Du som hadde en krevende førstemann

[Anonym bruker]

Du som opplevde babytiden som ekstremt utmattende og mørk, stort sett bare slit fordi barnet ikke ville sove og skrek mer enn normalt... Da du ventet nytt barn, hvordan ble det? Hva tenkte du og følte du i forkant? Hvordan klarte du å få neste babyperiode til å bli finere?

 

Anonymous poster hash: 79b9b...3a2

[Anonym bruker]

Jeg hadde et krevende første barn.Kolikk og diverse.Sov max 20 min på dagtid osv....var forberedt på alt med nr.2!!!Hun ble en drøøøm!Sover hele natta, gråter aldri(bortsett fra når det virkelig er noe da!!!),smilende og blid!Men mere krevende uansett når man har flere barn, men henne alene er en drøm👏

 

Anonymous poster hash: 09a55...fbe

[Anonym bruker]

Vel, jeg fikk jo en ny unge. Den var overhodet ikke lik den første, så da jeg innså det roet jeg meg selv ned betraktelig. men jeg hadde lavere terskel på å ikke slite meg ut på ting andre gangen. For eksempel ga jeg opp ammingen med en gang den gikk ut over gleden med å ha en baby. Noe som viste seg senere var helt riktig for babyen klarte ikke spise noe fra meg. Jeg ga opp tidlig også bruk av vogn og gikk over til en god bæresele, ga opp avtalte trilleturer, og begynte tidligere med mat.

 

I det hele og store ga jeg mer faen, og leste babyens behov mer, stoppet å snakke med helsestasjonen da de kritiserte ammeslutten, og snakket mer med fastlegen istedet. Jeg hadde lavere terskel for å gi babyen flaske, slik at den fikk mat oftere enn nummer en, og jeg kjøpte en vippestol og tok babyen mer med meg rundt i huset. Å la babyen vippe i en babybjørn forran meg mens jeg dusjet eller gikk på do var noe jeg ikke hadde tenkt på med nummer en og noe som gjorde hverdagen mye enkelere.

 

Jeg gikk også tidligere ut i jobb, og jeg graderte permisjonen mer. Slik at jeg hadde hver fredag fri mens far hadde sin permisjon, så vi overlappet mer, dermed fikk vi begge i pose og sekk. Vi haddde arbeidsplasser som egnet seg veldig godt til dette. Jeg kjente veldig på det at det var godt å ikke ha en lang permosjon og så når det var over så var det over ikke fungerte for meg. Det å trekke den ut, men få pauser var helt riktig. Babyen var ikke slitsom, det var jeg som slet med panikk og angst etter første, men nummer to fikk en veldig fungerende mamma ved at jeg fikk pauser.

 

Det at jeg stoppet ammingen gjorde også at jeg kom meg mer ut på kveldene. Ikke mye, for jeg koste meg hjemme, men jeg tror jeg hadde et par kinobesøk, og en veninnemiddag de første 4 mnd. og det gjorde godt.

 

Bare så du vet det, dersom du har hatt fødselsdepresjon med nummer får du mest sannsynlig den litt tilbake med nummer to uansett om tiden er bedre eller ikke. Pass på deg selv, og gi deg selv tid og omsorg. Jeg begynte å gå mye i marka med nummer to, og jeg tror det hjalp veldig som en buffer. Gjør ting som gjør at du føler deg vel, det er stor glede i å ha en barselstid, selv om det ikke ligner på den som andre har med barselsgruppe og kafe og lange trilleturer med latte i handa

 

Og husk at dukjenner babyen og deg selv best, så du vet best

 

Anonymous poster hash: fccd9...354

[Meg og alle gutta]

Min første slet litt med magen de første 4 mnd. Skreik fra ca 15.00-00.00 hver dag, men sov til gjengjeld tidlig fra 00.00-07.00 så fikk hentet meg inn i løpet av natta. Stressa en del den perioden med å ikke spise ting som Løk, kål, epler, erter, brus osv for å unngå at babyen fikk luftsmerter da jeg ammet. Prøvde også ammete, miniform, sukkervann og div for å unngå det, men det hjalp ingenting. Når mageknipene endelig var historie så var han generelt en veldig sutrete og misfornøyd baby. Og fast føde har vært en utfordring og er det enda. Men han har vært et rolig barn, ikke veldig aktiv og har hørt etter om jeg har korrigert han fra situasjoner som "ikke er lov". Feks hvis han plasket i vannskåla til hunden, og jeg sa nei og fjernet han derfra så gjorde han ikke det mer.

 

Da vi fikk nr 2 så kom det en helt annen type. Ammingen gikk fint, ingen mageknip. Han ville helst sove inntil/oppå oss de første mnd så det var litt slitsomt, spesielt siden vi hadde en på 2 år fra før. Fant ikke roen om han ble lagt alene og hvis jeg la han fra meg da han sov så våknet han med engang. Han har alltid vært ekstremt blid og aktiv, spist alt han har fått, men sov dårlig om nettene. Våknet hver time i flere mnd.

Han har vært høyt og lavt siden han begynte å komme seg rundt og plukka og pelt på alt som er nei. Jo mer nei, det er jo mer spennende er det. Hehe. Jeg var mye roligere med nr to, og føler det gikk enklere den gangen.

Nå ventes gutt nr 3. De andre fyller 3 og 5 år rett før han blir født. Jeg har ingen forventninger til hvordan det blir. Kjenner at jeg er helt rolig og tenker at det blir som det blir. Sikkert slitsomt med søvnmangel og I tillegg ha to små, men jeg kommer til å prioritere å sove på dagtid når babyen sover og de eldste er i bhg også får husarbeid osv vente. Barselgrupper, baby svømming og div andre arrangerte ting kommer jeg til å nedprioritere, denne gangen skal jeg bare ta ting ettersom jeg orker og har lyst til. :-)

Tror faktisk overgangen fra en til to var verre enn det blir nå fra to til tre.

Husker de første gangene jeg var alene med nyfødt og en to åring. To bleie barn, den ene hadde bæsja og den andre var sulten. Føltes litt kaotisk til tider når jeg var vandt til å kun ha en å ta meg av, så var det plutselig to som trengte meg samtidig. Nå er jeg mye mer avslappet og barna er så store at de er mer selvhjulpne og jeg er vandt til å være i mindretall, så får man ta det som er viktigst først også får d andre vente så lenge. :-)

[Anonym bruker]

Jeg hadde en veldig krevende førstemann, men opplevde det ikke mørkt. Nå er jeg gravid med nr to. Håper det blir bedre denne gangen, men vi tar det som kommer vår vei.

 

Anonymous poster hash: 54a0e...5a4

[Anonym bruker]

Jeg grudde meg veldig til andre babytid. Den første måneden svevet jeg på en rosa sky, neste måneden koset jeg meg. Etter det ble det gradvis værre med oppvåkninger hver time og hyppig amming. Innså at nr en ikke hadde vært så krevende (ingen sovebaby, men aktiv og mye gråt og uro ved tannfrembrudd) og at det nok mye dreide seg om min psyke (fødselsdepresjon og vonde tanker og fysiske plager fra fødsel). Tida med andremann opplevdes derfor ikke mørk og tung på samme måte, men ekstremt slitsom. Jeg fikk slappet godt av i 3. trimester og fløt lenge på det, pluss at etter andremann kom og fortsatt, sovner jeg stort sett med en gang jeg legger meg, uansett tid på døgnet og om jeg blir vekket midt på natten og er våken et par timer med skrik og skrål.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8f23...514

[Anonym bruker]

Glemte å si hva jeg gjorde foruten å slappe godt av siste trimester:

- la lista lavt ifht hva jeg skulle klare annet enn å ta meg av baby

- var ikke så mye på farten

- innstilte meg på å gi opp ammingen hvis det ble mye styr (hvilket gikk i vasken fordi han ikke tok flaske, fullammet frem til han var 8 mndr...)

- fokuserte på at alt går seg til med tiden og når tiden er forbi vil jeg savne den lille kroppen, gnurkelydene, tilfredsheten i ansiktet etter amming, den lille hånda som tviholder i puppen... så passet på å nyte når jeg kunne)

 

Anonymous poster hash: b8f23...514

[Anonym bruker]

Hi her. Et av problemene var også at jeg ikke turte å sovne, for jeg visste at det var full hyling om 1,5-2 timer så gikk konstant på nåler. Er litt redd må jeg innrømme

 

Anonymous poster hash: 79b9b...3a2

[Kanutten83]

Første var et mareritt, ikke hans skyld så klart, men det var vanvittig tøft. Da vi skulle ha nr 2 gikk vi inn i det med innstillingen "vi overlevde nr 1, og det kan jo ikke bli verre" Og selv om nr 2 ble født 1 mnd for tidlig, så var han en drømmebaby, ingen problemer osv... Det hjalp nok også at vi ikke hadde så høye forventninger Nr 3 var om mulig enda enklere Og slik er det enda, eldste krever fremdeles mest, yngste sånn midt i mellom og yngste bare henger på

[Anonym bruker]

Ekstremt krevende førstemann, nå gravid igjen. Tanken min er at det kan jo ikke bli verre...

 

Anonymous poster hash: db35d...1e9

[Chl85]

Hmmmm... Jeg var veldig bevisst på at det kunne bli slik igjen. Forberedte meg med å snakke med samboeren min og tenkte på at det ville gå over, 1 til 2 år etter fødsel He he.

 

Var bare veeeldig realist(til tider litt pessimist) og "kvinnet" meg opp He he.

 

Merkelig nok har nr 2 vært usedvanlig rolig... Fikk sove hele netter igjen etter 2-3 måneder?! Og ingen gråting eller nattevåk. Sånn er det fortsatt 1 år senere.

 

Tror man bare må være realistisk og tenke at det som er tungt går over etterhvert