ME og gravid ..

[Anonym bruker]

Er uplanlagt gravid, kun 6 uker.

Ble diagnostisert med ME for 6mnd siden.

Vørt i dårlig form, mye sliten og slapp.

Muskel og leddsmerter, kvalme og svimmelhet ++.

Har to barn fra før på snart tre og 4 1/2 år.

(Vil ikke høre svar fra dere som mener ME ikke er en sykdom og bare tull. Tro meg slik tenkte jeg før også, FØR jeg satt i situasjonen selv og ble dårlig. Kan ikke sammenligne meg nå med 2 år tilbake i tid hvor jeg jobbet mye, skulle være med på alt, hadde mye ork og energi og ting i ordne rundt meg. Er jo ikke av de som er så dårlige at de må ligge på et mørkt rom og såvidt kommer opp av senga, men er veldig avhengig av søvn og hvile både på natt og dagtid.

Vanskelig å tenke på en baby til, man vet jo ingenting om verken formen eller tiden fremover. I svangerskapet eller etter babyen er født!

 

Andre med erfaringer?

Hvordan opplevde dere svangerskapet?

Tiden etterpå?

Litt skremt, men samtidig må vi jo ta tak i situasjonen slik den er nå.

 

 

Anonymous poster hash: e3e18...7a5

[Anonym bruker]

Jeg har ikke selv vært gravid med ME, men de jeg vet har vært det kan fortelle om en oppsving i formen under graviditeten. Etterpå er kroppen totalt utmattet og du må regne med at mannen din tar permisjonen med babyen.

 

Anonymous poster hash: e09cf...918

[Anonym bruker]

Jeg er ikke nødvendigvis av de som syns/tror at ME er en tullediagnose, MEN jeg skal være såpass direkte å si at jeg tror dessverre at mange lyver på seg symptomer på det ene og det andre fordi at de er late.

Når det er sagt - om du virkelig er syk med ME, og i tillegg gravid, høres ikke det ut som en god kombinasjon.

Jeg, for min del, ville nok gått alvorlig inn i meg selv, og vurdert hele gravidteten. Er det verdt det å forsøke å bære frem et barn om man er så syk?

Mulig ikke det du spurte om, men likevel det jeg tenkte ut fra hovedinnlegget.

 

Lykke til uansett utvei

 

Anonymous poster hash: 75744...2b1

[Anonym bruker]

Jeg er ikke nødvendigvis av de som syns/tror at ME er en tullediagnose, MEN jeg skal være såpass direkte å si at jeg tror dessverre at mange lyver på seg symptomer på det ene og det andre fordi at de er late.

Når det er sagt - om du virkelig er syk med ME, og i tillegg gravid, høres ikke det ut som en god kombinasjon.

Jeg, for min del, ville nok gått alvorlig inn i meg selv, og vurdert hele gravidteten. Er det verdt det å forsøke å bære frem et barn om man er så syk?

Mulig ikke det du spurte om, men likevel det jeg tenkte ut fra hovedinnlegget.

 

Lykke til uansett utvei

 

Anonymous poster hash: 75744...2b1

Og din mening om ME generelt har hvilken relevans? Taushet er innimellom gull...

 

Anonymous poster hash: e09cf...918

[Anonym bruker]

Jeg fikk ME etter kyssesyken, ikke den alvorligste graden så jeg jobbet redusert og hadde en helt grei livskvalitet selv om jeg jo var betydelig redusert i forhold til hvordan jeg var før jeg hadde kyssesyken.

 

Ble også uplanlagt gravid og svangerskapet ble mildt sagt helt jævlig.

Immunforsvaret slo seg helt av virket det som, jeg var syk hele tiden. Den ene infeksjonen tok den andre, jeg var forkjølet, fikk bihulebetennelse, forkjølet igjen, fikk bronkitt, forkjølet igjen, enda en bihulebetennelse osv. Hodepinen ble grusom, jeg var helt utslitt, helt på felgen.

 

Ungen ble født og jeg fikk stablet meg på bena, men ME'en var mye verre enn før svangerskapet og sånn forble det.

Barnet er nå 6 år og ME'en har stabilisert seg, men på et mye verre nivå enn før svangerskapet, jeg er nå ufør, ikke i stand til å jobbe, ikke i stand til noe annet enn å sitte i sofaen og å ta meg av barna mine, det er ikke rom for noe annet.

 

Jeg kan selvfølgelig ikke si at jeg angrer på datteren min, hun er fantastisk og jeg elsker henne til døde. Men jeg skulle aldri gått gjennom det siste svangerskapet, det ble for tøft, rett og slett.

 

Den ME'en jeg hadde før svangerskapet var til å leve med, jeg jobbet 2-3 korte dager i uken, hadde kapasitet til å møte venninner en gang i måneden, kunne dra på rolige ferier med familien osv. Nå er alt det borte, jeg jobber ikke, er aldri ute med venner, reise på ferie er helt pyton fordi jeg tappes helt for krefter, turer i skog og mark som jeg elsket før er uoverkommelig.. Livet har blitt veldig begrenset. Jeg sliter med kronisk hodepine, vonde tørre øyne, sår hals, hovne lymfekjertler, feberfølelse og lett feber, muskel og leddsmerter, utmattelse, kvalme, svimmelhet, nummenhet i armer og ben, synsforstyrrelser, irritabel tarm, søvnproblemer, hetetokter osv. 

 

Det at jeg måtte kaste inn håndkleet helt på jobb var grusomt, jeg elsket jobben min og savner den intenst. Men etter å ha innsett at det var eneste mulighet har jeg fått stablet en viss balanse i livet på plass. Jeg vet nå akkurat hvor mye jeg tåler, har kontroll på hva jeg kan og ikke kan gjøre på en dag og derfor ganske jevne dager. Men det skal lite til for å velte balansen, et familieselskap, en tur på stranden e.l. som jeg jo presser meg til innimellom fører til at mannen må ta ansvar for det meste et par dager i ettertid.

 

Beklager at jeg ikke kunne gi deg mer oppløftende svar, men du spurte etter ærlige erfaringer, og dette var min.

Stor klem til deg, og lykke til med alt sammen.

Anonymous poster hash: ce59e...010

[Anonym bruker]

 

Jeg er ikke nødvendigvis av de som syns/tror at ME er en tullediagnose, MEN jeg skal være såpass direkte å si at jeg tror dessverre at mange lyver på seg symptomer på det ene og det andre fordi at de er late.

Når det er sagt - om du virkelig er syk med ME, og i tillegg gravid, høres ikke det ut som en god kombinasjon.

Jeg, for min del, ville nok gått alvorlig inn i meg selv, og vurdert hele gravidteten. Er det verdt det å forsøke å bære frem et barn om man er så syk?

Mulig ikke det du spurte om, men likevel det jeg tenkte ut fra hovedinnlegget.

 

Lykke til uansett utvei

 

Anonymous poster hash: 75744...2b1

Og din mening om ME generelt har hvilken relevans? Taushet er innimellom gull...

 

Anonymous poster hash: e09cf...918

Min mening er at: jeg tror ikke nødvednigvis på alle som påberoper seg denne sykdommen. Jeg kjenner ikke HI her, men OM hun faktisk har ME...

 

Anonymous poster hash: 75744...2b1

[Anonym bruker]

Jeg har grad 3 av me, altså ganske alvorlig, og jeg kunne aldri med god samvittighet gått gjennom en graviditet til. Da hadde jeg satt et barn til verden som jeg ikke kunna tatt vare på, mannen måtte tatt den jobben mens jeg måtte ha kjempet mitt livs kamp for å innfinne meg med en ny, og mest sannsynlig verre, hverdag.

 

Det å være kronisk, alvorlig syk innebærer ofte å måtte ta vanskelige og tunge valg, for meg var et av de at jeg ikke kan få flere barn (og har gjort mitt for å forhindre det).

 

Var nok ikke det du ville høre, men det er mitt liv og dessverre mitt valg etter mine egne erfaringer.

 

Anonymous poster hash: 8dbdc...f17

[Anonym bruker]

Er ikke ME en autoimmun sykdom? I så fall kan du forvente å bli verre etter fødselen, men det er jo ikke sikkert. Noen blir veldig friske i svangerskapet og andre veldig dårlige. Jeg har en annen autoimmun sykdom og ble mye bedre i svangerskapet og veldig mye dårligere etterpå. For meg er det ikke verdt risikoen å gå igjennom et svangerskap til, så er superforsiktig, for vet at jeg sannsynligvis ikke hadde taklet en abort 😳

 

Anonymous poster hash: 23e2a...132

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Ja, jeg ville høre andres erfaringer så gode eller dårlige takler jeg.

Å trenger jeg.

Er så veldig usikker. Mest pga de to barna vi allerde har som skal ha en mamma som skal følge opp, stille opp og være der for dem i mange mange år fremover.

De betyr alt og jeg bruker all min tid uten dem til å hente meg inn og slappe av slik at tiden vi har sammen blir best mulig.

Mannen ser bare løsninger, ikke problemer.

Mener vi skal skaffe oss vaskehjelp, hushjelp evnt ved behov.

Å så må han stille opp mye mer selv.

Men med tanke på de to flotte barna vi har, er det virkelig verdt d? Hvis jeg blir dårligere under svangerskapet, og/eller etter. Er akkurat disse spørsmålene som går igjen.

 

Å til dere som har deres meninger om ME diagnosen. Helt forståelig! Har vært der selv med disse meningene om alle som "later som om" de er syke, å vil være syke og er late.

Jeg er IKKE under den kategorien!

Jeg elsket jobben min. Alltid vært veldig sosial. Trent mye, spilt håndball som jeg jeg var så glad i. Alltid blid og positiv med masse energi og godt humør.

Alltid orden på alt.

Helt til for to år siden.

Kjenner ikke igjen meg selv utifra slik jeg var, og hvordan det er nå.

MEN jeg har gode og dårlige perioder selvfølgelig.

Tok over 1år før diagnosen ble stilt og jeg er ennå ikke helt fortrolig med det siden jeg ikke helt syns d er en diagnose, forstå meg rett. Men alle symptomene har jeg, og jeg ser jo det selv at det er rett diagnose selv om jeg ikke vil innse det helt.

I fjor hadde jeg dager hvor jeg var så dårlig på kveldene, kvalm uvel hodepine og "rar ++ slik at jeg innimellom var småredd for å legge meg om kvelden, redd for å ikke våkne dagen etter.

Gikk flere uker i nesten tro om at det måtte være noe veldig alvorlig, at jeg måtte ha kreft som var vanskelig å oppdage siden jeg følte meg så elendig men tester viste ingenting.

Nå er d flere tester av ulik kategori som peker i retning ME og som har vært med å sette diagnosen til tross for mye undersøkelser, utelukkelser og slit i et år før dette var utfallet.

Jeg må bare innse det, og gjør som best mulig ut av situasjonen. Men jeg syns det er vanskelig. Er veldig få i min omgangskrets som vet om min situasjon, nettopp fordi jeg sliter med å innse og godta alt selv.

Har en litt bedre periode nå etter 3uker rehabiliteringsopphold hvor jeg fikk kommet meg litt. Klar for å ta fatt på psykomotrisk fysioterapi og mindfullness behandling.

 

Alt jeg jeg vil er å bli frisk!

Jobbe igjen, være sosial, trene uten å bli totalt utmattet.

Jeg er ikke av de late som ligger på sofaen dagen lang. Mine dager går til soving mens de små er i barnehagen.

Har jeg en god dag så er d litt vasking og klær som tas fatt i.

Ellers har jeg lært meg ta litt og litt, og at huset ikke alltid kan se perfekt ut lengre fordi jeg ikke har ork eller kapasitet til det.

 

Skal forhøre meg litt med en spesialist, ikke at man får fasitsvar på noe men høre litt hans meninger rundt min situasjon.

Selvom ingen kan ha noe svar når man aldri vet hvordan ting vil utvikle seg eller kroppen min vil reagere på nytt svangerskap.

De to andre barna ble født før jeg ble syk!

 

 

 

Anonymous poster hash: e3e18...7a5

[Anonym bruker]

Hva tenker du om abort?

 

ME og svangerskap er en risikabel kombinasjon ifht din helse og ivaretagelse av barna du alt har. Uansett hvilke erfaringer tilfeldige brukere her har.

 

Jeg hadde ikke risikert det.

 

Anonymous poster hash: 628f5...e88

[Anonym bruker]

Har ME selv. Var supertrøtt i svangerskapet og særlig 1. trimester (kunne sikkert vært det uavhengig av ME også). Da jeg begynte å jobbe igjen skar det seg helt. Sov fra jeg kom hjem til neste dag. Fikk gitt barna mat, men det var alt. Ble bare verre og verre. Måtte kaste inn håndkleet vedr jobb da jeg ikke orket å gå ut med søpla og heller ikke orket å skifte bleier. Mareritt. Nå er minste 6 år, og alle er på ferie uten meg pga at jeg trenger hvile. Korte turer i butikken=søvn/sofa i flere dager.

 

Et barn ekstra å ta seg av når man ikke har ork til hverdagen. Det sier seg selv at du blir verre, og det vet du nok selv også.

 

Anonymous poster hash: 72f4e...3f0

[Anonym bruker]

Nå leste jeg ditt forrige svar også HI. Hvor gamle er de to barna du allerede har? Kjenner meg igjen i det du skriver mht aksept av sykdommen. Jeg har ikke orket å fortelle det bort (bare til noen få og jeg angrer), da jeg sliter med å akseptere det.

 

Trist å se at du blir sparket her inne mens du ligger nede. Jeg hadde samme holdninger som deg tidligere også, og var tøff i trynet mot syke. Skal si livet har lært meg ei lekse. Nå vet jeg at ME er reelt og at det er fysisk. Øyner håp med kreftmedisin om et par år da det har gitt gode resultater. Livet og karrieren, here I come.

 

Anonymous poster hash: 72f4e...3f0

[Anonym bruker]

Ja d er d. Kunne aldri tenkt tanken på abort.

(Men det var tidligere.)

Nå er situasjonen en helt annen med tanke på sykdommen min og hvordan dette kan forverre min form og min mulighet til å kunne være der 100% for jenta og gutten vi allerede har.

Det river meg innvendig.

 

Alltid kunne tenkt oss tre, fire barn.

Å før formen min forverret seg siste året snakket vi om å prøve på en til, men jeg satte litt ned foten fordi vi heller ville vente å se ann meg og formen og om jeg kanskje kom til å komme meg. (Før diagnosen ble stilt selvfølgelig)

Kroppen min er ikke helt mottakelig for p piller og andre type prevensjon kan jeg ikke benytte meg av andre ulike årsaker.

Blitt gravid på pillen med jenta mi(første barnet) så har jo vært redd for at det skulle skje igjen, og nå sitter vi her.

 

Snakket mye om at jeg skulle sterilisere meg siste halvåret fordi det ville vært det beste men aldri tatt den endelig beslutningen og fått det gjort siden det er en litt drastisk avgjørelse å ta i en alder av 29 år og man egentlig kunne ønsket seg flere barn. Så kom aldri dit.

 

Allerede vært på tidlig ul nå og sett et lite hjerte slå i magen min.

Vurderte lenge om vi ville gjøre d siden det kan forverre det å eventuelt ta en abort etterpå, men grunnet graviditet på prevensjon og usikkerhet i hvor langt jeg var påvei måtte vi det.

 

 

 

Anonymous poster hash: e3e18...7a5

[Anonym bruker]

Uansett hva vi andre måtte velge å gjøre i situasjonen er jo dette et valg du og mannen må ta sammen. Er han klar for å være alenepappa til tre ( inkl. en baby) over en periode uten tidsfrist? Er du klar for å i verste fall følge barna dine fra sidelinjen, liggende i en seng hele døgnet? Er dere sterke nok sammen til å komme gjennom dette? Hva skjer hvis det blir for mye for dere, hva hvis han reiser? Dette er vanskelige spørsmål dere må ta opp sammen, vi kan ikke gi deg svarene, det kan ikke en spesialist heller. Det er du, mannen din og barna deres som lever livet i deres familie, ingen andre. Derfor er det kun dere som kan finne løsningen sammen, det er dere som vet innerst inne hvordan dere er og hvordan dere håndterer kriser som dette sammen (for det er en krisesituasjon, en unntakstilstand som ikke har en sluttdatokr.

 

Anonymous poster hash: 8dbdc...f17

[Anonym bruker]

Jeg har ei bekjent som har ME og ble uplanlagt gravid.Hun valgte å beholde. Graviditeten var helt pyton, men ble enda verre da barnet ble født. Faren måtte ta permisjonen, noe forsåvidt er greit, men hun kunne ikke bidra med mye. Amming og litt kos var alt hun klarte. Nå er barnet 3 år, og hun er omtrent konstant sengeliggende, og ekteskapet henger i en tynn tråd i tillegg.

 

Vi pleide å være venniner, men hun har ikke overskudd til noe slik at vi ikke ser hverandre lengre. Mannen fortalte at han aldri hadde trodd at tilstanden hennes kunne bli enda verre enn før hun ble gravid, men det ble hun gitt.

Anonymous poster hash: 0de13...95b

[Anonym bruker]

Jeg hadde alvorlig grad av me for en del år siden. Ble litt bedre før jeg fant ut at jeg var gravid. Hele graviditeten var forferdelig. Ble kjempedårlig. Ville egentlig bare gi opp alt. Men jeg kom meg igjennom keisersnitt, og etter fødselen ble det bare bedre og bedre. Nå er jeg frisk!

 

Anonymous poster hash: 485e6...dc3

[Anonym bruker]

Fikk selv ME etter en del psykisk utslitthet innad i familien, først depressiv, som videre førte til ME.. Hadde to barn fra før, og ble gravid på prevensjon.. Var mye frem og tilbake når jeg oppdaget det hele, men jeg ble fort verre, da svangerskapakvalmen tok over, klarte ikke spise, klarte kun å drikke vann, og kastet opp det meste, endte opp sengeliggende på 2 uker (var da 7 uker på vei)

I 10 svangerskapsuke klarte jeg det ikke mer, og tok en abort, tok meg 5 mnd å komme noenlunde til hektene igjen (dit hvor jeg klarte å holde meg ute av senga hele dagen, og faktisk gjøre litt husarbeid og ta meg av ungene)

Det å ta abort var ikke lett for meg, men det hele lovet ikke bra for meg, eller for familien min om det skulle fortsette slik det allerede var.. Mannen kunne jo ikke (i verstefall) ta perm/ferie/fri i 8 mnd - 1 år+

Det er 2 år siden aborten nå, og jeg lurer fortsatt på hvorfor det måtte gå slik, hvorfor jeg ikke kunne bære frem barnet, men all logikk tilsa jo at det ikke kunne være slik, og når jeg ser ungene mine nå, så vet jeg at jeg gjorde det rette, enda jeg sørger over det.

 

Pr i dag er det nedtur for meg igjen, er ikke sengeliggende, men bruker mye tid på å slappe av pr dag, i løpet av de 12-14 timene jeg er våken, ligger jeg på sofa/sitter i lenestolen i ca 6 av timene, dette etter 5 mnd med arbeid.. Var nok ikke så klar for å jobbe, slik legen sa, men jeg ønsker jo å komme meg ut i livet igjen, være en del av det hele, jobbe, være aktiv med ungene, trene normalt igjen osv.. Nå er jeg hjemmeværende, går rolige turer 30 min pr dag og klarer så smått litt husarbeid og være aktiv i og rundt huset med ungene.

Anonymous poster hash: a69ba...a31

[Anonym bruker]

Jeg hadde ME i mild grad, og ble gravid, ble ekstremt syk i svangerskapet. Da lå jeg på et mørkt rom, og orket ingenting, klarte ikke engang og gå ned trappa til etasjen under. Ble ikke noe bedre etter barnet ble født heller. Far måtte ta hele permisjonen, og barnet startet i barnehage rett før han ble 10 mnd.

Nå er jeg mye bedre, ble gradvis bedre fra barnet var 1 år. Men det er litt sårt og ha masse historier, om det eldre søskenet, men ingen om det minste barnet, fordi jeg husker nesten ingenting fra hans første år.

 

Hadde jeg blitt gravid i dag, hadde jeg tatt abort. Aldri om jeg ville gått gjennom det en gang til.

Anonymous poster hash: 3d894...244

[Anonym bruker]

Jeg har ME og har hatt det i over 10 år. Fra jeg var under 25. Har 2 barn som jeg har fått mens jeg har hatt ME.

I begynnelsen hadde jeg mild form og skulle ønske jeg kom meg tilbake dit

Første svangerskapet gikk bra. Var veldig sliten etter fødselen, men det gikk greit. Største er nå 5 år. Sakte men sikkert har det gått nedover.

Fikk sistemann for snart 11 mnd siden. Hadde en mild/moderat form før det svangerskapet.Under svangerskapet var jeg veldig trøtt. Var så utrolig spent på ul i uke 12 pga av noe som har skjedd i et tidligere svangerskap. Etter vi fikk gode nyheter denne gangen falt jeg helt sammen og var nesten sengeliggende i over 6 uker.. Var veldig fin (sett fra et mild/moderat me perspektiv) etter fødselen. Disse ammehormonene er fine, men så dabbet de av og formen gikk tilbake der den var før svangerskapet. 

Prøvde meg på lavkarbo uten melkeprodukter, det gikk ikke og nå er jeg mye dårligere. Så min formforverring er ikke pga svnagerskap. 

Men jeg har en på 5 år og 1 på snart 1 år og jeg kunne virkelig ikke hatt flere. Nå er det også en liten grunn på grunn av at vi ikke har nok penger inn. Jeg tjener jo praktisk talt ingenting. Men jeg ville ikke hatt noe mer å gi et barn nr 3. 

Veldig lett for meg å si nå, jeg som ikke er gravid med nr 3.

Jeg har en fantastisk  mann som hjelper til utrolig mye, men han jobber annenhver lørdag og kommer hjem et par timer etter jeg henter i barnehagen og det er tøft.

M

Anonymous poster hash: a37e2...50d