Ok da, det er ikke så lett med stebarn

[Anonym bruker]

Jeg har hele veien forsvart det å ha stebarn, at det for oss går så lett og greit. Joda, på mange måter gjør det det. Barna digger hverandre, og de er glade i oss voksne. Vi koser oss mye sammen, og det er relativt få konflikter, sånn alt i alt.

 

Men barna mine er best ;-) stebarna skal motsette seg alt. De vil ikke på badet, vil ikke kle på seg, vil ikke vaske seg. Vaske hender gjør de hvertfall ikke med såpe, selv etter å ha klisjet på kyllingvinger eller blåskjell. Det er to sekunder under vannet - ferdig. Legge seg er et styr hver dag. De klarer ikke å være stille hvis de deler rom med noen, klarer altså ikke å ta hensyn. De ødelegger andres leker uten å bry seg. Igjen og igjen. De hjelper hvertfall virkelig ikke til med noe. De sniker seg unna med ipadene sine og spiller utenom spilletiden. De sniker til seg sjokolade etc og ingen av dem tilstår. Jeg blir gal! Det er virkelig ikke lett nei. Selvsagt har de mange gode kvaliteter, men dette er slitsomt. Og selvsagt prøver jeg å ta tak i noe av dette, men jeg kan ikke bli en regelrytter som alltid er ute etter dem. Jeg må la mye flyte avgårde selv om jeg ser det. Det kjedelige er at mine egentlig hjelpsomme barn blir påvirket. De har aldri diskutert legging eller det å hjelpe til, men nå har de begynt med det også. De vil jo selvsagt ikke, når de ser at andre slipper bare de går vekk eller sniker seg unna, eller nekter.

 

Dagens hjertesukk fra meg...

 

Anonymous poster hash: f73e3...235

[Anonym bruker]

Og hva var det som gikk så lett for dere?

Synes alt høres ut som et problem.

 

Her må de voksne sette seg ned og bli enige om felles regler. "I dette huset er vi viksne enige i reglene og de gjelder for alle"

 

Hvor gamle er dine barn, felles barn og stebarn?

 

Anonymous poster hash: b6b49...03e

[Anonym bruker]

Rart det der. Mors barn er alltid best og flinkest. Stemors barn er rotete, kravstore og høylytte. Biomor sine barn er stort sett bare ubrukelige.

Anonymous poster hash: ee921...7c1

[Anonym bruker]

 

Rart det der. Mors barn er alltid best og flinkest. Stemors barn er rotete, kravstore og høylytte. Biomor sine barn er stort sett bare ubrukelige.

 

Anonymous poster hash: ee921...7c1

Det er faktisk rart. I vårt tilfelle så er det helt klart oppfølgingen av barna som er forskjellen. Vi har da også tidligere hatt mye av den samme atferden på barna våre (jeg og eks altså), men da har vi fulgt barna tettere en periode for å gi dem "nye rutiner". Man kan ikke bare lene seg tilbake og vente på at barna selv begynner å vaske hendene ordentlig feks, mens man klager over at "de aldri lærer".

 

Alle barna er skolebarn, på relativt lik alder. Det som har gått bra er trivsel og samarbeid på alle kanter. Sånt som i det store og hele er viktig. Så forstår jeg at resten får komme etterhvert, men jeg skulle ønske samboeren fulgte barna sine litt tettere, selv om han er en veldig veldig god pappa og stepappa allerede.

 

Anonymous poster hash: f73e3...235

[Anonym bruker]

Stebarna dine høres ut som mine barn som er 7 og 9. I går kveld var det et såre spetakkel ved leggetid, som resulterte i en oppvask om barneoppdragelse mellom oss voksne.

Forskjellen mellom dine stebarn og våre barn er at barna våre er våre. Vi er foreldrene deres begge to. Jeg hadde nok aldri taklet den oppvasken som var i går om min mann ikke var deres far. Barne oppdragelse er ikke alltid like lett, og det er ikke bare en vei som leder mot målet. Er ikke bare en riktig måte å få det til på.

 

Og målet er, en god, trygg og lykkelig barndom på vei mot resten av livet som harmoniske og lykkelige voksne. Vi gjør så godt vi kan, og barna våre er temmelig fantastiske, mye gjør vi nok rett, de er stort sett fornøyde og glade, de har venner, og et fungerende familie nettverk, de er flinke på skolen, vi har det godt hjemme med økonomisk trygghet.

 

Barna trenger i perioder å teste grenser i trygge omgivelser, dvs i hjemmet, der de ikke blir dømt, der de blir møtt med uforbeholden kjærlighet. Dette er en nødvendig løsrivningsprosess på veien mot målet. Det er en kontinuerlig prosess, den foregår ikke bare i treårsalderen og puberteten. Selvsagt trenger de trygge rammer, og tydelige grenser, men de trenger også å få kunne protestere.

 

Når jeg leser sånt så merker jeg at jeg er så utrolig glad i familien min, de supre barna mine og den fantastiske mannen min!

 

Anonymous poster hash: 4f527...a15

[Anonym bruker]

Stebarna er eldst går jeg ut fra, eventuelt bare kommet litt lengre mentalt i utviklingen. Jeg tror ikke dine barn tar så mye etter stebarna som at de faktisk blir eldre de også. Da er det vanlig at ungene ikke er like medgjørlige som de var da de var små. Det er sansynlig vis bare dine barn som vokser opp.

 

Anonymous poster hash: 0d9f1...136

[Anonym bruker]

18.09 - takk for et veldig fint svar! Jeg tar det til meg. Og ja, jeg er enig i at barn skal protestere litt, at de skal ha egne meninger og kunne gi uttrykk for dem. Faktisk anser jeg det som viktig. Men ikke hver dag om akkurat de samme tingene igjen og igjen og igjen. Kan ikke hvertfall rutineoppgavene, som er like dag etter dag gå litt automatisk? Men igjen, jeg skal huske det du skriver. Det er lettere å godta slik oppførsel fra egne barn enn andres. Egne barn kjenner man også godt nok til å vite hvordan man kan få dem ut av situasjonen, det er kanskje det som gjør det vanskelig med stebarn.

 

Neste Anonym: mine barn er ikke yngst, de er i midten. Og de tar ikke direkte etter selve oppførselen, men de vil naturligvis ikke jobbe mer enn de andre eller alltid gå først på badet bare fordi de andre protesterer og lager en greie ut av det.

 

Anonymous poster hash: f73e3...235

[Gjest Antarctica]

18.09 - takk for et veldig fint svar! Jeg tar det til meg. Og ja, jeg er enig i at barn skal protestere litt, at de skal ha egne meninger og kunne gi uttrykk for dem. Faktisk anser jeg det som viktig. Men ikke hver dag om akkurat de samme tingene igjen og igjen og igjen. Kan ikke hvertfall rutineoppgavene, som er like dag etter dag gå litt automatisk? Men igjen, jeg skal huske det du skriver. Det er lettere å godta slik oppførsel fra egne barn enn andres. Egne barn kjenner man også godt nok til å vite hvordan man kan få dem ut av situasjonen, det er kanskje det som gjør det vanskelig med stebarn.

 

Neste Anonym: mine barn er ikke yngst, de er i midten. Og de tar ikke direkte etter selve oppførselen, men de vil naturligvis ikke jobbe mer enn de andre eller alltid gå først på badet bare fordi de andre protesterer og lager en greie ut av det.

 

Anonymous poster hash: f73e3...235

 

Jeg skjønner deg veldig godt, HI. Og dessverre trenger du kanskje den "oppvasken" som en annen anonym her har hatt.

 

Tror også at det er barnas far som må påta seg (i alle fall i en periode)å gjøre ALL masingen. Men han kan jo ta ett punkt ad gangen, f eks jobbe med legginga i noen uker og være skikkelig suppenazist. Henge over dem til de er ferdige, sørge for å sende dem på badet en halvtime før vanlig tid ol (det gjør jeg med mine hvis de legger til seg noen somle-nykker. Og jeg forteller dem at det er deres egne handlinger som fører til dette, for hvis de klarer å stelle seg kjapt og greit, trenger vi ikke starte tidlig.)

 

Hvis han legger grunnlaget, vil det bli lettere for deg å bare minne dem på det senere, og si at det får følger hvis de begynner å somle og sabotere med deg senere.

 

Men når dette er sagt, mange menn har kronisk dårlig samvittighet overfor barn de ikke bor sammen med. Og det kompenserer de ved å slakke på regler - fordi de føler at det er slemt å stille krav, snilt å la være... Men det er jo stikk motsatt. Å være tydelig og ha sunne rutiner er godt foreldreskap!

[Anonym bruker]

Hvorfor er det bare mors oppgave å oppdra barna?

 

Forventer dere virkelig å få ferdig oppdratte englebarn på "besøk?"

 

*lettere overrasket*

 

Situasjonen høres helt normal ut. Kanskje på tide at far også innser at han har sin del av oppdragerrollen?

 

Anonymous poster hash: 0ba09...187

[Anonym bruker]

Rart det der. Mors barn er alltid best og flinkest. Stemors barn er rotete, kravstore og høylytte. Biomor sine barn er stort sett bare ubrukelige. Anonymous poster hash: ee921...7c1

Ikke enig.Min stesønn på 7 år er en drøm.Joda,han protesterer og oppfører seg som en normal 7 åring,men likevel en drøm.

Min sønn på 4 derimot... Gud bedre ;-)

 

Anonymous poster hash: 16254...610

[Anonym bruker]

Hvorfor er det bare mors oppgave å oppdra barna?

 

Forventer dere virkelig å få ferdig oppdratte englebarn på "besøk?"

 

*lettere overrasket*

 

Situasjonen høres helt normal ut. Kanskje på tide at far også innser at han har sin del av oppdragerrollen?

 

Anonymous poster hash: 0ba09...187

Det er nettopp det som er problemet. Pappaen er god omsorgsfull og engasjert pappa, men han ser ikke problemene. Eller dvs, han legger nok ikke merke til at barna ikke vasker hender etc. Og jeg har allerede tatt opp ganske mye og kan ikke klage på alt heller.. Jeg bare syns det er slitsomt at verken mor eller far tar tak i de tingene, siden det er daglige gjengangere.

 

Anonymous poster hash: f73e3...235

[Nyttårs barn]

Dine stebarn høres ut som mine unger. Vi har leven og ballade her hjemme til stadighet.

 

Bor i enebolig, og jeg er slett ikke sikker på at vi ville fungert i rekkehus eller leilighet så mye bråk de rakkerne steller i stand....

Men jeg elsker dem jo, de er mine to kjære barn og er superheldig som har fått begge to!