Tør jeg få nr 3?

[Anonym bruker]

Jeg har fått inn i hodet mitt at jeg er så heldig at jeg har friske barn at jeg kan ikke ta sjansen på at neste også blir frisk?!

 

Når det er sagt så har vi alle muligheter for å ta i mot et barn uansett utfordringer.

 

Det er bare den tanken som surrer så fælt.. Flere enn meg som har tenkt slik?

 

Anonymous poster hash: ba16c...5ab

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn og tenkte mer og mer på det for hvert svangerskap, når man allerede har tre friske barn har man liksom statistikken litt mot seg når man tenker på hvor mange barn med ekstra utfordringer som blir født tenkte jeg...

 

Måtte betale for en ekstra ultralyd i uke 13/14 i siste svangerskapet, det jeg tenkte på da var ting som var uforenelig med liv. Tenk om det var et barn der med halv hjerne, en alvorlig hjertefeil e.l. også ville jeg ikke få vite det før ordinær ultralyd i uke 19 og være halvgått i svangerskapet, kjent liv osv før jeg evt ble anbefalt en abort. For meg fremsto det som helt grusomt, om det virkelig var noe galt ville jeg vite det så tidlig som mulig.

 

Downs syndrom og slike ting tenkte jeg ikke så mye på, så lenge barnet ville få en god livskvalitet skulle vi takle slike utfordringer greit, det jeg hadde helt hetta for var store avvik som ville føre til død, store smerter, lidelser o.l. for barnet, eller helt uforenelig med liv.

 

Men det gikk helt fint, jeg har 4 friske barn

Anonymous poster hash: 825a3...09a

[Anonym bruker]

 

Jeg har 4 barn og tenkte mer og mer på det for hvert svangerskap, når man allerede har tre friske barn har man liksom statistikken litt mot seg når man tenker på hvor mange barn med ekstra utfordringer som blir født tenkte jeg...

 

Måtte betale for en ekstra ultralyd i uke 13/14 i siste svangerskapet, det jeg tenkte på da var ting som var uforenelig med liv. Tenk om det var et barn der med halv hjerne, en alvorlig hjertefeil e.l. også ville jeg ikke få vite det før ordinær ultralyd i uke 19 og være halvgått i svangerskapet, kjent liv osv før jeg evt ble anbefalt en abort. For meg fremsto det som helt grusomt, om det virkelig var noe galt ville jeg vite det så tidlig som mulig.

 

Downs syndrom og slike ting tenkte jeg ikke så mye på, så lenge barnet ville få en god livskvalitet skulle vi takle slike utfordringer greit, det jeg hadde helt hetta for var store avvik som ville føre til død, store smerter, lidelser o.l. for barnet, eller helt uforenelig med liv.

 

Men det gikk helt fint, jeg har 4 friske barn

 

Anonymous poster hash: 825a3...09a

Takk for svar! Det er akkurat slik jeg tenker, uforenelig med liv, smerter for barnet osv.

 

Iallefall godt å høre at det ikke bare er mitt hode som surrer med slike tanker.

 

Hvis jeg blir gravid, føder et friskt barn så tar krybbedødtankene overhånd. Fatter ikke hvorfor, jeg er ikke en svak type menneske, men disse temaene gjør meg helt sprø..

 

Godt å høre at du har fire friske, vi får satse på tidlig ul for å roe meg litt ned

 

God sommer til deg og fire fine

 

 

Anonymous poster hash: ba16c...5ab

[Anonym bruker]

Kjenner svært mange som har tenkt slik etterhvert som ungeflokken har vokst.

 

Min mormor fikk 3 kjappe rett etter hun giftet seg. Da de var store (hennes ord. De var 4, 5 og 6,5år ..) ønsket hun seg en liten igjen. Og dette ble det første planlagte barnet. Hele svangerskapet var hun livredd for hva hun nå hadde gjort, hun hadde jo 3 velskapte, all rettferdighet skulle jo tilsi at denne siste, som tom var planlagt, skulle feile noe.

Men sistemann ble vel egentlig den beste av de alle, og feiler virkelig ikke den ting.

Men redselen og angeren preget mormor sånn at hun fremdeles snakker om det nå 60 år senere.

 

Alle jeg kjenner går og venter på smellen, meg selv inkludert. Tror vi har lest litt for mye, og sett for mange filmer. Vi bare venter på vendepunktet i historien. Livet kan ikke være så bra uten at noe skjer liksom.

 

Men heldigvis er ikke livet vårt som ei bok.

 

Få barn nr 3 du!, utenom det faktum at du er noen år eldre, så har jo 3djemann like stor sjanse for å være frisk som nr 1. Å få barn er trekning med tilbakelegging om du husker din sansynlighet. MaN har jo fikke større sjans på å få jente etter 2 gutter. 😊

 

Anonymous poster hash: 38203...efe

[Anonym bruker]

Jeg trodde aldri jeg kom til å makte å ha et barn med spesielle behov. Så får meg at dersom det skjedde meg ville det bli revet ut av armene mine av barnevernet. Så fikk jeg et syndrombarn og det har gått over all forventning. Man får jo så mye hjelp, så man står aldri alene i noe. Ppt, spes.ped og hab.tjenesten er til rådighet når som helst.

 

Det er selvfølgelig ting som er trist og utfordrende. Men jeg tror at veldig mange tenker " dette klarer jeg ikke", men så gjør man det og er til og med lykkelig underveis.

 

Anonymous poster hash: ded64...46c

[Anonym bruker]

Jeg tenkte som deg HI. Det ble dessverre ikke bedre i graviditet og jeg var overbevist om at babyen min kom til å dø i magen eller være syk. Jeg hadde to flotte og friske barn fra før, hvorfor skulle jeg være så heldig igjen? Det er visst veldig vanlig for tredjegangs å tenke slik. Jeg utviklet vel angst iløpet av svangerskapet og det var veldig tungt å være så livende redd! Jeg gråt med til igangsettelse når jeg bikket termin og babyne ikke var kommet ennå. Jeg maktet bare ikke en dag lenger! MEN det øyeblikket denne nydelige lille jenta kom opp på brystet, ja da var ALT glemt og SÅ verdt det! Det er faktisk det sterkeste øyeblikket noensinne, det øyeblikket der du innser at du HAR fått en frisk liten jente til! Hun er solstråla vår og vi kunne jo ikke vært henne foruten!!! Kjør på, lykken er større enn bekyringene.

Men det blir ikke en fjerdemann, det tåler ikke psyken min

 

Anonymous poster hash: 74880...4ee