Jeg blir så sint. Og det er så vondt :(

[Anonym bruker]

Toåringen min tester alle grenser som finnes nå. Hun hører ikke, uansett hva jeg sier og hvordan jeg sier det. Jeg har lest at jeg bør prøve å overse oppførsel som er "uønsket", så lenge den ikke går utover noen(altså slåing, biting etc.). Så det prøver jeg, til en viss grad.

Men ofte, dessverre altfor ofte, havner vi i en vond sirkel hvor jeg sier nei, kom hit, ikke gjør det, kan du være så snill å gjøre slik, og så videre. Hun hører ikke etter og til slutt blir jeg så sint, at jeg hever stemmen og tar hardt tak i hånda/armen for å få oppmerksomheten hennes. Noen ganger roper jeg. Det er så fælt og vondt, og jeg føler meg som en mislykket mamma, som ikke klarer å håndtere en toåring. Hvordan skal det bli senere, når hun blir større? Eller hvis vi får flere?

Hva gjør dere andre? Jeg er nesten på nippet til å be om hjelp, kanskje jeg bør gå på sinnemestringskurs eller hva som helst? Jeg vet så inderlig godt at det er feil og galt å bli så sint, jeg kan bare tenke meg hvor vondt det må gjøre for dattera mi. Hver dag tenker jeg at i dag skal jeg ikke bli så sint, jeg skal telle til ti og vente og overse, men så går jeg på smell etter smell.

Jeg må legge til at jeg ber om unnskyldning når jeg har ropt eller blitt for sint, men det hjelper ikke nok, det vet jeg. Og jeg er kjærlig og omsorgsfull og morsom mamma, stort sett, jeg er bare så vanvittig lei av å mase for døve ører

 

Anonymous poster hash: e8582...533

[Anonym bruker]

Hvorfor er du så redd for å vise sinne?

 

I stedet for å la det gå så langt ville jeg satt foten ned tidligere. Vise at nå blir du sint, så NÅ holder det! Fjerne henne fra situasjonen og avlede henne. Du må avlede, avlede og avlede. Før det renner over.

 

Anonymous poster hash: a0f32...8b0

[Anonym bruker]

Det er det samme her. Jeg blir også av og til veldig sint, og ber om unnskyldning når jeg synes jeg har vært urettferdig. Prøver også å forklare hvorfor jeg blir sint. Jeg øver på å ikke bli sinna, men det glipper innimellom. Særlig når hun har hatt døve ører en hel dag, og handlingenegår utover søstera. Prøver å rose bra oppførsel, og å fjerne henne fra situasjonen når hun ikke hører. Avledning fungerer også bra ved noen anledninger.

 

Jeg hadde visst ikke så mange gode råd.

 

Anonymous poster hash: 0e964...d5c

[Anonym bruker]

To åringer tester grenser. De elsker å utforske. Ikke si nei altfor ofte. Løft heller vekk og distraher han. Har faktisk sett unger av venner som har trodd de heter"nei" til slutt. 

De skjønner jo ikke hvorfor man feks. ikke får gå ute uten sko. Eller må ha støvler om man skal hoppe i søledammer.

Skjønner du blir oppgitt, men prøv å se verden fra hans ståsted. Alt skal utforskes!

Har selv 5 barn, så vet alt om hvordan man helst vil ha de i løpestreng iblant

Anonymous poster hash: 712f0...4e0

[Anonym bruker]

Det holder sjelden å bare si "nei". Det må følges opp med handling mange hundre ganger før de respekterer at et "nei" faktisk er et nei. Løft henne bort, ta fra henne det hun ikke får holde på med osv med en gang. Ikke forsøk å bare snakke til henne.

Anonymous poster hash: 28a8d...bae

[Nissefisen]

Åh guri, den alderen... Ja, man må ofte bite seg i leppa og rive seg litt i håret😏 jeg husker selv at jeg avledet mye.

Midt i alt dramaet sa jeg plutselig: hysj... Hør.. Hørte du? (Virk overrasket) barnet forstår ille hva du snakker om. Hørte du musa? Så plutselig hadde hun glemt hva hun egentlig holdt på med 😛 samme kunne jeg si om at det ringte på døren😊 så gikk vi å kikket, nei.. Ingen der. Merkelig 😂

[Anonym bruker]

Kjære vene, skjerp deg! Å rope på ta hardt i arma til en toåring er så totalt unødvendig. Prøv heller å komme barnet i forkjøpet, og avled bort fra situasjonen som skal til å oppstå. Om du tar mer kontroll såvel du heller ikke bli så provosert. Men iom at du har holdt på sånn en stund så kan du ikke vente forbedring tvert. For barnet forventer sikkert å få kjeft. Og: Stakkars barn som har en sånn kjeftemamma.

 

Anonymous poster hash: 29c1a...359

[Mel_88]

Vi brukte en periode et et hjørne, hvis barna ikke hørt fikk dem sitte der. Kan godt vær en liten stol eller noe. Det funket veldig godt på våre barn. Ingen skriking fra min side, bare satt barnet der og der fikk dem ikke gå før dem sa unnskyld.

[Nissefisen]

Signerer hun over her om det hjørnet, men vi hadde ikke fast plass. hun var rundt 3år da vi måtte ta henne bort fra situasjonen å forklare å snakke.

[februarprins2013]

er aldri sint på han, bærer han heller på rommet, orker ikke trassingen hans eller når han begynner og hyle og ikke gidder og høre,men jeg ville aldri skrike til han,han er 2,5 år

Endret 27. juli 2015 av Blair Waldorf

[Anonym bruker]

For det første: Ikke spør om hun kan gjøre noe. Da har hun et valg, mange velger å si nei.

For det andre vil jeg anbefale deg De utrolige årene. Kurs/bok. Jeg hadde virkelig utbytte av det. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 843c1...26c

[Gjest Antarctica]

Hvorfor er du så redd for å vise sinne?

 

I stedet for å la det gå så langt ville jeg satt foten ned tidligere. Vise at nå blir du sint, så NÅ holder det! Fjerne henne fra situasjonen og avlede henne. Du må avlede, avlede og avlede. Før det renner over.

 

Anonymous poster hash: a0f32...8b0

Enig med denne. Slutt å bruke så mange ord. Reis deg og stopp henne hvis første "nei" ikke funker.

Du mister autoritet hvis ditt eneste virkemiddel er prat.