Inspirert: Aleneforeldre. Nytt forhold...

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i over 2 år nå.

Jeg sørger over å ha blitt alene og det og være alene. Ønsker ikke å være alene, men å ha en å dele alt med. Jeg kjenner også litt på den med å ikke være avhengig av andre for å finne på ting og reise bort med barna. Begynner smått og finne roen til å dra alene med de.

Jeg vet jeg klarer meg selv, men ønsker ikke det. Jeg er ensom og har det ikke greit med å være alene.

 

Men er det da "greit" å finne seg en mann da? Uansett om det er en kjæreste eller den rette. Eller burde man "lære seg" til å være alene først?

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0

[Anonym bruker]

Beste er å lære seg å være alene. Vite at man mestre hverdagen med barna og økonomisk. Jeg har vært alene i nesten 6 år med min datter.... Det er vel i overkant lenge😜men har ikke møtt noen jeg liker godt nok og vil ikke dra innpå meg noen jeg ikke føle er rett. Har møtt en nå noen ganger og er helt mo i knærne bare jeg tenker på han.. Og tenker at om dette blir noe har det vært verd tiden alene. Jeg vet jeg mestre barn, jobb og økonomi samt at jeg trives godt alene. Tror det gjør meg mer rustet og ikke bli "avhengig" så lett av en mann om det ikke skulle gå. Ikke finn deg en bare for å ikke være ensom iallefall-det må være noe mer.. Iallefall med tanke på å blande inn barn.

 

Anonymous poster hash: 7864b...93b

[Anonym bruker]

Jeg har vært mye alene opp gjennom årene. Barndommen ungdoms årene pga kronisk sykdom. Jeg klarer å være alene men alltid vært ensom. Selv i et 10 års langt forhold var jeg mye alene. Spesielt etter jeg fikk barn. Jeg vet som sagt at jeg klarer meg alene men ensomheten går ikke bort.

savnet etter en som jeg kan stole på og som får meg ut av skalle mitt. En som jeg kan føle meg trygg på og som virkelig elsker meg for den jeg er og som vil kjenne meg fullt ut. Og som jeg kan gi det samme tilbake. Det savnet er stort. Aldri hatt det i livet mitt. Trenger en sterk omsorgs person som ser meg.

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i 3,5 år og klarer meg fint, men jeg savner en som er "min" og som er der sammen med meg.. Men jeg klarer ikke å finne han, for jeg vil ikke ta til takke med hvem som helst, det må være kjærlighet.

 

Anonymous poster hash: e6d25...477

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene i 3,5 år og klarer meg fint, men jeg savner en som er "min" og som er der sammen med meg.. Men jeg klarer ikke å finne han, for jeg vil ikke ta til takke med hvem som helst, det må være kjærlighet.Anonymous poster hash: e6d25...477

Hi her.

samme her. Vet jeg klarer meg alene. Men der er ensomt. Vil ha en som tar vare på meg og som jeg er 100% trygg på. Og en som er der for barna mine.

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon. Mobbet gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående, aldri i bursdag, aldri på besøk, aldri i vennlig samtale med noen. Foreldre ga faen i mobbing og mente at det var like greit at jeg ikke hadde venner siden klassekompisene mine var så dumme. Fikk mitt første kyss da jeg var 18, fra ham som jeg ble gift med. Opplevd masse psykisk vold, notorisk oppsøkende utroskap, løgner og til slutt fysisk vold langt ut i forholdet. Ble skilt, og var singel i 3 år. Alle både på DiB og IRL sa at det var sååå flott å være singel og alene (uten avlastning for ungene for min del, hadde dem 100 %, ingen venner eller familie rundt), og at jeg måtte lære å eeeelske det. Jepp, veldig mye å elske: ingen sex, ingen nærhet, sitte alene med ungene på julaften, nyttårsaften, min egen bursdag, aldri dra noe sted uten barna, aldri snakke med noen om ting som plager eller gleder meg. Jeg takler veldig dårlig å være helt alene over lengre tid. Har nå mann som reiser i jobben, og det går greit fordi jeg vet at han kommer tilbake. Men jeg tilga ham hans sidesprang, blant annet fordi jeg ikke orker å være ensom lenger. Det at man mååå være alene i en del år for å "finne seg selv" er det dummeste jeg hører. Hvis man mister seg selv i et forhold så er man en dørmatte uten personlighet. Jeg er den samme i forhold som singel, har de samme meningene, interessene, og har alltid tjent mer enn mannfolkene jeg var med. Nå holder min mann på å gå forbi meg lønnsmessig, men jeg har fortsatt over 600 000 i fastlønn i året. Huset og bilen vår står på meg, så jeg hadde ikke trengt "masse år" på å bli økonomisk uavhengig hvis mannen fant på å gå fra meg. Det er vel bare å hive seg på dating igjen? Jeg traff min mann på nett etter å ha kysset noen ufyselige frosker

Anonymous poster hash: 267b2...0f6

[Anonym bruker]

Heller lykkelig alene enn ulykkelig som to.

 

Anonymous poster hash: a5d64...766

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon. Mobbet gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående, aldri i bursdag, aldri på besøk, aldri i vennlig samtale med noen. Foreldre ga faen i mobbing og mente at det var like greit at jeg ikke hadde venner siden klassekompisene mine var så dumme. Fikk mitt første kyss da jeg var 18, fra ham som jeg ble gift med. Opplevd masse psykisk vold, notorisk oppsøkende utroskap, løgner og til slutt fysisk vold langt ut i forholdet. Ble skilt, og var singel i 3 år. Alle både på DiB og IRL sa at det var sååå flott å være singel og alene (uten avlastning for ungene for min del, hadde dem 100 %, ingen venner eller familie rundt), og at jeg måtte lære å eeeelske det. Jepp, veldig mye å elske: ingen sex, ingen nærhet, sitte alene med ungene på julaften, nyttårsaften, min egen bursdag, aldri dra noe sted uten barna, aldri snakke med noen om ting som plager eller gleder meg. Jeg takler veldig dårlig å være helt alene over lengre tid. Har nå mann som reiser i jobben, og det går greit fordi jeg vet at han kommer tilbake. Men jeg tilga ham hans sidesprang, blant annet fordi jeg ikke orker å være ensom lenger. Det at man mååå være alene i en del år for å "finne seg selv" er det dummeste jeg hører. Hvis man mister seg selv i et forhold så er man en dørmatte uten personlighet. Jeg er den samme i forhold som singel, har de samme meningene, interessene, og har alltid tjent mer enn mannfolkene jeg var med. Nå holder min mann på å gå forbi meg lønnsmessig, men jeg har fortsatt over 600 000 i fastlønn i året. Huset og bilen vår står på meg, så jeg hadde ikke trengt "masse år" på å bli økonomisk uavhengig hvis mannen fant på å gå fra meg. Det er vel bare å hive seg på dating igjen? Jeg traff min mann på nett etter å ha kysset noen ufyselige frosker Anonymous poster hash: 267b2...0f6

Har prøvd meg på nett. Møtte en jeg håpet var IT. men dårlig timing fra hans side. Føler meg sviktet.

Menmen.

Hi

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0

[Anonym bruker]

 

Har vært i samme situasjon. Mobbet gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående, aldri i bursdag, aldri på besøk, aldri i vennlig samtale med noen. Foreldre ga faen i mobbing og mente at det var like greit at jeg ikke hadde venner siden klassekompisene mine var så dumme. Fikk mitt første kyss da jeg var 18, fra ham som jeg ble gift med. Opplevd masse psykisk vold, notorisk oppsøkende utroskap, løgner og til slutt fysisk vold langt ut i forholdet. Ble skilt, og var singel i 3 år. Alle både på DiB og IRL sa at det var sååå flott å være singel og alene (uten avlastning for ungene for min del, hadde dem 100 %, ingen venner eller familie rundt), og at jeg måtte lære å eeeelske det. Jepp, veldig mye å elske: ingen sex, ingen nærhet, sitte alene med ungene på julaften, nyttårsaften, min egen bursdag, aldri dra noe sted uten barna, aldri snakke med noen om ting som plager eller gleder meg. Jeg takler veldig dårlig å være helt alene over lengre tid. Har nå mann som reiser i jobben, og det går greit fordi jeg vet at han kommer tilbake. Men jeg tilga ham hans sidesprang, blant annet fordi jeg ikke orker å være ensom lenger. Det at man mååå være alene i en del år for å "finne seg selv" er det dummeste jeg hører. Hvis man mister seg selv i et forhold så er man en dørmatte uten personlighet. Jeg er den samme i forhold som singel, har de samme meningene, interessene, og har alltid tjent mer enn mannfolkene jeg var med. Nå holder min mann på å gå forbi meg lønnsmessig, men jeg har fortsatt over 600 000 i fastlønn i året. Huset og bilen vår står på meg, så jeg hadde ikke trengt "masse år" på å bli økonomisk uavhengig hvis mannen fant på å gå fra meg. Det er vel bare å hive seg på dating igjen? Jeg traff min mann på nett etter å ha kysset noen ufyselige frosker Anonymous poster hash: 267b2...0f6

Har prøvd meg på nett. Møtte en jeg håpet var IT. men dårlig timing fra hans side. Føler meg sviktet.

Menmen.

Hi

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0

 

 

 

Har vært i samme situasjon. Mobbet gjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og videregående, aldri i bursdag, aldri på besøk, aldri i vennlig samtale med noen. Foreldre ga faen i mobbing og mente at det var like greit at jeg ikke hadde venner siden klassekompisene mine var så dumme. Fikk mitt første kyss da jeg var 18, fra ham som jeg ble gift med. Opplevd masse psykisk vold, notorisk oppsøkende utroskap, løgner og til slutt fysisk vold langt ut i forholdet. Ble skilt, og var singel i 3 år. Alle både på DiB og IRL sa at det var sååå flott å være singel og alene (uten avlastning for ungene for min del, hadde dem 100 %, ingen venner eller familie rundt), og at jeg måtte lære å eeeelske det. Jepp, veldig mye å elske: ingen sex, ingen nærhet, sitte alene med ungene på julaften, nyttårsaften, min egen bursdag, aldri dra noe sted uten barna, aldri snakke med noen om ting som plager eller gleder meg. Jeg takler veldig dårlig å være helt alene over lengre tid. Har nå mann som reiser i jobben, og det går greit fordi jeg vet at han kommer tilbake. Men jeg tilga ham hans sidesprang, blant annet fordi jeg ikke orker å være ensom lenger. Det at man mååå være alene i en del år for å "finne seg selv" er det dummeste jeg hører. Hvis man mister seg selv i et forhold så er man en dørmatte uten personlighet. Jeg er den samme i forhold som singel, har de samme meningene, interessene, og har alltid tjent mer enn mannfolkene jeg var med. Nå holder min mann på å gå forbi meg lønnsmessig, men jeg har fortsatt over 600 000 i fastlønn i året. Huset og bilen vår står på meg, så jeg hadde ikke trengt "masse år" på å bli økonomisk uavhengig hvis mannen fant på å gå fra meg. Det er vel bare å hive seg på dating igjen? Jeg traff min mann på nett etter å ha kysset noen ufyselige frosker Anonymous poster hash: 267b2...0f6

Har prøvd meg på nett. Møtte en jeg håpet var IT. men dårlig timing fra hans side. Føler meg sviktet.

Menmen.

Hi

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0

 

 

 

Cluet er å ikke gi opp. Har også kysset noen frosker og nesten gitt opp før jeg traff min mann. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 267b2...0f6

[Anonym bruker]

Nettet var ikke noe for meg, jeg må de de og snakke med dem på ordentlig. Jeg har ikke en gang truffet en fra nett, det blir for overfladisk for meg, men det er veldig mange som finner hverandre der, så om du føler det er riktig er det bare til å prøve å fortsette

 

Jeg har en som kanskje kan være aktuell, han har jeg truffet på treningen

 

Anonymous poster hash: e6d25...477

[Anonym bruker]

ja hvor treffer man egentlig noen som alenemor? Jobben er uaktuell, skolen er uaktuell, fest er jeg aldri på eller andre tilstelninger der det kanskje er noen "fremmede menn". Jeg har begynt å undre meg om det kanskje finnes en alenepappa i bhg 

Anonymous poster hash: d5334...359

[Anonym bruker]

 

ja hvor treffer man egentlig noen som alenemor? Jobben er uaktuell, skolen er uaktuell, fest er jeg aldri på eller andre tilstelninger der det kanskje er noen "fremmede menn". Jeg har begynt å undre meg om det kanskje finnes en alenepappa i bhg 

 

Anonymous poster hash: d5334...359

 

Ja er ikke så lett.

Bruker nettet som tidfordriv akkurat nå. Kommer jeg over noen spesiell vurderer jeg åmøte han. men etter og ha plutselig blitt kuttet ut av livet til han jeg møtte sist på nett så er jeg ikke helt der at jeg vil møte noen nå. men er ensom.

 

hi

 

Anonymous poster hash: a76bd...1b0