Hvordan går man fra en mann som bare er...

[Anonym bruker]

...god? Som er trygg og solid og så snill som dagen er lang? Som er en god pappa for ungene våre, som sier han elsker meg, vil ha meg, synes jeg er sexy og intelligent og bra på alle måter? Som støtter meg når jeg har det vanskelig, som går på en jobb han er drittlei av dag ut og dag inn og stiller opp på alle mulige måter? Som biter tennene sammen og jobber seg gjennom de dårlige periodene våre fordi han virkelig vil at vi skal holde sammen? Som gjør minst like mye husarbeid som meg og følger opp ungene på alle mulige måter?

 

Jeg vet ikke. Jeg kan ikke gå, og jeg kan ikke bli. Det føles som om jeg sitter i en felle. For jeg elsker ham ikke, jeg vil ikke ha ham, jeg synes sex er en pest og en plage og han den kjedeligste mann i verden. Jeg ser alle hans gode egenskaper, men jeg klarer ikke endre følelsene mine. Vi har vært sammen i årevis på tross av disse tankene - som han ikke vet noe om. Jeg vet at manges første reaksjon vil være en form for parterapi, men jeg tør ikke. Hva hvis det kommer et direkte spørsmål som: Elsker du ham? Eller: VIL du virkelig at dere skal holde sammen?

 

Jeg hadde ikke kunnet svare ja på noen av de spørsmålene. Og for de av dere som er sammen med egoistiske drittsekker, høres jeg sikkert motbydelig ut - jeg føler bare noen ganger at jeg blir kvalt av det; at jeg ikke kan se noen vei ut og ikke har samvittighet til å ødelegge ungenes familie.

 

Vet ikke hva slags respons jeg håper på, eller jo, kanskje: At noen har hatt det på samme måte, men funnet tilbake til hverandre. Jeg kan bare ikke fatte hvordan det skulle kunne skje.

Anonymous poster hash: 8414b...c7e

[Anonym bruker]

Samme her. Eneste forskjell er at mannen min reiser mye i jobben og jeg er dritt lei. Jeg orker ikke leve "alene" lengre, jeg vil bli sett og hørt- jeg vil ha et liv! Jeg orker ikke tanken på å sitte flere måneder i strekk alene med 3 små på denne usentrale plassen, jeg vil ikke jobbe redusert mer, jeg vil ikke være stressa hele forbanna tiden ettersom tiden ikke strekker til mtp jobb og Bhg henting. I sommer er jeg alene i 5 uker, når han kommer hjem begynner jobb og Bhg. Han skal kun være hjemme et par uker før han reiser en mnd. Jeg orker ikke mer!!!

 

Må bare få meg baller til å gå...snart...

 

Anonymous poster hash: d2b5c...ddb

[Anonym bruker]

Hi, du skriver at du egentlig ønsker at noen skal fortelle de har hatt det likedan og har funnet tilbake til hverandre.

Med det sier du at du egentlig ønsker å finne tilbake til de gode følelsene til mannen din. Men det gjør seg ikke selv, da må du jobbe for det. Og mannen din kan ikke ev. endre på noe så lenge han ikke vet at noe er galt heller.

 

Sett deg ned og tenk nøye gjennom hva det var som gjorde at du falt for mannen opprinnelig, ble glad i ham og valgte å dele livet med ham og få barn med ham. Husk de gode følelsene. Hva har endret seg i de årene som har gått? Ikke bare hos ham, men også hos deg. Hva gjorde han før som han ikke gjør nå? Hva gjorde du før som du har sluttet med? Har dere gått i den typiske småbarnsfella og sluttet å være kjærester?

 

Du vil ikke gå i parterapi fordi du er redd for direkte spørsmål. Da har du på en måte to motstridende følelser på samme tid. På ene siden så sier du egentlig at du ikke har lyst å prøve å redde forholdet, du har ikke lyst å se om du kan få tilbake følelsene. Samtidig er du redd for å si at du ikke har følelser... fordi du er redd for å miste mannen?

 

Om du i første omgang ikke vil begynne i parterapi, så kan du gå alene, få fagpersoner å lufte følelsene dine med.

 

Gresset ditt er veldig grønt på din side av gjerdet, det er ikke sikkert du finner noe grønnere på den andre siden. Med så mye som dere synes å ha sammen egentlig så ville jeg gjort et ordentlig forsøk på å finne tilbake til følelsene dere imellom - men da tror jeg også mannen må involveres og gjøres oppmerksom på at du sliter.

 

Når det er sagt så forlot jeg for mange år siden en slik mann selv. Forskjellen er at vi ikke hadde barn sammen. Han var utrolig snill og god, en klippe. Men jeg hadde ingen følelser for ham lenger, når jeg er ærlig så hadde jeg kanskje aldri mer følelser enn hengivenhet for ham. Var glad i ham, men han var aldri en som jeg hadde sterke nok følelser for. Hadde jeg fortsatt sammen med ham så ville jeg trolig blitt bitter og behandlet ham på en måte han ikke fortjente - ikke fordi det var noe galt med ham, men fordi jeg ville vært bitter på meg selv. Til tross for at vi ikke hadde barn sammen, så var det likevel en vanskelig avgjørelse å ta om å gå. Vi kunne heldigvis snakke sammen, og bruddet skjedde som venner.

 

Men i ditt tilfelle hvor dere har barn - forsøk, se om dere kan finne tilbake til hverandre.

Anonymous poster hash: c5a0a...6a0

[BellaSuz]

Har det nøyaktig som deg HI! 😁 vi har hatt en 6 mnd fra hverandre, og det funket en stund. Nå er det dessverre tilbake til det samme gamle igjen. Vet ikke hva jeg skal si... Vi har forsøkt parterapi tre ganger, funket 3 uker, som vanlig. Jeg venter til minste barnet begynner på skolen før jeg evt går....

[Fullrulle86]

Personlig syns jeg at "gnisten er borte" og "jeg elsker han ikke lenger" er de DÅRLIGSTE undskyldningene på samlivsbrudd når en har barn sammen. Da biter en tenna sammen, skjerper seg og JOBBER for forholdet!!! Anerkjen problemet og jobb for å finne tilbake til hverandre. Du sier selv at alt annet er bra, men du synes forholdet er kjedelig! Barna fortjener at dere finner gnisten igjen og at dere holder sammen. Slutt og syt, lett på ræva og gjør et stykke arbeid for forholdet!!!! Kjæresteturer, parterapi, krydre opp sexlivet, date hverandre (like gjerne hjemme som ute). Dere har barn som skal slippe er samlivsbrudd der det strengt tattt ikke er nødvendig.

[Anonym bruker]

Jeg enker at du kunne ha godt av litt egenterapi. For jeg har inntrykk av at du egentlig vil finne tilbake til mannen din, men at du har gått deg fast. Problemet er stort sett ditt, iom at du ikke har et negativt forhold til mannen med krangel etc.

 

Jeg har hatt lignende følelser for min mann. Det som fikk meg til å snu var å kjenne på takknemlighet. Jeg har en tendens til å ville forbedre ting hele tiden. Selv om forholdet mitt var mye bedre enn mange andres var det aldri bra nok. Mannen var fantastisk på alle måter, likevel var ikke jeg fornøyd. Jeg måtte sette meg ned å se hvor godt jeg faktisk hadde det. Hvor god mann jeg var så heldig å leve med. Hvor godt liv jeg egentlig hadde. Sammenlignet jeg med venninner som klagde over fordeling av husarbeid, en mann som brukte mer tid på pcn enn på henne, osv osv, innså jeg at jeg hadde mye å være taknemlig for. Jeg prøvde å vise denne takknemligheten ovenfor min mann ved å si gode ting til ham, ved kjærtegn, ved å sette av tid til å se ham bedre. Resultatet var at forelskelsen blusset opp igjen.

 

Å ha en person i sitt liv som bare ønsker deg godt er ikke alle forunt. Hvordan blir livet ditt uten denne mannen? Hva vil du savne? Er det noe du savner i dagens situasjon som enkelt kan rettes på?

 

Anonymous poster hash: 8a6d9...4c0

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg er helt enig i at man skal kjempe hardt for å redde et forhold når det er barn involvert, og selvfølgelig er ikke det at man kjeder seg i et ekteskap grunn til å splitte en familie. Jeg prøver virkelig å se hans gode sider, og ser dem også - men mine følelser er som overfor en bror eller en god venn. Den seksuelle gnisten er helt borte og har vel egentlig aldri vært spesielt sterk, ikke fra min side, men før gikk det... greit. Problemet er at det gjør det ikke lenger. Noen ganger føler jeg at jeg gjør vold på meg selv, at jeg undertrykker mine egne følelser så hardt at jeg kommer til å miste meg selv. Jeg VIL IKKE ha ham, og jeg klarer visst ikke å snu det. Hvis vi kunne hatt et platonisk ekteskap og levd sammen som gode venner, hadde det passet meg perfekt.

 

Jeg hadde sterke seksuelle følelser før og har hatt temmelig intense forhold til menn før jeg ble gift, men helt sånn var det aldri med mannen min. Og etter ungene kom, har mine seksuelle følelser gått i dvale. Men mannen min er jo en normal og varm mann som selvfølgelig gjerne vil ha sex med kona si, og så stiller jeg opp så langt jeg kan. Jeg orker ikke snakke med ham om dette, for jeg vet allerede hva som skjer: Han lukker seg fullstendig og skaper en uutholdelig dårlig stemning hjemme.

 

Ser nå mens jeg skriver at problemet overhodet ikke er at jeg synes han er kjedelig; problemet er sex, helt og holdent. Jeg har alltid tenkt at jeg kan da ikke ofre ungenes trygghet fordi jeg ikke liker sexlivet mitt, men når jeg føler det som om jeg ikke holder det ut mer, er situasjonen en litt annen.

 

Og ja, vi har kjærestetid og koser oss sammen, fantastiske besteforeldre som gladelig passer unger og lar oss få alenetid. Vi har til og med vært på romantiske langhelger i storbyer osv., det hjelper bare så lite når jeg ikke klarer å få noen romantiske eller seksuelle følelser for ham. Det er nesten verre, for på sånne dager/reiser forventer han sex hele tiden.

Anonymous poster hash: 8414b...c7e

[Anonym bruker]

Hva med å prøve sexolog?

 

Det virker jo som om dette ikke vil løse seg selv. Og om mannen ikke vet om problemet så kan heller ikke han gjøre noe annet.

 

Jeg vet ikke om sexolog vil fungere, men hva med å ringe en og spørre om de har hatt lignende problemstillinger? Vil tro de har det...

 

I lengden så vil det bli uutholdelig for deg om du skal fortsette å ha sex uten å ha lyst på mannen, da vil du etter hvert føle deg brukt.

 

Slik det virker på deg så går det en vei... så slik sett har du ingenting å tape på å ta opp problemet.

 

Håper du finner ut av det - på ene eller andre måten.

Anonymous poster hash: c5a0a...6a0