten diplom. Også avtalte jeg og sønnen at han skulle få noe han ønsket seg etter å ha vært flink så og så lenge. Det fungerte helt utrolig godt! Så fort det kom en ekstern person inn i hjemmet vårt så var han kjempemotivert for å klare det! Etter det har han selvsagt hadde tilløp til litt angst iblant, men overhodet ikke i nærheten. Det er jo veldig leit om bare barn innen autismespekteret skal få tilbud om en slik oppfølging. Når man fortsetter å følge barnet rundt og sove sammen med det, så mater man angsten og det skal mye til før barnet kommer seg ut av angsten selv.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

Åå virkelig interessant dette med angstbarometer. Det tror jeg absolutt kan være et fint hjelpemiddel for min gutt. Det kan jo også brukes når han må smake på ny mat også kanskje? Han er nemlig superredd for ny mat, men skjer jo en gang i jubelåret at han smaker og finner ut at det ikke var så ille likevel.

 

Min gutt har høytfungerende barneautisme, blir ganske likt asperger.

 

 

Anonymous poster hash: 060d4...3c5

[Anonym bruker]

 

Hadde virkelig ikke bup noe å tilby for å hjelpe barnet? Ingen verktøy for å kunne lette på barnets angst? Så leit.

 

Min sønn hadde samme problemet for 1,5 år siden. Han var redd for alt mulig. Vi bodde i en liten leilighet og uansett hvilket rom man var i,så var man i naborommet til de andre som var hjemme. Men han turte ikke gå alene inn på noe rom uansett. Fra fastlege fikk vi henvisning til autismesenteret siden sønnen min har asperger.

 

Det kom en dame hjem til oss som begynte med å forklare at frykten ofte er sterkest før man faktisk gjør tingen. Når man har gjort den så merker man at det ikke var så skummelt likevel. Hun hadde med seg et angstbarometer med ti ulike styrker på angsten. Fra grønn farge der noe er skummelt, men det går helt fint likevel, til at man virkelig ikke tror man skal klare det. Tallene var fra 0- 100. Så fortalte sønnen om det som er skummelt og skulle sette tall på hvor skummelt det er. Hun utfordret ham til å utføre det han var redd for (være på badet alene med åpen dør, med dør på gløtt og med stengt dør feks) i hans tempo. Etterpå sa han hvor skummelt det faktisk hadde vært. Det han da så var at tallet på hvor skummelt det faktisk var alltid var mye lavere enn så skummelt han trodde det skulle være.

 

Så øvet vi på konkrete oppgaver til neste gang hun kom. Da hadde hun med seg en liten diplom. Også avtalte jeg og sønnen at han skulle få noe han ønsket seg etter å ha vært flink så og så lenge. Det fungerte helt utrolig godt! Så fort det kom en ekstern person inn i hjemmet vårt så var han kjempemotivert for å klare det! Etter det har han selvsagt hadde tilløp til litt angst iblant, men overhodet ikke i nærheten. Det er jo veldig leit om bare barn innen autismespekteret skal få tilbud om en slik oppfølging. Når man fortsetter å følge barnet rundt og sove sammen med det, så mater man angsten og det skal mye til før barnet kommer seg ut av angsten selv.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

Åå virkelig interessant dette med angstbarometer. Det tror jeg absolutt kan være et fint hjelpemiddel for min gutt. Det kan jo også brukes når han må smake på ny mat også kanskje? Han er nemlig superredd for ny mat, men skjer jo en gang i jubelåret at han smaker og finner ut at det ikke var så ille likevel.

 

Min gutt har høytfungerende barneautisme, blir ganske likt asperger.

 

 

Anonymous poster hash: 060d4...3c5

Min gutt har egentlig også høytfungerende autisme ;-) men jeg pleier å si asperger, fordi jeg synes det beskriver ham mer. Det var virkelig genialt med det barometeret. Hun var så flink hun som var her og hjalp oss! Det burde faktisk kunne overføres til smaking på mat ja.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

[Anonym bruker]

 

 

Hadde virkelig ikke bup noe å tilby for å hjelpe barnet? Ingen verktøy for å kunne lette på barnets angst? Så leit.

 

Min sønn hadde samme problemet for 1,5 år siden. Han var redd for alt mulig. Vi bodde i en liten leilighet og uansett hvilket rom man var i,så var man i naborommet til de andre som var hjemme. Men han turte ikke gå alene inn på noe rom uansett. Fra fastlege fikk vi henvisning til autismesenteret siden sønnen min har asperger.

 

Det kom en dame hjem til oss som begynte med å forklare at frykten ofte er sterkest før man faktisk gjør tingen. Når man har gjort den så merker man at det ikke var så skummelt likevel. Hun hadde med seg et angstbarometer med ti ulike styrker på angsten. Fra grønn farge der noe er skummelt, men det går helt fint likevel, til at man virkelig ikke tror man skal klare det. Tallene var fra 0- 100. Så fortalte sønnen om det som er skummelt og skulle sette tall på hvor skummelt det er. Hun utfordret ham til å utføre det han var redd for (være på badet alene med åpen dør, med dør på gløtt og med stengt dør feks) i hans tempo. Etterpå sa han hvor skummelt det faktisk hadde vært. Det han da så var at tallet på hvor skummelt det faktisk var alltid var mye lavere enn så skummelt han trodde det skulle være.

 

Så øvet vi på konkrete oppgaver til neste gang hun kom. Da hadde hun med seg en liten diplom. Også avtalte jeg og sønnen at han skulle få noe han ønsket seg etter å ha vært flink så og så lenge. Det fungerte helt utrolig godt! Så fort det kom en ekstern person inn i hjemmet vårt så var han kjempemotivert for å klare det! Etter det har han selvsagt hadde tilløp til litt angst iblant, men overhodet ikke i nærheten. Det er jo veldig leit om bare barn innen autismespekteret skal få tilbud om en slik oppfølging. Når man fortsetter å følge barnet rundt og sove sammen med det, så mater man angsten og det skal mye til før barnet kommer seg ut av angsten selv.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

De aller fleste barn som har det slik har kun angst/OCD, i blant ADHD eller tourettes, men sjelden aspergers.

Jeg er selv svært sikker på at mitt barn ikke har akkurat den diagnosen. Det fungerer svært godt sosialt med flere nære venner, har både brukt og forstått ironi i noen år allerede og har mange interesser.

 

Anonymous poster hash: 5d415...c2c

Jeg forstår ikke helt hva du mener med svaret ditt. Jeg mente ikke at jeg tror barna deres har diagnose. Jeg mente at jeg håper virkelig dere søker hjelp for barna deres, og da håper jeg det er hjelp å få selv om det ikke foreligger noen diagnose.

 

Anonymous poster hash: 60ccc...204

[slushi]

Hei.
Jeg ser dette er lenge siden, men er nysgjerrig på hvordan det gikk med disse barna, da jeg har ei datter som er sånn nå.  :)

[Anonym bruker]

Jeg ser at jeg er en av dem som svarte lengre opp i tråden den gang.

Her har gikk det gradvis rett vei og veldig fint :)! Vil si det gikk over i tiårsalderen. Er i dag kun redd for bare noen få ting som for eksempel å dusje uten at andre er der og stillhet. Er ikke lenger redd insekter, innbruddstyver, døden, heis eller t-bane (men denne angsten kom kort tilbake når skolen hadde helse og sykdom som tema), og er tøff på veldig mye, følger for eksempel mørkredde venner hjem. 

Det var slitsomt for alle når det sto på, men jeg og far jobbet med barnet om det. Vi forsøkte å ta barnet på alvor, vise forståelse og omtanke, og samtidig presse litt når vi visste at det var rett (du kjenner barnet ditt), men uten å sykeliggjøre. Tror også mindre stress i hverdagen en lengre periode var nødvendig.   

Jeg er tilhenger av å skaffe hjelp utenfra dersom det er svært hemmende for barnet og dere ikke ser bedring. Vi vurderte det en god stund, men så at det ikke ble nødvendig.

Anonymkode: 54fd9...f82

[Anonym bruker]

Jeg er ...c2c. Har nok fått en annen anonymkode fordi jeg byttet profil for noen år siden.

Anonymkode: 54fd9...f82

[Anonym bruker]

Datteren vår var litt yngre da disse problemene var på det sterkeste. De startet nok før hun var 4, men da så vi ikke på det som noe spessielt.

I årene fra hun var 6 til hun ble omtrent 9 jobbet vi intenst med problemene og utfordret henne masse. Det tok tid, men i dag er hun den tryggeste fjortenåringen jeg vet om. Hun sitter i elevrådet, overnatter alene i skogen, reiser alene til utlandet for å besøke familie, er aktiv i timene på skolen osv.

Anonymkode: 90aa4...a60

[Anonym bruker]

Uff sånn var sønnen min også før! Holdt på å gå på veggene av alt han var redd for! Han var faktisk 6 år før han for første gang turde å dusje. Vi hadde prøvd det flere ganger før men var helt hysterisk,livredd og skreik så intenst at vi bare måtte droppe det. Så han badet i en stor badebalje i 6 år faktisk.

Skulle vi på Akvariet å de hadde bygget ut der så var han helt hysterisk og skreik av full av hals om vi prøvde å gå på det nye området.

Prøvde barnehagen å pushe han litt til noe han ikke ville så skjelvet han i hele kroppen! Det var så mange ulike situasjoner hele tiden der han var livredd for noe som selv 1 åringer tør. 

Anonymkode: 7bec3...db3

[Anonym bruker]

slik hadde vi og med minste ungen. Hun var redd for absolutt alt fra hun ble 1 år.. Hyl skrek og skalv av reddsel. Hun var redd for juletreet, når mannen fyrte i peisen, sykkel, menn på stylter, folk som var kledd seg ut som bamser og slikt i familie parker. Det gikk heldigvis gradvis over i 1 klasse, nå er hun i 2 kl og redd hvis døren ikke er skikkeligt lukket på skapet hennes, dørå må stå fullt oppe. Hun ville jeg skulle ta vekk kritt tavlen og blomster som sto utføre i loftstuen slik at hun ikke kunne se dem fra senga si. 

Anonymkode: fb1ac...673

[Anonym bruker]

Jeg svarte også her. Jeg skrev om hjelpen vi hadde fått tidligere og hvor bra det fungerte. Mitt barn hadde diagnose da, så han er vel generelt mer utsatt. Uansett, her krasjet det totalt da han var 12 år gammel. Enda redusere, fullstendig utmattet etc. Nå, tre år senere, er han kvitt store deler av redslene. Det har vært enda hardere år enn slik det hadde vært da jeg skrev her sist 😶

Anonymkode: 54645...4d0

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg svarte også her. Jeg skrev om hjelpen vi hadde fått tidligere og hvor bra det fungerte. Mitt barn hadde diagnose da, så han er vel generelt mer utsatt. Uansett, her krasjet det totalt da han var 12 år gammel. Enda redusere, fullstendig utmattet etc. Nå, tre år senere, er han kvitt store deler av redslene. Det har vært enda hardere år enn slik det hadde vært da jeg skrev her sist 😶

Anonymkode: 54645...4d0

Jeg er 204. 

Anonymkode: 54645...4d0

[Claes]

Jeg har en sønn som er høysensitiv. Dette er ikke en diagnose, men et karaktertrekk. Men vi ser at han scorer mer mot autisme skalaen enn noen av våre andre barn. Han er flink å høre etter, glad i å følge regler og tar alt veldig bokstavelig. Han blir også fryktelig sint, men det tar litt lenger tid for ham å bli sint. Men han er veldig empatisk, varm og hensynsfull med voksne og barn.

Han er ekstremt hus-redd, og han tvinger seg selv til å holde seg våken om kvelden. Han sover sammen med sin bror, men kun storesøster er trygg nok...og det kun hvis hun er våken. Så stort sett hver kveld må vi følge ham tilbake til seng ørten ganger, som regel ender det opp med at han sovner på fanget til meg eller mamma. Han er 8 år. Vi har brukt mange kvelder på å prate med ham og diskutere hva han er redd for. "Monstrene" han er redd for finner vi ut hvordan oppstod og viser menneskene som har spilt monstrene. Momo, Freddy, Slenderman osv. Dette er ting han stort sett får høre om på skolen. Han virker mindre redd når vi har snakket igjennom bakgrunnen og hvordan disse monstrene oppstod.

Jeg tenkte å prøve denne 1 til 10 skalaen på et "Monsterometer" med han, og også lillebroren på 6 år for hans mat-frykt. På 8 åringen begynner vi nok med frykten for å gå alene på do, leke i et annet rom enn det vi er i og lignende. Frykten for å legge seg er så sterk nå at jeg er redd skalaen ikke vil fungere. Men kanskje hvis han mestrer andre ting først.

[Anonym bruker]

Jeg har også svart her inne tidligere,nå er han 7 år å er heldigvis blitt tøffere Nå går han barnebursdager uten å klamre seg fast til meg,han tør å være alene en liten stund osv. Å er det noe han synes er skummelt så klarer jeg som regel å få han til å prøve likevel så lenge jeg er med på det han er litt redd for.  Det går virkelig fremover her hvertfall

Anonymkode: 7bec3...db3