Hva ville du gjort...

[Anonym bruker]

...hvis noen sa de holdt på å slå barnet sitt hardt i hodet med en hard gjenstand, men klarte og la være. Eller sier på tull, men samtidig i fult alvor at de kan komme til å drepe ungen sin? Eller må sette/stenge barnet sitt i et annet rom enn seg for å unngå å "klikke". Eller bestandig kjefter og er trøtt og lei av sitt eget barn. Hun er glad i han, ingen tvil om det. Gutten er svært gla i og avhengig av sin mor, og foretrekker henne fremfor far. Men jeg har inntrykk av at hun takler dårlig stress og er sliten. Dette har vært lenge, flere år.

 

Anonymous poster hash: 19f74...0b4

[MotherOfDragons]

Er veldig spesielt å si slike ting....men så lenge hun ikke "lever det ut" så høres det mer ut som noe hun bare sier i ren frustrasjon.

 

Jeg ville nok heller sagt at jeg var så sliten at jeg ville hoppe ut av vinduet fremfor å si at jeg ville kastet barnet ut av vinduet......men det er meg da.

[Gjest]

Høres ikke helt i vater ut nei!! Mulig denne personen trenger hjelp i form av sinnemestring ?

[Anonym bruker]

Jeg ville ha bedt vedkommende ta seg en tur til legen å sjekke om alt er ok. Videre bedt mannen i huset om å ta litt mer ansvar hjemme for å redusere stresset som moren lever under. Siden du er sjokkert nå så regner jeg med at hun har blitt sånn i det siste å det, for meg, tyder på at hun lever under stress og at noe har forandret seg evt medisinsk, på jobb, nattesøvnen kan ha blitt dårligere, arbeidsoppgavebe tyngere og mer krevende osv Så hun må få tid til å rydde litt i livet sitt så hvis legen sjekker den fysiske biten, mannen tar seg av hjemme biten og du i samarbeid med henne jobber med den psykiske delen så kommer dere langt!!

 

Anonymous poster hash: db1d0...7f9

[Anonym bruker]

Noen er litt mer frittalende enn andre, og overdriver kanskje litt. Og småbarnsperioden, spesielt hvis man har et veldig aktivt trassig barn, kan være veldig slitsomt.

 

Jeg hadde selv et sånt barn, og jeg hadde noen ganger lyst til å filleriste ungen, gjorde det selvfølgelig aldri. Men en gang gikk jeg faktisk ut, og skrek av alle lungers kraft. For jeg var så sint, og måtte bare få det ut. Flere ganger så gikk jeg inn på badet låste døra, og var der til jeg sakte hadde telt ned fra 10. Bare for å roe meg. Og dette fortalte jeg til mine nærmeste. Jeg var en god mor, og gjorde det beste jeg kunne for barnet mitt. Men guri som det barnet kunne få meg sint og. Men da var jo det beste at jeg tok meg selv ut av situasjonen, så roet både jeg og barnet oss litt ned. Så ble alt bedre.

 

Og jeg tror egentlig jeg er en ganske tålmodig person. Med barn nr. 2, så har jeg aldri kjeftet, og aldri vært sint og frustrert. For det var et helt annet barn.

Anonymous poster hash: b44fa...24d

[Anonym bruker]

Jeg ville spurt henne hvordan hun egentlig har det. Ting tyder på at hun ikke har det helt bra. Så ville jeg tilbudt henne hjelp eller avlastning om jeg hadde mulighet til det.

 

Anonymous poster hash: 2a60e...ee9

[Anonym bruker]

Neste gang jeg uttaler at jeg får lyst til å ta den ene ungen å slå den andre med er muligheten stor for å finne det på dib hvor man lurer på barnevern osv tydeligvis 😅

 

Noen av oss har det mest i kjeften og lar vår frustrasjon få litt utløp når man endelig får en annen voksen å snakke med. Det er ikke mer spennende og dramatisk enn det

 

Anonymous poster hash: c29d9...057