Ser ned på min egen mor..

[Anonym bruker]

Hun klager over at jeg, og flere andre familiemedlemmer ikke har noen respekt for henne. Jeg klarer ikke å tvinge frem mer respekt enn det jeg har. Er ikke respekt noe hun må gjøre seg litt fortjent til også? Jeg mener det.

 

Jeg kan ikkje gå inn på detaljer, siden det da er fare for at jeg kan bli gjenkjent, men moren min har alltid laget veldig mye drama i familien. Hun har funnet på veldig mye rart i livet, og i perioder virket helt "gal". Dere ville aldri trodd meg om jeg fortalte om hennes påfunn. Hun har hatt psykiske problemer hele tiden, men ikke noen alvorlig diagnose. Dette bruker hun alltid for å forsvare sin oppførsel. Hun har alltid navet mer eller mindre uten grunn. Hun gidder ikke jobbe som normale folk. Hun har rotet mye med økonomien, og er alltid veldig ustelt og skitten, sånn at folk legger merke til det. Hun har hunder som ligger i sofa og seng, så det er hundehår overalt, skikkelig ekkelt. Finner hundehår i maten når vi skal spise der. Ellers så er hun litt enkel i toppen for å si det rett ut. Jeg synes nesten det er litt vanskelig å levere ungene på overnatting der også. Sist gang lå den ene ungen med alle klær på om natta, ikke noen som hadde pusset tenner eller stelt håret til datteren min. Jeg krever ikke mye, men litt. Uansett, jeg kritiserer henne aldri, men den siste tiden har jeg ikke klart å skjule helt hva jeg mener om henne. Hun har nå konfrontert meg med "min manglende respekt"

 

Hun kommer aldri til å forbedre seg uansett så jeg gidder ikke å prøve å forklare noe for henne.

Jeg er kanskje "slem" som kan skrive så mye negativt om min egen mor, men det er sannheten.

Noen med lignende erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 42776...860

[Anonym bruker]

Det er nok mange av oss som tenker slik om moren eller faren vår, i hvertfall til en viss grad. Det er nok også mange av barna våre som kommer til å tenke slik om noen i vår generasjon, når de blir voksne.

Anonymous poster hash: 0592e...8a5

[Anonym bruker]

 

Det er nok mange av oss som tenker slik om moren eller faren vår, i hvertfall til en viss grad. Det er nok også mange av barna våre som kommer til å tenke slik om noen i vår generasjon, når de blir voksne.

 

Anonymous poster hash: 0592e...8a5

 

Jeg kjenner ikke mange som tenker slik om foreldrene sine. Mener du at HI skal godta morens oppførsel og manglende hygiene?

 

Anonymous poster hash: 0c9e8...4d9

[Anonym bruker]

Men siden hun har slitt psykisk, vet du noe om hennes liv, hva hun kanskje har gått gjennom i livet.

 

Jeg er selv enslig mor, mye fysisk syk, og jobber litt, litt sykemeldt, litt studier og litt på Nav. Jeg ønsker jo ikke det, skulle gjerne jobbet fulltid som alle jeg. Nå gjør jeg en god jobb som mor, stiller opp og følger barna godt opp. Men vi har det nesten kronisk rotete her. Er rent da, jeg vasker jevnlig. Jeg har hatt et helt jævlig liv, og blir fysisk syk av det. Men jeg kommer jo ikke til å fortelle barna om mitt liv, i hvert fall ikke det verste. De skal beskyttes mot det. Og jeg vet jo ikke hvordan framtiden blir, kanskje jeg blir bedre, kanskje jeg blir verre.

Anonymous poster hash: c2c4f...3c2

[Anonym bruker]

Hvorfor lar du henne passe barna da? Hun har jo mer enn nok med seg selv?

 

Anonymous poster hash: 2e4e8...3ce