Kan noen gi meg noen beroligende ord?

[Anonym bruker]

Hele livet har jeg gått igjennom ting, uten noe særlig konsekvenser. Jeg har kjent på glede, sorg, frykt, you name it. Jeg har med andre ord hatt ett helt vanlig liv.

 

De siste åra har det skjedd ting som har krevd mye av min tid, både fysisk og mentalt. Det har vært stress, mye redsel, anspent, engstelig, alt det negative jeg kan komme på egentlig. Alt dette varte i en periode på litt over 2 år, og det resulterte i at noen døde. 3 mnd etter dødsfallet, så sa det stopp. Jeg fikk akutt angst, klarte ikke mer, orket ikke mer og måtte sykemelde meg. Jeg, som alltid trodde at jeg tålte alt, måtte sykmeldes fordi jeg møtt veggen.

 

Nå er jeg mye bedre. Etter en periode på antidepressiva, psykolog og fred, er jeg komt meg veldig. Jeg studerer nå 100% igjen, i tillegg til jobb og har det veldig bra.

 

Men, jeg plages med katastrofetanker. Det jeg er aller mest redd for, er at jeg skal miste vettet og bli gal. Jeg er redd for å få psykoser, for å ha det så jævlig som jeg hadde det når jeg måtte sykmeldes, redd for at datteren min ikke lenger kan bo hos meg som følge av dette, redd for alt som har med dette å gjøre. Jeg er kjemperedd for å få psykiske lidelser. Dette er IKKE tanker som plager meg i hverdagen, men som kommer på kvelden, gjerne etter jeg har lagt meg. Jeg kan kontrollere desse tankene og kvitte meg med de, men det lille jeg har av de, det hater jeg.

 

Videre, så tror jeg at katastrofetankene er ett symptom på at jeg holder på å bli syk...

 

Kan noen gi meg noen beroligende ord, kanskje fortelle meg at slike tanker av og til er vanlige?

 

Hilsen meg!

 

PS, jeg fungerer veldig fint i hverdagen. Rent og ryddig hjem, gode karakterer på skolen, mange venner, god samboer og mor, egentlig ganske fornøgd med livet.

 

Anonymous poster hash: 08b86...6a4

[Anonym bruker]

For meg er slikt normalt, det er jo bare tanker, og absolutt ingenting jeg ville tolket som at du holder på å bli koko. Slapp litt av, ig gjenoppta psykologtimene hvis du føler du faktisk er på vei til å bli syk.

 

 

Anonymous poster hash: a1281...fe5

[Anonym bruker]

Hei, du har nok utviklet generell angslidelse. Der er angsten for å bli gal uttalt. I tillegg til at det skal skje noe med deg selv eller din familie.

 

Les om det på nett, så kjenner du deg nok igjen.

 

Du blir ikke gal, slapp av :-) Men dette er en ekstremt vanskelig å angst å bli kvitt. Så den må læres å leves med. Anbefaler gjerne kognitiv terapi. Spør om henv fra legen din.

Anonymous poster hash: f50b0...ebd

[Anonym bruker]

Burde jeg gjenoppta bruken av antidepressiva? Eller kan jeg lære meg å skyve desse tankene bort? Vi har lyst å prøve på barn snart, kan vel ikke kombinere antidepressiva og graviditet :/

 

Anonymous poster hash: 08b86...6a4

[Anonym bruker]

Burde jeg gjenoppta bruken av antidepressiva? Eller kan jeg lære meg å skyve desse tankene bort? Vi har lyst å prøve på barn snart, kan vel ikke kombinere antidepressiva og graviditet :/Anonymous poster hash: 08b86...6a4

det må en psykiater vurdere, ikke noen her inne.

 

 

Anonymous poster hash: c42cb...739