Anonym bruker Skrevet 4. august 2015 #1 Skrevet 4. august 2015 Jeg er så usikker på forholdet med samboeren min. Vi har det ikke bra, og har ikke hatt det på lenge. Vi har sex kanskje en gang i mnd, og det var vel da vi kysset sist og.. Og da var jeg bare med for plikt og var rimelig glad for at han blir fort ferdig ;-p vi krangler mye i hverdagen, jeg maser mye, men han roter uendelig mye og er som en stor unge. Han tar aldri iniativ til å gjøre noe ute, som trengs sårt, men vil helst ligge på sofaen på tlf, noe han gjør så ofte han kan. Samtidig er han trygg og snill og tålmodig. Han er den beste far mine barn kunne hatt og han er fantastisk flink med de. Vi har hatt det dårlig ganske så lenge, og jeg er så usikker på hva vi skal gjøre.. Er det slik forhold blir til slutt uansett så orker jeg ikke prøve dette med en ny. Jeg vil såklart ikke rive barnas familie i stykker, og selge hjemmet deres. Er det noen som har hatt det slik som har fått det bedre?? Og hva gjorde dere? Og er det håp? Anonymous poster hash: f63cc...63b
Anonym bruker Skrevet 4. august 2015 #2 Skrevet 4. august 2015 Du kan ikke forandre andre, sa min mor til meg da jeg var ung. Og det er nok mye sant I dette. Hvis dere begge ønsker å få det til, tror jeg likevel dere kan snu det. Men det krever nok en del innsats. Begge må bestrebe seg på å seg på å se det gode I den andre, dere må være tydelige på hva dere savner og villige til å komme hverandre I møte. Og husk at ingen er på topp hele tiden. Anonymous poster hash: e863a...5d6
Anonym bruker Skrevet 4. august 2015 #3 Skrevet 4. august 2015 Både ja og nei. Lever i et forhold hvor han er forelsket, mens jeg har null følelser. Hatt det slik i mange år. Vært sammen i 13 år. Likevel er dette mannen jeg skal leve sammen med resten av livet. Tok et valg for er par år siden om å se det positive og leve etter det. Er ikke lykkelig, men har det mer enn bra nok. Anonymous poster hash: f3fd2...8ee
Anonym bruker Skrevet 5. august 2015 #4 Skrevet 5. august 2015 Du kan ikke forandre andre, sa min mor til meg da jeg var ung. Og det er nok mye sant I dette. Hvis dere begge ønsker å få det til, tror jeg likevel dere kan snu det. Men det krever nok en del innsats. Begge må bestrebe seg på å seg på å se det gode I den andre, dere må være tydelige på hva dere savner og villige til å komme hverandre I møte. Og husk at ingen er på topp hele tiden. Anonymous poster hash: e863a...5d6 Du skriver mye klokt her. Vi skulle kanskje vært til noen og snakket for å se det positive i hverandre igjen. Men tviler på at han ser noe positivt annet enn at jeg er en god mor og snill.. Synes det er så synd at barna vokser opp med foreldre som krangler mye...:-( Anonymous poster hash: f63cc...63b
Anonym bruker Skrevet 5. august 2015 #5 Skrevet 5. august 2015 Både ja og nei. Lever i et forhold hvor han er forelsket, mens jeg har null følelser. Hatt det slik i mange år. Vært sammen i 13 år. Likevel er dette mannen jeg skal leve sammen med resten av livet. Tok et valg for er par år siden om å se det positive og leve etter det. Er ikke lykkelig, men har det mer enn bra nok. Anonymous poster hash: f3fd2...8ee Men om han er forelsket viser han vel følelser? Her viser han meg aldri noe, bortsett fra når han vil prøve på sex. Aldri et kyss, aldri en klem eller holde rundt hverandre.. Anonymous poster hash: f63cc...63b
Anonym bruker Skrevet 5. august 2015 #6 Skrevet 5. august 2015 Det er skadelig for barn å vokse opp med foreldre som krangler mye. Både for hjernens utvikling rent fysiologisk og for deres egne forhold til partnere og fremtidige barn. Enten må dere endre noe slik at forholdet blir bedre, eller så er det faktisk bedre for barna at dere går fra hverandre. Selv om barna kanskje ikke ser det selv der og da, men man kan ikke forvente at de skal kunne forstå slike avgjørelser med tanke på hva som er best for deres fremtid. De lever her og nå, og glemmer ofte det negative (selv om hjernen og kroppen ikke glemmer det). Foreldre som bor sammen eller å få bo i samme hus hele barndommen er ikke det samme som en god start på livet. Perspektiv! Anonymous poster hash: b8a52...c01
Anonym bruker Skrevet 5. august 2015 #7 Skrevet 5. august 2015 Vi hadde en litt tøff periode for et år siden. Jeg satte ned foten ganske bastant etter en krangel jeg ikke synes var ok overhodet - der vi begge hadde gjort feil. Forut for krangelen merket jeg er slags voksende distanse. Ting ble bedre etter dette. Vi bøe enige om å være fokusert på å være på lag. I ettertid fikk jeg høre at "Jeg er så lykkelig med deg. Jeg trengte bare å komme på det". Det er det fineste jeg har hørt i hele mitt liv. Jeg ble kanskje tatt for gitt i en periode, men det går an å snakke om ting... Menn har en tendens til å ikke skjønne alvoret. Mang en skilsmisse har kommet på mannen som julekvelden på kjærringa. Om du ikke når igjennom til han, vil jeg anbefale dere å få hjelp utenifra. Parterapi. Det er gull verdt, og et forhold som kommer seg helskinnet gjennom en tøff periode, blir bedre og sterkere. Lykke til! Anonymous poster hash: 4d204...96c
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå