Mannen min knuser ekteskapet.

[Anonym bruker]

Jeg er så lei. Og selvsagt har jeg medansvar her, men det er de færreste av dere som hadde holdt ut så lenge som jeg har gjort.

 

Han er humørsyk, jobber turnus og turnusarbeidet gjør han ekstra irritabel.

Humøret går ut over både meg og unger. Han mener visst at barn skal sees, men ikke høres og skal lystre som en hund når han vil det.

 

Han er en mester på manipulering, vrir og vender på alt som blir sagt, slik at andre fremstår som dumme eller skyldige.

Kaller meg diverse foran ungene. Feks fehau, gjøk, er du teit eller, det er så typisk deg. Søppelkjerring (som ikke alltid får gjort alt husarbeid pga baby og andre barn), men han hjelper ikke til med husarbeid fordi "han ikke griser til".

 

Ber jeg han holde babyen for at jeg skal få gjort noe har han ALLTID en unnskyldning. Holder på med noe, er opptatt, ikke rein på fingrene. Han steller aldri unger på kvelden,han står aldri opp med dem. Lager sjelden mat til andre enn seg selv, han kjører dem i barnehage dersom de er klare og påkledt.

 

Jeg forakter hele fyren, men tar ikke sjansen på å gå fra han. Han kommer nok til å få medhold i 50% deling, og jeg vil ikke la ungene ta støyten annenhver uke når han klikker.

Jeg svarer han og ber han slutte å kalle, slutte å rope. Ber han slutte å kommandere meg. Ber jeg han hjelpe til med noe, finner han ti ting å kritisere meg for.

Da ber han meg holde kjeft - sånn ca 10 ganger pr dag.

 

Tipper han ønsker han fant noen som var enklere å manipulere eller bryte ned, for jeg lar meg ikke påvirke av kommentarene hans. Det eneste som bekymrer meg er at ungene hører alt og kommer til å tro slik oppførsel er greit.

Prøver å forklare dem at det ikke er lov å snakke slik til andre, men vet ikke om det hjelper.

 

Huff, er så sliten.

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

[Anonym bruker]

Så lenge han er som du beskriver, og du faktisk tar kontakt med noen ang dette så kommer han aldri noensinne til å få 50/50. Dere har en baby, og det er overhodet ikke anbefalt samvær for en så liten. Nå vet jeg ikke hvor gamle de andre er, men ingen rett anbefaler det (hvertfall ikke til en så ustabil far) når barna er små.

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

[Nyttårs barn]

Løp!

Barna dine har ikke godt av et slikt oppvekstmiljø og du har det heller ikke bra.

Hvorfor har du fått flere barn med en slik mann?

 

Tror ikke han vil orke 50%, ei heller at han får det.

[Anonym bruker]

 

Så lenge han er som du beskriver, og du faktisk tar kontakt med noen ang dette så kommer han aldri noensinne til å få 50/50. Dere har en baby, og det er overhodet ikke anbefalt samvær for en så liten. Nå vet jeg ikke hvor gamle de andre er, men ingen rett anbefaler det (hvertfall ikke til en så ustabil far) når barna er små.

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

Nå har jeg selvsagt beskrevet han på sitt verste, som faktisk er over halve tiden med han.

Han kan ha gode dager eller timer hvor han er en engasjert pappa som lærer ungene ting jeg ikke kan noe om (geografi, astronomi osv) men jeg synes ikke det veier opp for resten.

Er feks utrolig utålmodig dersom de bygger Lego sammen og guttungen plages litt med noe.

 

Han har talegaver fra himmelen og kan nok få hvem som helst til å tro det er jeg som er gal og uskikket som mamma. Han har vel omtrent sagt noe slikt...

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

[Anonym bruker]

Løp!

Barna dine har ikke godt av et slikt oppvekstmiljø og du har det heller ikke bra.

Hvorfor har du fått flere barn med en slik mann?

 

Tror ikke han vil orke 50%, ei heller at han får det.

Nei si det.

Jeg har jo vært glad i mannen på et tidspunkt og han har jo gode perioder. Ikke for at det er en god nok grunn.

 

 

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

[Anonym bruker]

 

Så lenge han er som du beskriver, og du faktisk tar kontakt med noen ang dette så kommer han aldri noensinne til å få 50/50. Dere har en baby, og det er overhodet ikke anbefalt samvær for en så liten. Nå vet jeg ikke hvor gamle de andre er, men ingen rett anbefaler det (hvertfall ikke til en så ustabil far) når barna er små.

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

Nå har jeg selvsagt beskrevet han på sitt verste, som faktisk er over halve tiden med han.

Han kan ha gode dager eller timer hvor han er en engasjert pappa som lærer ungene ting jeg ikke kan noe om (geografi, astronomi osv) men jeg synes ikke det veier opp for resten.

Er feks utrolig utålmodig dersom de bygger Lego sammen og guttungen plages litt med noe.

 

Han har talegaver fra himmelen og kan nok få hvem som helst til å tro det er jeg som er gal og uskikket som mamma. Han har vel omtrent sagt noe slikt...

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

 

 

Min advokat fikk et brev som var på 10 sider av barnefar, hvor han beskrev hvor forferdelig jeg var som mor og person. Han fikk søster, kollega og mor med på dette brevet. 

Jeg gikk gjennom  brevet til punkt og prikke, noterte ned hva som var feil (som var ganske mye) og leverte tilbake til advokaten. Disse som jobber med dette vet å gjennomskue sånne som han. Ikke bekymre deg for hans taleevner, de hjelper så lite. 

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

[Anonym bruker]

Du finner unnskyldninger som gjør at du skal slippe å ta tak!

 

Det er ditt ansvar å sørge for at ungene dine får en trygg og god oppvekst. Syns du at du oppfyller det ansvaret?

 

Å skylde på at han sikkert får 50 % og at det da blir verre for ungene, er bare en ansvarsfraskrivelse. En mann som ikke gidder å bidra i huset, som er utålmodig og slem med ungene og som forakter moren deres - tror du virkelig at han orker å ha hele ungeflokken halve tiden? Det er noe han bruker for å kontrollere deg.

 

Du sier at han ikke klarer å knekke deg. Kjære deg, han er på god vei! Du innretter deg alt etter han, du våger ikke å gå fordi da skjer det og det og du tillater at ungene dine vokser opp med at pappa kaller mamma for stygge navn.

 

Det er på tide å ta tak i eget liv og kutte ut unnskyldningene. Det er det minste du skylder barna dine.

Anonymous poster hash: e5739...c47

[Anonym bruker]

 

 

 

Så lenge han er som du beskriver, og du faktisk tar kontakt med noen ang dette så kommer han aldri noensinne til å få 50/50. Dere har en baby, og det er overhodet ikke anbefalt samvær for en så liten. Nå vet jeg ikke hvor gamle de andre er, men ingen rett anbefaler det (hvertfall ikke til en så ustabil far) når barna er små.

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

Nå har jeg selvsagt beskrevet han på sitt verste, som faktisk er over halve tiden med han.

Han kan ha gode dager eller timer hvor han er en engasjert pappa som lærer ungene ting jeg ikke kan noe om (geografi, astronomi osv) men jeg synes ikke det veier opp for resten.

Er feks utrolig utålmodig dersom de bygger Lego sammen og guttungen plages litt med noe.

 

Han har talegaver fra himmelen og kan nok få hvem som helst til å tro det er jeg som er gal og uskikket som mamma. Han har vel omtrent sagt noe slikt...

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

Min advokat fikk et brev som var på 10 sider av barnefar, hvor han beskrev hvor forferdelig jeg var som mor og person. Han fikk søster, kollega og mor med på dette brevet.

Jeg gikk gjennom brevet til punkt og prikke, noterte ned hva som var feil (som var ganske mye) og leverte tilbake til advokaten. Disse som jobber med dette vet å gjennomskue sånne som han. Ikke bekymre deg for hans taleevner, de hjelper så lite.

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

Jeg er så "heldig" at min svigerfamilie kjenner han godt og vet hvordan han er.

De ville aldri vendt seg mot meg, og ville talt min sak om det ble nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

[Anonym bruker]

 

Du finner unnskyldninger som gjør at du skal slippe å ta tak!

 

Det er ditt ansvar å sørge for at ungene dine får en trygg og god oppvekst. Syns du at du oppfyller det ansvaret?

 

Å skylde på at han sikkert får 50 % og at det da blir verre for ungene, er bare en ansvarsfraskrivelse. En mann som ikke gidder å bidra i huset, som er utålmodig og slem med ungene og som forakter moren deres - tror du virkelig at han orker å ha hele ungeflokken halve tiden? Det er noe han bruker for å kontrollere deg.

 

Du sier at han ikke klarer å knekke deg. Kjære deg, han er på god vei! Du innretter deg alt etter han, du våger ikke å gå fordi da skjer det og det og du tillater at ungene dine vokser opp med at pappa kaller mamma for stygge navn.

 

Det er på tide å ta tak i eget liv og kutte ut unnskyldningene. Det er det minste du skylder barna dine.

 

Anonymous poster hash: e5739...c47

 

Du har nok rett i mye her.

Men jeg har ikke mot nok til å bryte opp nå.

Jeg klarer ikke å ta det steget, men jeg vet den dagen kommer.

 

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

[Anonym bruker]

 

 

 

Så lenge han er som du beskriver, og du faktisk tar kontakt med noen ang dette så kommer han aldri noensinne til å få 50/50. Dere har en baby, og det er overhodet ikke anbefalt samvær for en så liten. Nå vet jeg ikke hvor gamle de andre er, men ingen rett anbefaler det (hvertfall ikke til en så ustabil far) når barna er små.

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

Nå har jeg selvsagt beskrevet han på sitt verste, som faktisk er over halve tiden med han.

Han kan ha gode dager eller timer hvor han er en engasjert pappa som lærer ungene ting jeg ikke kan noe om (geografi, astronomi osv) men jeg synes ikke det veier opp for resten.

Er feks utrolig utålmodig dersom de bygger Lego sammen og guttungen plages litt med noe.

 

Han har talegaver fra himmelen og kan nok få hvem som helst til å tro det er jeg som er gal og uskikket som mamma. Han har vel omtrent sagt noe slikt...

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

Min advokat fikk et brev som var på 10 sider av barnefar, hvor han beskrev hvor forferdelig jeg var som mor og person. Han fikk søster, kollega og mor med på dette brevet.

Jeg gikk gjennom brevet til punkt og prikke, noterte ned hva som var feil (som var ganske mye) og leverte tilbake til advokaten. Disse som jobber med dette vet å gjennomskue sånne som han. Ikke bekymre deg for hans taleevner, de hjelper så lite.

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

Jeg er så "heldig" at min svigerfamilie kjenner han godt og vet hvordan han er.

De ville aldri vendt seg mot meg, og ville talt min sak om det ble nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

 

 

Og der har du svaret ditt. 

Still han et ultimatum. Be han ta seg sammen ellers går du. Ikke finn på unnskydniger for at du og barna skal bli i et forhold som er destruktivt, for det er det det er. Og du unnskylder deg hele tiden. Jeg har vært der selv, jeg vet hvor jævlig vanskelig det er. Jeg ble i tillegg slått, men fant alltid på en unnskyldning til ikke å gå. Ja, det er tøft når det står på, men når du kommer deg vekk og får stabla deg på bena kommer livet ditt til å bli helt fantastisk!

 

Anonymous poster hash: c52ed...a1f

[Anonym bruker]

Prøv å ta opp når han oppfører seg som en drittsekk (både overfor deg og barna).

 

Anonymous poster hash: 89739...768

[Lykke~liten]

En slik mann klarer ikke 50/50, tro meg. Råder deg til å snakke med legen din, helst fvk for å få råd til hva du skal gjøre videre. Godta aldri 50/50. Vil han ta det for retten så bare la han? Når du legger frem din sak, hvem tror du virker best skikket til å ha barna? Hvem har hatt hovedansvaret frem til nå? Jeg vet du er redd for barna, for å se de mindre- for hva som vil skje når han har de alene. Men tenk litt på hvordan har de det nå da? I et hjem der mor godtar at far kommanderer og kjefter. Der de ser at mor blir lei seg pga far.. Tro meg, det gjør mer skade. Tenk på deg selv og din lykke.. Først da er barna også lykkelige. Dersom far kjefter på barna ved samvær får du melde til bv da. Du må ta ansvar for ditt eget liv og din egen lykke. Du og barna fortjener det.

[Anonym bruker]

Sånne menn sier de vil ha 50/50 for å skremme kjærringa til å bli!

 

Søsteren min gikk fra en sånn mann, barna var 5 og 7 år så hun lot han få det. Andre gangen det var hans tur til å ha dem passet det ikke å ha den hele uka så hun måtte ta de litt ekstra, da ville han ha 40/60 isteden. Enda et par måneder senere kom første klage fra skole op barnehage på mangelfull oppfølging på pappa-dagene.

 

Det endte med at han har de annenhver helg og i ferier.

 

Du har en baby, da blir det aldri aktuelt med 50/50 i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 11c79...ffa

[Anonym bruker]

Jeg er så lei. Og selvsagt har jeg medansvar her, men det er de færreste av dere som hadde holdt ut så lenge som jeg har gjort.

 

Han er humørsyk, jobber turnus og turnusarbeidet gjør han ekstra irritabel.

Humøret går ut over både meg og unger. Han mener visst at barn skal sees, men ikke høres og skal lystre som en hund når han vil det.

 

Han er en mester på manipulering, vrir og vender på alt som blir sagt, slik at andre fremstår som dumme eller skyldige.

Kaller meg diverse foran ungene. Feks fehau, gjøk, er du teit eller, det er så typisk deg. Søppelkjerring (som ikke alltid får gjort alt husarbeid pga baby og andre barn), men han hjelper ikke til med husarbeid fordi "han ikke griser til".

 

Ber jeg han holde babyen for at jeg skal få gjort noe har han ALLTID en unnskyldning. Holder på med noe, er opptatt, ikke rein på fingrene. Han steller aldri unger på kvelden,han står aldri opp med dem. Lager sjelden mat til andre enn seg selv, han kjører dem i barnehage dersom de er klare og påkledt.

 

Jeg forakter hele fyren, men tar ikke sjansen på å gå fra han. Han kommer nok til å få medhold i 50% deling, og jeg vil ikke la ungene ta støyten annenhver uke når han klikker.

Jeg svarer han og ber han slutte å kalle, slutte å rope. Ber han slutte å kommandere meg. Ber jeg han hjelpe til med noe, finner han ti ting å kritisere meg for.

Da ber han meg holde kjeft - sånn ca 10 ganger pr dag.

 

Tipper han ønsker han fant noen som var enklere å manipulere eller bryte ned, for jeg lar meg ikke påvirke av kommentarene hans. Det eneste som bekymrer meg er at ungene hører alt og kommer til å tro slik oppførsel er greit.

Prøver å forklare dem at det ikke er lov å snakke slik til andre, men vet ikke om det hjelper.

 

Huff, er så sliten.

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

 

Se på den siste setningen jeg har uthevet her:

"Tipper han ønsker han fant noen som var enklere å manipulere eller bryte ned, for jeg lar meg ikke påvirke av kommentarene hans."

Her har du noe av selvbedraget ditt! Du er allerede nedbrutt og manipulert og nedpsyket! Om du IKKE lot deg påvirke av kommentarene hans så hadde du gått fra ham for lenge siden, for da hadde du ikke akseptert det...

Han har manipulert deg på klassisk vis. Han "er bedre" i noen perioder (han må jo det for å forvirre deg nok til at du fortsetter å bli, men ikke tro de gode periodene er for deg - de er kun fordi han oppnår det han vil med de periodene), og det bruker du som unnskyldning for å ikke gå. Så bruker du barna som den største unnskyldningen, og det er komplett ansvarsfraskrivelse.

 

I følge deg selv ber mannen deg holde kjeft minst 10 ganger om dagen, han kaller deg fehau, teit, søppelkjerring, han kjefter om du ber ham "hjelpe til". Og alt dette får barna med seg.

Jada, mamma sier at det ikke er lov å snakke slik til andre - men mamma viser at man likevel skal godta å bli snakket slik til. Ikke bare en gang i blant - nei, mamma viser det mange, mange ganger om dagen, at slikt må man bare godta å bli behandlet. Og om man ikke liker det, så skal man likevel godta det. Om det ikke er rettferdig så skal man likevel godta det. Om man blir ulykkelig av det så skal man likevel godta det.

For han er tross alt mannen i huset, og da må det godtas. DET er det du lærer barna dine. Hva du sier betyr lite eller ingenting i denne sammenhengen, for i praksis så viser du dem mange, mange ganger daglig at dette må de bare godta.

Er det det du ønsker at barna dine skal ha med seg videre i livet?

Guttene lærer hvordan de skal manipulere damene sine, hvordan de ikke trenger å ta noe ansvar for sine nærmeste eller i hjemmet. Jentene lærer at de skal gjøre alt, finne seg i å bli behandlet som en dritt.

Er det virkelig det du ønsker å lære dem?

 

Du sier at du ikke vil gå fra ham fordi du ikke vil "la barna ta støyten" 50 % av tiden om han klikker når han har dem.

Dette er tull! Nå tar det "støyten" daglig - 100 % av tiden - fordi du fortsetter å bo sammen med den manipulerende drittsekken. Jada, det er du og han som krangler, men barna dine tar støyten hver eneste gang dere krangler, hver eneste gang han kaller deg stygge ting, hver eneste gang han nekter å ta sitt ansvar i hjemmet.

 

Gi heller barna dine et velfortjent rolig hjem 50 % av tiden, da vil de bli langt tryggere enn de er i dag. Og det med at mannen vil ha barna 50 %... det er bare noe han sier for å kontrollere deg. Han gidder ikke gjøre noe som krever noe av ham, han kommer ikke til å gidde ta alt ansvar sånn helt plutselig. Og om han ved en skillsmisse plutselig begynner å ta ansvar, da er det også faktisk bra for barna dine. Men han kommer nok ikke til å gidde.

 

 

 

Jeg er så "heldig" at min svigerfamilie kjenner han godt og vet hvordan han er.

De ville aldri vendt seg mot meg, og ville talt min sak om det ble nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

 

 

Ser du hva du selv skriver? HANS familie vil støtte deg om du går fra ham! Da kommer han ingen vei med sine urimelige krav om 50/50-deling.

Når hans egen familie ikke vil støtte ham, da kommer han ikke noen vei med tullete krav.

Ja, for det er tullete når han aldri har bidratt med noe i hjemmet!

Så hva er din tullete unnskyldning for ikke å gå?

 

 

 

Anonymous poster hash: e5739...c47

 

Du har nok rett i mye her.

Men jeg har ikke mot nok til å bryte opp nå.

Jeg klarer ikke å ta det steget, men jeg vet den dagen kommer.

 

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

 

 

Og her har du svaret ditt. Det er ikke barna, eller 50/50 som er problemet.

Problemet er at du over lang tid er blitt så nedpsyket av denne mannen at du ikke lenger stoler nok på deg selv til å gjøre det som er det eneste riktige.

Du skrev i hovedinnlegget at han ikke kan manipulere eller bryte deg ned. Men han er så "god" på manipulasjonen sin at du ikke en gang forstår at du er psyket ned....

 

Du VET at det bare er en ting å gjøre. Likevel tør du ikke.

Da må du begynne å bli en ansvarlig mamma, om ikke annet. Da må du oppsøke hjelp slik at du har noen å støtte deg til!

Kontakt familiekontoret - for din egen del, samtaler med dem alene, ikke med mannen.

Du bør også vurdere å kontakte et krisesenter for samtaler (du må ikke flytte inn der, de driver også med rådgivning og hjelp for personer som ikke trenger bo der), for det du lever med er psykisk vold.

Du kan ikke bortforklare det - mannen utøver psykisk vold. Daglig. Og barna dine er tvunget til å se og høre det. Daglig.

 

DU må ta ansvar! Men skaff deg profesjonell hjelp som kan støtte deg i prosessen. Du er langt sterkere enn du tror!

 

Anonymous poster hash: b92c1...451

[Gjest Gul stjerne]

Du har skrevet om dette mange ganger før. Min kjappe konlkusjon er at han har full kontroll på deg, du kommer til å bli. Og det er forjævlig for ungene sin del. Det at du blir er et større svik enn at han er en tyrann.

[Anonym bruker]

Du har skrevet om dette mange ganger før. Min kjappe konlkusjon er at han har full kontroll på deg, du kommer til å bli. Og det er forjævlig for ungene sin del. Det at du blir er et større svik enn at han er en tyrann.

Anonym 14.33:

Takk for flott innlegg. Du har tatt deg tid til å lese ser jeg. Og du har sikkert rett.

Får lese gjennom svaret ditt noen ganger, så overbeviser jeg kanskje meg selv.

Og gul stjerne. Jeg har aldri skrevet om dette før.

 

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

[Anonym bruker]

Jeg er så lei. Og selvsagt har jeg medansvar her, men det er de færreste av dere som hadde holdt ut så lenge som jeg har gjort.

 

Han er humørsyk, jobber turnus og turnusarbeidet gjør han ekstra irritabel.

Humøret går ut over både meg og unger. Han mener visst at barn skal sees, men ikke høres og skal lystre som en hund når han vil det.

 

Han er en mester på manipulering, vrir og vender på alt som blir sagt, slik at andre fremstår som dumme eller skyldige.

Kaller meg diverse foran ungene. Feks fehau, gjøk, er du teit eller, det er så typisk deg. Søppelkjerring (som ikke alltid får gjort alt husarbeid pga baby og andre barn), men han hjelper ikke til med husarbeid fordi "han ikke griser til".

 

Ber jeg han holde babyen for at jeg skal få gjort noe har han ALLTID en unnskyldning. Holder på med noe, er opptatt, ikke rein på fingrene. Han steller aldri unger på kvelden,han står aldri opp med dem. Lager sjelden mat til andre enn seg selv, han kjører dem i barnehage dersom de er klare og påkledt.

 

Jeg forakter hele fyren, men tar ikke sjansen på å gå fra han. Han kommer nok til å få medhold i 50% deling, og jeg vil ikke la ungene ta støyten annenhver uke når han klikker.

Jeg svarer han og ber han slutte å kalle, slutte å rope. Ber han slutte å kommandere meg. Ber jeg han hjelpe til med noe, finner han ti ting å kritisere meg for.

Da ber han meg holde kjeft - sånn ca 10 ganger pr dag.

 

Tipper han ønsker han fant noen som var enklere å manipulere eller bryte ned, for jeg lar meg ikke påvirke av kommentarene hans. Det eneste som bekymrer meg er at ungene hører alt og kommer til å tro slik oppførsel er greit.

Prøver å forklare dem at det ikke er lov å snakke slik til andre, men vet ikke om det hjelper.

 

Huff, er så sliten.

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

Mine søsken og jeg har vokst opp med en slik far og vi har blitt relativt preget av det i voksenalder. Ikke ødelagte, men fryktelig usikre og engstelige mennesker har vi blitt. Flytt så snart du kan!

 

Anonymous poster hash: 6600c...cde

[Anonym bruker]

 

Anonym 14.33:

Takk for flott innlegg. Du har tatt deg tid til å lese ser jeg. Og du har sikkert rett.

Får lese gjennom svaret ditt noen ganger, så overbeviser jeg kanskje meg selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 09f98...fca

 

 

Meg igjen... du skriver i overskriften din at "Mannen min knuser ekteskapet..."

 

Ekteskapet ditt har ligget i ruiner lenge. Det er ikke i ferd med å bli knust, det er helt ødelagt.

 

Ikke påfør ungene dine mer psykiske lidelser enn de allerede har levd med! Du har ansvar for å beskytte barna dine, og blir du i det forholdet så beskytter du ikke barna dine. Tøffe ord, men det er dessverre bare sannheten.

 

Så søk hjelp, du trenger støtte for å se hvor mye du er blitt manipulert, og du trenger støtte når du går fra ham. Ikke utsett dette! Ring fvk nå og bestill en time for deg selv. Da er du i gang!

 

Anonymous poster hash: b92c1...451

[Anonym bruker]

Dette ekteskapet høres ut som mine foreldres. Neste helg skal vi feire 45 års bryllupsdagen deres. Vet ikke om jeg trenger å si mer, men det kan kanskje være lurt at du får høre litt om barndommen min og mine tidlige voksenår.

 

Hverdagen i vår familie var preget av min fars luner og regler. Det han sa gjaldt. Vi måtte være stille fra det sekund han kom inn døren hjemme, noe som førte til at vi oftest gikk ut eller var på besøk hos andre. Disse besøkene varte som regel til vi ble kastet ut eller sendt hjem. Det var aldri noe lørdagskos hjemme hos oss. Da pleide jeg å stikke over til naboen fordi moren der ikke hadde hjerte til å sende meg hjem. Vi fikk kun drive med hobbyer min far godkjente. Oftest var det ting han selv interesserte seg for. Hva vi likte eller ønsket hadde ingen ting å si. Det var ikke lov å protestere.

 

Jeg har ikke noe særlig forhold til søsteren min, for hun orket ikke å være hjemme, og siden hun fikk kjærester i 14-årsalderen var hun aldri hjemme. Da hun fikk barn som 17-åring flyttet hun på hybel. Jeg var fem år yngre og talte dager til jeg ble 17 og kunne flytte.

 

Min far kommanderte min mor rundt som han ville. Gjorde hun ikke som han sa vanket det kallenavn og ord om udugelighet, og hva skal man med en sånn kjerring som ikke kan noen ting..? Samme hvordan hun slet var det aldri bra nok. Hun tok i mot, klagde litt over at han aldri hjalp henne, men like fullt fortsatte hun å gjøre som han sa. Da jeg spurte henne hvorfor hun ikke gikk ifra ham sa hun at hun ikke kom til å klare seg økonomisk. Min far er ingen rik mann, og langt ifra raus. Om jeg hadde måttet leve på havregrøt daglig, men fått litt kjærlighet istedet, hadde jeg grått av glede. Som sagt, de har vært gift i 45 år i år.

 

I dag har jeg lite respekt for min mor. Når far kalte henne udugelig hang jeg og søsteren min oss på. For å provosere? For å se hvor langt vi kunne gå? Fordi vi ville ha en reaksjon. Jeg har alltid blitt korrigert. Siden ingen ting var bra nok for far, hadde mor jobb med å passe på at vi var stille nok, flinke nok, ikke sa noe feil. Jeg endte opp med unnvikende personlighetsforstyrrelse og depresjoner, og har i dag ingen utdanning eller jobb. Jeg er godt over 30. Mine kjærlighetsforhold har vært preget av at jeg alltid går på tå, sjekker om jeg er bra nok hele tiden, er usikker på om noen i det hele tatt kan være glad i meg.

 

Det er ikke sikkert dine barn kommer til å miste respekten for deg om du blir hos din mann. Det er ikke sikkert de mister ungdomstiden sin og utdanningen sin til depresjoner og isolasjon. Det er ikke sikkert du blir bestemor til et barnebarn du knapt får se, fordi barnet skal holdes unna bestefar. Men det jeg vil anta er ganske sikkert, er at barna dine vil takke deg for at du går.

 

 

 

Anonymous poster hash: 42e46...348

[oslofrk]

Hva ville du sagt til din datter om hun kom og beskrev sitt liv som ditt?

[Gjest Antarctica]

Damene kl 14.33 og kl 20.44 sier vel alt du trenger å vite.

Fra meg får du bare denne hilsenen: mannen din knuser ikke ekteskapet deres, det er forlengst knust. Nå er han i gang med å knuse DEG, barna deres og relasjonen mellom deg og ungene.

Kom deg ut. Om så via krisesenteret- han driver psykisk vold, og det er også vold. Det gjør han fordi han selv er liten og svak. Da må han svekke andre for selv å bli større.

Lykke til.