"Overgrep" som ikke var et overgrep, men som ble opplevd slik

[Anonym bruker]

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg mye vondt i magen. En gang jeg var til undersøkelse på sykehuset ble jeg bedt om å kle av meg og legge meg på en benk. Jeg var ikke særlig sjenert, jeg var fremdeles et barn, så det gjorde meg ikke noe å ta av buksa. Legen klemte først på magen min. Deretter tok han på seg hansker og ba meg om å legge meg på siden. Plutselig, uten at han hadde sagt noe på forhånd, stakk han en finger inn i rumpa mi. Jeg har i ettertid skjønt at han gjorde det for å sjekke om jeg hadde hard avføring nederst i tarmen som kunne ha forårsaket forstoppelse, men der og da ante jeg ingen ting. Det var utrolig ekkelt, og jeg begynte å gråte. Etterpå klarte jeg ikke å slutte. Jeg gråt og gråt i mange timer. Moren min kunne ikke være med meg til undersøkelse den dagen, så det var en god venninne av mamma som jeg kjente godt som ble med. Jeg tror ikke hun fikk med seg hva som skjedde, og jeg nektet å fortelle henne hvorfor jeg gråt. Jeg sa heller ikke noe til mamma, jeg skammet meg så forferdelig og følte at jeg heller ville dø enn å fortelle noe om det som hadde skjedd. 

 

Før det skjedde var jeg ganske naturlig og nysgjerrig på alt som hadde med kropp og pubertet å gjøre, slik barn gjerne er. Etter hendelsen ble jeg livredd for å snakke om slikt. Jeg lot som om jeg ble syk og måtte gå hjem den dagen vi hadde om pubertet i O-fag (ja, det er så lenge siden), for jeg klarte ikke å sitter der og høre den mannlige læreren snakke om de tingene. Jeg fikk hjertebank, begynte å hyperventilere, det var som om det "tettet" seg i hodet mitt, og jeg følte at jeg måtte kaste opp. I mange år etterpå var jeg redd for berøring. Jeg ønsket meg veldig en kjæreste, men da jeg fikk min første fikk jeg samme reaksjon som på skolen da han prøvde å ta på meg. Rumpa mi fikk han aldri ta på, det har knytt seg i meg langt opp i voksen alder dersom noen har prøvd på det. 

 

Nå er reaksjonene borte, men jeg tror de satt i meg i minst 15 år etter hendelsen. Jeg har tenkt mye på det som voksen, at det var en forferdelig dårlig måte å håndtere det på av legen. Hvordan skal et barn kunne skille mellom situasjoner der en voksen, fremmed mann penetrerer deg med fingeren? Selv om det var en medisins undersøkelse, så opplevde jeg det som et overgrep. Faktisk har moren min fortalt meg at en psykolog jeg gikk til et par år etter hendelsen (på grunn av andre ting) spurte henne om hun trodde jeg kunne ha vært utsatt for overgrep. 

 

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Har aldri delt det med noen før, tror kanskje jeg gjerne vil vite om det er noen som kan forstå at jeg reagerte slik - selv om det jo egentlig ikke var et overgrep.

 

Anonymous poster hash: b144a...3b4

[Anonym bruker]

 

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg mye vondt i magen. En gang jeg var til undersøkelse på sykehuset ble jeg bedt om å kle av meg og legge meg på en benk. Jeg var ikke særlig sjenert, jeg var fremdeles et barn, så det gjorde meg ikke noe å ta av buksa. Legen klemte først på magen min. Deretter tok han på seg hansker og ba meg om å legge meg på siden. Plutselig, uten at han hadde sagt noe på forhånd, stakk han en finger inn i rumpa mi. Jeg har i ettertid skjønt at han gjorde det for å sjekke om jeg hadde hard avføring nederst i tarmen som kunne ha forårsaket forstoppelse, men der og da ante jeg ingen ting. Det var utrolig ekkelt, og jeg begynte å gråte. Etterpå klarte jeg ikke å slutte. Jeg gråt og gråt i mange timer. Moren min kunne ikke være med meg til undersøkelse den dagen, så det var en god venninne av mamma som jeg kjente godt som ble med. Jeg tror ikke hun fikk med seg hva som skjedde, og jeg nektet å fortelle henne hvorfor jeg gråt. Jeg sa heller ikke noe til mamma, jeg skammet meg så forferdelig og følte at jeg heller ville dø enn å fortelle noe om det som hadde skjedd.

 

Før det skjedde var jeg ganske naturlig og nysgjerrig på alt som hadde med kropp og pubertet å gjøre, slik barn gjerne er. Etter hendelsen ble jeg livredd for å snakke om slikt. Jeg lot som om jeg ble syk og måtte gå hjem den dagen vi hadde om pubertet i O-fag (ja, det er så lenge siden), for jeg klarte ikke å sitter der og høre den mannlige læreren snakke om de tingene. Jeg fikk hjertebank, begynte å hyperventilere, det var som om det "tettet" seg i hodet mitt, og jeg følte at jeg måtte kaste opp. I mange år etterpå var jeg redd for berøring. Jeg ønsket meg veldig en kjæreste, men da jeg fikk min første fikk jeg samme reaksjon som på skolen da han prøvde å ta på meg. Rumpa mi fikk han aldri ta på, det har knytt seg i meg langt opp i voksen alder dersom noen har prøvd på det.

 

Nå er reaksjonene borte, men jeg tror de satt i meg i minst 15 år etter hendelsen. Jeg har tenkt mye på det som voksen, at det var en forferdelig dårlig måte å håndtere det på av legen. Hvordan skal et barn kunne skille mellom situasjoner der en voksen, fremmed mann penetrerer deg med fingeren? Selv om det var en medisins undersøkelse, så opplevde jeg det som et overgrep. Faktisk har moren min fortalt meg at en psykolog jeg gikk til et par år etter hendelsen (på grunn av andre ting) spurte henne om hun trodde jeg kunne ha vært utsatt for overgrep.

 

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Har aldri delt det med noen før, tror kanskje jeg gjerne vil vite om det er noen som kan forstå at jeg reagerte slik - selv om det jo egentlig ikke var et overgrep.

 

 

Anonymous poster hash: b144a...3b4

Som barn kan man jo ikke styre reaksjonen sin. Kanskje du er en veldig tander person.

 

Må innrømme jeg syns det er rart at reaksjonen var så kraftig og satt i så lenge.

 

Jeg selv er blitt seksuelt misbrukt som barn. Jeg var 7 og fikk både finger i rompa og foran pluss at han prøvde å få inn tissen sin. Måtte også gjøre andre graverende ting.

 

Og jeg slet ikke så mye som deg.

 

Bra du får luftet tankene dine rundt det. Heldigvis er det mer fokus i dag på hvordan man skal gå fram å undersøke barn.

 

 

Anonymous poster hash: 3b2a8...cd6

[Anonym bruker]

 

Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg mye vondt i magen. En gang jeg var til undersøkelse på sykehuset ble jeg bedt om å kle av meg og legge meg på en benk. Jeg var ikke særlig sjenert, jeg var fremdeles et barn, så det gjorde meg ikke noe å ta av buksa. Legen klemte først på magen min. Deretter tok han på seg hansker og ba meg om å legge meg på siden. Plutselig, uten at han hadde sagt noe på forhånd, stakk han en finger inn i rumpa mi. Jeg har i ettertid skjønt at han gjorde det for å sjekke om jeg hadde hard avføring nederst i tarmen som kunne ha forårsaket forstoppelse, men der og da ante jeg ingen ting. Det var utrolig ekkelt, og jeg begynte å gråte. Etterpå klarte jeg ikke å slutte. Jeg gråt og gråt i mange timer. Moren min kunne ikke være med meg til undersøkelse den dagen, så det var en god venninne av mamma som jeg kjente godt som ble med. Jeg tror ikke hun fikk med seg hva som skjedde, og jeg nektet å fortelle henne hvorfor jeg gråt. Jeg sa heller ikke noe til mamma, jeg skammet meg så forferdelig og følte at jeg heller ville dø enn å fortelle noe om det som hadde skjedd.

 

Før det skjedde var jeg ganske naturlig og nysgjerrig på alt som hadde med kropp og pubertet å gjøre, slik barn gjerne er. Etter hendelsen ble jeg livredd for å snakke om slikt. Jeg lot som om jeg ble syk og måtte gå hjem den dagen vi hadde om pubertet i O-fag (ja, det er så lenge siden), for jeg klarte ikke å sitter der og høre den mannlige læreren snakke om de tingene. Jeg fikk hjertebank, begynte å hyperventilere, det var som om det "tettet" seg i hodet mitt, og jeg følte at jeg måtte kaste opp. I mange år etterpå var jeg redd for berøring. Jeg ønsket meg veldig en kjæreste, men da jeg fikk min første fikk jeg samme reaksjon som på skolen da han prøvde å ta på meg. Rumpa mi fikk han aldri ta på, det har knytt seg i meg langt opp i voksen alder dersom noen har prøvd på det.

 

Nå er reaksjonene borte, men jeg tror de satt i meg i minst 15 år etter hendelsen. Jeg har tenkt mye på det som voksen, at det var en forferdelig dårlig måte å håndtere det på av legen. Hvordan skal et barn kunne skille mellom situasjoner der en voksen, fremmed mann penetrerer deg med fingeren? Selv om det var en medisins undersøkelse, så opplevde jeg det som et overgrep. Faktisk har moren min fortalt meg at en psykolog jeg gikk til et par år etter hendelsen (på grunn av andre ting) spurte henne om hun trodde jeg kunne ha vært utsatt for overgrep.

 

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Har aldri delt det med noen før, tror kanskje jeg gjerne vil vite om det er noen som kan forstå at jeg reagerte slik - selv om det jo egentlig ikke var et overgrep.

 

 

Anonymous poster hash: b144a...3b4

Som barn kan man jo ikke styre reaksjonen sin. Kanskje du er en veldig tander person.

 

Må innrømme jeg syns det er rart at reaksjonen var så kraftig og satt i så lenge.

 

Jeg selv er blitt seksuelt misbrukt som barn. Jeg var 7 og fikk både finger i rompa og foran pluss at han prøvde å få inn tissen sin. Måtte også gjøre andre graverende ting.

 

Og jeg slet ikke så mye som deg.

 

Bra du får luftet tankene dine rundt det. Heldigvis er det mer fokus i dag på hvordan man skal gå fram å undersøke barn.

 

 

Anonymous poster hash: 3b2a8...cd6

 

 

Uff, forferdelig å lese om hva du ble utsatt for som så liten. Syv år, herregud!

 

Jeg har ikke slitt like mye hele tiden, men de første fem årene (ca) satt det veldig hardt i. Skammet meg grusomt for alt som hadde med kropp å gjøre, kunne for eksempel ikke for alt i verden få meg til å fortelle moren min at jeg hadde fått mensen. Vasket heller sengetøy i en bøtte innelåst på rommet mitt enn å fortelle henne det. Siden har reaksonene "fadet ut", sakte men sikkert. Det som satt i lengst var det med å bli tatt på rumpa. Det liker jeg faktisk fremdeles ikke.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

[Fullrulle86]

Et overgrep kan oppleves og faktisk være et overgrep uten at petsonen som gjør det nødvendigvis er en overgriper! Søike ting er viktig å ta tak i. Overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel

[Anonym bruker]

Det var ikke så bra behandling, nei.. Det er ikke uvanlig at barn sliter med opplevelser rundt sykehus/legebesøk. Selv om det dreier seg om feks sprøyter man må ta, å bli holdt fast etc kan det for barna oppleves voldsomt også når helsepersonell er gode på behandle barn. Det som gjør at det ikke sitter i er at foreldrene hjelper dem å sette ord på opplevelsen og følelsene, til å fordi det og skape mening rundt det. Det at moren din ikke var der gjorde deg nok veldig utrygg og siden du ikke fikk snakket om det satt det seg fast på en måte. Kanskje du skulle fortalt det til moren din i dag?

 

Anonymous poster hash: 45a12...a85

[Anonym bruker]

Det var ikke så bra behandling, nei.. Det er ikke uvanlig at barn sliter med opplevelser rundt sykehus/legebesøk. Selv om det dreier seg om feks sprøyter man må ta, å bli holdt fast etc kan det for barna oppleves voldsomt også når helsepersonell er gode på behandle barn. Det som gjør at det ikke sitter i er at foreldrene hjelper dem å sette ord på opplevelsen og følelsene, til å fordi det og skape mening rundt det. Det at moren din ikke var der gjorde deg nok veldig utrygg og siden du ikke fikk snakket om det satt det seg fast på en måte. Kanskje du skulle fortalt det til moren din i dag?

 

Anonymous poster hash: 45a12...a85

 

Saken var jo at jeg virkelig ikke ville at hun skulle vite om det. Jeg var glad for at hun ikke hadde vært der, det var så forferdelig flaut. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

[Anonym bruker]

For deg var det jo opplevd som et overgrep. Du forsto jo ikke grunnen til at det ble gjort slik.

Jeg har litt motsatt erfaring som deg. Når jeg var 6, tok min mor meg med til legen pga at jeg var veldig sår nedentil(hun vasket meg med sterk såpe). Husker jeg reagerte på måten legen tok på meg nedentil. Hvorfor gjør han sånn? Det varte veldig kort tid, men husker jeg funderte lenge på dette. Husker ikke om jeg snakket med mamma om det.Om jeg gjorde, ble det i alle fall ikke laget noe nummer av. Ble på en måte "røsket hardt" i underlivet og lurer faktisk på om han tok jomfruhinna med handa.Husker fortsatt hvordan det kjentes. Uff.

Da jeg vokste til har jeg skjønt at legen absolutt ikke hadde noen faglig grunn for å gjøre sånn og at dette nok var et slags overgrep. Er selv helsepersonell. Har også tenkt på om hva (Ev verre) ting han kanskje har gjort mot andre. Irriterer meg at jeg ikke vet hvem han er, eller var. Dette er 40 år siden.

Men har ikke slitt med det utover det jeg skriver her. Men kjenner nå at det likevel var godt å skrive om det.

Sorry at dette ble mye om min opplevelse, men innlegget ditt fikk fram disse minnene. Det stemmer nok som noen sier over at det hjelper å lufte disse følelsene. Håper det stemmer for deg også.

 

 

Anonymous poster hash: 4adf0...448

[Anonym bruker]

For deg var det jo opplevd som et overgrep. Du forsto jo ikke grunnen til at det ble gjort slik.

Jeg har litt motsatt erfaring som deg. Når jeg var 6, tok min mor meg med til legen pga at jeg var veldig sår nedentil(hun vasket meg med sterk såpe). Husker jeg reagerte på måten legen tok på meg nedentil. Hvorfor gjør han sånn? Det varte veldig kort tid, men husker jeg funderte lenge på dette. Husker ikke om jeg snakket med mamma om det.Om jeg gjorde, ble det i alle fall ikke laget noe nummer av. Ble på en måte "røsket hardt" i underlivet og lurer faktisk på om han tok jomfruhinna med handa.Husker fortsatt hvordan det kjentes. Uff.

Da jeg vokste til har jeg skjønt at legen absolutt ikke hadde noen faglig grunn for å gjøre sånn og at dette nok var et slags overgrep. Er selv helsepersonell. Har også tenkt på om hva (Ev verre) ting han kanskje har gjort mot andre. Irriterer meg at jeg ikke vet hvem han er, eller var. Dette er 40 år siden.

Men har ikke slitt med det utover det jeg skriver her. Men kjenner nå at det likevel var godt å skrive om det.

Sorry at dette ble mye om min opplevelse, men innlegget ditt fikk fram disse minnene. Det stemmer nok som noen sier over at det hjelper å lufte disse følelsene. Håper det stemmer for deg også.

 

 

Anonymous poster hash: 4adf0...448

 

Jeg satte pris på at du delte det! Og ja, jeg merker også at det faktisk var godt å sette ord på opplevelsen min, for det har jeg aldri gjort før. Det du opplevde var jo virkelig ille, et ordentlig overgrep. Legen som undersøkte meg hadde nok alt på det tørre når det gjaldt undersøkelsen, men jeg synes det var forferdelig dårlig gjenomført. Jeg tviler på om noen, inkludert voksne, synes det er ok å bli penetrert i underlivet uten å ha fått beskjed om det på forhånd. Men dette var tidlig på 90-tallet, man hadde vel ikke samme fokus på slike ting som nå. En venninne av meg ble utsatt for et overgrep (av det "milde slaget, men et overgrep) fra en annen venninnes far. Da det ble kjent ble hun hundersøkt gynekologisk på sykehuset, selv om han aldri hadde hatt hendene innenfor klærne hennes, bare befølt utenpå. Hun sier i ettertid at hun har slitt mye mer med sykehusundersøkelsen enn med selve overgrepet. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

[Anonym bruker]

Et overgrep kan oppleves og faktisk være et overgrep uten at petsonen som gjør det nødvendigvis er en overgriper! Søike ting er viktig å ta tak i. Overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel

Jeg syns det er et slags overgrep når en lege behandler pasienten på en respektløs eller unødvendig brutal måte. Også mangelen på omsorg er del av bildet, eller en situasjon der offeret utsettes for mer belastning enn vanlig, f eks det å være avkledd, det å være alene, det å være i en underlegen posisjon/ubalansert maktforhold.

 

HI skulle IKKE ha måttet gå alene, legen skulle ha forklart hvorfor han gjorde det, og forberedt henne på at det kunne bli ekkelt, men prøvd å ufarliggjøre det. Han skulle ha brukt esplorasjonskrem så det ikke ble vondt, og sørget for at hun var trygg igjen før hun ble sendt ut. Å bli lagt på en benk, måtte kle av seg og så få en finger i rumpa uten forvarsel er et overgrep, uansett motivasjon.

 

Anonymous poster hash: d73e1...288

[Anonym bruker]

 

For deg var det jo opplevd som et overgrep. Du forsto jo ikke grunnen til at det ble gjort slik.Jeg har litt motsatt erfaring som deg. Når jeg var 6, tok min mor meg med til legen pga at jeg var veldig sår nedentil(hun vasket meg med sterk såpe). Husker jeg reagerte på måten legen tok på meg nedentil. Hvorfor gjør han sånn? Det varte veldig kort tid, men husker jeg funderte lenge på dette. Husker ikke om jeg snakket med mamma om det.Om jeg gjorde, ble det i alle fall ikke laget noe nummer av. Ble på en måte "røsket hardt" i underlivet og lurer faktisk på om han tok jomfruhinna med handa.Husker fortsatt hvordan det kjentes. Uff.Da jeg vokste til har jeg skjønt at legen absolutt ikke hadde noen faglig grunn for å gjøre sånn og at dette nok var et slags overgrep. Er selv helsepersonell. Har også tenkt på om hva (Ev verre) ting han kanskje har gjort mot andre. Irriterer meg at jeg ikke vet hvem han er, eller var. Dette er 40 år siden.Men har ikke slitt med det utover det jeg skriver her. Men kjenner nå at det likevel var godt å skrive om det.Sorry at dette ble mye om min opplevelse, men innlegget ditt fikk fram disse minnene. Det stemmer nok som noen sier over at det hjelper å lufte disse følelsene. Håper det stemmer for deg også.Anonymous poster hash: 4adf0...448

 Jeg satte pris på at du delte det! Og ja, jeg merker også at det faktisk var godt å sette ord på opplevelsen min, for det har jeg aldri gjort før. Det du opplevde var jo virkelig ille, et ordentlig overgrep. Legen som undersøkte meg hadde nok alt på det tørre når det gjaldt undersøkelsen, men jeg synes det var forferdelig dårlig gjenomført. Jeg tviler på om noen, inkludert voksne, synes det er ok å bli penetrert i underlivet uten å ha fått beskjed om det på forhånd. Men dette var tidlig på 90-tallet, man hadde vel ikke samme fokus på slike ting som nå. En venninne av meg ble utsatt for et overgrep (av det "milde slaget, men et overgrep) fra en annen venninnes far. Da det ble kjent ble hun hundersøkt gynekologisk på sykehuset, selv om han aldri hadde hatt hendene innenfor klærne hennes, bare befølt utenpå. Hun sier i ettertid at hun har slitt mye mer med sykehusundersøkelsen enn med selve overgrepet.  HI Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

Tror nok det stemmer at det "styret" som blir etter at et overgrep blir oppdaget kan være med på å forsterke traumet, særlig hvis det innebærer GU osv. Men så skal jo barnet taes på alvor, overgriper må stoppes og så skal det samles bevis til ev rettssak.

Vanskelig balansegang.

 

Anonymous poster hash: 4adf0...448

[Fullrulle86]

 

Et overgrep kan oppleves og faktisk være et overgrep uten at petsonen som gjør det nødvendigvis er en overgriper! Søike ting er viktig å ta tak i. Overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel

Jeg syns det er et slags overgrep når en lege behandler pasienten på en respektløs eller unødvendig brutal måte. Også mangelen på omsorg er del av bildet, eller en situasjon der offeret utsettes for mer belastning enn vanlig, f eks det å være avkledd, det å være alene, det å være i en underlegen posisjon/ubalansert maktforhold.

HI skulle IKKE ha måttet gå alene, legen skulle ha forklart hvorfor han gjorde det, og forberedt henne på at det kunne bli ekkelt, men prøvd å ufarliggjøre det. Han skulle ha brukt esplorasjonskrem så det ikke ble vondt, og sørget for at hun var trygg igjen før hun ble sendt ut. Å bli lagt på en benk, måtte kle av seg og så få en finger i rumpa uten forvarsel er et overgrep, uansett motivasjon. Anonymous poster hash: d73e1...288

Ja det er jo akkurat det jeg sier! HI ble utsatt for et overgrep, men legen er ikke dermed sagt en overgriper! Han burde handlet på en annen måte JA, men hans intensjon var ikke å forgripe seg på henne. Rent juridisk kan han ikke straffes! Men det er egentlig likegyldig for HI følte seg forgrepet på og har fått problemer av dette, det er det som er viktig her! Ikke om legen kan straffeforfølges eller ikke.

[Anonym bruker]

 

 

Et overgrep kan oppleves og faktisk være et overgrep uten at petsonen som gjør det nødvendigvis er en overgriper! Søike ting er viktig å ta tak i. Overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel

Jeg syns det er et slags overgrep når en lege behandler pasienten på en respektløs eller unødvendig brutal måte. Også mangelen på omsorg er del av bildet, eller en situasjon der offeret utsettes for mer belastning enn vanlig, f eks det å være avkledd, det å være alene, det å være i en underlegen posisjon/ubalansert maktforhold.

HI skulle IKKE ha måttet gå alene, legen skulle ha forklart hvorfor han gjorde det, og forberedt henne på at det kunne bli ekkelt, men prøvd å ufarliggjøre det. Han skulle ha brukt esplorasjonskrem så det ikke ble vondt, og sørget for at hun var trygg igjen før hun ble sendt ut. Å bli lagt på en benk, måtte kle av seg og så få en finger i rumpa uten forvarsel er et overgrep, uansett motivasjon. Anonymous poster hash: d73e1...288

Ja det er jo akkurat det jeg sier! HI ble utsatt for et overgrep, men legen er ikke dermed sagt en overgriper! Han burde handlet på en annen måte JA, men hans intensjon var ikke å forgripe seg på henne. Rent juridisk kan han ikke straffes! Men det er egentlig likegyldig for HI følte seg forgrepet på og har fått problemer av dette, det er det som er viktig her! Ikke om legen kan straffeforfølges eller ikke.

 

 

Det var egentlig en veldig god måte å uttrykke det på. At det jeg opplevde var et overgrep, selv om legen ikke var en overgriper. Der ga du meg egentlig "lov" til å ha følt som jeg gjorde. 

 

Takk for alle de kloke svarene!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

[Anonym bruker]

 

Det var ikke så bra behandling, nei.. Det er ikke uvanlig at barn sliter med opplevelser rundt sykehus/legebesøk. Selv om det dreier seg om feks sprøyter man må ta, å bli holdt fast etc kan det for barna oppleves voldsomt også når helsepersonell er gode på behandle barn. Det som gjør at det ikke sitter i er at foreldrene hjelper dem å sette ord på opplevelsen og følelsene, til å fordi det og skape mening rundt det. Det at moren din ikke var der gjorde deg nok veldig utrygg og siden du ikke fikk snakket om det satt det seg fast på en måte. Kanskje du skulle fortalt det til moren din i dag?

 

Anonymous poster hash: 45a12...a85

 

Saken var jo at jeg virkelig ikke ville at hun skulle vite om det. Jeg var glad for at hun ikke hadde vært der, det var så forferdelig flaut. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

 

Hei! 

 

Litt på kanten, men jeg slet med dårlig blærekontroll og tisset på meg en gang på vei hjem fra ungdomsskolen. Jeg gjemte buksen i et skap og hadde planer om vaske den i en bøtte på rommet sånn som deg, men mamma fant den før jeg rakk det. Det var selvfølgelig utrolig flaut og jeg ville IKKE snakke om det, men samtidig så vet jeg at da hadde jo problemet bare vedvart!

 

Så jeg syns absolutt du burde ta det opp Kan jo ikke bli noe verre liksom.

 

Anonymous poster hash: d2794...a9b

[Anonym bruker]

 

 

Det var ikke så bra behandling, nei.. Det er ikke uvanlig at barn sliter med opplevelser rundt sykehus/legebesøk. Selv om det dreier seg om feks sprøyter man må ta, å bli holdt fast etc kan det for barna oppleves voldsomt også når helsepersonell er gode på behandle barn. Det som gjør at det ikke sitter i er at foreldrene hjelper dem å sette ord på opplevelsen og følelsene, til å fordi det og skape mening rundt det. Det at moren din ikke var der gjorde deg nok veldig utrygg og siden du ikke fikk snakket om det satt det seg fast på en måte. Kanskje du skulle fortalt det til moren din i dag?

 

Anonymous poster hash: 45a12...a85

 

Saken var jo at jeg virkelig ikke ville at hun skulle vite om det. Jeg var glad for at hun ikke hadde vært der, det var så forferdelig flaut. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

 

Hei! 

 

Litt på kanten, men jeg slet med dårlig blærekontroll og tisset på meg en gang på vei hjem fra ungdomsskolen. Jeg gjemte buksen i et skap og hadde planer om vaske den i en bøtte på rommet sånn som deg, men mamma fant den før jeg rakk det. Det var selvfølgelig utrolig flaut og jeg ville IKKE snakke om det, men samtidig så vet jeg at da hadde jo problemet bare vedvart!

 

Så jeg syns absolutt du burde ta det opp Kan jo ikke bli noe verre liksom.

 

Anonymous poster hash: d2794...a9b

 

 

Det er jo over 20 år siden, så det er ikke noe å "ta opp" lenger. Jeg slet med stor skamfølelse for alt som handlet om kropp i tenårene, men det har gått over nå. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

[Fullrulle86]

 

 

 

 

Et overgrep kan oppleves og faktisk være et overgrep uten at petsonen som gjør det nødvendigvis er en overgriper! Søike ting er viktig å ta tak i. Overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel

Jeg syns det er et slags overgrep når en lege behandler pasienten på en respektløs eller unødvendig brutal måte. Også mangelen på omsorg er del av bildet, eller en situasjon der offeret utsettes for mer belastning enn vanlig, f eks det å være avkledd, det å være alene, det å være i en underlegen posisjon/ubalansert maktforhold.

HI skulle IKKE ha måttet gå alene, legen skulle ha forklart hvorfor han gjorde det, og forberedt henne på at det kunne bli ekkelt, men prøvd å ufarliggjøre det. Han skulle ha brukt esplorasjonskrem så det ikke ble vondt, og sørget for at hun var trygg igjen før hun ble sendt ut. Å bli lagt på en benk, måtte kle av seg og så få en finger i rumpa uten forvarsel er et overgrep, uansett motivasjon. Anonymous poster hash: d73e1...288

Ja det er jo akkurat det jeg sier! HI ble utsatt for et overgrep, men legen er ikke dermed sagt en overgriper! Han burde handlet på en annen måte JA, men hans intensjon var ikke å forgripe seg på henne. Rent juridisk kan han ikke straffes! Men det er egentlig likegyldig for HI følte seg forgrepet på og har fått problemer av dette, det er det som er viktig her! Ikke om legen kan straffeforfølges eller ikke.

Det var egentlig en veldig god måte å uttrykke det på. At det jeg opplevde var et overgrep, selv om legen ikke var en overgriper. Der ga du meg egentlig "lov" til å ha følt som jeg gjorde.

 

Takk for alle de kloke svarene!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cfe8...da7

Selvfølgelig har du lov til der!!! Du opplevde det som et overgrep og kroppen din opplevde det sånn. Aldri bagatelliser det du opplevde for det var reelt for deg. Sender deg en klem ❤️