Mødre som skal belære andre mødre!

[Anonym bruker]

Nå er jeg sint. Jeg har latt en annen mor prøve å fortelle meg hva som er rett og galt i oppdragelsen på mitt barn. Jenta mi er 7 mnd. Hun er verdens flotteste og vi har en fantastisk relasjon. Jeg er av den oppfattning at det viktige i barnets første år er å gi masse kjærlighet, så får irettesetting og grensesetting komme litt etter hvert. Jeg og fire venninner var på en fem dagers tur sammen. Den ene venninnen har en jevngammel jente, litt eldre. Hun vet tydligvis alt det rette å gjøre og tok altså på denne turen seg den frihet å kritisere a-l-t jeg gjorde. Hun fulge med på alt og kom med spydige kommentarer om at "oj, den jentungen der kommer til å bli en skikkelig mammadalt" fordi hun søkte veldig trygghet hos meg. Er ikke "å være en mammadalt" egenrlig litt positivt? Betyr ikke dette bare at vi har et sunnt forhold hvor hun søker seg til sin primæromsorgsgiver? Jeg er sint på meg selv fordi jeg lot meg kritisere, og der og da tok det til meg- tenkte at, ja jeg gjør vel feil og du har vel rett. Jeg ser i ettertid at vi har to vidt forskjellige måter å være på. Hun er kald så jeg får helt vondt, men jeg har vett nok til å holde mine tanker om henne for meg selv.

Så, si meg, hva tenker andre om dette? Andre som har opplevd liknende? Eller overreagerer jeg? Bør jeg konfrontere henne med min opplevelse av hvordan hun opptrådde?

 

Anonymous poster hash: f8634...0a7

[Anonym bruker]

Konfrontasjonen burde du kanskje tatt der og da i så fall, men husk på det om hun dukker opp med kommentarer igjen. Det betyr egentlig ingenting hva hun synes om deg og ditt barn. Det er sikkert mange som både er enig og uenig med deg. Så lenge du synes det er rett, så er det ingen grunn til å bry seg om hva andre mener, egentlig. Går ikke an å gjøre alle glade... Men "venninne" er kanskje et litt sterkt ord, om hun behandler deg dårlig?

 

Anonymous poster hash: 7e9a4...2c4

[kristinehufine]

Alle barn er forskjellige, og hvordan man er som 7 mnd har da virkelig ingenting å si for hvordan man blir som eldre. Jeg mener som deg at det er helt naturlig at ungen er mamma- og pappadalt når de er så små! Hvor mange andre mennesker er de så trygge på? Klart de søker det trygge og ønsker kjærlighet, nærhet og kos. Enig når det gjelder grenser og regler og. Man skal selvfølgelig starte med å lære dem ting så fort man har mulighet, og det å kaste mat rundt er aldri greit f.eks. Men det er begrenset hva en 7 mnd gammel baby forstår. En baby! Man merker etterhvert om de gjør ting på pur faenskap... Plutselig har de begynt å skjønne rett og galt. Jeg tror jeg hadde sagt noe. At du er uinteressert i hva hun mener om hvordan du oppdrar ungen din, at det er irriterende å høre om det hele tiden og at jeg hadde satt pris på om hun holder kjeft om det fremover med mindre du ber om råd. Stol på deg selv, syns vel heller det er spesielt å forvente at en 7 mnd gammel baby skal forstå rett og galt allerede. Men det er kanskje bare meg? Høres hvertfall ikke ut som hun er så spesialist som hun skal ha det til, da ville hun holdt kjeft.

[Gjest Antarctica]

Jøss! For ei megge du har vært på tur med! Hvem pokker er det som setter merkelapper på en syv måneder gammel baby og "spår" hvordan de blir i framtida?

 

Hadde ikke orket å omgås henne. Hvis hun er en veldig viktig venninne for deg, så ta en seriøs samtale når dere ikke er i diskusjon fra før av, og si at det er greit at hun har en annen oppdragelsesteori enn deg, men at du ikke gidder å høre om den - fordi du mener hun tar feil. Og når du kan vise henne så mye respekt at du ikke kommenterer hennes valg, kan hun respektere deg på samme måte.

[Anonym bruker]

Oppdragelse og irettesetting av en 7 mnd gammel baby?

Jeg klarer ikke se at du gjør noe feil, hi, og jeg tenker at når de er så små så er det viktigste at de får dekket sine behov. At de får kos, omsorg, nærhet, mat, stell, stimuli og søvn.

Man har kanskje innen nå fått på plass gode rutiner, men jeg sliter med å se hva jeg skulle "irettesatt" når de er så små..?

 

Grensesetting, oppdragelse og irettesettelse, hva legger hun egentlig i det når babyen er 7 måneder?

 

 

Anonymous poster hash: a96b8...deb

[Anonym bruker]

Du må ta det opp med henne. Hun mener helt sikkert ikke noe vondt med det hun sier, og hun innser ikke hva hun egentlig driver med før hun blir konfrontert med henne. Hun vil helt sikkert ikke bli snurt, men forstå hva du mener og beklage. 
Jeg tror de fleste mødre har en tanke om at det de gjør er riktig, og ønsker å dele tips med andre, selv når de ikke ber om det. Man glemmer fort at det som passer sitt eget barn ikke passer for andre. Det er ikke alle som tenker over alt før de snakker, og slike må bli fortalt det før de innser at det er galt. 

Snakk med henne, få det ut av verden så dere kan beholde vennskapet!

Anonymous poster hash: bc32b...ac2

[Gjest]

Huff da har jeg virkelig en 3 årig mammadalt her og hvem bryr seg? Ta igjen neste gang dere treffes!

[Anonym bruker]

Nå er jeg sint. Jeg har latt en annen mor prøve å fortelle meg hva som er rett og galt i oppdragelsen på mitt barn. Jenta mi er 7 mnd. Hun er verdens flotteste og vi har en fantastisk relasjon. Jeg er av den oppfattning at det viktige i barnets første år er å gi masse kjærlighet, så får irettesetting og grensesetting komme litt etter hvert. Jeg og fire venninner var på en fem dagers tur sammen. Den ene venninnen har en jevngammel jente, litt eldre. Hun vet tydligvis alt det rette å gjøre og tok altså på denne turen seg den frihet å kritisere a-l-t jeg gjorde. Hun fulge med på alt og kom med spydige kommentarer om at "oj, den jentungen der kommer til å bli en skikkelig mammadalt" fordi hun søkte veldig trygghet hos meg. Er ikke "å være en mammadalt" egenrlig litt positivt? Betyr ikke dette bare at vi har et sunnt forhold hvor hun søker seg til sin primæromsorgsgiver? Jeg er sint på meg selv fordi jeg lot meg kritisere, og der og da tok det til meg- tenkte at, ja jeg gjør vel feil og du har vel rett. Jeg ser i ettertid at vi har to vidt forskjellige måter å være på. Hun er kald så jeg får helt vondt, men jeg har vett nok til å holde mine tanker om henne for meg selv.

Så, si meg, hva tenker andre om dette? Andre som har opplevd liknende? Eller overreagerer jeg? Bør jeg konfrontere henne med min opplevelse av hvordan hun opptråddeAnonymous poster hash: f8634...0a7

 

Her er det jo iten tvil du som har rett. Man oppdrar ikke en 7 mnd gammel baby - her er det kun kjærlighet i bøttevis som gjelder.

Du kunne nok ha bitt litt tilbake, men livet er for kort til å irritere seg over at du ikke gjorde det. Hadde ikke giddet å ta det opp i ettertid. Hun andre kommer kanskje til å innse at du hadde rett etterhvert som barna blir eldre og dere kanskje også får flere barn. Og innser hun det ikke, så er det ikke så farlig. Du er deg og behandler ditt barn slik du føler det er riktig (og jeg er enig med dine tanker om dette!), så får hun bare kave på og oppdra spebarna sine og se om de blir så mye bedre enn dine barn når de blir eldre.

 

 

Anonymous poster hash: c3c2d...6c5

[Maly88]

Takk for svar alle sammen! Innlegget skrev jeg i natt, fordi jeg var for irritert til å få sove. Hehe, snakk om i-landsproblem.

Jeg tror jeg må bli bedre på å stole på meg selv og tenke at jeg prøver jo bare å gjøre så godt jeg kan. Bedre på å stå opp for meg selv også, men sånn er det å være konfliktsky...

Jeg er hvertfall veldig obs på at jeg ikke skal være en sånn bedrevitende mor som slenger ut "velmenende råd" i hytt og pine, uten at noen egentlig har bedt om dem. Det er kanskje derfor jeg også reagerte veldig på dette og finner det utrolig frekt og respektløst, sånn i ettertid. Til og med da jeg prøvde å trøste henne og sa, "det går bra lille venn", var altså det feil. Når man får kommentater hele tiden over flere dager, er det utrolig hva det gjør med selvsikkerheten. Siste dagen var den ikke akkurat høy!Og nei, Venninne"-beskrivelsen var vel å ta litt vel hardt i.

Endret 28. juli 2015 av Maly88

[me_87]

Sønnen min er snart 4 år p han også søker veldig trygghet hos meg i begynnelsen når vi er på nye steder eller med andre folk.

Det går over etter en stund å jeg er ikke beskymret for at han er "mammadalt",han er jo forsatt liten.

[Anonym bruker]

Nå er jeg sint. Jeg har latt en annen mor prøve å fortelle meg hva som er rett og galt i oppdragelsen på mitt barn. Jenta mi er 7 mnd. Hun er verdens flotteste og vi har en fantastisk relasjon. Jeg er av den oppfattning at det viktige i barnets første år er å gi masse kjærlighet, så får irettesetting og grensesetting komme litt etter hvert. Jeg og fire venninner var på en fem dagers tur sammen. Den ene venninnen har en jevngammel jente, litt eldre. Hun vet tydligvis alt det rette å gjøre og tok altså på denne turen seg den frihet å kritisere a-l-t jeg gjorde. Hun fulge med på alt og kom med spydige kommentarer om at "oj, den jentungen der kommer til å bli en skikkelig mammadalt" fordi hun søkte veldig trygghet hos meg. Er ikke "å være en mammadalt" egenrlig litt positivt? Betyr ikke dette bare at vi har et sunnt forhold hvor hun søker seg til sin primæromsorgsgiver? Jeg er sint på meg selv fordi jeg lot meg kritisere, og der og da tok det til meg- tenkte at, ja jeg gjør vel feil og du har vel rett. Jeg ser i ettertid at vi har to vidt forskjellige måter å være på. Hun er kald så jeg får helt vondt, men jeg har vett nok til å holde mine tanker om henne for meg selv.

Så, si meg, hva tenker andre om dette? Andre som har opplevd liknende? Eller overreagerer jeg? Bør jeg konfrontere henne med min opplevelse av hvordan hun opptrådde?

 

Anonymous poster hash: f8634...0a7

Alle vet vel at babyer på alder med din er ekstra mammadalt? Det er i den perioden det er feks verst å ha barnevakt for det er kun mamma som er god nok!

 

Hun er sikkert misunnelig fordi hennes ikke søker henne når hun trenger trygghet, noe som i seg selv er bekymringsverdig!

 

Anonymous poster hash: 4a374...810

[FrkKværner]

Takk for svar alle sammen! Innlegget skrev jeg i natt, fordi jeg var for irritert til å få sove. Hehe, snakk om i-landsproblem.

Jeg tror jeg må bli bedre på å stole på meg selv og tenke at jeg prøver jo bare å gjøre så godt jeg kan. Bedre på å stå opp for meg selv også, men sånn er det å være konfliktsky...

Jeg er hvertfall veldig obs på at jeg ikke skal være en sånn bedrevitende mor som slenger ut "velmenende råd" i hytt og pine, uten at noen egentlig har bedt om dem. Det er kanskje derfor jeg også reagerte veldig på dette og finner det utrolig frekt og respektløst, sånn i ettertid. Til og med da jeg prøvde å trøste henne og sa, "det går bra lille venn", var altså det feil. Når man får kommentater hele tiden over flere dager, er det utrolig hva det gjør med selvsikkerheten. Siste dagen var den ikke akkurat høy!Og nei, Venninne"-beskrivelsen var vel å ta litt vel hardt i.

Jeg ville ikke tatt det opp i ettertid om det ikke falt seg naturlig inn. Hvis hun kommer med flere slike bemerkninger ville jeg tatt det opp, hvis ikke bare latt det gå. Stol på deg selv som mor. Du vet hva som er best for ditt barn. Det finnes ingen fasit på det å ha barn, alle gjør forskjellig. Tåpelig å kommentere slik hun gjorde men hev deg over det. En 7månder gammel baby skal være litt mammadalt, det er ett kompliment i mine øyne selv om det åpenbart var ment som en negativ bemerkning. Ditt barn du bestemmer 😊.