Har isolert meg selv, hvordan snu det ?

[Anonym bruker]

Er vel en introvert, og alltid vært litt sosial kløne. Var fryktelig sjenert når jeg var yngre, men det har heldigvis bedret seg med årene.

 

Når jeg var yngre så trodde jeg at de fleste var snille og greie og har dessverre opplevd gang på gang at venninner svikter, åpnet opp i flere seriøse forhold men bare endt opp såret. To av disse trodde jeg at jeg kjente mine samboere som min egen hånd bare for å oppdage etter brudd at det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Føler at jeg ikke har dømmekraft lenger til å vite hvem man kan stole på da alle jeg har stolt på tidligere har sviktet på en eller en annen måte. Med årene så har jeg isolert meg mer og mer, tørr ikke slippe noen i nærheten. Vil jo egentlig ikke leve slik men aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Virker som alle "bekjente" har nok med sitt nettverk og ikke har plass til en til. Dessuten så merker jeg at når det kommer til det så rygger jeg unna.

 

Opplevd absurde ting i mitt tidligere forhold som jeg ikke vil at folk skal vite, ikke skrevet det om her på forumet fordi det er så utrolig at ingen ville tro på meg. Redd for at de skal oppdage at jeg er viggo venneløs uten en sjel å finne på ting med, redd for at de finner ut at ingen bryr seg om meg egentlig. Ikke engang min egen familie tar kontakt så ofte. Slik er de bare. Når vi møtes så har vi det jo hyggelig sammen, men føles som de ikke bryr seg. Ringer aldri og spørr hvordan det går osv.

 

Til tross for dette så føler jeg meg ganske normal, jobber fulltid og tar godt vare på barna. De har heldigvis et godt sosialt liv så min introverte isolasjon ser ikke ut til å ha smittet over på de. På jobb så setter jeg opp en maske, glad og stråler som en sol. Later som alt er bra, selvom jeg føler meg litt patetisk å stå uten nettverk, uten venner og knappt snakker med familie. Ikke mange årene til barna flytter ut og da blir jeg mutters alene.

 

Traff en hyggelig mann, et avstandsforhold. Passet meg bra for at han ikke skulle oppdage hvor alene jeg egentlig var. Men etter en stund når ting ble mer seriøst og han inviterte meg for å være med sine venner så trakk jeg meg unna mer og mer. Har ingenting å tilby føler jeg.  Dårlig økonomi har jeg også, ikke råd til å finne på ting hele tiden. Hva er så spennende med en dame som er mutters alene i tillegg på randen av luksusfellen. Var langtidssykemeldt som ødela økonomien min, ikke lett å være aleneforsørger til flere barn på aap. Men kom meg i jobb igjen og jobber hardt for å snu økonomien.

 

Men vil jo ikke være alene, vil være som alle de andre med venner som stikker innom på kaffe. Noen å finne på ting med. Noen å snakke med. Var vondt å avslutte forholdet med en mann jeg egentlig likte for jeg tørr ikke satse. Tørr ikke stole på noen igjen.

 

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med å skrive dette innlegget, føler meg ikke som en som har psykiske problemer. Er sosial på jobb og tror ikke de i nærmiljøet skjønner hvordan det egentlig er. Noen som har det slik som meg ? Har bygget opp et greit miljø rundt barna og er redd for å ødelegge det hvis jeg "driter meg ut" og prøver å bli kjent med noen i nærmiljøet her. Bli stemplet som den taperen.

 

Er det håp for sånne som meg ?

 

 

Anonymous poster hash: 5c694...ea0

[Gjest Antarctica]

Ja, det er da håp for deg?

Du virker sterk.

Men kanskje syns du uformelle sammenkomster og uskrevne regler er vanskelige? (Nå tolker jeg det du sa om at du syns du har dårlig dømmekraft og ikke så dine partneres ukjente sider før etter det var slutt.) Da kan en samværsform med "fixed rules" være lettere for deg å delta i. Se for deg at du var medlem av et quiz-lag, et sangkor, et håndballag eller en swingklubb. Da vil samværene domineres av den aktiviteten dere deltar i, og så kommer det sosiale litt på siden av aktiviteten. Likevel kan man bygge nettverk og vennskap med dette som base. Dem du synger i koret med kan du også ta en øl med. Og ingen vil synes det er rart om du i starten (og lenge etter starten) er sosial bare i begrenset grad.

[Fandens Oldemor]

Ja, det er det. Du må kanskje vente litt med forhold, få ryddet opp i litt gammelt grums først. Men klart det er håp. Du kan bare ikke sette deg inne i stua og vente på at noe bra skal skje, og det er sikkert lettere sagt enn gjort.

 

Høres ut som om du må få opp selvtilliten din. Prøv å tenk på hvordan du kan gjøre det, et lite skritt her og der. Når det gjelder venner, kanskje du skulle prøvd å få kontakt med noen som er i noenlunde lik situasjon? Tilflyttere, for eksempel. De vil jo gjerne sette veldig stor pris på å bli kjent med noen. Meld deg på et kurs? Dans, mat, et eller annet? De andre som er der er jo gjerne der fordi de har lyst til å være sosiale. Det er ugreit å være introvert, men man er helt nødt til å presse seg selv. For selv om det er ubehagelig, så er det mye verre å føle seg alene eller utenfor.

[Anonym bruker]

Føler meg sterk som regel, skjønner ikke at jeg enda står oppreist etter mitt tidligere forhold. Men bærer fortsatt på mye sinne.

Tror det alltid vil være slik. Er flink i sosiale sammenkomster på jobb men det er i grunn skuespill fra min side. Overfladiskt miljø der det er forventet at man er utadvendt. Godt det ikke er for ofte for jeg merker det tærer på krefter, trenger oppladning etterpå.

 

Tidligere når jeg var i selskap av de jeg trodde var gode venninner så kunne jeg slappe av, og det ga meg noe å være sosial.
Så tror det er mer at jeg ikke er meg selv i disse sammenkomstene. Åpner meg ikke opp til noen på jobb, der må fasaden passes på for å ha mulighet for å klatre høyere.

 

Kanskje et kurs i noe hadde vært en måte å komme meg litt mer ut på, å ta små skritt for å tørre mer. Er vel kanskje et godt tegn at jeg ser at det ikke er sunt i lengden dette her. 

Anonymous poster hash: 5c694...ea0

[Anonym bruker]

 

Er vel en introvert, og alltid vært litt sosial kløne. Var fryktelig sjenert når jeg var yngre, men det har heldigvis bedret seg med årene.

 

Når jeg var yngre så trodde jeg at de fleste var snille og greie og har dessverre opplevd gang på gang at venninner svikter, åpnet opp i flere seriøse forhold men bare endt opp såret. To av disse trodde jeg at jeg kjente mine samboere som min egen hånd bare for å oppdage etter brudd at det kunne ikke vært lengre fra sannheten. Føler at jeg ikke har dømmekraft lenger til å vite hvem man kan stole på da alle jeg har stolt på tidligere har sviktet på en eller en annen måte. Med årene så har jeg isolert meg mer og mer, tørr ikke slippe noen i nærheten. Vil jo egentlig ikke leve slik men aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Virker som alle "bekjente" har nok med sitt nettverk og ikke har plass til en til. Dessuten så merker jeg at når det kommer til det så rygger jeg unna.

 

Opplevd absurde ting i mitt tidligere forhold som jeg ikke vil at folk skal vite, ikke skrevet det om her på forumet fordi det er så utrolig at ingen ville tro på meg. Redd for at de skal oppdage at jeg er viggo venneløs uten en sjel å finne på ting med, redd for at de finner ut at ingen bryr seg om meg egentlig. Ikke engang min egen familie tar kontakt så ofte. Slik er de bare. Når vi møtes så har vi det jo hyggelig sammen, men føles som de ikke bryr seg. Ringer aldri og spørr hvordan det går osv.

 

Til tross for dette så føler jeg meg ganske normal, jobber fulltid og tar godt vare på barna. De har heldigvis et godt sosialt liv så min introverte isolasjon ser ikke ut til å ha smittet over på de. På jobb så setter jeg opp en maske, glad og stråler som en sol. Later som alt er bra, selvom jeg føler meg litt patetisk å stå uten nettverk, uten venner og knappt snakker med familie. Ikke mange årene til barna flytter ut og da blir jeg mutters alene.

 

Traff en hyggelig mann, et avstandsforhold. Passet meg bra for at han ikke skulle oppdage hvor alene jeg egentlig var. Men etter en stund når ting ble mer seriøst og han inviterte meg for å være med sine venner så trakk jeg meg unna mer og mer. Har ingenting å tilby føler jeg.  Dårlig økonomi har jeg også, ikke råd til å finne på ting hele tiden. Hva er så spennende med en dame som er mutters alene i tillegg på randen av luksusfellen. Var langtidssykemeldt som ødela økonomien min, ikke lett å være aleneforsørger til flere barn på aap. Men kom meg i jobb igjen og jobber hardt for å snu økonomien.

 

Men vil jo ikke være alene, vil være som alle de andre med venner som stikker innom på kaffe. Noen å finne på ting med. Noen å snakke med. Var vondt å avslutte forholdet med en mann jeg egentlig likte for jeg tørr ikke satse. Tørr ikke stole på noen igjen.

 

Vet egentlig ikke helt hva jeg vil med å skrive dette innlegget, føler meg ikke som en som har psykiske problemer. Er sosial på jobb og tror ikke de i nærmiljøet skjønner hvordan det egentlig er. Noen som har det slik som meg ? Har bygget opp et greit miljø rundt barna og er redd for å ødelegge det hvis jeg "driter meg ut" og prøver å bli kjent med noen i nærmiljøet her. Bli stemplet som den taperen.

 

Er det håp for sånne som meg ?

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c694...ea0

 

Skulle nesten tro at jeg hadde skrevet det selv, bortsett fra at jeg har ingen barn og er helt alene. Kjenner meg så godt igjen i fasadebyggingen og redselen for at noen skal finne ut hvor alene jeg egentlig er. Er og redd for at noen skal finne ut at jeg er viggo venneløs som ingen bryr seg om. Det virker som alle kollegaene mine har store venneflokker, reiser stadig på jenteturer og forteller om alt de skal gjøre i helgen. Jeg forteller aldri noenting, har jo ikke noe å fortelle. Men jeg tror ingen aner hvor dårlig det står til. Selv om jeg trives i eget selskap, så vil jeg jo ikke egentlig ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: 12ae8...8b0

[Anonym bruker]

Jeg er også introvert, og alenemor. Lite kontakt med familie, ingen nære venner, bare ei jeg chatter en del med. Jeg er også ufør, så har ingen sosial kontakt der heller. Har isolert meg såpass mye og dørstokken har blitt kjempehøy. Jeg trives alene, men vil vel egentlig ikke ha det sånn, det er ganske ensomt.. Så du er ikke alene hi

 

Anonymous poster hash: 54f75...17f

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om de følelsene. Har heller ingen venner og det er iblant veldig trist.

Anonymous poster hash: 8d249...6a9