Deprimert

[Anonym bruker]

Er så lei av tungsinnet. Klarer ikke å styre det, og ingenting de rundt meg gjør og sier for å "muntre meg opp" (som de sier) virker. Blir faktisk enda mer deprimert av det, føles påtrengende og plagsomt. Vil jo bare helst ligge under dyna og liksom ikke være til. Føler meg mer likegyldig enn lei meg. Er ikke noe spesiell årsak, er ikke lei meg, men dypt deprimert, og det skjønner de jo ikke :-(

 

Nekter antidepressiva, prøvde det for fire år siden og ble bare verre. Skal starte hos psykolog når ferietiden er over, men kan ikke se vitsen. Mitt tungsinn virker egentlig litt mer fysisk enn psykisk, vanskelig å forklare egentlig, for jeg er ikke lei meg som nevnt allerede, er noe ukjent som trykker,, så å "prate ut" vil jo ikke hjelpe.

 

Baff, er ikke noe håp :-(

 

Anonymous poster hash: 4964e...d99

[Anonym bruker]

Håp er det, selv om det ikke kjennes slik ut akkurat nå.

Jeg er bipolar og har ofte slike nedturer, noen lengre og dypere enn andre. Jeg har heldigvis klart å lære meg å komme meg ut av depresjonene på en bedre måte etter at jeg gikk til behandling og det vil du også lære deg.

Jeg skjønner hva du mener når du sier at du er "fysisk-tungsinnet", for det blir fysisk etter en stund. Det eneste jeg klarer å beskrive det som er at jeg får en tung hette over meg som trykker meg ned. Det blir faktisk fysisk tyngre å holde hode oppe. Pussige greier den psyken... Jeg tror det verste med å være deprimert er å være så likegyldig som du sier, det er akkurat som om at man er tom og den følelsen av at "det ikke er vits" er en skummel fallgrop. 

Når jeg startet hos psykologen var det familien som fikk meg dit, for jeg så heller ikke vitsen. Jeg var jo ikke syk og ikke skulle jeg iallefall ha hjelp - det var jo bare "gærningene" som dro dit og jeg var jo bare "litt" sliten. Men etter noen samtaler så skjønte jeg greia og jeg kunne endelig la psykologen behandle meg. 

Jeg tror det vil gå bra med deg, jeg. Bare vent å se

Anonymous poster hash: 8d161...191

[Anonym bruker]

Er så lei av tungsinnet. Klarer ikke å styre det, og ingenting de rundt meg gjør og sier for å "muntre meg opp" (som de sier) virker. Blir faktisk enda mer deprimert av det, føles påtrengende og plagsomt. Vil jo bare helst ligge under dyna og liksom ikke være til. Føler meg mer likegyldig enn lei meg. Er ikke noe spesiell årsak, er ikke lei meg, men dypt deprimert, og det skjønner de jo ikke :-(

 

Nekter antidepressiva, prøvde det for fire år siden og ble bare verre. Skal starte hos psykolog når ferietiden er over, men kan ikke se vitsen. Mitt tungsinn virker egentlig litt mer fysisk enn psykisk, vanskelig å forklare egentlig, for jeg er ikke lei meg som nevnt allerede, er noe ukjent som trykker,, så å "prate ut" vil jo ikke hjelpe.

 

Baff, er ikke noe håp :-(

 

Anonymous poster hash: 4964e...d99

 

Den likegyldigheten du beskriver ses omtrent bare ved mild/ moderat depresjoner og utbrenthet, så det er svært mulig at du vil oppleve noe bedring raskere enn du tror .

 

Anonymous poster hash: 2805a...13d

[Anonym bruker]

Husk at du må ville bli frisk for å kunne bli det. Verden rundt kan hjelpe deg, men det er du som må gjøre jobben. Hva ønsker du?

 

Anonymous poster hash: bce74...702

[Anonym bruker]

Det kan tenkes du vil ha nytte av antidepressiva selv om den typen du prøvde ikke fungerte for deg. Jeg var ekstremt skeptisk, og opplevde å bli dårligere av de første par sortene jeg prøvde. Det tok flere år før jeg forsøkte igjen, men den jeg endte med har hjulpet meg mye.

 

Ellers vil det antagelig hjelpe deg å sørge for regelmessig døgnrytme, måltider og noe frisk luft, dagslys og fysisk aktivitet hver dag. Selv om det ikke føles slik i starten. Sosial omgang også, selv om det ikke nødvendigvis frister.

Anonymous poster hash: dc9e6...848

[Anonym bruker]

Når det gjelder medisiner så kan grunnen til at du har reagert negativt på antidepressiva være at du er bipolar (eller har unipolare depresjoner). Da er det bedre med stemningsstabiliserende medisin. Be om utredning når du kommer til psykolog.

 

Jeg har nettopp hatt en nedtur selv, og det som hjalp meg var rett og slett å få være i fred. Slippe å forholde meg til for mye. Jeg ble ikke innlagt, men isolerte meg (frivillig) hjemme. For meg blir det for mange inntrykk å håndtere og forholde seg til i en vanlig hverdag. Bare det å stå opp er et arbeidsstykke. Har du mulighet til å komme deg bort en uke alene? Ta gjerne med deg en bok å skrive ned tanker i. Om du er en grubler prøver du å lære deg metoder for å kutte ned på grublingen. Finn små fine ting som gir deg energi. Jeg kunne bruke litt ekstra tid på å lage meg et kaffebrett f.eks. Bruke pene kopper, sette en rose fra hagen i vann, legge ved en fin serviett. Så kunne jeg bruke en time på den kaffekoppen, og bare sitte rolig i friluft og ta inn. Mental avslapping. Resten av dagen sov jeg mange timer og gjorde lite, men den timen med kaffekoppen hver dag ga meg energi litt etter litt. Finn noe som passer deg. Fysisk aktivitet er veldig bra om du har ork til det. Men vær ute, ikke på treningssenter. Har du muligheten så gå i fjellet eller skogen, eller vær i naturen.

 

Det finnes håp. Man må bare finne det.

 

Anonymous poster hash: 9aec1...5db

[Gjest Marge Simpson]

Så bra at du har oppsøkt hjelp😊 Det håper jeg du er stolt over.

Husk at depresjon ernærer seg på passivitet!!!

Finn gleder i hverdagen, kom deg ut og vær aktiv. Sosialiser deg. Gå en tur hver dag på minst 30 min eller gå på trening. Når du er i fysisk aktivitet frigjøres endorfiner som er kroppens eget lykkehormon.

En depresjon går alltid over, men du kan sette tiltak for at prossesen skal gå raskere. Gi deg selv tid😊

 

Lykke til, kjære deg! Jeg heier på deg😊