Dere som skriver at dere ikke har noen venner.

[Anonym bruker]

Hvorfor har dere ikke det? Dere må da ha noen gamle klassekamerater, venner fra studietiden, naboer eller gamle/nåværende kolleger, folk dere har blitt kjent med på barselgrupper eller gjennom skole/barnehage til barnet deres??

Jeg forstår virkelig ikke hvordan dere ikkje kan ha noen?

 

Anonymous poster hash: fafcb...14f

[Anonym bruker]

Hvorfor har dere ikke det? Dere må da ha noen gamle klassekamerater, venner fra studietiden, naboer eller gamle/nåværende kolleger, folk dere har blitt kjent med på barselgrupper eller gjennom skole/barnehage til barnet deres??

Jeg forstår virkelig ikke hvordan dere ikkje kan ha noen?

 

Anonymous poster hash: fafcb...14f

 

 

Skal vi seee...

Barnehage: har aldri gått i barnehage

Skole: ble mobbet av klassens "dronning" og hennes venninner fra jeg gikk i 1. til jeg gikk ut av ungdomsskolen. På videregående var jeg full av kviser og sjenert, og ble frosset ut overalt. Ble aldri invitert i bursdager eller på besøk mens jeg gikk på skole.

Universitetet: var gift da jeg begynte der og bodde langt unna studiestedet, mens alle de andre bodde i Oslo. Er også utenlandsk, og ikke så flink til å tyde de norske sosiale kodene. Fikk meg ingen venner der.

Begynte å jobbe, de fleste kollegaer hadde familie, masse venner fra før og ingen interesse av å skaffe flere venner. Prøvde å bli venner med slekt og venninner til samboer, noe som endte opp med at den ene venninna lå med ham bak min rygg, og resten støttet henne med hender og føtter.

Ergo, ingen venner overhode. Sitter alene hver kveld når samboer er borte på jobb, er aldri på besøk uten at han eller ungene er med, har aldri vært på venninneturer, fester og sånt. Ingen som ringer eller stikker innom på kaffebesøk osv. Snakker kun med mine foreldre og ellers om saker som angår ungene, i telefonen. Trist, men sant.

 

Anonymous poster hash: c9447...eed

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner, har mange bekjente, men venner har jeg ikke hatt siden tenårene. Hvorfor det er blitt slik vet jeg egentlig ikke, men tror nok det er bare meg det står på. Iblant litt trist når jeg føler for å bare prate om "jente-ting".

Anonymous poster hash: 74634...f36

[valkyrien]

Tja, fikk aldri venner på skolen, ble mobbet eller utfryst hele veien.

 

Mistet såpass troen på mennesker at jeg har ekstremt problemer med å stole på folk, og derfor ikke klarer å slippe mange inn, og ikke klarer å gå videre fra bekjente til venner.

[Anonym bruker]

Dytt!

 

Anonymous poster hash: fafcb...14f

[Anonym bruker]

Jeg har to venner. Utfra din teori burde jeg klart å skaffe flere. Den ene vennen har jeg fra barneskolen, den andre vgs. Jeg var veldig stille som barn og ungdom. Fant aldri på noe å snakke om med noen, så jeg valgte heller å ikke snakke. Da er det få som gidder å bli venn med deg.

 

Fortsatt sliter jeg i sosiale relasjoner. Spesielt med jenter/ damer, merkelig nok. Alle er så opptatte av overfladiske ting eller sladder, og jeg bryr meg nada om det. Jeg klarer sjeldent eller aldri å ta noe fra kollega-/ nabonivå til å skulle finne på noe. Men samtidig er det ytterst få jeg vil finne på noe sammen med av de jeg er i kontakt med på den måten.

 

Anonymous poster hash: 98292...381

[Anonym bruker]

Herregud! Alle har vi vel svakheter, og jeg kan ikke fatte hvorfor du legger ut et slikt innlegg. Er det for at de det gjelder skal føle seg ennå dårligere?

 

Eller sliter du med dette selv?

Anonymous poster hash: 93c0e...701

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til andre kanten av landet da jeg var 23 år.

 

Venner fra barndommen har gradvis forsvunnet (er 40 år nå)

 

Vanskelig å gå fra bekjent til nær venn på et forholdsvis lite sted hvor folk har sin familie og sine barndomsvenner fra før.

 

Kollegaer har jeg jo, men de reiser hjem fra jobb til familiene sine, vennene sine osv og har liten interesse av å være sammen med meg eller gjøre ting sammen med meg. Når de da heller ikke inviterer meg med på ting de skal er det vanskelig å gå fra kollega til nær venn.

 

Barna har venner i barnehagen og skolen, jeg har selvfølgelig blitt kjent med flere i foreldregruppene. Snakker med dem, møter de i organiserte ting som foreldremøter, dugnader o.l. og har det hyggelig. Men vanskelig med neste steg. Har invitert på play-dater på lekeplasser o.l., invitert hjem på en kopp kaffe mens barna leker osv og det er hyggelig det. Men det utvikler seg ikke videre, blir aldri invitert på noe uten barn og møter veldig lite initiativ fra dem fordi de jo har et nettverk allerede.

 

Som innflytter er det ikke så lett å komme skikkelig inn i miljøet.

 

Har etterhvert blitt med i en mammagjeng, vi er 6 mammaer som møtes en gang i måneden uten barn for å drikke kaffe og skravle. Det er koselig og vi er jo venner, men vi møtes bare denne ene gangen i måneden og er ikke veldig nære, litt overfladiske vennskap hvor det er lite initiativ til å gjøre andre ting eller bli kjent på et dypere nivå. Jeg føler de kjenner meg veldig mye bedre enn jeg kjenner dem fordi jeg er en ganske åpen person, men jeg er også redd for å være til bry. Når de aldri tar initiativ tør ikke jeg heller for jeg er redd for å bli hun innpåslitne kleggen....

Anonymous poster hash: fc32d...3cb

[Anonym bruker]

Jeg er av typen som har ytterst få venner, men flere bekjente. Dette har med min personlighet å gjøre og det skal utrolig mange år sammen før jeg anser noen som en venn. Vet at mange bekjente ikke tar kontakt fordi jeg ikke gjør det, men får meg ikke til å ta kontakt med folk som jeg faktisk ikke kjenner(og de kjenner jo ikke den egentlige meg)

 

Anonymous poster hash: caaaa...8dd

[Anonym bruker]

Jo, jeg har hatt mange venner gjennom tidene. Noen av dem har flyttet langt vekk, eller har vokst i fra meg på en eller annen måte. De andre har jeg bare mistet kontakten med. Problemet nå er at jeg ikke har energi til å vedlikeholde vennskaper etter at jeg fikk barn. Det er på en måte veldig mye `ork` for meg, å være sosial med venner tapper meg for energi..  

Anonymous poster hash: 19091...92f

[Anonym bruker]

Skjønner godt at det er noen uten nære venner. Ble selv mobbet på skolen, hadde ingen venner. Da vil man ofte slite litt med sosiale koder, man har vanskeligheter med å stole på andre, for ikke å snakke om hvis man faller ut av arbeidslivet pga psykiske vansker og dermed mister den arenaen også.

Selv har jeg greid å "plukke opp" meg selv og har et greit sosialt nettverk nå, men jeg savner en bestevenninne/ barndomsvenniinne.

Det kan det være litt problemer å skaffe seg i voksen alder.

Jeg synes også det er litt rart/skremmende at voksne folk med barn, familie og jobb påstår at de har absolutt ingen venner.

 

Anonymous poster hash: d012a...a53

[Anonym bruker]

Jeg er på en måte enig med HI. Klarer ikke helt å forstå hvordan det er mulig å være i 30- og 40-årene uten noen nære venner.

 

Sannsynligvis er jeg bare veldig heldig som har en god miks av gamle og nye venner. Fra min beste venninne som jeg traff da jeg var fem år til nye gode venner jeg har truffet via min datter (foreldre til hennes venner). Og ikke minst her på dib

Jeg tror det er viktig å være åpen for nye vennskap uten å kjenne på dårlig selvfølelse eller tro at man maser. Ta initiativ, og er ikke vedkommende interessert i ditt vennskap fortsett å holde hodet høyt og gå videre. Sikkert lett for meg å si som aldri har blitt mobbet, men jeg tror det er viktig å ha et åpent sinn. Kanskje den du snakker med har det på samme måte som deg?

 

 

 

Anonymous poster hash: b0825...b8a

[Anonym bruker]

 

Jeg flyttet til andre kanten av landet da jeg var 23 år.

 

Venner fra barndommen har gradvis forsvunnet (er 40 år nå)

 

Vanskelig å gå fra bekjent til nær venn på et forholdsvis lite sted hvor folk har sin familie og sine barndomsvenner fra før.

 

Kollegaer har jeg jo, men de reiser hjem fra jobb til familiene sine, vennene sine osv og har liten interesse av å være sammen med meg eller gjøre ting sammen med meg. Når de da heller ikke inviterer meg med på ting de skal er det vanskelig å gå fra kollega til nær venn.

 

Barna har venner i barnehagen og skolen, jeg har selvfølgelig blitt kjent med flere i foreldregruppene. Snakker med dem, møter de i organiserte ting som foreldremøter, dugnader o.l. og har det hyggelig. Men vanskelig med neste steg. Har invitert på play-dater på lekeplasser o.l., invitert hjem på en kopp kaffe mens barna leker osv og det er hyggelig det. Men det utvikler seg ikke videre, blir aldri invitert på noe uten barn og møter veldig lite initiativ fra dem fordi de jo har et nettverk allerede.

 

Som innflytter er det ikke så lett å komme skikkelig inn i miljøet.

 

Har etterhvert blitt med i en mammagjeng, vi er 6 mammaer som møtes en gang i måneden uten barn for å drikke kaffe og skravle. Det er koselig og vi er jo venner, men vi møtes bare denne ene gangen i måneden og er ikke veldig nære, litt overfladiske vennskap hvor det er lite initiativ til å gjøre andre ting eller bli kjent på et dypere nivå. Jeg føler de kjenner meg veldig mye bedre enn jeg kjenner dem fordi jeg er en ganske åpen person, men jeg er også redd for å være til bry. Når de aldri tar initiativ tør ikke jeg heller for jeg er redd for å bli hun innpåslitne kleggen....

 

Anonymous poster hash: fc32d...3cb

Dette kunne jeg og ha skrevet!

 

Relativt nyinnflytter og ikke bare bare å få venner i voksen alder. Vi skulle bodd på samme sted vi ;-)

 

Til HI. Du utviser særs lite empati og forståelse. Skam deg.

 

 

Anonymous poster hash: 251a0...d20

[Anonym bruker]

Vennene jeg hadde før er på helt andre stadier i livet enn meg selv.

Blir også mye aktiviteter som er for barn vi er på,å de barnløse vil selvsagt ikke være med på det da.

Kommer jeg på besøk med småen på tre år så syns de det er for mye bråk og for mye styr med han.

Har jeg først barnefri noe jeg sjeldent har,så har jeg foreslått flere firskjellige ting men får hver gang til svar at jeg heller kan komme på besøk.

Når jeg først har barnefri så har jeg ikke noe lyst å bare sitte i en sofa hjemme hos noen,da vil jeg finne på noe sosialt utenfor hjemmet.

Så da står jeg egentlig igjen uten noe særlig kontakt med vennene jeg hadde før.

Ble kjent med en i åpen barnehage som jeg forsatt har kontakt med å som vi finner på aktiviteter med så det er veldig kjekt da.

Men sånn ellers har jeg ingen andre.

 

Anonymous poster hash: 8735a...312

[Anonym bruker]

Hva er venner? Jeg har noen jenter jeg omgås svært sjeldent fra barneskolen. Vi har mye å prate om når vi først ses, men type 2 ganger i året. Ikke kommer de i bursdager eller annet de invitere på heller, så jeg kaller de ikke venninner.

Jeg har ei fra ungdomsskolen jeg snakker med en sjeldent gang, men ellers er hun som de fra barneskolen. Ses et par ganger i året.

Har noen fra tidligere bosted, men ses sjeldent og snakkes også sjeldent.

Har invitert til lag nå, det kommer desidert flest fra nytt bosted, samt familie. Ingen som kjenner meg videre godt.

Hvem er så mine venner?

(Jeg slipper ikke folk lett innpå meg, er bare slik og jeg er kronisk syk så jeg klarer ikke være sammen med folk i "tide og utide" dessverre. Er opprinnelig svært sosial...

 

 

Anonymous poster hash: 99db3...fc1