Deprimert mann

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om noen av dere har/har hatt en deprimert mann? Hvordan var symptomene? Jeg er litt nysgjerrig på hvilke symptomer dere opplevde og hvordan dere håndterte situasjonen. Jeg kjenner grunnen min manns tungsindighet, men synes allikevel det er vanskelig hvor "fraværende" han er her hjemme og vet ikke hva jeg kan gjøre for at ting skal bedre seg. Hvis noen har gode tips eller erfaringer å dele, blir jeg veldig takknemlig

 

Anonymous poster hash: 357b9...cf6

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd en deprimert mann, men har tilbakevendende depresjoner selv, og kan fortelle deg at dette med å være "fraværende" er helt normalt. Man mister gjerne all interesse for ting rundt en, blir treg og tiltaksløs. Jeg planla feks i flere måneder å rydde bort julepynten, men orket rett og slett ikke. I stedet satt jeg helt apatisk i sofaen og kikket på den.

Får mannen din noe slags hjelp - medisiner eller terapi?

 

Anonymous poster hash: bae24...b28

[Anonym bruker]

Takk for svar! Ja, han har en terapeut, men trenger nok å gå oftere og jeg tror han har alle intensjoner om det (vi har bare fått en del uventede regninger som vi er nødt til å prioritere akkurat nå) og det håper jeg han gjør, fordi han virker mye lettere når han har vært der. Terapeuten har ellers anbefalt ham å komme seg i form, så det holder han på med og forhåpentligvis vil det hjelpe. Selvom jeg vet at han er i enslags "livskrise" og har forståelse for situasjonen og at den er vanskelig, føles det allikevel vondt når han er så lite til stede mentalt.

 

Anonymous poster hash: 357b9...cf6

[Anonym bruker]

Min mann har ikke vært hos noen terapeut, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Han er en av de som mener det er bortkastet. Han er vel ihvertfall på vei til å bli rimelig deprimert. I motsetning til våre første år sammen, ser han alltid det negative i ting. Det kan være alt fra: "skal vi se en film?" "Å.. Da går tiden så fort, og så må jeg legge meg, så sover jeg dårlig, så må jeg dra på jobb igjen." til "vi søker om huslån, så ser vi an hvor mye vi kan få", "vi får ikke en dritt, fordi jeg har så mye gjeld fra før, og det er helt håpløst, og selv om vi hadde fått lån så er det sikkert ikke noe å kjøpe der vi vil".

Han er også sur og grinete, tolker kommentarer fra folk (da spesielt meg) veldig negativt. Konstant sliten. Har han fri en dag, så gleder han seg til å finne på ting. Det ender alltid med at han har sovet bort hele dagen. Jeg ser sjeldent av han gleder seg over noe, men allikevel er han veldig morsom og tullete foran meg og andre. Foran andre kan jeg noen ganger se at han prøver å skjerpe seg for å virke positiv, men han later aldri som overfor meg. Vi kan le og tulle og kose oss sammen, men så fort det øyeblikket er over, går han tilbake til "dvalen" sin.

Han forsvinner også helt når han ser på telefonen sin. Han kan få varsel fra vg, og da er det bråstopp. Om han så står midt på kjøkkengulvet med en illeluktende søppelpose i hånden, kan han stå leeenge og glane på telefonen. Og han blir sint når jeg kommenterer det.

 

Jeg pleier å ignorere det når han blir unødvendig sint. Han er uansett ikke stygg mot meg på noen måte. Begynner bare å diskutere totalt dustete ting. For eksempel at jeg hadde satt en åpen brusboks i kjøleskapet. Da han skulle ha noe som sto bak denne brusboksen, måtte han flytte den. Det var en katastrofe. Tenk om han ikke hadde sett den! Da hadde han veltet den, og hele huset og kommunen hadde blitt full av brus. Noen hadde sikkert også druknet i det. Sååå ille var det! Det hjelper lite å konfrontere han med det i slike situasjoner. Det er bare å jatte med mens du tenker over hva du skal ha til middag.

Prøver heller å snakke med han når han er normal. Spørre hvordan det går med det ene og det andre. Fortelle litt selv om diverse ting. Og så snakke om ting jeg vet han interesserer seg veldig for.

 

Anonymous poster hash: 816e5...815

[Anonym bruker]

Min mann har ikke vært hos noen terapeut, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Han er en av de som mener det er bortkastet. Han er vel ihvertfall på vei til å bli rimelig deprimert. I motsetning til våre første år sammen, ser han alltid det negative i ting. Det kan være alt fra: "skal vi se en film?" "Å.. Da går tiden så fort, og så må jeg legge meg, så sover jeg dårlig, så må jeg dra på jobb igjen." til "vi søker om huslån, så ser vi an hvor mye vi kan få", "vi får ikke en dritt, fordi jeg har så mye gjeld fra før, og det er helt håpløst, og selv om vi hadde fått lån så er det sikkert ikke noe å kjøpe der vi vil".

Han er også sur og grinete, tolker kommentarer fra folk (da spesielt meg) veldig negativt. Konstant sliten. Har han fri en dag, så gleder han seg til å finne på ting. Det ender alltid med at han har sovet bort hele dagen. Jeg ser sjeldent av han gleder seg over noe, men allikevel er han veldig morsom og tullete foran meg og andre. Foran andre kan jeg noen ganger se at han prøver å skjerpe seg for å virke positiv, men han later aldri som overfor meg. Vi kan le og tulle og kose oss sammen, men så fort det øyeblikket er over, går han tilbake til "dvalen" sin.

Han forsvinner også helt når han ser på telefonen sin. Han kan få varsel fra vg, og da er det bråstopp. Om han så står midt på kjøkkengulvet med en illeluktende søppelpose i hånden, kan han stå leeenge og glane på telefonen. Og han blir sint når jeg kommenterer det.

Jeg pleier å ignorere det når han blir unødvendig sint. Han er uansett ikke stygg mot meg på noen måte. Begynner bare å diskutere totalt dustete ting. For eksempel at jeg hadde satt en åpen brusboks i kjøleskapet. Da han skulle ha noe som sto bak denne brusboksen, måtte han flytte den. Det var en katastrofe. Tenk om han ikke hadde sett den! Da hadde han veltet den, og hele huset og kommunen hadde blitt full av brus. Noen hadde sikkert også druknet i det. Sååå ille var det! Det hjelper lite å konfrontere han med det i slike situasjoner. Det er bare å jatte med mens du tenker over hva du skal ha til middag.

Prøver heller å snakke med han når han er normal. Spørre hvordan det går med det ene og det andre. Fortelle litt selv om diverse ting. Og så snakke om ting jeg vet han interesserer seg veldig for. Anonymous poster hash: 816e5...815

Hehe! Beklager jeg måtte bare le av den brushistorien!

Den var på mange måter veldig kjent. Min mann har også veldig lav terskel for å hisse seg opp over bagateller, til tross for at han er egentlig veldig empatisk og snill av natur. Han forsvinner også inn i mobilen, jeg tror han er rett og slett mobilhavhengig. Det nytter selvfølgelig ikke for meg å si noe om det, han blir bare fornærmet!

 

Det skal sies at vi har hatt veldig mange utfordringer på privaten de siste årene, da mener jeg ikke direkte på parforholdet, men mye annet som store uforventede utgifter, sykdom, noen i veldig nær familie med store psykiske problemer etc og det har bare toppet seg litt i det siste, så jeg har full forståelse for at han synes alt er dritt for tiden og trenger tid for seg selv. Men samtidig har jeg også hatt et veldig tøft år og jeg savner å bli sett og få litt mer positiv oppmerksomhet. Jeg må kanskje bare tenke på det som med barna; når de har det vanskelig og tørr vise det hjemme er det et tegn på at de føler seg trygge..

 

Anonymous poster hash: 357b9...cf6