Andre som opplever seksåringen som kranglete?

[Anonym bruker]

Jeg syns det er så mye konflikt. Hun er frekk, utålmodig, uhøflig når vi er borte. Syns alt har blitt en kamp.

 

Heldigvis er det maaaange gode øyeblikk å glede seg over, men blir sliten av å føle at jeg ikke skjønner meg på henne lengre...

 

Anonymous poster hash: c2fe3...228

[Anonym bruker]

Har ei på 7 som er likedan.

 

Tror de kaller 6 årstrassen for "den følelsesmessige trassalder". De kommer mer i kontakt med egne følelser og begynner å forstå de litt etter litt, men til å begynne med er det kaos.

 

Anonymous poster hash: de008...0d0

[Yellow Brick Road]

Ja, da det har de fleste opplevd eller kommer til å oppleve.  Det burde være mer skremmende å ikke oppleve det enn å oppleve det egentlig.  Det er en helt naturlig del av utviklingen.  Noen kaller det "trass", men som alle andre trass-aldere så er det egentlig bare en beskrivelse, for det handler innerst inne ikke om trass.  Det er en naturlig del av barnets fysiologiske og mentale utvikling.  De kan ikke sitte lenger, de ligger, vrir seg som om de har maur i rompa, og sånn er det nesten.  Det er en voksegreie.  Og det skjer så mye i den psykiske / mentale utviklingen at de blir som tenåringer, kanskje til og med verre.  Og ja, det går over, så da er det bare å nyte pausen til hormonene begynner å herje i kroppen...

Endret 6. juli 2015 av Yellow Brick Road

[Anonym bruker]

Absolutt. Hun hører ikke på meg og skal bestemme selv hva hun skal ha på seg. Ytterklær feks (her er det ikke varmt) nekter og blir sint. Jeg ble så irritert en dag og sa hun fikk ha på seg akkurat hva hun vil , men da får hun bare bli syk til ferien da. Det er som å ha en tenåring. Dessuten svarer hun frekt, Hehe. Roter vekk lekene sine og skylder på at mamma har rotet de bort..

 

Anonymous poster hash: 9df06...128

[Anonym bruker]

Hvordan møter dere dette da? Jeg viser tydelig skuffelsen over oppførselen, og blir kanskje litt lite konstruktiv og oppgitt.

 

Vil gjerne ha noen tips

 

Anonymous poster hash: c2fe3...228

[Anonym bruker]

Hvordan møter dere dette da? Jeg viser tydelig skuffelsen over oppførselen, og blir kanskje litt lite konstruktiv og oppgitt.

 

Vil gjerne ha noen tips

 

Anonymous poster hash: c2fe3...228

Det var HI

 

Anonymous poster hash: c2fe3...228

[munken]

Henger meg på denne .... Helt utslitt og oppgitt og frekk prat og oppførsel 😳hjelper ikke med noe, føler jeg💀💀

[Anonym bruker]

Jeg tok den upedagogiske utveien og gav henne svar på tiltale, jeg svarte henne slik hun svarte meg, lot henne lete etter sine egne ting uten hjelp og kunne hun ikke oppføre seg når vi hadde besøk ble hun sent på rommet. Jeg har aldri latt henne eskalere med den oppførselen så nå er det nok at jeg ser på henne og sier nok! Av og til glipper hun og da havner hun på rommet, vi snakker sammen etterpå.

Hun er faktisk ikke slik når vi er ute kanskje for hun vet at jeg ikke bryr meg om det er folk rundt oss blir jeg irritert eller sint på oppførselen så sier jeg det til henne.

 

Anonymous poster hash: 944e7...8cf

[Bumblebeee]

Åhh..så ubeskrivelig godt å lese denne tråden. Jeg tenkte senest i går at det virker som vi har fått en tenåring i hus. Hun blir 7 i sommer. Tar til meg råd og tips og trøster meg med at det er normalt.

[Yellow Brick Road]

Hvordan du løser det?  Ja, si det.  Det er i alle fall viktig å velge sine kamper og å lære å puste ut og tenke at dette er en periode som barnet skal gjennom.  Ellers bør man prøve å gi klare beskjeder og være konsekvent og bestemt der man velger å være det. For selv 6-åringen skal ikke få lov til å oppføre seg helt som han vil bestandig, det finnes grenser og det finnes regler. Noen kan man se gjennom fingrene med, men ikke alle.

 

Barnet trenger masse kjærlighet og bekreftelse på at man er glad i det uansett oppførsel og det kan være lurt å vise at man anerkjenner følelsene det har.  "Jeg vet at det er vanskelig for deg.., jeg skjønner at du føler at / har lyst til..."  Prøv for all del å unngå slike ting som "Du som er så stor" eller "Du oppfører deg som du er liten" eller at "Du er for liten til.." For det er jo en del av problemet. Ungen er akkurat som en tenåring, både stor og liten på en gang og sliter med å finne sin plass og er like frustrert over begge deler. Det er nok en tid for å slenge innpå noen kameler, og så kan man jo prøve å tenke at "ungen min er heldigvis så trygg på meg (oss) at hun tør å være sint og vanskelig hjemme".  Og så hjelper det kanskje å vite at det er ikke noe galt med 6 åringen, og det er ikke noe galt med deg.