Samværskrøll

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, og har hovedomsorgen. Min eldste datter er under utredning på Bupp for psykisk lidelser, hun har ingen diagnoser, men både akutt innsatsteam på barnepsykiatrisk sykehus og psykologen på Bupps innstilling er at verken hun eller de øvrige barna skal ha reise til far (som bor 200 mil unna) for å ha samvær der. Det har like mye med fars historikk som psykisk syk (mener selv nå at han er frisk) som jentas bedring i fraværsperioden fra far (han har ikke hatt samvær med barna på halvt år), samt hennes behov for stabilitet. Bupp har sendt bekymringsmelding til Barnevernet når det gjelder samværet med far, men til meg formidler barnevernet at det er opp til meg om jeg vil sende barna til far eller ei, de vil ikke legge seg opp i dette. Når jeg forklarer dette til Bupp blir de litt undrende, og sier at kanskje jeg må ordne meg advokat. Begynner jeg med advokat så vil forholdet til min xmann bli mye værre, han vil igjen bombardere meg med hatmail og stygge sms, siden han tror at jeg står bak alt og "har forvridd virkelighetsoppfatning" samt ulike diagnoser som han selv har hatt. Noen som har stått i en lignende situasjon? Det beste for meg her er at noen "over" meg tar beslutningen uten at jeg må bruke advokat etc.

Dette er veldig vanskelig, for han virker svært oppegående og ressursterk på folk han snakker med. Et time hos familievernkontoret tror jeg ikke vil løse noe, basert på mine erfaringer. Han bor jo også langt unna nå.

For å illustrere noe av mine utfordringer:
Han har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, han har multiple diagnoser, og har inntil nylig vært ufør i årevis som følge av psykiske lidelser. Og selv om barnevernet vet dette, så klarte han gjennom en tre timer lang samtale med BV å få BVs representant ikke bare til å bli sikker på at far var ressursterk og mentalt frisk, men også å få han til å stille seg undrende til min mentale helse. At det skulle være ulike ting i min barndom de måtte se nærmere som gjorde at jeg var slik og slik... At en mann med en slik historikk klarer å snu noen til å tro at jeg er psykisk syk, er kanskje hårreisende, men jeg er ikke overrasket. Det har ikke noe med den barnevernsansatte å gjøre, dette har noe med min xmann å gjøre, han er svært intelligent og klarer å lage et fantastisk bilde av seg selv og sine evner. Jeg visste at dette kunne skje, lenge før jeg vurderte å gå fra han, og nettopp disse evnene er noe av det som har gjort at jeg har utsatt å gå fra han. Det er som et mareritt. Hvis det blir en konflikt igjen med samvær, så er jeg redd for at jeg skal bli svarteper i det hele.

Han er i dag friskmeldt, gikk fra å være ufør til å brått drive eget firma annet sted i landet, så jeg kan ikke vise til at han er syk. Jeg vet jo at dette med å drive firma er et symptom på noe han sliter med (er ganske sikker på at han er bipolar), siden jeg har sett han gjøre dette mange ganger før. Store planer, mye arbeid, millioner i lufta, og så er det brått over og han klarer ingenting lenger. Det er en kjent bølgedal.

Vet ikke om noen har råd eller har vært i en lignende situasjon, men som i mitt innlegg om empati/ kjærlighet under, så trenger jeg også her å bare å få skrevet om det.

Anonymous poster hash: 6e9cb...d11

[Roheryn]

Barnevernet kan ikke gripe inn i forhold til samværsforelder, men de kan faktisk "ta" deg for å sende barn til far når du vet at de ikke får god nok omsorg der. Til syvende og sist er det ditt ansvar at barna til enhver tid har det bra, da du sitter med hovedomsorgen. Så det er nok riktig, derfra får du ingen hjelp annet enn råd/pålegg om å skjerme barna.

 

Det er helt riktig som du har fått beskjed om; advokat er eneste vei å gå. Du starter med en mekling på familievernkontoret (du må ha meklingsattest av nyere dato før du får kjørt sak), deretter kontakter du advokat som hjelper deg videre (gjør litt research, det er stor forskjell på advokater). Har du flaks slipper du unna med at advokaten sender noen brev, ellers blir det først et rettsforberedende møte (mekling med advokater og dommer tilstede), og om det ikke løser saken blir det full rettssak.

 

I en rettssak kan du kalle inn vitner, og det vil sannsynligvis bli oppnevnt sakkyndige som skal vurdere omsorgssituasjonen hos far osv. Her er det selvsagt viktig at bup vitner, og gjerne noen utenforstående som kan bekrefte din oppfatning av fars psykiske helse og omsorgsevne.

 

Det ser veldig dårlig ut for din del om du over tid nekter samvær uten å ta tak i det juridiske rundt, så du bør begynne prosessen så fort som mulig. Man kan ikke bare etter forgodtbefinnende nekte samvær samma hva bup og barnevern sier - du må ha en avtale eller dom å slå i bordet med.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Dette hjalp å høre. Jeg skal google rundt for å finne advokat.

Anonymous poster hash: 6e9cb...d11