Følelsen av å gå på vent

[Anonym bruker]

"Bare xx år til jeg kan legge meg ned og slappe av, være meg selv, gjøre det som er rett for meg, tørre å være syk". Jeg har ptsd og i hverdagen later jeg som jeg ikke har det, de timene jeg er med barnet mitt. Leker, finner på ting og later som at jeg har det bra. Går turer, er på lekeplassen, leser bøker, lager mat, tuller og ler, synger regler og sanger, leker med bamser og dukker. Om kvelden, etter leggetid, går jeg inn i meg selv. Hos psykologen gråter jeg. Jeg er utslitt av å bruke og gi så mye av meg selv, det er som å løpe maraton hver dag. Men jeg gjør det selvsagt, det er verdt det. Jeg må! Det er min plikt som forelder. Jeg kan ikke være syk. Men ofte så tenker jeg frem i tid, hvordan det er når ungene er store/voksne og jeg bor alene med mannen. Å kunne heles litt, det er en rar følelse. På mange måter er det de små som holder meg oppe og gir meg gleder å leve for, på andre måte er det også utmattende. Jeg lever på en måte i en gråsone, vet ikke helt hvor jeg er lenger. Aner ikke hva jeg ville med innlegget. Kanskje få kontakt med noen som kjenner seg igjen og vite at jeg ikke er aleine om å ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: fcdc7...f72

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt ptsd, men har hatt store psykiske belastninger gjennom oppveksten. Har fått mye sykdom som voksen som jeg har brukt enormt krefter på. Blitt tilbydt uføretrygd flere ganger, men ikke tatt det (sett i ettertid kanskje dumt).

 

Man blir forferdelig sliten av å kjempe hele tiden, enten det er mot andre eller seg selv. Så jeg kan forstå at du tenker ting blir bedre når du får mer tid for deg selv.

 

Håper du blir bedre på sikt!

 

Klem

Anonymous poster hash: 4b38b...852

[Anonym bruker]

Oi. Akkurat sånn føles da for meg og.

 

Anonymous poster hash: 3e5c2...014