Andre her med FOR ivrige besteforeldre?

[Anonym bruker]

Jeg føler både foreldrene og svigerforeldrene mine LEVER for vår datter, og uansett hva vi gjør, får vi aldri gitt dem nok av henne til å tilfredsstille deres behov. Vi bor flere timer unna begge besteforeldrepar, og jeg sliter med samvittigheten for å ikke kunne gi dem "nok". Vi møtes så ofte vi kan, men elles vil de helst snakke på FaceTime hver dag, og sender meldinger og sier hvor mye de savner henne. Jeg føler jeg kveles!!

 

Anonymous poster hash: f1836...f47

[TinaK 1990]

Ja, det er helt grusomt med denne kjærligheten besteforeldrene eller andre viser til barna våre altså. Kunne de bare la være å sette pris på, elske og vise sin interesse. Burde holde til jul og kanskje påske...

[Anonym bruker]

Har bare en ting å si deg hi: skjerp deg! Sett ting i perspektiv.

 

Anonymous poster hash: 8e4fd...d2c

[Anonym bruker]

Nei hallo i luken, det må da være lov å beklage seg litt på et anonymt forum uten å bli halshugget?!

 

Jeg forstår deg godt, selv om det egentlig er et luksusproblem. .. Du må kanskje prøve å si noe til dem hvis du ikke holder ut.

 

Anonymous poster hash: df082...602

[Lille krøll]

Skjønner godt hva du mener, men aner ikke hva du kan gjøre med det. Avtale fast FaceTime litt sjeldnere med argumentet at det blir litt mye å gjøre med 4 besteforeldre og andre gjøremål?

[Anonym bruker]

For noen dritt kjerringer som finnes på DIB som ikke kan svare normalt.

Forstår deg godt HI, men du er desverre nødt for å ta det opp med dem om du ønsker forandring. 

Har det lignende med min datter, hvor attpåtil jeg og bf er skilt. Føler jeg må gi henne fra meg den helga som er min for å tilfredstille mine foreldre. Det kan være et kav i en ellers hektisk hverdag. Snakk med dem, lykke til

Anonymous poster hash: b5251...684

[Anonym bruker]

Tusen takk, dere som forstår meg! Det som er så vanskelig er at jeg etterhvert sliter med å leve Livet og være fornøyd. Jeg har liksom hele tiden litt gråten i halsen av dårlig samvittighet for å ha flyttet til en annen by. Av og til er det nesten som jeg føler jeg har TATT noe fra dem (daglig samvær) i stedet for å h GiTT dem noe (et barnebarn). Jeg får se om jeg tør snakke med dem..

 

Anonymous poster hash: f1836...f47

[Anonym bruker]

Oh yes. Svigermor var parat til å ha baby på overnatting da han var 2 uker. Det var et evig mas fra første stund. Til slutt eksploderte hormonelle meg og ga beskjed om at vi ikke ville gi fra oss en liten baby på overnatting.

 

 

Anonymous poster hash: c0074...17d

[Anonym bruker]

Jeg sliter ikke med samvittigheten. Eller skulle gjerne bodd nærmere mine foreldre og lengre unna svigers. Svigers er så intense og ivrige at det er alt for mye. Siden jeg ble gravid har svigers oppført seg som om at det var deres barn, de forventet å få velge barnets navn og lagde et helvette for oss når vi var ferske foreldre på barsel fordi de ikke fikk lov. De hadde aldri spurt om lov, bare bestemt hva barnet skulle hete uten å spørre oss. De fortalte til slekta si at de valgte navnet og hva navnet var, før fødselen, og vi visste ikke om det, ble fortalt det av de andre slektningene deres. Vi valgte et annet navn og da klikka de. Kalte oss for dårlige foreldre, idioter olg verre ting. De mener at de er bedre enn mine foreldre og viktigere for vår sønn enn mine foreldre. Og mye mye mer idiotiske tanker. De har skremt mine foreldre og søsken pga væremåten deres. Er det rart vi knapt har kontakt med de?

 

Anonymous poster hash: fa980...4be

[Anonym bruker]

Forstår deg godt. Vi bor også i en annen del av landet enn besteforeldrene, og har de eneste barnebarna på begge sider.

 

Alle ferier og langhelger og annet brukes til å dra til den ene eller andre eller å ha besøk av de samme. Likevel får vi beskjed om at det ikke er nok (jeg har også fått slengt i fjeset at jeg ikke er glad i mine foreldre fordi vi flyttet et stykke unna).

 

Vi setter veldig pris på den hjelpen vi får og at de er glade i barnebarna, men vi trenger litt ferie for oss selv også. Og litt fri fra det evige maset og den evige dårlige samvittigheten...

 

Jeg fikk aldri se mine besteforeldre like mye som mine barn får se sine besteforeldre, og de bodde nærmere. Jeg hadde god kontakt med dem og var veldig glad i dem likevel. Dette er ifølge mine foreldre en helt annen sak og kan ikke sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: 890f4...2b3

[Anonym bruker]

Jeg har et par besteforeldre som er sliten og syk,og har nok med å jobbe. Og så har jeg et par besteforeldre som ikke gidder å passe på barna. En stund sa de klart ifra at hi ikke skal komme siden barna er små. Nå ønsker de å se dem men så lenge vi faktisk passer på barna mens de leker med dem.

 

Anonymous poster hash: 9a7a3...ced

[Anonym bruker]

Sett pris på at deres datter har besteforeldre på begge sider som bryr seg og elsker barnet deres.

Ja kanskje det er mye noen ganger, men vet du hva, ingenting er som følelsen av å føle seg elsket.

Hilsen hun som har en hel farsslekt som har gitt totalt blanke i om hun eksisterer eller ikke gjennom hele livet.

Hadde gitt hva som helst for å ha en far, farmor, farfar etc som brydde seg...

 

Anonymous poster hash: 31e40...9fd

[Anonym bruker]

Full forståelse herfra! Vi har kommet til det punktet hvor vi faktisk sliter med å få møtt venner i det hele tatt da all tiden vår slukes av besteforeldrene -da blir det rett og slett for mye... 3 mnd siden vi har vært sosiale med andre nå (med unntak av skravling på sidelinja på kamper etc). Skjønner at de som ønsker mer tid og engasjement fra besteforeldre ser på slik "syting" som egoistisk og bortskjemthet, men jeg tror samtidig det er vanskelig for de å virkelig forstå hvor intenst de som er i andre enden av skalaen har det...

 

Anonymous poster hash: 20b3c...170