Gå til innhold

Mitt døde ekteskap... :( og jeg ønsker ikke skilles heller...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg er tvers gjennom ikke lykkelig i ekteskapet. Vi har ingenting felles. Og han har null interesse av meg bortsett fra hvis han vil pule. Han bryr seg om hva jeg gjør av en enkelt grunn - for at han ønsker jeg skal være mest mulig hjemme så han kan være ute med kompiser eller på trening.

Og det innrømmer han.

Jeg har sagt jeg synes det er trist at han aldri ønsker jeg skal være hjemme fordi han vil være sammen med meg men det sier han at "sånn er det bare".

Jeg har også bedt ham være med i terapi for å kanskje lære oss å kommunisere. Det synes han ikke er noe vits i.

 

Så er det kanskje ikke så smart, men jeg har funnet en mann som gir meg alt jeg ikke får hjemme. Han er kjærlig, full av gode ord, vi kan sitte i timesvis og bare se hverandre i øynene og prate.

Har mer felles enn mannen min og jeg noensinne har hatt.

Dessverre er denne andre også samboer og vi er enige om å holde det på elskerstadiet.

 

Pga barna våre, som er fra 10-5 år vil jeg ikke skilles. De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen.

 

Vil jo helst ha et godt forhold hjemme og kutte ut elskeren men jeg skjønner ikke hvordan få med mannen på det.

 

Anonymous poster hash: 7b7c6...eba

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Pga barna våre, som er fra 10-5 år vil jeg ikke skilles. De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen.

 

Tror du virkelig på dette?

Barna vokser opp og tror at ekteskap betyr at mannen har gratis hushjelp og barnevakt hjemme mens han kan gjøre hva han vil, de tror at ektepar ikke gjør ting sammen, at man ikke trenger ha gode samtaler, opplevelser og hygge sammen....

 

Du vet at barn vokser opp og blir voksne som repeterer det de selv er vokst opp med, for de tror det er sånn livet skal være. Sønnene dine vil behandle sine koner som mannen din behandler deg, og døtrene dine vil la seg behandle på samme måte som deg.



Anonymous poster hash: d4685...68f
Skrevet

 

Pga barna våre, som er fra 10-5 år vil jeg ikke skilles. De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen.

 

Tror du virkelig på dette?

Barna vokser opp og tror at ekteskap betyr at mannen har gratis hushjelp og barnevakt hjemme mens han kan gjøre hva han vil, de tror at ektepar ikke gjør ting sammen, at man ikke trenger ha gode samtaler, opplevelser og hygge sammen....

 

Du vet at barn vokser opp og blir voksne som repeterer det de selv er vokst opp med, for de tror det er sånn livet skal være. Sønnene dine vil behandle sine koner som mannen din behandler deg, og døtrene dine vil la seg behandle på samme måte som deg.

 

Anonymous poster hash: d4685...68f

Amen!!!

 

Anonymous poster hash: f203b...dfd

Skrevet

Skjønner deg godt jeg h.i

Jeg har ingen elsker men lever i et ulykkelig forhold selv. Jeg mener også at barna har det bedre ved at jeg blir. Samboeren min er ikke slem med meg men mer opptatt av jobb og karriere enn å gi av seg selv i forholdet.

 

Anonymous poster hash: 1b707...234

Skrevet

 

Pga barna våre, som er fra 10-5 år vil jeg ikke skilles. De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen.

 

Tror du virkelig på dette?

Barna vokser opp og tror at ekteskap betyr at mannen har gratis hushjelp og barnevakt hjemme mens han kan gjøre hva han vil, de tror at ektepar ikke gjør ting sammen, at man ikke trenger ha gode samtaler, opplevelser og hygge sammen....

 

Du vet at barn vokser opp og blir voksne som repeterer det de selv er vokst opp med, for de tror det er sånn livet skal være. Sønnene dine vil behandle sine koner som mannen din behandler deg, og døtrene dine vil la seg behandle på samme måte som deg.

 

Anonymous poster hash: d4685...68f

Nå leste du nok litt mer mellom linjene enn det som stod.

Min mann er mer hjemme enn meg og gjør mer husarbeid. Fordi jeg jobber skift er det ofte han som lager middag med barna. Vi gir dem ingen vrange kjønnsrolleideer, og ingen behandler hverandre dårlig. Vi snakker og fleiper sammen rundt barna, men når vi er alene er vi ikke kjærester. Det er noe jeg savner.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7b7c6...eba

Skrevet

 

 

Pga barna våre, som er fra 10-5 år vil jeg ikke skilles. De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen.

 

Tror du virkelig på dette?

Barna vokser opp og tror at ekteskap betyr at mannen har gratis hushjelp og barnevakt hjemme mens han kan gjøre hva han vil, de tror at ektepar ikke gjør ting sammen, at man ikke trenger ha gode samtaler, opplevelser og hygge sammen....

 

Du vet at barn vokser opp og blir voksne som repeterer det de selv er vokst opp med, for de tror det er sånn livet skal være. Sønnene dine vil behandle sine koner som mannen din behandler deg, og døtrene dine vil la seg behandle på samme måte som deg.

 

Anonymous poster hash: d4685...68f

Nå leste du nok litt mer mellom linjene enn det som stod.

Min mann er mer hjemme enn meg og gjør mer husarbeid. Fordi jeg jobber skift er det ofte han som lager middag med barna. Vi gir dem ingen vrange kjønnsrolleideer, og ingen behandler hverandre dårlig. Vi snakker og fleiper sammen rundt barna, men når vi er alene er vi ikke kjærester. Det er noe jeg savner.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7b7c6...eba

Hva er det du savner? Hvor lenge har dere vært sammen? Og hvor lenge har du vært utro? Hvilke følelser har du for elskeren din?

 

Anonymous poster hash: b2b54...e3c

Skrevet

"De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen."

 

Det der er bare en ønskedrøm



Anonymous poster hash: db567...be8
Skrevet

 

"De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen."

 

Det der er bare en ønskedrøm

 

Anonymous poster hash: db567...be8

 

 

Enig!

 

Første setning sier det meste:

"Jeg er tvers gjennom ikke lykkelig i ekteskapet."

 

Selvfølgelig merker barna dine at du er så ikke-lykkelig, Hi. Om du tror noe annet så er det noe du sier til deg selv for å forsvare det å bli i et elendig forhold.

 

Glem arbeidsfordeling osv. Hva lærer barna dine hjemme om å ta ansvar for egen lykke? Hva lærer de om hva de kan forvente seg av kjærlighet?

 

Det er ikke noe mer å hente i det forholdet ditt. Mannen vil kjøre sitt eget løp, ha fri tilgang til sex, ikke jobbe med forholdet.

Når en partner sier rett ut at han sier at han ikke ser noen vits i å jobbe med forholdet, da er det på tide å ta ansvar for ditt eget liv, Hi - ikke lev på en unnskyldning...

 

Den andre mannen - uansett om du har følelser for ham eller ei - er en greie for å holde ut i et misserabelt forhold. Ikke gjør det mot deg selv, å leve i et slikt forhold. Ikke la barna dine vokse opp i troen om at kjærlighet er så dødt og følelsesløst som det du og mannen viser!

 

Anonymous poster hash: 8885a...25b

Skrevet

Jeg er tvers gjennom ikke lykkelig i ekteskapet. Vi har ingenting felles. Og han har null interesse av meg bortsett fra hvis han vil pule. Han bryr seg om hva jeg gjør av en enkelt grunn - for at han ønsker jeg skal være mest mulig hjemme så han kan være ute med kompiser eller på trening.

Og det innrømmer han.

Jeg har sagt jeg synes det er trist at han aldri ønsker jeg skal være hjemme fordi han vil være sammen med meg men det sier han at "sånn er det bare".

Jeg har også bedt ham være med i terapi for å kanskje lære oss å kommunisere. Det synes han ikke er noe vits i.

 

Så er det kanskje ikke så smart, men jeg har funnet en mann som gir meg alt jeg ikke får hjemme. Han er kjærlig, full av gode ord, vi kan sitte i timesvis og bare se hverandre i øynene og prate.

Har mer felles enn mannen min og jeg noensinne har hatt.

Dessverre er denne andre også samboer og vi er enige om å holde det på elskerstadiet.

 

Pga barna våre, som er fra 10-5 år vil jeg ikke skilles. De har det godt og merker ikke noe til mitt og mannens dårlige forhold selv om vi sjelden gjør noe sammen.

 

Vil jo helst ha et godt forhold hjemme og kutte ut elskeren men jeg skjønner ikke hvordan få med mannen på det.

 

Anonymous poster hash: 7b7c6...eba

Kvitt deg med elskeren og mannen vis barna at du er en mor som har bein i nesa og velger det livet som er best for deg og barna. De tar etter det er min far ett skremmende eksempel på,og jeg dessverre. Jeg kom meg ut etter 25 år. Ikke angret en dag,og barna blomstrer.

 

Anonymous poster hash: c358b...8b1

Skrevet

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Skrevet

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Åja? Jeg har 2 voksne barn fra første ekteskap som er veldig glad for at jeg valgte å skilles fra faren deres. De fikk det mye bedre med meg og etterhvert meg i et godt og kjærlighetsfylt forhold. Veldig fint når man kan spørre barna selv hvordan de opplevde det;) Barna var 4 når vi ble skilt, og er nå 23. Selvfølgelig er det ikke optimalt, det blir jo ille for barna uansett hva man velger. Det må en bare leve med tror jeg. Derfor er det selvfølgelig viktig å gjøre alt en kan før en "gir opp".

Gjest Antarctica
Skrevet

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Delvis enig (og jeg er skilt selv!)

Det er av liten interesse for barna om de voksne er "kjærester" eller ikke. For dem ville "bare gode venner" holde lenge, så sant de voksne selv lever godt med et stort sett platonisk forhold.

 

Men unger merker mer enn krangling og vold. De merker vantrivsel, underliggende konflikter, tabuemner, passiv-aggressiv atferd og lignende. Og de skjulte konfliktene er like "farlige" som de åpne. For da lærer barna å vokte på andre, gå på tå, og å være meglere som skal se til at alle er glade.

 

Hi, du må selv vurdere hva som er best. Barna dine har det så bra som du har det. Hvis dine ikke-oppfylte forventninger er et smertefullt punkt i livet ditt er det selvsagt med på å påvirke barnas oppvekst. Hvis du har kvittet deg med illusjoner, bitterhet og håp for romantikken, og lever godt med et kameratslig ekteskap, så er det noe helt annet. Man skal ikke tillegge romantikken for stor vekt, og i alle fall ikke hvis man ser det fra barnas side.

Skrevet

 

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Delvis enig (og jeg er skilt selv!)

Det er av liten interesse for barna om de voksne er "kjærester" eller ikke. For dem ville "bare gode venner" holde lenge, så sant de voksne selv lever godt med et stort sett platonisk forhold.

 

Men unger merker mer enn krangling og vold. De merker vantrivsel, underliggende konflikter, tabuemner, passiv-aggressiv atferd og lignende. Og de skjulte konfliktene er like "farlige" som de åpne. For da lærer barna å vokte på andre, gå på tå, og å være meglere som skal se til at alle er glade.

 

Hi, du må selv vurdere hva som er best. Barna dine har det så bra som du har det. Hvis dine ikke-oppfylte forventninger er et smertefullt punkt i livet ditt er det selvsagt med på å påvirke barnas oppvekst. Hvis du har kvittet deg med illusjoner, bitterhet og håp for romantikken, og lever godt med et kameratslig ekteskap, så er det noe helt annet. Man skal ikke tillegge romantikken for stor vekt, og i alle fall ikke hvis man ser det fra barnas side.

Og barna går inn i lignende forhold selv...ønsker dere det? Var ikke vold mellom mine foreldre, men jeg ba de skille seg som 7 åring noe de dessverre ikke gjorde.

 

Anonymous poster hash: c358b...8b1

Skrevet

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Amen!

 

 

Anonymous poster hash: d2490...eed

Gjest Antarctica
Skrevet

 

 

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Delvis enig (og jeg er skilt selv!)

Det er av liten interesse for barna om de voksne er "kjærester" eller ikke. For dem ville "bare gode venner" holde lenge, så sant de voksne selv lever godt med et stort sett platonisk forhold.

 

Men unger merker mer enn krangling og vold. De merker vantrivsel, underliggende konflikter, tabuemner, passiv-aggressiv atferd og lignende. Og de skjulte konfliktene er like "farlige" som de åpne. For da lærer barna å vokte på andre, gå på tå, og å være meglere som skal se til at alle er glade.

 

Hi, du må selv vurdere hva som er best. Barna dine har det så bra som du har det. Hvis dine ikke-oppfylte forventninger er et smertefullt punkt i livet ditt er det selvsagt med på å påvirke barnas oppvekst. Hvis du har kvittet deg med illusjoner, bitterhet og håp for romantikken, og lever godt med et kameratslig ekteskap, så er det noe helt annet. Man skal ikke tillegge romantikken for stor vekt, og i alle fall ikke hvis man ser det fra barnas side.

Og barna går inn i lignende forhold selv...ønsker dere det? Var ikke vold mellom mine foreldre, men jeg ba de skille seg som 7 åring noe de dessverre ikke gjorde.

 

Anonymous poster hash: c358b...8b1

Hva vet vel du om dine foreldres forventninger og ønsker for livet?

Og hva er galt med at folk går inn i kameratslige ekteskap, hvis de syns det virker idyllisk og har gode erfaringer med det? Da er det jo det som er deres positive forventning. Alle er ikke lidenskapelige ...

Skrevet

Og uansett hva dere i triste og dårlige ekteskap trøster dere med,-barn merker mye mer enn du tror. -Og dere og måten dere lever på vil være rollemodeller for barna og deres forhold til kjærlighet og parforhold.

Skrevet

 

 

 

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

Delvis enig (og jeg er skilt selv!)

Det er av liten interesse for barna om de voksne er "kjærester" eller ikke. For dem ville "bare gode venner" holde lenge, så sant de voksne selv lever godt med et stort sett platonisk forhold.

 

Men unger merker mer enn krangling og vold. De merker vantrivsel, underliggende konflikter, tabuemner, passiv-aggressiv atferd og lignende. Og de skjulte konfliktene er like "farlige" som de åpne. For da lærer barna å vokte på andre, gå på tå, og å være meglere som skal se til at alle er glade.

 

Hi, du må selv vurdere hva som er best. Barna dine har det så bra som du har det. Hvis dine ikke-oppfylte forventninger er et smertefullt punkt i livet ditt er det selvsagt med på å påvirke barnas oppvekst. Hvis du har kvittet deg med illusjoner, bitterhet og håp for romantikken, og lever godt med et kameratslig ekteskap, så er det noe helt annet. Man skal ikke tillegge romantikken for stor vekt, og i alle fall ikke hvis man ser det fra barnas side.

Og barna går inn i lignende forhold selv...ønsker dere det? Var ikke vold mellom mine foreldre, men jeg ba de skille seg som 7 åring noe de dessverre ikke gjorde.

 

Anonymous poster hash: c358b...8b1

Hva vet vel du om dine foreldres forventninger og ønsker for livet?

Og hva er galt med at folk går inn i kameratslige ekteskap, hvis de syns det virker idyllisk og har gode erfaringer med det? Da er det jo det som er deres positive forventning. Alle er ikke lidenskapelige ...

Tru meg dette er ikke hva min far ønsket,men for feig til å gå. Dette er hans ord også.

 

Anonymous poster hash: c358b...8b1

Skrevet

Og uansett hva dere i triste og dårlige ekteskap trøster dere med,-barn merker mye mer enn du tror. -Og dere og måten dere lever på vil være rollemodeller for barna og deres forhold til kjærlighet og parforhold.

Kunne ikke sagt det bedre selv.

 

Anonymous poster hash: c358b...8b1

Skrevet

Mine foreldre skilte seg når jeg var 13, det var en lettelse. Da hadde jeg håper på det en god del år.

Det var ikke vold med i bildet, og heller ikke særlig krangling. Men mine foreldre (spesielt min mor) trivdes ikke, og det fanget jeg selvfølgelig opp.

 

Anonymous poster hash: 00bc8...e42

Skrevet

Og uansett hva dere i triste og dårlige ekteskap trøster dere med,-barn merker mye mer enn du tror. -Og dere og måten dere lever på vil være rollemodeller for barna og deres forhold til kjærlighet og parforhold.

 

Helt enig!

 

Mine foreldre skilte seg da jeg var seks år. Min far jobbet mye borte, og var lite tilstede da han var hjemme også pga. jobben. Familien ble aldri prioritert. Mine foreldre kranglet ikke i ekteskapet. Jeg husker en eneste diskusjon, og det var at min mor ba om at min far lot være å ta en telefon under frokosten. Vi fikk aldri spist i fred. Han "måtte" selvfølgelig ta den telefonen (han visste hvem som ringte, at det ville ta tid, og ikke noe i veien for at han kunne spist ferdig og så ringt den personen tilbake).

 

Men jeg husker godt at min mor ble stresset noen dager før min far skulle komme hjem igjen, at min mor lukket seg inne i seg selv på en måte. Jeg husker tristheten hennes over at min far aldri brukte tid med oss. Hun sa aldri noe om dette, men jeg forstod. Jeg husker hvor sint hun egentlig var på min far, selv om kroppsspråk og stemme ikke avslørte henne - men jeg husker øynene hennes, de var sinte og såret.

Min mor kom fra en dysfunksjonell familie og kjente ingen måter å takle dette på, hvordan hun skulle vise at hun og barna burde være viktigere for min far. Men hun hadde aldri hatt en følelse av å være viktig selv pga. sin oppvekst. Til slutt greide hun i hvert fall å si at hun ønsket skillsmisse. Da ønsket plutselig min far å prøve, men det var flere år for sent, og han var ikke villig til å gjøre endringer med jobben sin. Han var jo uunnværlig, må vite.

Selv om jeg alltid har visst at hun har elsket meg høyt så har jeg aldri hatt gode forbilder hjemme. Hun var utslitt, dårlig råd, jeg skulle helst ikke være til bry. Min far "prioriterte" meg kun når det passet inn i hans egne planer, aldri tilpasset han en eneste ting for å ta hensyn til meg. For all del, det var en del positivt også med ham, men alt foregikk på hans premisser.

Jeg var 19 eller 20 år da jeg for første gang hørte et ektepar (venner av familie) krangle høylydt. Min reaksjon var redsel! Krangelen angikk ikke meg, og var egentlig om noe lite, men jeg ble skremt og gikk i en sorgreaksjon på deres vegne, overbevist om at nå kom de til å skille seg, jeg visste hva det ville si for barna deres.

Jeg prøvde å snakke med damen i det forholdet etter krangelen, og hun forstod ikke hva jeg snakket om, for de skulle da ikke skilles, hvor i all verden hadde jeg det fra???

Jeg har opplevd en eneste krangel mens mine foreldre var gift, det var da min mor sa fra om at hun ville skilles.

 

Og jeg... jeg har slitt i mange år. Jeg er egentlig en person med temperament, men har alltid undertrykt dette ekstremt i forhold. Jeg starter aldri en krangel - for krangel betyr at det er slutt. Neida, jeg tror heller ikke det med min logiske tenkende meg, men følelsene mine gjør det. Det har tatt meg mange, mange år å forstå hvordan et normalt og godt forhold fungerer.

 

Og i mitt barndomshjem - der var mine foreldre "venner", de kranglet aldri, det var ingen vold, hverken psykisk eller fysisk. Hadde min mor fortsatt i det ekteskapet så hadde jeg trolig gått ut og funnet en mann som prioriterte familie og kone like lite som min far gjorde, for det var normalen. Det var den eneste virkeligheten jeg kjente, det var slik det skulle være.

Men min mor viste meg - om ikke annet - at det ikke er greit å bli bortprioritert av sine nærmeste bestandig.

Så selv om jeg har slitt på mange måter så gjorde det at jeg i hvert fall unngikk å gå inn i forhold som jeg etterpå kunne se ville vært store tabber.

 

Så når en over her sier: "Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling."..... så er det ikke sant.

Det er ikke mulig å generalisere på en slik måte som anonym her gjør! Hvis foreldrene er fornøyde  med å være i et platonisk ekteskap og greier å vise en form for kjærlighet om enn ikke lidenskap, da er det kanskje mye sant i anonyms påstand. Men om foreldrene ikke er fornøyde, da vil barna merke det. Barna vil også merke at det ikke er kjærtegn, oppriktig omsorg for partneren. De vil tro at en slik distanse i forholdet er det de skal se etter når de selv finner seg en partner som voksen. Kanskje ikke på det tenkende og drømmende planet, men barndommens lærdom forteller dem ofte ubevisst hva de skal søke. Det er lett å forelske seg, det er hva som kommer etter den stormende forelskelsen som definerer forholdet.

 

Hi skriver i første setning at hun på ingen måte er lykkelig i ekteskapet. Hun skriver egentlig at hun er ulykkelig. Det vil barna hennes få med seg! Selv om hun utad smiler og ler og er glad, selv om hun og mannen tilsynelatende fungerer greit i hverdagen. Barna vil likevel merke foreldrenes distanse til hverandre emosjonelt, og de vil merke mangelen på kjærlighet.

 

Og til anonym over... jeg er heller ikke alenemor ;)

 

Anonymous poster hash: 8885a...25b

Skrevet

Uansett hva dere alenemødre trøster dere med så ville barna valgt foreldre som var sammen selv om de ikke nødvendigvis var så lykkelige som par. Unntak selvsagt ved vold og mye krangling.

 

Anonymous poster hash: b7d3d...3f6

 

Ingen garanti i det nei. Her gikk foreldrene mine fra hverandre når jeg var 8 år, når jeg og mine eldre søsken fikk beskjeden av de, var vi alle enige om en ting: Det var det beste vi hadde hørt på lenge. Alt ble bedre etter at foreldrene våre skilte seg, de hadde bedre kontakt de også, og begge var glade og derfor hadde de mer energi å gi oss ungene også. Jeg var 8 år! Og glad for at de gikk fra hverandre.

 

Jeg passer en gutt på 11 år i sommer, sønnen til venner av samboeren) og han har snakket en del med meg ang foreldrene hans, at han skulle ønske de gikk fra hverandre, så de begge kanskje kunne bli lykkelige igjen.

 

Sønnen til søsteren min var 9 år når foreldrene hans skilte lag, han kom på besøk til meg dagen etter, og var glad (endelig) spurte han hvorfor; "fordi mamma og pappa endelig er glade også"

 

 

Så det er virkelig ikke slik at ALLE unger skulle ønske mor og far var sammen uansett hva.

 

Anonymous poster hash: 6cac6...fd9

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...