Angre på å ha fått barn....

[Anonym bruker]

Det er vell ikke lov, men er det noen som faktisk gjør det?😬

 

Anonymous poster hash: b07dd...ba4

[Anonym bruker]

Angrer på å ha fått barn, men ikke selve barnet. Dårlig formulert, men ville aldri levd uten han, men samtidig kjenner jeg på følelsen av å ville være heeelt alene

 

Anonymous poster hash: b03c4...dcc

[Anonym bruker]

Ja, det er noen som gjør det, det har vært en artikkel om det her på klikk mener jeg?

 

Jeg tenker at det kan være mange årsaker til at man angrer på å få barn, det kan være livssituasjonen, en vanskelig partner osv. Men å angre fordi man går glipp av sene jentekvelder og lignende synes jeg ærlig talt er utrolig egoistisk.

 

Jeg håper bare de som angrer likevel elsker barna sine og klarer å gi dem en god, trygg og omsorgsfull oppvekst. De stakkars barna har jo ikke bedt om å bli født

Anonymous poster hash: 227fd...883

[Anonym bruker]

Nei! Jeg kan ikke se for øeg et liv uten gutten min!

 

Men.. Jeg ble mamma som 18 åring og møtte en del fordommer (både in real life og meninger på internett) som mamma i "ung" alder. Da jeg var 18-19 år ble jeg provosert over de som mente det var dumt å bli mamma som 18 åring osv. Jeg forsto ikke hvorfor i alle dager jeg skulle bli en dårligere mamma bare fordi jeg ikke var ferdig utdannet, hadde hus, fast inntekt osv.

 

Nå når jeg nærmer meg 30 år mener jeg fortsatt ikke man blir en dårligere foreldre dersom man får barn når man er ung/ikke har alt på stell. Men jeg ser NÅ at det beste hadde vært for både meg og barnet å vente til jeg var ferdig utdannet, hadde fast jobb osv.

 

Så jeg angrer absolutt ikke på at jeg har fått barn! Eneste jeg ser nå i ettertid at det hadde vært best å vente, men tanke på det praktiske.

 

Anonymous poster hash: b4aec...b85

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på sønnen min i den forstand. Han er mitt alt og jeg ville ikke byttet han ut mot noe, men hadde jeg visst hvordan det kom til å bli, hvor alene jeg kom til å være, hvor mye jobb det er, hvor lite frihet man får, ja, da kan det godt hende jeg hadde ventet eller kanskje aldri fått barn.

 

Jeg angrer altså ikke på at jeg fikk barn, det var et ønske jeg hadde hatt så lenge jeg kan huske, men jeg i det store og hele er jeg ikke mer lykkelig som mor! De små gleder i hverdagen og de seige barnenussene gjør det selvfølgelig verdt det, men jeg tror ikke det er uten grunn at statistikken viser at småbarnsforeldre er mindre lykkelige enn andre.

 

Jeg syns det er mye lettere nå som barnet har blitt større. Han er seks år nå og vi koser oss sammen, han er min sønn, men også min venn, min lille lekekamerat og jeg angrer ikke nå, men det var en periode da jeg gjorde det.. Vondt å tenke på egentlig..

 

Anonymous poster hash: bb3cd...b02

[Gjest Antarctica]

Ja, det er noen som gjør det, det har vært en artikkel om det her på klikk mener jeg? Jeg tenker at det kan være mange årsaker til at man angrer på å få barn, det kan være livssituasjonen, en vanskelig partner osv. Men å angre fordi man går glipp av sene jentekvelder og lignende synes jeg ærlig talt er utrolig egoistisk. Jeg håper bare de som angrer likevel elsker barna sine og klarer å gi dem en god, trygg og omsorgsfull oppvekst. De stakkars barna har jo ikke bedt om å bli født Anonymous poster hash: 227fd...883

Er det mer egoistisk hvis man savner vennskap og frihet enn hvis man er ulykkelig med partneren? Grunnen er vel likegyldig for den det gjelder, man kan jo sørge over et liv man ikke lenger har, selv om man ikke har en slem partner.

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som angrer. Hun ville ikke ha barn men ble overtalt av mannen. Men hun elsker selvsagt barna sine, selv om hun hadde sett for seg livet uten dem. Jeg tenker at det må være fælt å ha det sånn....

 

Anonymous poster hash: 3f22c...059

[Anonym bruker]

Vanskelig å beskrive den følelsen. Er så glad for henne og elsker å være mamma samtidig SAVNER jeg så vanvittig mitt gamle egoistiske liv.

 

Anonymous poster hash: e2a01...334

[Anonym bruker]

 

Ja, det er noen som gjør det, det har vært en artikkel om det her på klikk mener jeg? Jeg tenker at det kan være mange årsaker til at man angrer på å få barn, det kan være livssituasjonen, en vanskelig partner osv. Men å angre fordi man går glipp av sene jentekvelder og lignende synes jeg ærlig talt er utrolig egoistisk. Jeg håper bare de som angrer likevel elsker barna sine og klarer å gi dem en god, trygg og omsorgsfull oppvekst. De stakkars barna har jo ikke bedt om å bli født Anonymous poster hash: 227fd...883

Er det mer egoistisk hvis man savner vennskap og frihet enn hvis man er ulykkelig med partneren? Grunnen er vel likegyldig for den det gjelder, man kan jo sørge over et liv man ikke lenger har, selv om man ikke har en slem partner.

 

 

 

Jeg mener det er forskjell på å angre på at man ble gravid med en idiot og å angre på å få barn fordi man helst skulle vært ute og festet når man ville ja.

 

Anonymous poster hash: 227fd...883

[Anonym bruker]

Det er vel det jeg angrer minst på. 💙❤️ Og nå når jeg er blitt alene er det enda mer klart for meg hvor glad jeg er i de og er så glad for å ha to gull.

 

Anonymous poster hash: eafa9...319

[Anonym bruker]

Vi er i prøvingen nå, og jeg må si at jeg tenker mange ganger på hva jeg mister av frihet ved å ta det valget jeg nå gjør ved å forsøke å få barn. Da er det ikke friheten til feste, som noen her nevner, men friheten til å tenke kun på meg selv. Stå opp når jeg vil, ha en helg helt alene, gjøre impulsive ting og alt ekstramaset som følger med å ha unger. Jeg nærmer meg 40, så jeg har nok en god forståelse over hva det innebærer å bli flere i familien, men jeg tipper det kommer et sjokk likevel. Krysser fingrene for at de jeg får har godt sovehjerte, hehe...

 

Anonymous poster hash: fd2f4...f85

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som angrer. Hun ville ikke ha barn men ble overtalt av mannen. Men hun elsker selvsagt barna sine, selv om hun hadde sett for seg livet uten dem. Jeg tenker at det må være fælt å ha det sånn....

 

Anonymous poster hash: 3f22c...059

jeg er i samme situasjon som din venninne. Skulle ønske jeg sto i mot min kjære, men men gjort er no gjort. Jeg elsker min unge over alt, og prøver mitt beste å være en god og omsorgsfull mor Det er ikke alltid lett, men med god støtte fra min kjære og familien vår så skal jeg nok klare det.

 

Anonymous poster hash: 357f0...8ef

[Anonym bruker]

Jeg angrer til tider for er så alene. Føler jeg le kastet I alenemor tilværelsen. Hadde jeg hatt alle fakta om min eks før jeg var for langt på vei hadde jeg valgt annerledes. Han kunne sagt det men turte ikke, moren tvang han. Jeg sørger over d3t livet jeg hadde, den friheten og over drømmen min om en komplett familie at min sønn fikk vokse opp med mor og far. Tenker at jeg aldri skulle blitt mor for føler jeg ikke strekker til.

 

Anonymous poster hash: 22d74...a43

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke. Men skulle ønske sykdommen kom tidligere.

 

Jeg har vært igjennom en grusom periode. Med døden hengende over meg. Vært igjennom livreddende operasjoner og er i dag reddet. Men lever med nedsatt ytelser hvis man kan si det. Har en del følge sykdommer i dag som gir store plager. Kan ikke returnere til jobben og vil nok bli ufør.

 

Har 3 barn som var veldig unge da jeg ble syk. Minste var nesten baby. Små barn livet er tøft. Jeg er gørr sliten. Ofte ønsker jeg at jeg ikke hadde barn. Nå er minste i sin verste trass alder.

 

Anonymous poster hash: 20a0c...0e7

[Gjest Antarctica]

 

 

Ja, det er noen som gjør det, det har vært en artikkel om det her på klikk mener jeg? Jeg tenker at det kan være mange årsaker til at man angrer på å få barn, det kan være livssituasjonen, en vanskelig partner osv. Men å angre fordi man går glipp av sene jentekvelder og lignende synes jeg ærlig talt er utrolig egoistisk. Jeg håper bare de som angrer likevel elsker barna sine og klarer å gi dem en god, trygg og omsorgsfull oppvekst. De stakkars barna har jo ikke bedt om å bli født Anonymous poster hash: 227fd...883

Er det mer egoistisk hvis man savner vennskap og frihet enn hvis man er ulykkelig med partneren? Grunnen er vel likegyldig for den det gjelder, man kan jo sørge over et liv man ikke lenger har, selv om man ikke har en slem partner.

  Jeg mener det er forskjell på å angre på at man ble gravid med en idiot og å angre på å få barn fordi man helst skulle vært ute og festet når man ville ja. Anonymous poster hash: 227fd...883

Det er sikkert en forskjell, men spiller den noen rolle for resultatet? Trist er det uansett for den det rammer.

 

Og er det "egoisme" som utgjør den forskjellen? Å ønske seg en snill partner er jo også egoistisk, hvis man ser stort på det. Å ønske seg frihet er vel like "høyverdig" eller like "egoistisk" som å ønske seg familieliv. Og om man ender med en skuffelse over hvordan ens liv ser ut, kan det like fort skyldes tapet av venner, sosialt liv, fritid og lettere hverdager som skuffelsen over en partner. Hvorfor er den ene formen for skuffelse egoistisk og den andre OK?

[Anonym bruker]

Kan vel ikke si jeg angrer, for nå er barna her, og jeg elsker de utrolig høyt. Men jeg skulle ikke ha barn. Men ble gravid på prevensjon 2 ganger, andre gangen klarte jeg ikke å ta abort. Etter noen år valgte vi å få et søsken. Jeg trodde vi skulle få et lykkelig liv, jeg, far til barna og våre 2 barn. Men rett etter vi fikk minste sviktet han stort, og gikk. Giftet seg raskt på nytt, og ville ikke se barna mer. Jeg har ikke familie, lite nettverk og har flere diagnoser. Så jeg føler meg veldig alene, til tider har det vært ekstremt slitsomt. Jeg sliter og økonomisk, og har mange bekymringer.

 

Hadde noen vist meg hvordan livet kom til å bli, så er det nok mulig jeg hadde tatt abort. Men uansett så gjør jeg det beste ut av situasjonen, koser meg masse med barna. Og prøver å ta en utdannelse, for å bedre våres økonomiske situasjon. Nå har barna blitt litt større, og ting er lettere og.

Anonymous poster hash: e64d6...b69

[Gjest Sekretøsa]

Jeg angrer ikke på de barna jeg fikk, men jeg angrer på tidspunktet. Sitter her som 30åring med 3 barn og skal ikke ha flere. Det er nå jeg skulle ha begynt! Fikk første når jeg var 19 så da var det jo bare å peise på. Egolivet var over likevel

[Anonym bruker]

Nei! Jeg kan ikke se for øeg et liv uten gutten min!

 

Men.. Jeg ble mamma som 18 åring og møtte en del fordommer (både in real life og meninger på internett) som mamma i "ung" alder. Da jeg var 18-19 år ble jeg provosert over de som mente det var dumt å bli mamma som 18 åring osv. Jeg forsto ikke hvorfor i alle dager jeg skulle bli en dårligere mamma bare fordi jeg ikke var ferdig utdannet, hadde hus, fast inntekt osv.

 

Nå når jeg nærmer meg 30 år mener jeg fortsatt ikke man blir en dårligere foreldre dersom man får barn når man er ung/ikke har alt på stell. Men jeg ser NÅ at det beste hadde vært for både meg og barnet å vente til jeg var ferdig utdannet, hadde fast jobb osv.

 

Så jeg angrer absolutt ikke på at jeg har fått barn! Eneste jeg ser nå i ettertid at det hadde vært best å vente, men tanke på det praktiske.

 

Anonymous poster hash: b4aec...b85

 

Det var som å høre meg. Helt enig med alt du skriver.

 

Anonymous poster hash: b1cc0...a4f

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja, det er noen som gjør det, det har vært en artikkel om det her på klikk mener jeg? Jeg tenker at det kan være mange årsaker til at man angrer på å få barn, det kan være livssituasjonen, en vanskelig partner osv. Men å angre fordi man går glipp av sene jentekvelder og lignende synes jeg ærlig talt er utrolig egoistisk. Jeg håper bare de som angrer likevel elsker barna sine og klarer å gi dem en god, trygg og omsorgsfull oppvekst. De stakkars barna har jo ikke bedt om å bli født Anonymous poster hash: 227fd...883

Er det mer egoistisk hvis man savner vennskap og frihet enn hvis man er ulykkelig med partneren? Grunnen er vel likegyldig for den det gjelder, man kan jo sørge over et liv man ikke lenger har, selv om man ikke har en slem partner.

  Jeg mener det er forskjell på å angre på at man ble gravid med en idiot og å angre på å få barn fordi man helst skulle vært ute og festet når man ville ja. Anonymous poster hash: 227fd...883

Det er sikkert en forskjell, men spiller den noen rolle for resultatet? Trist er det uansett for den det rammer.

 

Og er det "egoisme" som utgjør den forskjellen? Å ønske seg en snill partner er jo også egoistisk, hvis man ser stort på det. Å ønske seg frihet er vel like "høyverdig" eller like "egoistisk" som å ønske seg familieliv. Og om man ender med en skuffelse over hvordan ens liv ser ut, kan det like fort skyldes tapet av venner, sosialt liv, fritid og lettere hverdager som skuffelsen over en partner. Hvorfor er den ene formen for skuffelse egoistisk og den andre OK?

 

 

 

Jeg tenker mer at om man sitter med en stadig tilbakevendende bitterhet over ikke å kunne gå ut å feste når man vil osv. er det større sjanse for at man blir irritert på barnet.

 

Å angre på å ha valgt feil partner tror jeg heller gjør en mer beskyttende ovenfor barnet, fordi situasjonen krever det.

 

Men dette er jo helt hypotetisk, det gjelder så veldig få, og er jo egentlig ikke et særlig aktuelt bidrag i denne diskusjonen.

 

Anonymous poster hash: 227fd...883