Jeg har lyst til å kutte ut moren min

[Anonym bruker]

Hun tråkker meg ned gang etter gang. Hun har aldri vært en støttende mor overfor meg, men veldig ivrig på å snakke nedsettende om og til meg. Etter 35 år med nedlatenhet har jeg noe vaklende selvtillit. Og hun gjør det ikke bedre. Dersom jeg holder meg unna henne er ei stund er faktisk livet mitt MYE bedre.

 

Problemet er:

-Ungene på 5 og 8 år forguder henne. De får tross alt godteri hver gang de er der og de får spille så mye de vil på I-paden..

- Hun bor ikke langt ved oss, kun 10 minutters kjøretur.

 

Mamma er edru når ungene er der, men ellers drikker hun daglig. Hun har også den siste tida begynt å snakke "stygt" om meg og mannen min overfor ungene, f. eks at vi er så strenge, vi lar ikke ungene kose seg osv. Jeg har sagt ifra at hun ikke får lov til å si dette, men hun "glemmer" det.

Nå er jeg så drittlei alt som har med det damemennesket! Hva skal jeg gjøre? Å snakke med henne er nyttesløst.

Noen med erfaringer på dette området?

 

Anonymous poster hash: 2b89e...72e

[Anonym bruker]

Kutt henne ut hvis hun får deg til å føle deg dårlig. Men da må nødvendigvis ungene også slutte å ha kontakt, med mindre de er store nok til å komme dit selv. Da må du snakke ordentlig med ungene om hvorfor og på en måte som gjør at du aksepterer at de er glade i henne og liker henne. Søsteren min brøt kontakten med våre foreldre for en periode og det hjalp henne mye. Jeg har ikke hatter behovet, men har lite kontakt med moren min som er veldig psykisk syk. Det har jeg dårlig samvittighet for innimellom, men om jeg skal klare å ha energi til mitt eget liv så kan jeg ikke ha mye kontakt med henne. Ksnskje du vil være sterk nok til å blåse av kommentarene hennes om du ikke treffer henne på noen år?

 

Hva om du bestiller en time på familievernkontoret og drøfter det med dem?

 

Anonymous poster hash: fda2f...160

[Anonym bruker]

Kutt henne ut hvis hun får deg til å føle deg dårlig. Men da må nødvendigvis ungene også slutte å ha kontakt, med mindre de er store nok til å komme dit selv. Da må du snakke ordentlig med ungene om hvorfor og på en måte som gjør at du aksepterer at de er glade i henne og liker henne. Søsteren min brøt kontakten med våre foreldre for en periode og det hjalp henne mye. Jeg har ikke hatter behovet, men har lite kontakt med moren min som er veldig psykisk syk. Det har jeg dårlig samvittighet for innimellom, men om jeg skal klare å ha energi til mitt eget liv så kan jeg ikke ha mye kontakt med henne. Ksnskje du vil være sterk nok til å blåse av kommentarene hennes om du ikke treffer henne på noen år?

 

Hva om du bestiller en time på familievernkontoret og drøfter det med dem?

 

Anonymous poster hash: fda2f...160

Takk for svar!

Noe må jeg gjøre, for sånn som det er nå funker ikke. Jeg vurderer en "feig"

utvei med å begrense kontakten til minimum. Da kommer hun garantert til å mase, men mas er bedre enn mye av det andre med henne.

Familievernkontor var en god ide!

 

 

Anonymous poster hash: 2b89e...72e

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke det er feigt! Forhold mellom foreldre og barn er vanskelig. Spesielt når det er vanskelig . Før ringte moren min meg to tre ganger i uka, men jeg tar bare telefonen når jeg føler jeg er sterk nok. Nå ringer hun ikke så ofte, men det hender likevel jeg ikke tar den (moren min bor tre timer unna med bil). Etter at jeg fikk barn er det lite igjen til syke familiemedlemmer.. Jeg har slått meg til ro med at jeg gjør så godt jeg kan . Riktignok etter flere samtaler med psykolog . Lykke til!

 

Anonymous poster hash: fda2f...160

[Anonym bruker]

Kutt ut kontakten helt du! Det er nå eller aldri. Jeg har kuttet kontakten med hele familien min, byttet nr, adresse og alt. De er så utrolig undertrykkende hele gjengen. De mobber meg og er aldri der når jeg trenger dem. De stilte aldri til barnebarnet deres uansett hva slags periode jeg gikk gjennom!! Jeg har klart meg stort sett alene i hele mitt liv, og trengte heldigvis ikke deres hjelp. 

Jeg har et barn og hun er utrolig glad i familien min. Det var veldig vanskelig i første omgang, hun gråt en del og maste om å se dem i en periode. Men jeg klarte heldigvis å underholde henne med andre morsomme ting. Så det trøstet henne fort igjen.  

Hun pleide også å få mye godteri fra bestemor og de lærte henne ting som jeg avskydde mest med den familien. Heldigvis er vi helt kvitt dem nå, hun maser aldri om å se dem igjen og jeg møter opp hos en psykolog en gang i uka og får hjelp for all de stygge ordene jeg fikk høre av dem siden jeg bare var et lite barn. Det kommer til å være vanskelig i starten, men tro meg du kommer til å ha det MYE bedre senere. Det er ikke noe sunt for barna dine at de treffer eller besøker bestemoren når hun ikke er helt stabil. Barna kommer til å skjønne det etterhvert når de blir eldre. Ønsker deg all lykke til videre! Stå på, det klarer du fint!!

Anonymous poster hash: 9a7a2...c77

[Anonym bruker]

 

Kutt ut kontakten helt du! Det er nå eller aldri. Jeg har kuttet kontakten med hele familien min, byttet nr, adresse og alt. De er så utrolig undertrykkende hele gjengen. De mobber meg og er aldri der når jeg trenger dem. De stilte aldri til barnebarnet deres uansett hva slags periode jeg gikk gjennom!! Jeg har klart meg stort sett alene i hele mitt liv, og trengte heldigvis ikke deres hjelp.

Jeg har et barn og hun er utrolig glad i familien min. Det var veldig vanskelig i første omgang, hun gråt en del og maste om å se dem i en periode. Men jeg klarte heldigvis å underholde henne med andre morsomme ting. Så det trøstet henne fort igjen.

Hun pleide også å få mye godteri fra bestemor og de lærte henne ting som jeg avskydde mest med den familien. Heldigvis er vi helt kvitt dem nå, hun maser aldri om å se dem igjen og jeg møter opp hos en psykolog en gang i uka og får hjelp for all de stygge ordene jeg fikk høre av dem siden jeg bare var et lite barn. Det kommer til å være vanskelig i starten, men tro meg du kommer til å ha det MYE bedre senere. Det er ikke noe sunt for barna dine at de treffer eller besøker bestemoren når hun ikke er helt stabil. Barna kommer til å skjønne det etterhvert når de blir eldre. Ønsker deg all lykke til videre! Stå på, det klarer du fint!!

 

Anonymous poster hash: 9a7a2...c77

Takk for støttende svar!

Det er fristende å kutte ut moren min helt, ja. Hun, som din(?), står for usunne verdier jeg ikke vil hun skal videreføre til mine unger. Som f. eks mye drittprat om andre. Det er tre stykk hun aldri snakker vondt om, den ene er broren min. Meg har hun mye å utsette på og har alltid hatt det. Selv om jeg har stilt opp mye mer for henne enn broren min har gjort.

Jeg snakket med mannen min i dag. Han vet historien min og støtter meg. Men han synes også det er vanskelig mtp at ungene er så glad i mormor.

 

Første skritt er å begrense kontakten med henne. Hun er psykisk syk, og dette blir nok en påkjenning for henne. Men hun har vært en påkjenning for meg hele mitt liv, og nå orker jeg ikke mer. Sannsynligvis blir jeg lekset opp så det holder, som har skjedd mange ganger før, og da tenker jeg kynisk nok at DA blir kontakten brutt fullstendig.

 

Har du god kontakt med svigerfamilie?

Jeg er heldig og har verdens beste svigerfamilie, og ungene koser seg veldig med dem. Det er godt å være del av en normal familie, selv og det er svigerfamilien

 

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 2b89e...72e