Jeg som er lettantennelig, eller er samboer en idiot?

[Anonym bruker]

Uff, trodde aldri jeg skulle skrive et slikt innlegg, men ble bare så lei idag.

Jeg og samboer har 2 småbarn, som sto først i køen da loppene i blodet ble utdelt...

Og siden han har en kronisk sykdom har han fritatt seg fra alle tidlige morgener det siste året. Alt som skjer mellom 06.00 og 12.00 er det jeg som gjør alene.

 

Idag spurte jeg om han kunne ta med barna og besøke besteforeldrene for jeg ønsket meg litt ro rundt ørene en time eller to.

Og det var greit, men rett før de drar sier han at da kan jo jeg vaske ferdig plattingen som han begynte på tidligere en dag.

Og da tenner jeg med en gang, for dette er så typisk han å bare lire itu seg. Jeg vil bestemme selv hva jeg skal gjøre de timene jeg alene, for svingende. Også blir han sur for at jeg fyrer meg opp, også har vi det gående. Nå har han ødelagt min ene-tid.

Nå angrer jeg på at jeg tente, men samtidig lurer jeg på om jeg hadde "lov" til å bli sint?

 

Han slenger ut av seg sånne ting rett som det er, og mener jeg ikkr skal ta det så alvorlig. Men kan ikke han bare holde kjeft isteden?

 

Hva mener dere?

 

 

 

Anonymous poster hash: 3e5d3...87e

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok ikke tent på alle pluggene etter et slikt utsagn, men sagt klart ifra at nå har jeg tatt ungene på morgenene alene og nå trenger jeg litt ene tid også uten å ha full timeplan. Mao plattingen blir ikke vasket når dere er borte!

Anonymous poster hash: 29502...fe2

[Anonym bruker]

Det er ikkr slik at jeg roper og skriker da, heldigvis, men det er nok måten jeg sier det på. Jeg er vant til å være åpen og si ting med en gang, mens han kan holde ting inni seg i evigheter og "leke stille-leken" også i evigheter helt til jeg får ham til å si hva det er.

Jeg blir småsyk av dårlig stemning, og er alltid den som må få ting på rett kjøl, og da er det jo som oftest jeg som må krype til korset selv om jeg føler at det ikke er riktig alltid.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3e5d3...87e

[Anonym bruker]

Å tenne på alle pluggene hjelper vel fint lite?

Hadde samboeren her kommet med slikt, om vi var i deres situasjon, hadde jeg nok gitt rolig respons, og sakt i fra at med tanke på at jeg er alene med ungene fra 6-12, så anser jeg det som helt ok at jeg ønsker alenetid, som jeg selv kontrollerer hva jeg bruker til.

 

Hadde jeg prøvd å dirigere hva han skulle gjøre, så vet jeg han hadde gitt beskjed om at det var uaktuelt av meg.

Å styre andres fritid er ikke ok. Mangler dere å vaske resten av platingen, så kan dere vel heller finne felles løsning, som at dere får ta det når han og ungene kommer hjem, når de sover i kveld, eller kanskje du tar en tørn mens han tar ungene i morgen når han har stått opp?

Anonymous poster hash: 0db31...8a3

[Anonym bruker]

Det er ikkr slik at jeg roper og skriker da, heldigvis, men det er nok måten jeg sier det på. Jeg er vant til å være åpen og si ting med en gang, mens han kan holde ting inni seg i evigheter og "leke stille-leken" også i evigheter helt til jeg får ham til å si hva det er.

Jeg blir småsyk av dårlig stemning, og er alltid den som må få ting på rett kjøl, og da er det jo som oftest jeg som må krype til korset selv om jeg føler at det ikke er riktig alltid.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3e5d3...87e

Slik var min eksmann også. Gadd aldri stå opp med barnet, var sur og grinete, kunne overse barnet totalt, forventet full oppvartning mm. Vi kranglet mye og han startet nok 90 % av kranglene, mens jeg måtte si unnskyld og ordne opp 100 % av gangene for at stemningen i huset skulle bli greit igjen. Det sier seg selv at man ikke klarer det over lang tid så det endte med skilsmisse.

Jeg ville nok vært veldig ærlig på dette til han og sagt at det sliter på deg og din kjærlighet til han, og jeg ville nok også tatt en tur til familievernkontoret slik at dere får hjelp til å finne en kommunikasjonsform som fungerer for dere begge. Det er ikke riktig at du skal måtte ordne opp hele tiden og han skal kunne gå rundt og være fullstendig taus.

 

Anonymous poster hash: 29502...fe2

[Anonym bruker]

Har nevnt parterapi, men det snakker han bare bort...

Han venter på en stor operasjon som forandrer mye, og den ventingen tærer på oss begge, men jeg synes han kan ta seg sammen og ihvertfall vite når han skal holde kjeft.

Og kanskje unne meg noen timer fri i ny og ne.

 

Er redd det er for sent for oss selv om han blir en ny mann etter operasjonen, men jeg kan ikke gi opp enda :-(

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3e5d3...87e

[Anonym bruker]

Du er lettantennelig og mannen er idiot.

 

Jeg er enig med deg, men hadde aldri reagert på den måten.

 

Har du mye innestengt aggresjon pga situasjonen?

 

Anonymous poster hash: d9059...375

[Anonym bruker]

Du er lettantennelig og mannen er idiot.

 

Jeg er enig med deg, men hadde aldri reagert på den måten.

 

Har du mye innestengt aggresjon pga situasjonen?

 

Anonymous poster hash: d9059...375

Ja, jeg er ofte sint på hele situasjonen.

Pluss at jeg alltid har vært snarsint :-(

 

 

 

Anonymous poster hash: 3e5d3...87e

[Anonym bruker]

Jeg gjorde samme tabben overfor mannen min her om dagen. Jeg skulle ut med barna og planla samtidig å bake en kake på kvelden som vi skulle ha til selskap dagen etter. Men så glapp det ut av meg "Egentlig kunne vel du bakt den kaken mens vi er borte?".

 

Da eksploderte han, for jeg måtte jo skjønne at den tiden vi skulle være borte hadde han allerede planer for, og dessuten var han utslitt og hadde ikke ork til å bake noen kake! Ja, han har stått på mye i det siste (vi har akkurat flyttet), men tempoet har han styrt helt selv, vi kunne fint brukt mer tid, så jeg gikk jo ut fra at han jobbet i et tempo han var komfortabel med. Men jeg kan godt forstå at han er sliten, når han bare forteller meg det.

 

Men jeg er jo ikke tankeleser og synes egentlig det var litt urimelig å eksplodere pga dette. Hadde han sagt "Nei, jeg er så sliten nå, så det orker jeg ikke," så hadde det vært helt greit.

Anonymous poster hash: ebc3b...183

[3 i april]

Jeg syns at dere bør prate sammen og bli enige. Jeg skjønner godt at du blir sliten av og stå opp hver dag med ungene kl 06 og ha alt ansvaret.

 

Men klarer ikke manben din feks og stå opp med barna ,finne litt frokost og se litt på tv med den. Sånn st du kan få sove litt lenger å så kan du stelle dem sånn at mannen din kan få slappe av igjen. Eller dere kan bli enige om andre ting som mannen orker,men som allikevel gjør hverdagen litt enklere for deg.

[Anonym bruker]

Mitt førsteinntrykk er at mannen din bruker diagnosen sin for å slippe å gjøre noe i hjemmet eller ta ansvar for barna sine før kl 12. Sitter han oppe utover nettene?

 

Ja, du er lettantennelig, men jeg tror det er pga. mye annet som tydeligvis ikke fungerer i forholdet. Og mannen din sa en ubetenksom ting i dag. Du kan jo se hvordan han reagerer om du sier han kan begynne på plattingen i morgen kl 09...

Nei, ikke si det!

 

Krev parterapi, Hi. Ikke la ham prate det bort. Selv om han "blir en ny mann" etter operasjonen, så er det en lang vei dit, og det er ikke sikkert du greier å komme over måten han har vært på i denne perioden selv om han snur helt rundt etterpå. Men jeg vil tro at siden han allerede bruker diagnosen som unnskyldning for å ikke en gang se etter egne barn før kl 12, da vil han bruke tiden etter operasjonen som unnskyldning for det samme, og når han ev. er frisk nok til å gjøre ting igjen så risikerer du at det fremdeles blir brukt... for han har jo diagnosen og har jo vært gjennom det han har.

Man skal selvfølgelig ha stor forståelse med en som ikke er frisk. Men man skal heller ikke la en person få bruke diagnosen som unnskyldning til å ikke gjøre ting de kunne gjort, men bare ikke gidder.

 

Og om dere skal ha en sjanse i forholdet fremover så må mannen din forstå hvordan hans helseproblemer også påvirker deg og familien. Det virker ikke som om han forstår det. Så krev parterapi!

Anonymous poster hash: 23415...5eb

[Virginia.]

Jeg hadde blitt rimelig irritert selv. Synes absolutt ikke du overreagerer.