Aggresive mennesker.

[Anonym bruker]

Ikke nødvendigvis sinte, men veldig "på" hele tiden. Som om de alltid er i forsvar og i opposisjon. Er det noen som kjenner typen?

Jeg blir veldig reservert i møte med slike mennesker, og det irriterer meg. Men det er bare ikke i min natur å konfrontere folk i det daglige. Når folk har en aggresiv fremtreden blir jeg passiv. Er ikke redd for å si meningene mine, men er heller ikke interessert i å måtte forsvare dem. Hvordan takler dere mrnnesker med veldig spisse albuer?

 

Anonymous poster hash: 69088...97f

[Anonym bruker]

Jeg holder meg unna sånne folk så langt det går. Jeg tar automatisk en underdanig posisjon og føler meg sett ned på. Diskuterer ikke med sånne mennesker da jeg heller ikke er interessert i å måtte forsvare alt jeg sier/mener, utrolig irriterende og slitsomt!

 

Anonymous poster hash: d8b65...d16

[Anonym bruker]

Jeg trekker meg unna dersom jeg kan og er alltid like forundret over at slike mennesker faktisk har venner. Det er sikkert slemt å tenke det, men jeg skjønner ikke at noen orker å være med folk som er så voldsomme og "på" og skal si og mene noe (gjerne på en aggressiv og negativ måte) om alt mulig absolutt hele tiden.

 

Dersom jeg absolutt må være med slike mennesker av ulike grunner, inntar jeg nok dessverre en ganske kjølig og litt overlegen posisjon. Jeg har problemer med å skjule hvor irriterende og støyende jeg finner vedkommende, og skjuler med bak å være avvisende og litt overlegen, men samtidig alltid høflig og (om enn noe stivt) vennlig. Med mindre jeg er helt uenig med det vedkommende sier og gjør, da gidder jeg ikke å være vennlig, men unngår å bli usaklig. Det harmonerer overhode ikke med personligheten min for øvrig, jeg er egentlig veldig varm og inkluderende, men jeg er heller ikke av den underdanige typen eller en som liker å jatte med personer som irriterer meg. Så egentlig er det du beskriver kanskje en av få personlighetstyper jeg overhode ikke går sammen med. Ellers takler jeg de fleste personer godt.

Anonymous poster hash: 6f5d5...f34

[Anonym bruker]

Jeg holder meg også unna slike mennesker så langt det lar seg gjøre! Går aldri inn i en diskusjon med dem, bare trekker meg fint til søke. Jeg hater mennesker som alltid skal kverulere og som tar alt i negativ betydning og blir ufin.

 

Anonymous poster hash: a8ea1...ada

[Virginia.]

Jeg liker selv en god debatt, og trives vanligvis veldig godt sammen med dypt engasjerte mennesker, de som har evnen til å bli ivrige og opprørte, og initierer litt interessante samtaler. Dersom jeg ikke føler for å diskutere noe som tas opp akkurat da, så tenker jeg at det ikke er verre enn å si fra om det.

 

Det mest interessante her er egentlig ordvalget "aggressive" mennesker, for det er en relativt krenkende fortolkning og sier mest om hvordan du oppfatter andre som er ulik deg selv på dette området.

 

Jeg synes ellers det er latterlig å se hvor mange som påberoper seg en "rett til å mene hva de vil", men samtidig mener at de har en rett til å aldri måtte gi noen begrunnelse og si noe om hvorfor.

Endret 14. juli 2015 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Sett kommentarfeltene på VG og Dagbladet...? Er noen kasus der altså... *knegg*

 

Anonymous poster hash: e7af4...12a

[Anonym bruker]

Jeg liker selv en god debatt, og trives vanligvis veldig godt sammen med dypt engasjerte mennesker, de som har evnen til å bli ivrige og opprørte, og initierer litt interessante samtaler. Dersom jeg ikke føler for å diskutere noe som tas opp akkurat da, så tenker jeg at det ikke er verre enn å si fra om det.

 

Det mest interessante her er egentlig ordvalget "aggressive" mennesker, for det er en relativt krenkende fortolkning og sier mest om hvordan du oppfatter andre som er ulik deg selv på dette området.

 

Jeg synes ellers det er latterlig å se hvor mange som påberoper seg en "rett til å mene hva de vil", men samtidig mener at de har en rett til å aldri måtte gi noen begrunnelse og si noe om hvorfor.

Den typen du beskriver nå, var absolutt ikke den typen jeg tenkte på da jeg leste HI sitt innlegg. Jeg kan også sette pris på mennesker som er engasjerte og vil diskutere viktige ting på en konstruktiv og ivrig måte, ofte er de inspirerende og sjarmerende mennesker. Slik jeg tolket HI mente hun mennesker som mer er veldig bedrevitende, skal mene noe om alt mulig selv om de åpenbart ikke har peiling og da gjerne på en litt sånn forsvarsmåte, type de man gjerne finner i diverse kommentarfelt i nettaviser.

 

Anonymous poster hash: 6f5d5...f34

[Anonym bruker]

Om jeg er rundt aggressive eller utagerende personer har jeg en rolig og ikke-triggende tilnærming. Går meg ikke opp, og prøver å ikke hive meg på deres måte å agere på, men heller ikke underdanig og tilbakelent fordi det og kan trigge i mange tilfeller.

 

Veldig utadvendte og engasjerte personer kan være interessante å prate og diskutere med, men kan fort stjele energien, og jeg prøver derfor å begrense omgangen min med slike personer. Samtidig er en av mine bedre venner en kjempepositiv og veldig engasjert person. Henne får jeg masse energi av, men om jeg hadde pleiet daglig omgang med henne, tror jeg kanskje det kunne blitt motsatt. Men jeg ville aldri hatt henne ute av livet mitt, for maken til flott dame...

Anonymous poster hash: 4bca2...ae9

[Anonym bruker]

Jeg liker selv en god debatt, og trives vanligvis veldig godt sammen med dypt engasjerte mennesker, de som har evnen til å bli ivrige og opprørte, og initierer litt interessante samtaler. Dersom jeg ikke føler for å diskutere noe som tas opp akkurat da, så tenker jeg at det ikke er verre enn å si fra om det.

 

Det mest interessante her er egentlig ordvalget "aggressive" mennesker, for det er en relativt krenkende fortolkning og sier mest om hvordan du oppfatter andre som er ulik deg selv på dette området.

 

Jeg synes ellers det er latterlig å se hvor mange som påberoper seg en "rett til å mene hva de vil", men samtidig mener at de har en rett til å aldri måtte gi noen begrunnelse og si noe om hvorfor.

Dette er jo noe helt annet enn HI beskriver!

 

Anonymous poster hash: a8ea1...ada

[Anonym bruker]

Jeg later som jeg er bedreviter om jeg treffer mennesker jeg ikke liker.. Da stikker de fort og vil ikke omgås meg. Deilig å slippe de. Ellers er jeg "vanlig"

 

Møter jeg slike, så oppfører jeg meg på samme måte tilbake. Da holder de ofte kjeft. Eller jeg sier "kan du ikke vare gi deg med bedrevitingen din. Jeg hater når folk snakker slik du snakker"

 

Anonymous poster hash: fd3ae...22b

[Anonym bruker]

Jeg liker selv en god debatt, og trives vanligvis veldig godt sammen med dypt engasjerte mennesker, de som har evnen til å bli ivrige og opprørte, og initierer litt interessante samtaler. Dersom jeg ikke føler for å diskutere noe som tas opp akkurat da, så tenker jeg at det ikke er verre enn å si fra om det.

 

Det mest interessante her er egentlig ordvalget "aggressive" mennesker, for det er en relativt krenkende fortolkning og sier mest om hvordan du oppfatter andre som er ulik deg selv på dette området.

 

Jeg synes ellers det er latterlig å se hvor mange som påberoper seg en "rett til å mene hva de vil", men samtidig mener at de har en rett til å aldri måtte gi noen begrunnelse og si noe om hvorfor.

Jeg tror du beskriver litt andre typer enn meg. Jeg har ikke noe i mot å diskutere ulike temaer osv. Men det er med personer som er interessert i å lytte til hva jeg mener og hvorfor. Ha en faktisk samtale, ikke bare dytte sine meninger over på andre. Jeg har to kollegaer, en svoger og en tidligere venninne som passer denne beskrivelsen. De tar forferdelig mye plass og alle som mener noe annet enn dem er idioter. Jeg syns ikke de faller under kategorien engasjerte. De tilføyer lite til miljøet rundt seg.

Som jeg skrev i hovedinnlegget blir jeg litt irritert på meg selv fordi jeg blir så passiv. For jeg er ikke redd for å si meningen min eller begrunne hvorfor. Men trives i et miljø hvor mennesker er litt romslig.

 

Anonymous poster hash: 69088...97f

[Anonym bruker]

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

 

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

 

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

 

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

 

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

[Anonym bruker]

* Men når vi lovpriser den, forteller vi EGENTLIG at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne.

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

[Anonym bruker]

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

 

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

 

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

 

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

 

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

 

Hahaha.... VELDIG enig i dette. Veldig godt beskrevet.

 

Jeg har akkurat lest om konflikthåndtering, og HI passer veldig inn i kategorien "konfliktsky".

 

Anonymous poster hash: 05d34...681

[Virginia.]

 

Jeg liker selv en god debatt, og trives vanligvis veldig godt sammen med dypt engasjerte mennesker, de som har evnen til å bli ivrige og opprørte, og initierer litt interessante samtaler. Dersom jeg ikke føler for å diskutere noe som tas opp akkurat da, så tenker jeg at det ikke er verre enn å si fra om det.

 

Det mest interessante her er egentlig ordvalget "aggressive" mennesker, for det er en relativt krenkende fortolkning og sier mest om hvordan du oppfatter andre som er ulik deg selv på dette området.

 

Jeg synes ellers det er latterlig å se hvor mange som påberoper seg en "rett til å mene hva de vil", men samtidig mener at de har en rett til å aldri måtte gi noen begrunnelse og si noe om hvorfor.

Dette er jo noe helt annet enn HI beskriver!

 

Anonymous poster hash: a8ea1...ada

 

 

Det skal en del til før atferd regnes for å være utenfor normal variasjon, men det finnes absolutt mennesker som har problemer med aggresjon og sinnehåndtering. 

Jeg kan derimot ikke se at dette er gjeldende i hovedinnlegget, her forstår jeg det dithen at det mest er snakk om irritasjon over noen som er ulik henne selv.

 

Jeg har selv møtt mennesker som har oppfattet andre som aggressive, der jeg og andre har blitt overrasket, fordi vi har fortolket samme måte å kommunisere på som forståelig iver, engasjement eller indignasjon.

 

Hvis dette gjør deg ubekvem, så er mitt beste råd er å si fra at du ikke ønsker å diskutere noe før vedkommende er litt roligere og innstilt på å også lytte.

Endret 15. juli 2015 av Betty Blue

[Virginia.]

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

 

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

 

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

 

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

 

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

 

Interessant og godt innlegg .

[smiia]

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

 

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

 

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

 

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

 

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

Joa, men det kan jo bli slitsomt med mennesker som aldri lar deg "dø i synden". Som mener at alle ytringer må være vel gjennomtenkt, og aldri kan la lette bemerkninger passere uten en påfølgende utspørring og utfordring av om man virkelig har belegg for det man sier.

Jeg er jevnt og trutt i dialog med slike mennesker, og det er slitsomt i lengden. Man føler seg konstant under lupen og redd for å drite seg ut, omtrent som under et jobbintervju eller lignende.

Slik liker ikke jeg å ha det på fritiden min, liker å kunne slenge litt med leppa uten å bli konstant stilt til veggs.

[Anonym bruker]

 

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

 

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

 

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

 

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

 

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

Joa, men det kan jo bli slitsomt med mennesker som aldri lar deg "dø i synden". Som mener at alle ytringer må være vel gjennomtenkt, og aldri kan la lette bemerkninger passere uten en påfølgende utspørring og utfordring av om man virkelig har belegg for det man sier.

Jeg er jevnt og trutt i dialog med slike mennesker, og det er slitsomt i lengden. Man føler seg konstant under lupen og redd for å drite seg ut, omtrent som under et jobbintervju eller lignende.

Slik liker ikke jeg å ha det på fritiden min, liker å kunne slenge litt med leppa uten å bli konstant stilt til veggs.

 

 

Hvis du mener at dette er noe du jevnt og trutt opplever, så hadde jeg nok tatt en nærmere kikk på meg selv om jeg var deg og vurdert om jeg var i overkant nærtakende.

 

Anonymous poster hash: 5c32d...a3e

[Anonym bruker]

 

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...Anonymous poster hash: 3c34b...cba

Joa, men det kan jo bli slitsomt med mennesker som aldri lar deg "dø i synden". Som mener at alle ytringer må være vel gjennomtenkt, og aldri kan la lette bemerkninger passere uten en påfølgende utspørring og utfordring av om man virkelig har belegg for det man sier.

Jeg er jevnt og trutt i dialog med slike mennesker, og det er slitsomt i lengden. Man føler seg konstant under lupen og redd for å drite seg ut, omtrent som under et jobbintervju eller lignende.

Slik liker ikke jeg å ha det på fritiden min, liker å kunne slenge litt med leppa uten å bli konstant stilt til veggs.

Og igjen - med den beskrivelsen forteller du mye mer om deg selv enn om dem du ikke liker å være sammen med.

 

Tenker også på denne bemerkningen i HIs første innlegg: "Jeg blir veldig reservert i møte med slike mennesker, og det irriterer meg".

Hun signaliserer med dette at det egentlig ikke er bare den andres vesen som er vanskelig, men i høyeste grad også hennes egen reaksjon. I møte med visse mennesker skjer det noe med henne selv. Og det er jo DET som er det fascinerende...

 

For hvem er "jeg"? Som deltaker i en sosial kontekst er jeg et individ OG en rolle. Og hvem er "du", "dere" og "vi"?

Sammen med mamma er jeg taus og irritabel, sammen med bestevennen er jeg lattermild og fjollete, sammen med en bestemt kollega er jeg kreativ og engasjert, sammen med kjæresten er jeg nervøs og selvransakende? Eller kanskje noe annet.

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

[smiia]

 

 

 

Har vel innsett (også gjennom dette forumet, haha!) at det meste av folks reaksjoner og uttalelser baserer seg på hvem de selv er, ikke på hva de nettopp hørte. Folk tror selv de er "nøytrale" og at det er alle andre som er veldig farget av sine egne fordommer, verdier, meninger eller hva det nå er.

 

Forumet her er f eks smekkfullt av "mener du altså at...."; og så kommer man med en ny vri på det som ble sagt. Den nye vrien forteller mest av alt noe om deg: hva du ikke vil bli beskyldt for, ikke liker el lign. Alle utro-trådene er et glimrende eksempel. Sier den ene "ja, ja, men alle kan jo gjøre en feil, og kanskje har sexlivet vært labert lenge" så kan man være sikker på at den andre svarer "Jasså, skal man liksom tvinge seg til å ha sex med en egoistisk idiot mens man ammer, er våken halve natten og har sting i underlivet etter en hard fødsel, bare for at han ikke skal være utro?!?" Hun som svarer forteller jo enormt mye om sin egen livssituasjon når hun ikke evner å lese at det er mange ulike skjebner som kan rommes i den første påstanden. Hun er rett og slett helt blind av sitt eget problem, og hennes sjokkerte tone er deretter.

 

Samme leser jeg litt hos HI her. Selv er hun en annen karaktertype og et annet temperament. Hun beskriver først noen som ikke er sinte, men veldig "på", i forsvar og opposisjon. Deretter går hun over til å kalle dem aggressive, si at de har spisse albuer, at de ikke tilfører noe positivt, at hun ikke vil forsvare sine meninger overfor dem, at de dytter sin mening på henne og at de ikke lytter.

 

For meg er dett en mye tydeligere beskrivelse av HI enn av hennes svoger og kollega, eller hvem det nå var. Jeg leser selvsagt min egen horisont inn i alt, men det jeg ser, er en som blir usikker når andre har en form hun er uvant med. F eks utfordrer de henne når hun sier noe,ytrer en mening, eller kanskje slenger ut noe selvfølgelig eller lite gjennomtenkt. En floskel, for eksempel. Jeg leser det som at denne typen mennesker ikke lar selvfølgeligheter passere uten debatt, eller at de faktisk syns hun sa noe feil/dumt, og tar tak i det. Når HI ikke klarer å forsvare sin ytring lenger, blir det ubehagelig. Og det er da hun føler det som aggresjon mot henne selv. Dermed kommer merkelappene frem: det er de andre personene som har spisse albuer (ikke jeg selv som er usaklig); det er de andre som ikke lytter (ikke jeg som slipper opp for argumenter); det er de andre som mangler romslighet (fordi de ikke vil la meg dø i synden når jeg sier noe de er uenige i) osv.

 

Alt fortolkes innenfor et verdensbilde. Og ens beskrivelser av andre forteller lite om den andre, men mer om oss selv, eller om kontrasten mellom oss og den andre. En generell påstand om "jeg liker ikke mennesker med spisse albuer" er dessuten lett å komme unna med. Hvem ville uttale "jeg liker ikke beskjedne mennesker", eller Gud forbyde, "jeg liker mennesker med spisse albuer!"? Beskjedenhet er en dyd, den er lett å forsvare. Men når vi lovpriser den, forteller vi enten at vi selv aller mest ønsker å bli sett på som beskjedne. Ikke at vi faktisk ER det. Vårt verdisyn er det som kommer til syne, ikke sannheten om våre medmennesker...

 

Anonymous poster hash: 3c34b...cba

Joa, men det kan jo bli slitsomt med mennesker som aldri lar deg "dø i synden". Som mener at alle ytringer må være vel gjennomtenkt, og aldri kan la lette bemerkninger passere uten en påfølgende utspørring og utfordring av om man virkelig har belegg for det man sier.

Jeg er jevnt og trutt i dialog med slike mennesker, og det er slitsomt i lengden. Man føler seg konstant under lupen og redd for å drite seg ut, omtrent som under et jobbintervju eller lignende.

Slik liker ikke jeg å ha det på fritiden min, liker å kunne slenge litt med leppa uten å bli konstant stilt til veggs.

Hvis du mener at dette er noe du jevnt og trutt opplever, så hadde jeg nok tatt en nærmere kikk på meg selv om jeg var deg og vurdert om jeg var i overkant nærtakende.

 

Anonymous poster hash: 5c32d...a3e

Ut fra ditt innlegg leser jeg at du muligens er en slik type person som liker å analysere andre og stille andre under lupen. Det kan være interessant å diskutere med slike personer, men som sagt, jeg opplever det slitsomt i lengden dersom en slik person aldri kan ta en pause og la ting passere.

Jeg kan nok være nærtagende i visse sammenhengende, men ovenfor slike personer blir jeg mer irritert og merker at deres selskap ikke får meg til å føle meg vel. Vi møter nok alle på dem jevnt og trutt, i familien, gjennom jobben etc.