venninne som er forelsket I mannen..

8. juli 2015

Så det jeg får ut av tilbakemeldingene nå er at jeg liksom velter meg i selvrettferdig selvmedlidenhet.. det gjør meg ganske provosert!

Mannen har løyet, tilbakeholdt opplysninger, fremstilt seg selv som noe annet enn han er - i ti år. Han har hatt et forhold til min nærmeste venninne som har gjort at hun - uvisst av hvilke grunner - har vendt seg mot både han og meg og har vist seg fra en lite sjarmerende side.. så da har jeg mistet henne.. sinnet han viste overfor henne da vi var der skremte meg dessuten. Det var så mye kraft i det og jeg tror han hater henne, er rasende. .. men hva med hans eget ansvar da? Når han ligger med alt som kryper og går, må han ikke forvente at den måten å tråkke over følelser på kan gi noen uheldige utfall - falle tilbake på han selv.. jeg tror egentlig ikke hun er forelsket I han I det hele tatt, jeg tror hun er sint på han for noe..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Jeg forstår at han er sint..Hun dama er jo syk, men du takler faktisk dette dårlig..Dette er gammel historie som ikke har noe med hans og ditt forhold, hvorfor straffe han for det? Jeg får inntrykk av at du er selvmedlidende nå. Jeg fatter ikke at du ikke støtter mannen din jeg, tenk så fortvilende det er for han å få gammel historie slengt i trynet på den måten, bli straffet for det og i tillegg forfulgt av en gal dame? Og konen gjennom 10 år reagerer som et persilleblad og risikerer ekteskapet og ødelegger for ungenes ferie, og i tillegg vil beskytte den hakke gale venninnen? For hun er tydeligvis en venninne i dine øye ennå? Herregud, om dette er sant er du virkelig tafatt og elsker den offerrollen du har inntatt..

Anonymous poster hash: a6478...01d

Det er ikke jeg som har ødelagt ferien til barna - det er det like mye han som har gjort!

Og hadde han oppført seg litt mer anstendig hadde dette aldri skjedd...

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Du mener han burde oppført seg mer anstendig før han traff deg for 10 år siden?

8. juli 2015

Så det jeg får ut av tilbakemeldingene nå er at jeg liksom velter meg i selvrettferdig selvmedlidenhet.. det gjør meg ganske provosert!

Mannen har løyet, tilbakeholdt opplysninger, fremstilt seg selv som noe annet enn han er - i ti år. Han har hatt et forhold til min nærmeste venninne som har gjort at hun - uvisst av hvilke grunner - har vendt seg mot både han og meg og har vist seg fra en lite sjarmerende side.. så da har jeg mistet henne.. sinnet han viste overfor henne da vi var der skremte meg dessuten. Det var så mye kraft i det og jeg tror han hater henne, er rasende. .. men hva med hans eget ansvar da? Når han ligger med alt som kryper og går, må han ikke forvente at den måten å tråkke over følelser på kan gi noen uheldige utfall - falle tilbake på han selv.. jeg tror egentlig ikke hun er forelsket I han I det hele tatt, jeg tror hun er sint på han for noe..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Jeg forstår at han er sint..Hun dama er jo syk, men du takler faktisk dette dårlig..Dette er gammel historie som ikke har noe med hans og ditt forhold, hvorfor straffe han for det? Jeg får inntrykk av at du er selvmedlidende nå. Jeg fatter ikke at du ikke støtter mannen din jeg, tenk så fortvilende det er for han å få gammel historie slengt i trynet på den måten, bli straffet for det og i tillegg forfulgt av en gal dame? Og konen gjennom 10 år reagerer som et persilleblad og risikerer ekteskapet og ødelegger for ungenes ferie, og i tillegg vil beskytte den hakke gale venninnen? For hun er tydeligvis en venninne i dine øye ennå? Herregud, om dette er sant er du virkelig tafatt og elsker den offerrollen du har inntatt..

Anonymous poster hash: a6478...01d

Det er ikke jeg som har ødelagt ferien til barna - det er det like mye han som har gjort!

Og hadde han oppført seg litt mer anstendig hadde dette aldri skjedd...

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Oppført seg anstendig? Hva mener du?

Den konfrontasjonen kunne tas etter ferien.

Anonymous poster hash: a6478...01d

8. juli 2015

Du kan bli så provosert på oss som faktisk skjønner mannen din nå så mye du vil, men når du har skrevet alt du har til nå og får denne reaksjonen fra flere av oss... Kan det ikke da være lurt å faktisk ta det til etterretning og tenke deg om to ganger for å se om du kanskje blåser dette veldig ut av proporsjoner? Du føler det du føler, greit nok det, men så lenge du har sagt til mannen at dere skal prøve å løse dette så må du faktisk jobbe mye med deg selv også. Å drive å straffe han for hans fortid og vise så tydelig hva du tenker om han så er det ikke rart han gir opp. Tror du trenger å snakke med en profesjonell alene, så du kan bearbeide dine tanker og følelser før dere kan fikse noe sammen. For din egen helse sin skyld.

Anonymous poster hash: 47f92...02a

8. juli 2015

Må bare si at det overrasker meg hvor myr støtte mannen får og hvor lite forståelse hi får. Er det virkelig så vanskelig å forstå at han har brutt hennes tillit? Dere hadde aldri sagt at sex er løsningen på problemer hvis det hadde vært motsatt.

Anonymous poster hash: 685e4...a6c

8. juli 2015

Må bare si at det overrasker meg hvor myr støtte mannen får og hvor lite forståelse hi får. Er det virkelig så vanskelig å forstå at han har brutt hennes tillit? Dere hadde aldri sagt at sex er løsningen på problemer hvis det hadde vært motsatt.

Anonymous poster hash: 685e4...a6c

Hi har fått masse støtte, men det går til et punkt. Og nok en gang, det er ingen som sier at sex er løsningen.

Anonymous poster hash: 47f92...02a

8. juli 2015

Jeg har fulgt med med et halvt øye, her kommer min mening:

Du må finne deg noen andre samtalepartnere enn dib! Forumet fremstår som rene galmathias til tider, så ikke rart om du blir smågal av alle meningene!

Så til dere som mener HI bærer mest ansvar: ingen med vettet i behold går ut av et flere årig forhold pga noen uker med knute på tråden! At hi trenger tid er ikke så rart og det burde i grunnen mannen også ha behov for. Tid til samtale og nærhet, ikke sex. Å framstille menn som så enkle i denne sammenheng er bare latterlig. Så fremt ikke du kastet han ut hi, har han ingenting hos kompisen sin å gjøre!

Jeg tror mannen din vil ut av forholdet og nå bruker deg som en unnskyldning for å komme lettere ut. Du ser ut som den gale og alle forstår han ikke vil mer. Enklere for han... Gi han ikke den "seieren" så lett!

Anonymous poster hash: 20ff6...078

8. juli 2015

Jeg forstår deg godt HI. Han innledet forholdet på falske premisser, og løy i 6 mnd da ting begynte å rakne. Min mann er iallefall fall ikke så enkel at han tror sex er nok til å fikse tillitsbrudd. Håper det ordner seg gir deg!

8. juli 2015

Jeg er overrasket over hvor lite medfølelse hi får for reaksjonen sin.

Jeg kan med 100% sikkerhet si at dersom mannen min hadde fått vite at jeg tidligere på jevnlig basis hadde hatt et utsvevende sexliv der jeg hadde sex med mange ulike menn, opptil flere ad gangen, så hadde han fått en reaksjon på det.

Hadde han i tillegg sett bilder der jeg hadde kuken til bestekompisen hans langt nedi halsen, kanskje samtidig med at en annen tok meg bakfra, så hadde hans syn på meg endret seg.

Og det tror jeg gjelder veldig mange menn. Men ifølge mange her inne, så skal hi nærmest være takknemlig for hans "seksuelle erfaring". Er det fordi hun er kvinne? Hadde dere vist like lite forståelse om det var omvendt?

Anonymous poster hash: 18487...5c1

8. juli 2015

Jeg er overrasket over hvor lite medfølelse hi får for reaksjonen sin.

Jeg kan med 100% sikkerhet si at dersom mannen min hadde fått vite at jeg tidligere på jevnlig basis hadde hatt et utsvevende sexliv der jeg hadde sex med mange ulike menn, opptil flere ad gangen, så hadde han fått en reaksjon på det.

Hadde han i tillegg sett bilder der jeg hadde kuken til bestekompisen hans langt nedi halsen, kanskje samtidig med at en annen tok meg bakfra, så hadde hans syn på meg endret seg.

Og det tror jeg gjelder veldig mange menn. Men ifølge mange her inne, så skal hi nærmest være takknemlig for hans "seksuelle erfaring". Er det fordi hun er kvinne? Hadde dere vist like lite forståelse om det var omvendt?

Anonymous poster hash: 18487...5c1

Og en annen ting: flere her fremstiller det som om hi skal være takknemlig for at mannen valgte den "jomfruelige" henne, fremfor kvinnene (du vet, "sånne kvinner") som han hadde utsvevende sex med. Klassisk hore/Madonna-case der den snille madonnaen selvsagt vinner over horene som bare er spennende i senga - ikke ekteskapsmateriale.

Ingen ser til å bry seg om at hi nå har funnet ut at mannen hennes nettopp er en "sånn mann" - altså en som har oppført seg "horete". En sånn type som han selv ikke hadde valgt seg som varig partner, hun som sexmatriale...

Likevel skal hi være takknemlig...

Anonymous poster hash: 18487...5c1

8. juli 2015

Jeg har fulgt med med et halvt øye, her kommer min mening:

Du må finne deg noen andre samtalepartnere enn dib! Forumet fremstår som rene galmathias til tider, så ikke rart om du blir smågal av alle meningene!

Så til dere som mener HI bærer mest ansvar: ingen med vettet i behold går ut av et flere årig forhold pga noen uker med knute på tråden! At hi trenger tid er ikke så rart og det burde i grunnen mannen også ha behov for. Tid til samtale og nærhet, ikke sex. Å framstille menn som så enkle i denne sammenheng er bare latterlig. Så fremt ikke du kastet han ut hi, har han ingenting hos kompisen sin å gjøre!

Jeg tror mannen din vil ut av forholdet og nå bruker deg som en unnskyldning for å komme lettere ut. Du ser ut som den gale og alle forstår han ikke vil mer. Enklere for han... Gi han ikke den "seieren" så lett!

Anonymous poster hash: 20ff6...078

Jeg tror ikke han vil ut av forholdet. Han kan være veldig intens og utålmodig og er i grunn ganske temperamentsfull, så dette er ikke noe nytt. Han tåler generelt ganske dårlig å stå I vonde følelser og takler ikke at dette tar tid.

Men, det gjør det bare! Jeg kan ikke trylle meg i orden igjen.. og det er han som har rygget ut - ikke jeg!

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

8. juli 2015

Så det jeg får ut av tilbakemeldingene nå er at jeg liksom velter meg i selvrettferdig selvmedlidenhet.. det gjør meg ganske provosert!

Mannen har løyet, tilbakeholdt opplysninger, fremstilt seg selv som noe annet enn han er - i ti år. Han har hatt et forhold til min nærmeste venninne som har gjort at hun - uvisst av hvilke grunner - har vendt seg mot både han og meg og har vist seg fra en lite sjarmerende side.. så da har jeg mistet henne.. sinnet han viste overfor henne da vi var der skremte meg dessuten. Det var så mye kraft i det og jeg tror han hater henne, er rasende. .. men hva med hans eget ansvar da? Når han ligger med alt som kryper og går, må han ikke forvente at den måten å tråkke over følelser på kan gi noen uheldige utfall - falle tilbake på han selv.. jeg tror egentlig ikke hun er forelsket I han I det hele tatt, jeg tror hun er sint på han for noe..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

For det første, Hi... vær så snill å ikke les for mange av MrsRiddicks kommentarer. Fra første eller andre tråden din her inne var det enkelt å se fra første-andre svaret hennes at hun hadde dårlige erfaringer med menn fra tidligere... noe hun også har bekreftet, både med sin eks og nå også problemer med sin mann. Hennes svar til deg har hele tiden vært forferdelig preget av hennes egne negative erfaringer, og det som er så synd er at du ser ut til å ta til deg mye av ordlyden hennes og de andre som bare skriver om mannen din som om han var en utro drittsekk som aldri har behandlet deg bra. Det virker som om ordlyden til disse få farger deg mer enn de som forsøker å være konstruktive for deg.

Det du skriver i dette svaret ditt virker som om du laster mannen din for å ha mistet din nærmeste venninne. Gjør du det?

Og nå spør jeg ikke etter den logisk, tenkende deg, med følelsene dine rundt dette.... mener du det er din manns feil at du har mistet din nærmeste venninne?

For det er det det virker som på det du skriver her! Du stiller spørsmålstegn ved hans sinne mot henne, og du skriver at han må forvente en slik oppførsel "når han ligger med alt som kan krype og gå".

Vet du, jeg blir så oppgitt at jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne å skrive... eller om det er noen vits lenger....

Men, jeg skal gjør et forsøk.

Du skriver at mannen din LIGGER med alt som kan krype og gå.

NEI, han gjør ikke det! Han hadde et veldig aktivt sexliv i sin ungdom. Men etter at han møtte deg så har han kun ligget med en person - DEG! I TI ÅR har han kun ligget med deg.

Når har du greid å få det til at mannen din LIGGER med alt som kan krype og gå...

Er det rart mange ser at du drar ting ut av proporsjoner?

Og ikke nok med det, du mener tydeligvis at mannen ikke kan forvente annet enn det som kommer fra din tidligere venninne nå. Du har til og med greid å finne ut at du ikke tror hun er forelsket i ham, men heller sint på ham pga. "noe". Dvs. du driver og lurer på hva dette "noe" er...

Hi, du må våkne opp! Din tidligere venninne - innse det, hun har IKKE vært din venninne etter at hun begynte å legge seg etter mannen din for over et halvt år siden!!!!! Hun unner deg ikke noe godt! - ble AVVIST av din mann. Ikke en gang og så gikk hun videre. Neida, din "venninne" fortsatte å legge seg etter din mann i ET HALVT ÅR, hun ble AVVIST i et HALVT ÅR.

Og dette ble hun mens hun - som hun selv fortalte deg - mente at DU ikke var noe bedre enn henne.

Ja, din tidligere venninne er nok sint og forbanna på mannen din. Men det er ikke pga. noe ukjent "noe" som du skal spinne spøkelseshistorier rundt. Du har selv sett bevisene for at din mann har avvist henne i et halvt år. Likevel mener du NÅ at det er noe mystisk hun er sint på mannen din for???

Det er nesten så jeg lurer på om den "venninnen" din har hjernevasket deg i lange tider for at du kan bli så komplett blind når det kommer til henne.

Ser du virkelig ikke hvor falsk hun har vært????

Jeg kan ikke komme på EN ENESTE GANG at du har uttrykt sinne overfor denne dama og det hun har gjort mot deg, mot mannen din, hvordan hun nå er i ferd med å ødelegge familien din.... med ditt samtykke, kan det virke som.

Men fy så nedlatende og sint du er på mannens sexliv som han hadde før han en gang kjente deg...

Hva er verst, Hi - ha et utsvevende sexliv når man er fri og singel.... eller å bevisst gå inn for å ødelegge ekteskapet og familien til "sin beste venninne"?

Slik det virker på deg så er det det første...

For hva har hun sagt? Du er ikke bedre enn henne, du må ikke komme og tro du er bedre enn henne.

Og nå er du i ferd med å vise henne at hun har rett. Du dømmer din mann for noe han gjorde før han en gang visste at du eksisterte. Men det mannen din har vist deg i de siste ti årene, måten han har elsket deg på og gitt deg følelsen av å være elsket... det betyr ikke så mye for deg. For tross alt hadde han et utsvevende sexliv før han møtte deg....

Dette blir usammenhengende fra min side, men jeg er virkelig veldig oppgitt, Hi! Du og din mann har i ti år hatt det som virker å ha vært et utrolig godt forhold. Og nå virker det som om de siste ti årene ikke betyr så mye for deg, for du legger for stor betydning i det som skjedde før dere møttes. Du har en mann som elsker deg, som har fått deg til å føle deg som den eneste ene i alle årene.

Du motsier deg selv. Du mener at mannen din burde fortalt deg om sitt tidligere sexliv da dere møttes. Samtidig så innrømmet du en gang i en tidligere post at om du hadde visst om det så ville du trolig ikke blitt sammen med ham, fordi du selv var "prippen" på den tiden.

Så, er det slik da at du skulle ønske mannen hadde fortalt deg alle intime detaljer om sitt tidligere sexliv da dere møttes - slik at du hadde sluppet å leve med ham i ti år, ha det godt med ham i ti år, få to flotte unger med ham?

For DET ville - iflg. deg selv - trolig vært følgen om du hadde visst.

Angrer du på at du valgte å dele livet med ham? Det kan virke slik.

På ene siden sier du at han burde fortalt deg den gang. På den andre siden sier du at hvis han hadde fortalt deg så hadde du trolig aldri blitt sammen med ham.

Er du da HELT sikker på at du skulle ønske han hadde fortalt deg den gangen? Og før du svarer for deg selv, tenk grundig gjennom hva konsekvensene trolig ville vært.. du ville ikke hatt et godt forhold i ti år, du ville ikke hatt de barna du har. Det ville vært konsekvensen!

Konsekvensen ville selvfølgelig også ha vært at du hadde sluppet å sitte i den situasjonen du sitter i i dag. Du hadde trolig fremdeles være "bestevenninne" med en venninne som faktisk ikke unner deg noe godt i livet - men det ville kanskje vært verdt det?

Ser du hvor forferdelig frustrerende dette må være også for din mann, Hi? Han VET at hvis han hadde fortalt deg den gang, så ville du ikke en gang gitt ham en sjanse. Når han i ti år har vist deg hvor godt dere kan ha det sammen, ti år hvor han har vist deg at han elsker deg, vært en god ektemann og far... så betyr ikke det så mye for deg siden han dessverre holdt tilbake informasjon om at hun som du påstår er din nærmeste venninne har forsøkt å få ham til å ha et forhold til henne.

Og med et så usunt forhold som du har til din tidligere venninne så kan jeg forstå ham. Det er ikke en gang sikkert du ville ha trodd på ham. Og det at han kanskje holdt tilbake informasjonen i en dum feilberegning for å prøve å redde ditt og hennes vennskap... der legger du kun vekt på at han holdt tilbake informasjonen. Samtidig er du nå tydeligvis sint på ham fordi du har mistet din såkalte "nærmeste venninne".

Du skriver at du tror din mann hater din tidligere venninne - som om det er noe veldig negativt i denne situasjonen (!?!). Denne dama har i et halvt år trakassert ham, nektet å ta nei for et nei. Kan du tenke deg hvor frustrerende situasjonen hans har vært? Han har forsøkt å avvise henne på en ordentlig måte for også å redde ditt og hennes forhold. Men hun har bare fortsatt og fortsatt. Og når hun endelig begynner å forstå at hun ikke kommer noen vei med henne (det burde i hvert fall vise deg at mannen din er ferdig med fortiden sin, og har vært det i over ti år...), så bestemmer hun seg i sitt syke sinn at DU ikke er noe bedre enn henne. Og når hun har opplevd å bli forlatt, da skal i hvert fall ikke du komme og ha det bedre enn henne. Og hva skjer nå? Enten så går du fra mannen... og du vil være verre enn din venninne, fordi du går fra noe som bare har vært bra i ti år, og du gjør det pga. en syk persons syke spill. Eller så går mannen fordi han ikke lenger orker å bli støtt bort pga. sin fortid.

Du har større forståelse for din tidligere venninne enn for din mann som du har delt livet med de siste ti årene.

Det virker som om du stoler mer på din tidligere venninne siden du har kjent henne siden barndommen. Du fortsetter å stole på henne mens hun i overført betydning fortsetter å stikke deg ned med kniver. Ikke bare det, du finner også gode grunner for at du skal fortsette å stikke kniven i deg... for hun er jo sikkert sint på mannen din "for noe".

Uansett hva mannen sin har sagt eller gjort siden alt dette kom opp så blir det feil. Og alt pga. den du fremdeles ser på som din nærmeste venninne. Mannen din ser at han er i ferd med å miste den han elsker, han er i ferd med å miste familien sin. Og alt pga. en person som tydeligvis ikke er helt riktig navlet. Er det virkelig rart om han hater henne i øyeblikket???

DU skriver at mannen din har fremstilt seg for noe han ikke er i ti år. Og det er her ekteskapet deres trolig ender! Du legger SÅ stor vekt på det han gjorde som fri og singel før han visste at du eksisterte, at du velger - for jo, du VELGER - å se på det som om den han har vært de siste ti årene er en falsk person som har lurt deg. Du VELGER å se helt bort fra det faktum at mannen din har vært trofast i ti år, at han har gjort det tydelig at han har vært mer enn fornøyd med å være trofast mot DEG.

Jeg tror du har avsluttet ekteskapet ditt i deg selv, Hi, for du tør ikke stole på at den gode virkeligheten du har levd med i ti år faktisk har vært virkelig.

Og hvor trist er ikke det? Du setter spørsmålstegn ved ALT dere har hatt sammen siste ti årene. Du mener at mannen din har fremstilt seg som noe han ikke er. Jeg kunne vært enig med deg om det kom frem at mannen din hadde hatt et parallelt liv de siste ti årene som du ikke visste noe om, et liv hvor han var utro og hadde et utsvevende seksuelt liv. Men hans største synd i dette er at han eksperimenterte seksuelt før han møtte deg.

Skulle du virkelig ønske at han hadde fortalt deg sannheten om sitt tidligere sexliv for ti år siden, Hi? Slik at du kunne gått glipp av ham, kjærligheten, gleden, latteren... barna?

Det at han ikke fortalte deg den gangen er det som er årsaken til at dere har hatt ti gode år sammen!

Den gangen var du - iflg. deg selv - så "prippen" at du ville ha droppet ham. Jeg vil tro at selvtilliten din den gangen heller ikke hadde taklet å vite at han hadde hatt sex med din tidligere venninne. Når ti år med godhet og kjærlighet og et godt sexliv dere imellom ikke har gitt deg selvtillit til å tro på deg selv på dette området, da kan mannen din aldri gjøre noe riktigere.

Så når du mener han burde fortalt deg den gang - da sier du egentlig at du skulle ønske de siste ti årene sammen med ham, ungene... aldri hadde skjedd. Er det virkelig det du ønsker å si til ham?

Ja, han burde fortalt deg med det samme at din eksvenninne prøvde seg på ham. Men dere var venninner, Hi. Tydeligvis en venninne som kan gjøre hva som helst uten at du mener det er så forferdelig... for du er jo fremdeles bare sint på mannen din, ikke på din eksvenninne. Du virker til og med sint på mannen din fordi du nå har mistet henne! Men er det virkelig hans feil at din tidligere venninne ønsker å ødelegge livet ditt? Er det virkelig mannen din sin feil at din tidligere venninne ønsker å ha sex med ham? Er det virkelig hans feil at hun fremdeles er opphengt i det som skjedde for over ti år siden? (De hadde ikke en gang et ordentlig forhold den gang, de hadde sex sammen.)

Når han visste hvordan du tydeligvis ikke ser noe galt i hva din eksvenninne gjorde, er det rart om han var redd for å fortelle deg noe om det.

Er du - med hånden på hjertet - HELT sikker på at du for et halvt år siden ville trodd mannen din for et halvt år siden, om han hadde fortalt deg første gang hun la an på ham? Jeg tror ikke det når jeg ser hvordan du reagerer nå. Jeg tror du hadde gått til din såkalte nærmeste venninne, hun ville lagt ut det ene og det andre, og greid å overbevise deg om at de hadde et forhold, at mannen din hadde vært utro med henne eller andre... Er DU helt sikker på at du virkelig ville trodd mannen din om han for et halvt år siden kom til deg og gjorde "det riktige" og fortalte deg hva din eksvenninne gjorde? Jeg er ikke sikker på det...

Hvis du fremdeles henger med, Hi, så vil jeg tro at du kanskje har gått rimelig i vranglås og er luta lei av det jeg skriver

Men du skal vite en ting, og det er at jeg har stor, stor forståelse for at denne situasjonen er forferdelig vanskelig for deg. Og eneste grunnen til at jeg har giddet å skrive side opp og side ned i alle trådene dine er fordi jeg føler frustrasjonen og fortvilelsene din - og fordi jeg har så stor tro på den kjærligheten du og din mann har delt i disse ti årene. Den virker så ekte, dere virker så riktige for hverandre. Og nå ser vi for hver tråd at du går mer og mer mot mannen din - til tross for at du sier at du har gjort det tydelig for ham at du vil fortsette.

Se på din og mannens situasjon, de er ikke så ulike.

Du har fått et enormt sjokk, du vil egentlig ikke en gang tro at din tidligere nærmeste venninne er i stand til å gjøre det hun gjør. Du har fått vite at mannen din hadde en fortid før deg du ikke visste om, og du føler han har holdt tilbake informasjon. Du føler deg sviktet. Mannen din har gjort noen tabber, men du føler det som om han har sviktet deg. Og du er grovt sviktet! Ikke av mannen din, men av hun som du har sett på som din nærmeste venninne. Du er frustrer og du er sint, men du viser bare mannen din at det er rettet mot ham. Uansett så er grunnvollene i livet ditt rystet, og du vet ikke lenger hva du skal gjøre med det, for det eneste du ønsker er at alt dette bare skal forsvinne.

Mannen din har i et halvt år avvist den andre dama, fordi det er deg han elsker, det er bare deg han vil ha sex med. Og når hun nekter å godta det, så eksploderer situasjonen med den gale damen. Du nekter å tro ham, så sier du at du tror ham, men likevel skyver du ham lenger og lenger unna. Ser du at mannen din kan føle at du har sviktet ham? Du stoler ikke på ham - dvs. du gir i hvert fall ikke mannen noe inntrykk av at du stoler på ham, selv om ordene dine sier det. Du mener nå i tillegg at han har fremstilt seg som en han ikke er i ti år... er det rart mannen føler du ikke stoler på ham, at han føler seg sviktet av deg? (Og selv om du kanskje ikke har sagt dette til ham, så føler han det gjennom måten du tar mer og mer avstand fra ham.)

Tidligere har dere alltid - iflg. deg - funnet nærheten til hverandre igjen etter en krangel med sex. Når mannen prøver det samme nå - den strategien dere begge før har brukt og satt pris på - så blir han avvist. Er det rart om mannen din blir frustrert, lei seg, sint? Du sier du tror ham, men viser det ikke. Mannens sinne er uttrykk for frustrasjon og redsel - redsel for å miste deg og familien.

Ser du ikke at dere begge sitter i samme båt? Nå virker det som om du har snudd ryggen til ham og ror i motsatt retning som det han gjør? Kommer dere noen vei med det?

Og NEI, jeg mener IKKE at du skal ha sex med ham hvis du ikke føler for det. Det har jeg også skrevet tidligere. Jeg har skrevet til deg om hvordan du/dere kan utnytte tilknytningshormonene som skapes når man har hudkontakt med hverandre. Men du trekker deg mer og mer unna ham, du vil ikke være nær ham lenger. Til å begynne med snakket dere mer sammen, lå sammen på sofaen, var nær (også uten sex), nå har du trukket deg helt unna.

Da du var veldig frustrert over dette tidligere så anbefalte jeg at du snakket ordentlig med mannen for å forklare at du trenger tid, og foreslo måter dere kunne være nær hverandre for å opprettholde en tilknytning UTEN å ha sex. Men det virker som om jo mer du grubler over ting for deg selv og ikke snakker med ham, jo lengre unna ham trekker du deg.

Selv om du føler det som et overtråkk når han nå vil ha sex når du ikke vil - kan du i det minste innrømme at mannen din bare gjør det DERE har gjort i hele forholdet deres... nemlig prøve å gjenopprette nærheten og godheten via sex. Du har sagt det selv, det er slik dere har gjort det hele tiden - og dere begge har satt pris på det i ti år. Ser du at mannen din ikke er sexfiksert, men at han prøver å gjøre det som har fungert tidligere?

Du trenger ikke like det, eller ha sex med ham for å innrømme det. Men det er viktig at du ser at mannen ikke har utviklet seg til et sexmonster. Han gjør bare det samme som det dere begge har satt pris på i ti år. Kan du se det?

Når noen andre i tråden mener at din mann må til psykolog for behandling for sin sexfiksering, da er dette blåst helt ut av sine proporsjoner! Mannen din har kun hatt sex med deg i ti år, sex som DU har vært med på hele veien, sex DU har likt og satt pris på, sex som dere har skapt sammen, bygd på gjensidig kjærlighet og begjær, latter og respekt. Og nå prøver du og andre å redusere det til noe skittent som du skammer deg over...

Ser du at det å degradere sexlivet dere har hatt i ti år er et svik mot din mann, Hi? Husker du det du skrev her inne i en tidligere tråd - hvor mannen din fortalte deg hvordan DU har lært ham hva god sex er? Jeg har skrevet det før, men gå tilbake og les det du skrev der, hvert ord din mann sa til deg den kvelden. Hvorfor er noe han gjorde før han visste at du eksisterte viktigere enn det han har vist deg i ti år, det du har vist han i ti år?

Jeg forstår at du blir veldig usikker, men jeg er overbevist om at det er sviket din venninne har utsatt deg for som er verst, og som skaper størst problemer for deg nå. Den du har stolt på det meste av livet har nå vist seg å være en helt annen. Du stiller spørsmålstegn ved hvordan du kan ha latt deg lure hele livet. Kanskje er det "lettere" for deg å tro at det er en mann - din mann - du bare har kjent i ti år som har lurt deg, fremfor hun du har stolt på hele livet?

I så fall må du begynne å se hvem som gjør hva her! Din tidligere venninne ønsker deg ikke noe godt, og derfor har hun bevisst i et halvt år forsøkt å ødelegge ekteskapet ditt og familien din. Mens hun fremdeles trodde hun kunne overbevise deg om at hun hadde hatt et forhold til din mann nå i det siste, så fremstilte hun seg selv som en reddende engel som meeer enn gjerne lot deg få bo hos henne når du gikk fra mannen. Hvor logisk er det at en kone vil flytte inn til mannens elskerinne etter at det var elskerinnen som la seg etter mannen? Nå har heldigvis mannen din avvist henne hele tiden, men den logikken hennes er bare syk, den viser at hun umulig kan være ved sine fulle fem lenger. Det at hun har spart på over ti år gamle sexbilder hvor din mann er på og nå har forsøkt å legge det frem som nye bilder og sender til deg, det bare forsterker det hele. Det er ikke en celle i den dama som ønsker deg noe godt lenger, det dere ev. har hatt av et vennskap tidligere eksisterer ikke lenger! Ikke siden hun bestemte seg for å ødelegge livet ditt slik at du skal bli like misserabel som det hun er.

Mannen din holdt tilbake informasjon for å redde ekteskapet.

Hva er verst av dette?

Slik du argumenterer er det dessverre mannens oppførsel som er verst i dine øyne....

Snakk med mannen din, Hi. Be ham komme hjem og snakk med ham. Si at du innser at dere begge har gjort feil i dette, men at du trenger tid. At det at du ikke greier å ha sex ikke har noe med ham å gjøre, men med at du sliter med hele situasjonen. Og at han ikke kan legge press på deg når det kommer til sex, for det vil gjøre det verre for deg. Fortell ham at du savner det livet dere hadde før alt dette skjedde, at du savner forholdet dere hadde, og at du mer enn noe annet (hvis det er sant, da?) ønsker å finne tilbake til det. Gjør en avtale om at dere IKKE skal ha sex frem til etter dere er begynt i terapi og får hjelp der, men at det f.eks. er greit å ligge i armkroken og se en film sammen, gi en klem når en av dere kommer eller går, en godnattklem, det er lov å stryke litt på den andre, men at dere ikke skal ha sex før etter dere har fått hjelp.

Slik det er nå så virker det som om du føler deg presset og mannen din føler seg avvist. Se om dere begge kan akseptere både egne og hverandres følelser, og så finne en løsning som fungerer frem til dere får hjelp.

Dette ble forferdelig langt.... men jeg håper det kan få deg til å tenke, for jeg er redd for at du har rotet deg inn i tanker nå som blir vanskeligere og vanskeligere å komme deg ut av. Jeg er redd for at du enten har gitt opp ekteskapet ditt, eller at du ødelegger det fordi du retter tanker og følelser feil vei - ikke dit de er fortjent. Og av alle innlegg jeg har lest her inne så er ditt ekteskap et av de som har vært virkelig godt og definitivt verdt å fortsette.

Jeg håper både du og din mann greier å sortere tanker og følelser og finne tilbake til hverandre!

Jeg har fremdeles troen på at dere to kan komme styrket ut av det hvis dere jobber dere gjennom dette. Men skal dere greie det så må dere gjøre det sammen, ikke støte hverandre lengre fra hverandre for hver uke som går.

Anonymous poster hash: 50342...432

8. juli 2015

Så det jeg får ut av tilbakemeldingene nå er at jeg liksom velter meg i selvrettferdig selvmedlidenhet.. det gjør meg ganske provosert!

Mannen har løyet, tilbakeholdt opplysninger, fremstilt seg selv som noe annet enn han er - i ti år. Han har hatt et forhold til min nærmeste venninne som har gjort at hun - uvisst av hvilke grunner - har vendt seg mot både han og meg og har vist seg fra en lite sjarmerende side.. så da har jeg mistet henne.. sinnet han viste overfor henne da vi var der skremte meg dessuten. Det var så mye kraft i det og jeg tror han hater henne, er rasende. .. men hva med hans eget ansvar da? Når han ligger med alt som kryper og går, må han ikke forvente at den måten å tråkke over følelser på kan gi noen uheldige utfall - falle tilbake på han selv.. jeg tror egentlig ikke hun er forelsket I han I det hele tatt, jeg tror hun er sint på han for noe..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

For det første, Hi... vær så snill å ikke les for mange av MrsRiddicks kommentarer. Fra første eller andre tråden din her inne var det enkelt å se fra første-andre svaret hennes at hun hadde dårlige erfaringer med menn fra tidligere... noe hun også har bekreftet, både med sin eks og nå også problemer med sin mann. Hennes svar til deg har hele tiden vært forferdelig preget av hennes egne negative erfaringer, og det som er så synd er at du ser ut til å ta til deg mye av ordlyden hennes og de andre som bare skriver om mannen din som om han var en utro drittsekk som aldri har behandlet deg bra. Det virker som om ordlyden til disse få farger deg mer enn de som forsøker å være konstruktive for deg.

Det du skriver i dette svaret ditt virker som om du laster mannen din for å ha mistet din nærmeste venninne. Gjør du det?

Og nå spør jeg ikke etter den logisk, tenkende deg, med følelsene dine rundt dette.... mener du det er din manns feil at du har mistet din nærmeste venninne?

For det er det det virker som på det du skriver her! Du stiller spørsmålstegn ved hans sinne mot henne, og du skriver at han må forvente en slik oppførsel "når han ligger med alt som kan krype og gå".

Vet du, jeg blir så oppgitt at jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne å skrive... eller om det er noen vits lenger....

Men, jeg skal gjør et forsøk.

Du skriver at mannen din LIGGER med alt som kan krype og gå.

NEI, han gjør ikke det! Han hadde et veldig aktivt sexliv i sin ungdom. Men etter at han møtte deg så har han kun ligget med en person - DEG! I TI ÅR har han kun ligget med deg.

Når har du greid å få det til at mannen din LIGGER med alt som kan krype og gå...

Er det rart mange ser at du drar ting ut av proporsjoner?

Og ikke nok med det, du mener tydeligvis at mannen ikke kan forvente annet enn det som kommer fra din tidligere venninne nå. Du har til og med greid å finne ut at du ikke tror hun er forelsket i ham, men heller sint på ham pga. "noe". Dvs. du driver og lurer på hva dette "noe" er...

Hi, du må våkne opp! Din tidligere venninne - innse det, hun har IKKE vært din venninne etter at hun begynte å legge seg etter mannen din for over et halvt år siden!!!!! Hun unner deg ikke noe godt! - ble AVVIST av din mann. Ikke en gang og så gikk hun videre. Neida, din "venninne" fortsatte å legge seg etter din mann i ET HALVT ÅR, hun ble AVVIST i et HALVT ÅR.

Og dette ble hun mens hun - som hun selv fortalte deg - mente at DU ikke var noe bedre enn henne.

Ja, din tidligere venninne er nok sint og forbanna på mannen din. Men det er ikke pga. noe ukjent "noe" som du skal spinne spøkelseshistorier rundt. Du har selv sett bevisene for at din mann har avvist henne i et halvt år. Likevel mener du NÅ at det er noe mystisk hun er sint på mannen din for???

Det er nesten så jeg lurer på om den "venninnen" din har hjernevasket deg i lange tider for at du kan bli så komplett blind når det kommer til henne.

Ser du virkelig ikke hvor falsk hun har vært????

Jeg kan ikke komme på EN ENESTE GANG at du har uttrykt sinne overfor denne dama og det hun har gjort mot deg, mot mannen din, hvordan hun nå er i ferd med å ødelegge familien din.... med ditt samtykke, kan det virke som.

Men fy så nedlatende og sint du er på mannens sexliv som han hadde før han en gang kjente deg...

Hva er verst, Hi - ha et utsvevende sexliv når man er fri og singel.... eller å bevisst gå inn for å ødelegge ekteskapet og familien til "sin beste venninne"?

Slik det virker på deg så er det det første...

For hva har hun sagt? Du er ikke bedre enn henne, du må ikke komme og tro du er bedre enn henne.

Og nå er du i ferd med å vise henne at hun har rett. Du dømmer din mann for noe han gjorde før han en gang visste at du eksisterte. Men det mannen din har vist deg i de siste ti årene, måten han har elsket deg på og gitt deg følelsen av å være elsket... det betyr ikke så mye for deg. For tross alt hadde han et utsvevende sexliv før han møtte deg....

Dette blir usammenhengende fra min side, men jeg er virkelig veldig oppgitt, Hi! Du og din mann har i ti år hatt det som virker å ha vært et utrolig godt forhold. Og nå virker det som om de siste ti årene ikke betyr så mye for deg, for du legger for stor betydning i det som skjedde før dere møttes. Du har en mann som elsker deg, som har fått deg til å føle deg som den eneste ene i alle årene.

Du motsier deg selv. Du mener at mannen din burde fortalt deg om sitt tidligere sexliv da dere møttes. Samtidig så innrømmet du en gang i en tidligere post at om du hadde visst om det så ville du trolig ikke blitt sammen med ham, fordi du selv var "prippen" på den tiden.

Så, er det slik da at du skulle ønske mannen hadde fortalt deg alle intime detaljer om sitt tidligere sexliv da dere møttes - slik at du hadde sluppet å leve med ham i ti år, ha det godt med ham i ti år, få to flotte unger med ham?

For DET ville - iflg. deg selv - trolig vært følgen om du hadde visst.

Angrer du på at du valgte å dele livet med ham? Det kan virke slik.

På ene siden sier du at han burde fortalt deg den gang. På den andre siden sier du at hvis han hadde fortalt deg så hadde du trolig aldri blitt sammen med ham.

Er du da HELT sikker på at du skulle ønske han hadde fortalt deg den gangen? Og før du svarer for deg selv, tenk grundig gjennom hva konsekvensene trolig ville vært.. du ville ikke hatt et godt forhold i ti år, du ville ikke hatt de barna du har. Det ville vært konsekvensen!

Konsekvensen ville selvfølgelig også ha vært at du hadde sluppet å sitte i den situasjonen du sitter i i dag. Du hadde trolig fremdeles være "bestevenninne" med en venninne som faktisk ikke unner deg noe godt i livet - men det ville kanskje vært verdt det?

Ser du hvor forferdelig frustrerende dette må være også for din mann, Hi? Han VET at hvis han hadde fortalt deg den gang, så ville du ikke en gang gitt ham en sjanse. Når han i ti år har vist deg hvor godt dere kan ha det sammen, ti år hvor han har vist deg at han elsker deg, vært en god ektemann og far... så betyr ikke det så mye for deg siden han dessverre holdt tilbake informasjon om at hun som du påstår er din nærmeste venninne har forsøkt å få ham til å ha et forhold til henne.

Og med et så usunt forhold som du har til din tidligere venninne så kan jeg forstå ham. Det er ikke en gang sikkert du ville ha trodd på ham. Og det at han kanskje holdt tilbake informasjonen i en dum feilberegning for å prøve å redde ditt og hennes vennskap... der legger du kun vekt på at han holdt tilbake informasjonen. Samtidig er du nå tydeligvis sint på ham fordi du har mistet din såkalte "nærmeste venninne".

Du skriver at du tror din mann hater din tidligere venninne - som om det er noe veldig negativt i denne situasjonen (!?!). Denne dama har i et halvt år trakassert ham, nektet å ta nei for et nei. Kan du tenke deg hvor frustrerende situasjonen hans har vært? Han har forsøkt å avvise henne på en ordentlig måte for også å redde ditt og hennes forhold. Men hun har bare fortsatt og fortsatt. Og når hun endelig begynner å forstå at hun ikke kommer noen vei med henne (det burde i hvert fall vise deg at mannen din er ferdig med fortiden sin, og har vært det i over ti år...), så bestemmer hun seg i sitt syke sinn at DU ikke er noe bedre enn henne. Og når hun har opplevd å bli forlatt, da skal i hvert fall ikke du komme og ha det bedre enn henne. Og hva skjer nå? Enten så går du fra mannen... og du vil være verre enn din venninne, fordi du går fra noe som bare har vært bra i ti år, og du gjør det pga. en syk persons syke spill. Eller så går mannen fordi han ikke lenger orker å bli støtt bort pga. sin fortid.

Du har større forståelse for din tidligere venninne enn for din mann som du har delt livet med de siste ti årene.

Det virker som om du stoler mer på din tidligere venninne siden du har kjent henne siden barndommen. Du fortsetter å stole på henne mens hun i overført betydning fortsetter å stikke deg ned med kniver. Ikke bare det, du finner også gode grunner for at du skal fortsette å stikke kniven i deg... for hun er jo sikkert sint på mannen din "for noe".

Uansett hva mannen sin har sagt eller gjort siden alt dette kom opp så blir det feil. Og alt pga. den du fremdeles ser på som din nærmeste venninne. Mannen din ser at han er i ferd med å miste den han elsker, han er i ferd med å miste familien sin. Og alt pga. en person som tydeligvis ikke er helt riktig navlet. Er det virkelig rart om han hater henne i øyeblikket???

DU skriver at mannen din har fremstilt seg for noe han ikke er i ti år. Og det er her ekteskapet deres trolig ender! Du legger SÅ stor vekt på det han gjorde som fri og singel før han visste at du eksisterte, at du velger - for jo, du VELGER - å se på det som om den han har vært de siste ti årene er en falsk person som har lurt deg. Du VELGER å se helt bort fra det faktum at mannen din har vært trofast i ti år, at han har gjort det tydelig at han har vært mer enn fornøyd med å være trofast mot DEG.

Jeg tror du har avsluttet ekteskapet ditt i deg selv, Hi, for du tør ikke stole på at den gode virkeligheten du har levd med i ti år faktisk har vært virkelig.

Og hvor trist er ikke det? Du setter spørsmålstegn ved ALT dere har hatt sammen siste ti årene. Du mener at mannen din har fremstilt seg som noe han ikke er. Jeg kunne vært enig med deg om det kom frem at mannen din hadde hatt et parallelt liv de siste ti årene som du ikke visste noe om, et liv hvor han var utro og hadde et utsvevende seksuelt liv. Men hans største synd i dette er at han eksperimenterte seksuelt før han møtte deg.

Skulle du virkelig ønske at han hadde fortalt deg sannheten om sitt tidligere sexliv for ti år siden, Hi? Slik at du kunne gått glipp av ham, kjærligheten, gleden, latteren... barna?

Det at han ikke fortalte deg den gangen er det som er årsaken til at dere har hatt ti gode år sammen!

Den gangen var du - iflg. deg selv - så "prippen" at du ville ha droppet ham. Jeg vil tro at selvtilliten din den gangen heller ikke hadde taklet å vite at han hadde hatt sex med din tidligere venninne. Når ti år med godhet og kjærlighet og et godt sexliv dere imellom ikke har gitt deg selvtillit til å tro på deg selv på dette området, da kan mannen din aldri gjøre noe riktigere.

Så når du mener han burde fortalt deg den gang - da sier du egentlig at du skulle ønske de siste ti årene sammen med ham, ungene... aldri hadde skjedd. Er det virkelig det du ønsker å si til ham?

Ja, han burde fortalt deg med det samme at din eksvenninne prøvde seg på ham. Men dere var venninner, Hi. Tydeligvis en venninne som kan gjøre hva som helst uten at du mener det er så forferdelig... for du er jo fremdeles bare sint på mannen din, ikke på din eksvenninne. Du virker til og med sint på mannen din fordi du nå har mistet henne! Men er det virkelig hans feil at din tidligere venninne ønsker å ødelegge livet ditt? Er det virkelig mannen din sin feil at din tidligere venninne ønsker å ha sex med ham? Er det virkelig hans feil at hun fremdeles er opphengt i det som skjedde for over ti år siden? (De hadde ikke en gang et ordentlig forhold den gang, de hadde sex sammen.)

Når han visste hvordan du tydeligvis ikke ser noe galt i hva din eksvenninne gjorde, er det rart om han var redd for å fortelle deg noe om det.

Er du - med hånden på hjertet - HELT sikker på at du for et halvt år siden ville trodd mannen din for et halvt år siden, om han hadde fortalt deg første gang hun la an på ham? Jeg tror ikke det når jeg ser hvordan du reagerer nå. Jeg tror du hadde gått til din såkalte nærmeste venninne, hun ville lagt ut det ene og det andre, og greid å overbevise deg om at de hadde et forhold, at mannen din hadde vært utro med henne eller andre... Er DU helt sikker på at du virkelig ville trodd mannen din om han for et halvt år siden kom til deg og gjorde "det riktige" og fortalte deg hva din eksvenninne gjorde? Jeg er ikke sikker på det...

Hvis du fremdeles henger med, Hi, så vil jeg tro at du kanskje har gått rimelig i vranglås og er luta lei av det jeg skriver

Men du skal vite en ting, og det er at jeg har stor, stor forståelse for at denne situasjonen er forferdelig vanskelig for deg. Og eneste grunnen til at jeg har giddet å skrive side opp og side ned i alle trådene dine er fordi jeg føler frustrasjonen og fortvilelsene din - og fordi jeg har så stor tro på den kjærligheten du og din mann har delt i disse ti årene. Den virker så ekte, dere virker så riktige for hverandre. Og nå ser vi for hver tråd at du går mer og mer mot mannen din - til tross for at du sier at du har gjort det tydelig for ham at du vil fortsette.

Se på din og mannens situasjon, de er ikke så ulike.

Du har fått et enormt sjokk, du vil egentlig ikke en gang tro at din tidligere nærmeste venninne er i stand til å gjøre det hun gjør. Du har fått vite at mannen din hadde en fortid før deg du ikke visste om, og du føler han har holdt tilbake informasjon. Du føler deg sviktet. Mannen din har gjort noen tabber, men du føler det som om han har sviktet deg. Og du er grovt sviktet! Ikke av mannen din, men av hun som du har sett på som din nærmeste venninne. Du er frustrer og du er sint, men du viser bare mannen din at det er rettet mot ham. Uansett så er grunnvollene i livet ditt rystet, og du vet ikke lenger hva du skal gjøre med det, for det eneste du ønsker er at alt dette bare skal forsvinne.

Mannen din har i et halvt år avvist den andre dama, fordi det er deg han elsker, det er bare deg han vil ha sex med. Og når hun nekter å godta det, så eksploderer situasjonen med den gale damen. Du nekter å tro ham, så sier du at du tror ham, men likevel skyver du ham lenger og lenger unna. Ser du at mannen din kan føle at du har sviktet ham? Du stoler ikke på ham - dvs. du gir i hvert fall ikke mannen noe inntrykk av at du stoler på ham, selv om ordene dine sier det. Du mener nå i tillegg at han har fremstilt seg som en han ikke er i ti år... er det rart mannen føler du ikke stoler på ham, at han føler seg sviktet av deg? (Og selv om du kanskje ikke har sagt dette til ham, så føler han det gjennom måten du tar mer og mer avstand fra ham.)

Tidligere har dere alltid - iflg. deg - funnet nærheten til hverandre igjen etter en krangel med sex. Når mannen prøver det samme nå - den strategien dere begge før har brukt og satt pris på - så blir han avvist. Er det rart om mannen din blir frustrert, lei seg, sint? Du sier du tror ham, men viser det ikke. Mannens sinne er uttrykk for frustrasjon og redsel - redsel for å miste deg og familien.

Ser du ikke at dere begge sitter i samme båt? Nå virker det som om du har snudd ryggen til ham og ror i motsatt retning som det han gjør? Kommer dere noen vei med det?

Og NEI, jeg mener IKKE at du skal ha sex med ham hvis du ikke føler for det. Det har jeg også skrevet tidligere. Jeg har skrevet til deg om hvordan du/dere kan utnytte tilknytningshormonene som skapes når man har hudkontakt med hverandre. Men du trekker deg mer og mer unna ham, du vil ikke være nær ham lenger. Til å begynne med snakket dere mer sammen, lå sammen på sofaen, var nær (også uten sex), nå har du trukket deg helt unna.

Da du var veldig frustrert over dette tidligere så anbefalte jeg at du snakket ordentlig med mannen for å forklare at du trenger tid, og foreslo måter dere kunne være nær hverandre for å opprettholde en tilknytning UTEN å ha sex. Men det virker som om jo mer du grubler over ting for deg selv og ikke snakker med ham, jo lengre unna ham trekker du deg.

Selv om du føler det som et overtråkk når han nå vil ha sex når du ikke vil - kan du i det minste innrømme at mannen din bare gjør det DERE har gjort i hele forholdet deres... nemlig prøve å gjenopprette nærheten og godheten via sex. Du har sagt det selv, det er slik dere har gjort det hele tiden - og dere begge har satt pris på det i ti år. Ser du at mannen din ikke er sexfiksert, men at han prøver å gjøre det som har fungert tidligere?

Du trenger ikke like det, eller ha sex med ham for å innrømme det. Men det er viktig at du ser at mannen ikke har utviklet seg til et sexmonster. Han gjør bare det samme som det dere begge har satt pris på i ti år. Kan du se det?

Når noen andre i tråden mener at din mann må til psykolog for behandling for sin sexfiksering, da er dette blåst helt ut av sine proporsjoner! Mannen din har kun hatt sex med deg i ti år, sex som DU har vært med på hele veien, sex DU har likt og satt pris på, sex som dere har skapt sammen, bygd på gjensidig kjærlighet og begjær, latter og respekt. Og nå prøver du og andre å redusere det til noe skittent som du skammer deg over...

Ser du at det å degradere sexlivet dere har hatt i ti år er et svik mot din mann, Hi? Husker du det du skrev her inne i en tidligere tråd - hvor mannen din fortalte deg hvordan DU har lært ham hva god sex er? Jeg har skrevet det før, men gå tilbake og les det du skrev der, hvert ord din mann sa til deg den kvelden. Hvorfor er noe han gjorde før han visste at du eksisterte viktigere enn det han har vist deg i ti år, det du har vist han i ti år?

Jeg forstår at du blir veldig usikker, men jeg er overbevist om at det er sviket din venninne har utsatt deg for som er verst, og som skaper størst problemer for deg nå. Den du har stolt på det meste av livet har nå vist seg å være en helt annen. Du stiller spørsmålstegn ved hvordan du kan ha latt deg lure hele livet. Kanskje er det "lettere" for deg å tro at det er en mann - din mann - du bare har kjent i ti år som har lurt deg, fremfor hun du har stolt på hele livet?

I så fall må du begynne å se hvem som gjør hva her! Din tidligere venninne ønsker deg ikke noe godt, og derfor har hun bevisst i et halvt år forsøkt å ødelegge ekteskapet ditt og familien din. Mens hun fremdeles trodde hun kunne overbevise deg om at hun hadde hatt et forhold til din mann nå i det siste, så fremstilte hun seg selv som en reddende engel som meeer enn gjerne lot deg få bo hos henne når du gikk fra mannen. Hvor logisk er det at en kone vil flytte inn til mannens elskerinne etter at det var elskerinnen som la seg etter mannen? Nå har heldigvis mannen din avvist henne hele tiden, men den logikken hennes er bare syk, den viser at hun umulig kan være ved sine fulle fem lenger. Det at hun har spart på over ti år gamle sexbilder hvor din mann er på og nå har forsøkt å legge det frem som nye bilder og sender til deg, det bare forsterker det hele. Det er ikke en celle i den dama som ønsker deg noe godt lenger, det dere ev. har hatt av et vennskap tidligere eksisterer ikke lenger! Ikke siden hun bestemte seg for å ødelegge livet ditt slik at du skal bli like misserabel som det hun er.

Mannen din holdt tilbake informasjon for å redde ekteskapet.

Hva er verst av dette?

Slik du argumenterer er det dessverre mannens oppførsel som er verst i dine øyne....

Snakk med mannen din, Hi. Be ham komme hjem og snakk med ham. Si at du innser at dere begge har gjort feil i dette, men at du trenger tid. At det at du ikke greier å ha sex ikke har noe med ham å gjøre, men med at du sliter med hele situasjonen. Og at han ikke kan legge press på deg når det kommer til sex, for det vil gjøre det verre for deg. Fortell ham at du savner det livet dere hadde før alt dette skjedde, at du savner forholdet dere hadde, og at du mer enn noe annet (hvis det er sant, da?) ønsker å finne tilbake til det. Gjør en avtale om at dere IKKE skal ha sex frem til etter dere er begynt i terapi og får hjelp der, men at det f.eks. er greit å ligge i armkroken og se en film sammen, gi en klem når en av dere kommer eller går, en godnattklem, det er lov å stryke litt på den andre, men at dere ikke skal ha sex før etter dere har fått hjelp.

Slik det er nå så virker det som om du føler deg presset og mannen din føler seg avvist. Se om dere begge kan akseptere både egne og hverandres følelser, og så finne en løsning som fungerer frem til dere får hjelp.

Dette ble forferdelig langt.... men jeg håper det kan få deg til å tenke, for jeg er redd for at du har rotet deg inn i tanker nå som blir vanskeligere og vanskeligere å komme deg ut av. Jeg er redd for at du enten har gitt opp ekteskapet ditt, eller at du ødelegger det fordi du retter tanker og følelser feil vei - ikke dit de er fortjent. Og av alle innlegg jeg har lest her inne så er ditt ekteskap et av de som har vært virkelig godt og definitivt verdt å fortsette.

Jeg håper både du og din mann greier å sortere tanker og følelser og finne tilbake til hverandre!

Jeg har fremdeles troen på at dere to kan komme styrket ut av det hvis dere jobber dere gjennom dette. Men skal dere greie det så må dere gjøre det sammen, ikke støte hverandre lengre fra hverandre for hver uke som går.

Anonymous poster hash: 50342...432

Kudos. Og også for at du orker.

Endret 8. juli 2015 av sug lut

8. juli 2015

Så det jeg får ut av tilbakemeldingene nå er at jeg liksom velter meg i selvrettferdig selvmedlidenhet.. det gjør meg ganske provosert!

Mannen har løyet, tilbakeholdt opplysninger, fremstilt seg selv som noe annet enn han er - i ti år. Han har hatt et forhold til min nærmeste venninne som har gjort at hun - uvisst av hvilke grunner - har vendt seg mot både han og meg og har vist seg fra en lite sjarmerende side.. så da har jeg mistet henne.. sinnet han viste overfor henne da vi var der skremte meg dessuten. Det var så mye kraft i det og jeg tror han hater henne, er rasende. .. men hva med hans eget ansvar da? Når han ligger med alt som kryper og går, må han ikke forvente at den måten å tråkke over følelser på kan gi noen uheldige utfall - falle tilbake på han selv.. jeg tror egentlig ikke hun er forelsket I han I det hele tatt, jeg tror hun er sint på han for noe..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Les en gang til hvordan du beskriver mannen din i dette innlegget. Som en mannshore som ligger rundt. Det er minst 10 (!!!!) år siden han var "sammen" med din venninne. Du tror din venninne er sint på ham for noe? Ja, hun ble jo AVVIST av din mann! Og valgte å hevne seg ved å drite i deg og deres vennskap.

Det neste beviset på at mannen din elsker deg er at, til tross for at dere kun hadde sex i misjonærstillingen med lyset av i starten av forholdet, valgte han å dele livet sitt med deg. Med DEG!

Uansett hva han gjør mener du jo at han gjør alt feil. Han en dømt til å tape. Ta deg sammen før mannen din går fra deg.

Anonymous poster hash: c2a8b...224

8. juli 2015

Et spørsmål til den løsningsorienterte Undrende Ullteppe: ta for deg lignende situasjon, men at det er en mann som ikke vil ha sex når dama blir uplanlagt gravid, fordi han har kaos i hodet. Så klarer han ikke fysisk å tenne på henne i graviditeten fordi han ikke finner henne attraktiv med mage. Dama føler seg såret, hun prøver seg og blir avvist, hun lider av mangelen på nærhet. Mener du at mannen da må stille opp og gjennomføre samleie mot sin vilje allikevel, med den største entusiasmen? Eller gjelder dette bare kvinner?

Det var da et vannvittig engasjement??? Hvorfor engasjerer du deg så og går til angrep på andre som svarer?

Anonymous poster hash: c28d2...15c

8. juli 2015

Så det jeg får ut av tilbakemeldingene nå er at jeg liksom velter meg i selvrettferdig selvmedlidenhet.. det gjør meg ganske provosert!

Mannen har løyet, tilbakeholdt opplysninger, fremstilt seg selv som noe annet enn han er - i ti år. Han har hatt et forhold til min nærmeste venninne som har gjort at hun - uvisst av hvilke grunner - har vendt seg mot både han og meg og har vist seg fra en lite sjarmerende side.. så da har jeg mistet henne.. sinnet han viste overfor henne da vi var der skremte meg dessuten. Det var så mye kraft i det og jeg tror han hater henne, er rasende. .. men hva med hans eget ansvar da? Når han ligger med alt som kryper og går, må han ikke forvente at den måten å tråkke over følelser på kan gi noen uheldige utfall - falle tilbake på han selv.. jeg tror egentlig ikke hun er forelsket I han I det hele tatt, jeg tror hun er sint på han for noe..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

For det første, Hi... vær så snill å ikke les for mange av MrsRiddicks kommentarer. Fra første eller andre tråden din her inne var det enkelt å se fra første-andre svaret hennes at hun hadde dårlige erfaringer med menn fra tidligere... noe hun også har bekreftet, både med sin eks og nå også problemer med sin mann. Hennes svar til deg har hele tiden vært forferdelig preget av hennes egne negative erfaringer, og det som er så synd er at du ser ut til å ta til deg mye av ordlyden hennes og de andre som bare skriver om mannen din som om han var en utro drittsekk som aldri har behandlet deg bra. Det virker som om ordlyden til disse få farger deg mer enn de som forsøker å være konstruktive for deg.

Det du skriver i dette svaret ditt virker som om du laster mannen din for å ha mistet din nærmeste venninne. Gjør du det?

Og nå spør jeg ikke etter den logisk, tenkende deg, med følelsene dine rundt dette.... mener du det er din manns feil at du har mistet din nærmeste venninne?

For det er det det virker som på det du skriver her! Du stiller spørsmålstegn ved hans sinne mot henne, og du skriver at han må forvente en slik oppførsel "når han ligger med alt som kan krype og gå".

Vet du, jeg blir så oppgitt at jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne å skrive... eller om det er noen vits lenger....

Men, jeg skal gjør et forsøk.

Du skriver at mannen din LIGGER med alt som kan krype og gå.

NEI, han gjør ikke det! Han hadde et veldig aktivt sexliv i sin ungdom. Men etter at han møtte deg så har han kun ligget med en person - DEG! I TI ÅR har han kun ligget med deg.

Når har du greid å få det til at mannen din LIGGER med alt som kan krype og gå...

Er det rart mange ser at du drar ting ut av proporsjoner?

Og ikke nok med det, du mener tydeligvis at mannen ikke kan forvente annet enn det som kommer fra din tidligere venninne nå. Du har til og med greid å finne ut at du ikke tror hun er forelsket i ham, men heller sint på ham pga. "noe". Dvs. du driver og lurer på hva dette "noe" er...

Hi, du må våkne opp! Din tidligere venninne - innse det, hun har IKKE vært din venninne etter at hun begynte å legge seg etter mannen din for over et halvt år siden!!!!! Hun unner deg ikke noe godt! - ble AVVIST av din mann. Ikke en gang og så gikk hun videre. Neida, din "venninne" fortsatte å legge seg etter din mann i ET HALVT ÅR, hun ble AVVIST i et HALVT ÅR.

Og dette ble hun mens hun - som hun selv fortalte deg - mente at DU ikke var noe bedre enn henne.

Ja, din tidligere venninne er nok sint og forbanna på mannen din. Men det er ikke pga. noe ukjent "noe" som du skal spinne spøkelseshistorier rundt. Du har selv sett bevisene for at din mann har avvist henne i et halvt år. Likevel mener du NÅ at det er noe mystisk hun er sint på mannen din for???

Det er nesten så jeg lurer på om den "venninnen" din har hjernevasket deg i lange tider for at du kan bli så komplett blind når det kommer til henne.

Ser du virkelig ikke hvor falsk hun har vært????

Jeg kan ikke komme på EN ENESTE GANG at du har uttrykt sinne overfor denne dama og det hun har gjort mot deg, mot mannen din, hvordan hun nå er i ferd med å ødelegge familien din.... med ditt samtykke, kan det virke som.

Men fy så nedlatende og sint du er på mannens sexliv som han hadde før han en gang kjente deg...

Hva er verst, Hi - ha et utsvevende sexliv når man er fri og singel.... eller å bevisst gå inn for å ødelegge ekteskapet og familien til "sin beste venninne"?

Slik det virker på deg så er det det første...

For hva har hun sagt? Du er ikke bedre enn henne, du må ikke komme og tro du er bedre enn henne.

Og nå er du i ferd med å vise henne at hun har rett. Du dømmer din mann for noe han gjorde før han en gang visste at du eksisterte. Men det mannen din har vist deg i de siste ti årene, måten han har elsket deg på og gitt deg følelsen av å være elsket... det betyr ikke så mye for deg. For tross alt hadde han et utsvevende sexliv før han møtte deg....

Dette blir usammenhengende fra min side, men jeg er virkelig veldig oppgitt, Hi! Du og din mann har i ti år hatt det som virker å ha vært et utrolig godt forhold. Og nå virker det som om de siste ti årene ikke betyr så mye for deg, for du legger for stor betydning i det som skjedde før dere møttes. Du har en mann som elsker deg, som har fått deg til å føle deg som den eneste ene i alle årene.

Du motsier deg selv. Du mener at mannen din burde fortalt deg om sitt tidligere sexliv da dere møttes. Samtidig så innrømmet du en gang i en tidligere post at om du hadde visst om det så ville du trolig ikke blitt sammen med ham, fordi du selv var "prippen" på den tiden.

Så, er det slik da at du skulle ønske mannen hadde fortalt deg alle intime detaljer om sitt tidligere sexliv da dere møttes - slik at du hadde sluppet å leve med ham i ti år, ha det godt med ham i ti år, få to flotte unger med ham?

For DET ville - iflg. deg selv - trolig vært følgen om du hadde visst.

Angrer du på at du valgte å dele livet med ham? Det kan virke slik.

På ene siden sier du at han burde fortalt deg den gang. På den andre siden sier du at hvis han hadde fortalt deg så hadde du trolig aldri blitt sammen med ham.

Er du da HELT sikker på at du skulle ønske han hadde fortalt deg den gangen? Og før du svarer for deg selv, tenk grundig gjennom hva konsekvensene trolig ville vært.. du ville ikke hatt et godt forhold i ti år, du ville ikke hatt de barna du har. Det ville vært konsekvensen!

Konsekvensen ville selvfølgelig også ha vært at du hadde sluppet å sitte i den situasjonen du sitter i i dag. Du hadde trolig fremdeles være "bestevenninne" med en venninne som faktisk ikke unner deg noe godt i livet - men det ville kanskje vært verdt det?

Ser du hvor forferdelig frustrerende dette må være også for din mann, Hi? Han VET at hvis han hadde fortalt deg den gang, så ville du ikke en gang gitt ham en sjanse. Når han i ti år har vist deg hvor godt dere kan ha det sammen, ti år hvor han har vist deg at han elsker deg, vært en god ektemann og far... så betyr ikke det så mye for deg siden han dessverre holdt tilbake informasjon om at hun som du påstår er din nærmeste venninne har forsøkt å få ham til å ha et forhold til henne.

Og med et så usunt forhold som du har til din tidligere venninne så kan jeg forstå ham. Det er ikke en gang sikkert du ville ha trodd på ham. Og det at han kanskje holdt tilbake informasjonen i en dum feilberegning for å prøve å redde ditt og hennes vennskap... der legger du kun vekt på at han holdt tilbake informasjonen. Samtidig er du nå tydeligvis sint på ham fordi du har mistet din såkalte "nærmeste venninne".

Du skriver at du tror din mann hater din tidligere venninne - som om det er noe veldig negativt i denne situasjonen (!?!). Denne dama har i et halvt år trakassert ham, nektet å ta nei for et nei. Kan du tenke deg hvor frustrerende situasjonen hans har vært? Han har forsøkt å avvise henne på en ordentlig måte for også å redde ditt og hennes forhold. Men hun har bare fortsatt og fortsatt. Og når hun endelig begynner å forstå at hun ikke kommer noen vei med henne (det burde i hvert fall vise deg at mannen din er ferdig med fortiden sin, og har vært det i over ti år...), så bestemmer hun seg i sitt syke sinn at DU ikke er noe bedre enn henne. Og når hun har opplevd å bli forlatt, da skal i hvert fall ikke du komme og ha det bedre enn henne. Og hva skjer nå? Enten så går du fra mannen... og du vil være verre enn din venninne, fordi du går fra noe som bare har vært bra i ti år, og du gjør det pga. en syk persons syke spill. Eller så går mannen fordi han ikke lenger orker å bli støtt bort pga. sin fortid.

Du har større forståelse for din tidligere venninne enn for din mann som du har delt livet med de siste ti årene.

Det virker som om du stoler mer på din tidligere venninne siden du har kjent henne siden barndommen. Du fortsetter å stole på henne mens hun i overført betydning fortsetter å stikke deg ned med kniver. Ikke bare det, du finner også gode grunner for at du skal fortsette å stikke kniven i deg... for hun er jo sikkert sint på mannen din "for noe".

Uansett hva mannen sin har sagt eller gjort siden alt dette kom opp så blir det feil. Og alt pga. den du fremdeles ser på som din nærmeste venninne. Mannen din ser at han er i ferd med å miste den han elsker, han er i ferd med å miste familien sin. Og alt pga. en person som tydeligvis ikke er helt riktig navlet. Er det virkelig rart om han hater henne i øyeblikket???

DU skriver at mannen din har fremstilt seg for noe han ikke er i ti år. Og det er her ekteskapet deres trolig ender! Du legger SÅ stor vekt på det han gjorde som fri og singel før han visste at du eksisterte, at du velger - for jo, du VELGER - å se på det som om den han har vært de siste ti årene er en falsk person som har lurt deg. Du VELGER å se helt bort fra det faktum at mannen din har vært trofast i ti år, at han har gjort det tydelig at han har vært mer enn fornøyd med å være trofast mot DEG.

Jeg tror du har avsluttet ekteskapet ditt i deg selv, Hi, for du tør ikke stole på at den gode virkeligheten du har levd med i ti år faktisk har vært virkelig.

Og hvor trist er ikke det? Du setter spørsmålstegn ved ALT dere har hatt sammen siste ti årene. Du mener at mannen din har fremstilt seg som noe han ikke er. Jeg kunne vært enig med deg om det kom frem at mannen din hadde hatt et parallelt liv de siste ti årene som du ikke visste noe om, et liv hvor han var utro og hadde et utsvevende seksuelt liv. Men hans største synd i dette er at han eksperimenterte seksuelt før han møtte deg.

Skulle du virkelig ønske at han hadde fortalt deg sannheten om sitt tidligere sexliv for ti år siden, Hi? Slik at du kunne gått glipp av ham, kjærligheten, gleden, latteren... barna?

Det at han ikke fortalte deg den gangen er det som er årsaken til at dere har hatt ti gode år sammen!

Den gangen var du - iflg. deg selv - så "prippen" at du ville ha droppet ham. Jeg vil tro at selvtilliten din den gangen heller ikke hadde taklet å vite at han hadde hatt sex med din tidligere venninne. Når ti år med godhet og kjærlighet og et godt sexliv dere imellom ikke har gitt deg selvtillit til å tro på deg selv på dette området, da kan mannen din aldri gjøre noe riktigere.

Så når du mener han burde fortalt deg den gang - da sier du egentlig at du skulle ønske de siste ti årene sammen med ham, ungene... aldri hadde skjedd. Er det virkelig det du ønsker å si til ham?

Ja, han burde fortalt deg med det samme at din eksvenninne prøvde seg på ham. Men dere var venninner, Hi. Tydeligvis en venninne som kan gjøre hva som helst uten at du mener det er så forferdelig... for du er jo fremdeles bare sint på mannen din, ikke på din eksvenninne. Du virker til og med sint på mannen din fordi du nå har mistet henne! Men er det virkelig hans feil at din tidligere venninne ønsker å ødelegge livet ditt? Er det virkelig mannen din sin feil at din tidligere venninne ønsker å ha sex med ham? Er det virkelig hans feil at hun fremdeles er opphengt i det som skjedde for over ti år siden? (De hadde ikke en gang et ordentlig forhold den gang, de hadde sex sammen.)

Når han visste hvordan du tydeligvis ikke ser noe galt i hva din eksvenninne gjorde, er det rart om han var redd for å fortelle deg noe om det.

Er du - med hånden på hjertet - HELT sikker på at du for et halvt år siden ville trodd mannen din for et halvt år siden, om han hadde fortalt deg første gang hun la an på ham? Jeg tror ikke det når jeg ser hvordan du reagerer nå. Jeg tror du hadde gått til din såkalte nærmeste venninne, hun ville lagt ut det ene og det andre, og greid å overbevise deg om at de hadde et forhold, at mannen din hadde vært utro med henne eller andre... Er DU helt sikker på at du virkelig ville trodd mannen din om han for et halvt år siden kom til deg og gjorde "det riktige" og fortalte deg hva din eksvenninne gjorde? Jeg er ikke sikker på det...

Hvis du fremdeles henger med, Hi, så vil jeg tro at du kanskje har gått rimelig i vranglås og er luta lei av det jeg skriver

Men du skal vite en ting, og det er at jeg har stor, stor forståelse for at denne situasjonen er forferdelig vanskelig for deg. Og eneste grunnen til at jeg har giddet å skrive side opp og side ned i alle trådene dine er fordi jeg føler frustrasjonen og fortvilelsene din - og fordi jeg har så stor tro på den kjærligheten du og din mann har delt i disse ti årene. Den virker så ekte, dere virker så riktige for hverandre. Og nå ser vi for hver tråd at du går mer og mer mot mannen din - til tross for at du sier at du har gjort det tydelig for ham at du vil fortsette.

Se på din og mannens situasjon, de er ikke så ulike.

Du har fått et enormt sjokk, du vil egentlig ikke en gang tro at din tidligere nærmeste venninne er i stand til å gjøre det hun gjør. Du har fått vite at mannen din hadde en fortid før deg du ikke visste om, og du føler han har holdt tilbake informasjon. Du føler deg sviktet. Mannen din har gjort noen tabber, men du føler det som om han har sviktet deg. Og du er grovt sviktet! Ikke av mannen din, men av hun som du har sett på som din nærmeste venninne. Du er frustrer og du er sint, men du viser bare mannen din at det er rettet mot ham. Uansett så er grunnvollene i livet ditt rystet, og du vet ikke lenger hva du skal gjøre med det, for det eneste du ønsker er at alt dette bare skal forsvinne.

Mannen din har i et halvt år avvist den andre dama, fordi det er deg han elsker, det er bare deg han vil ha sex med. Og når hun nekter å godta det, så eksploderer situasjonen med den gale damen. Du nekter å tro ham, så sier du at du tror ham, men likevel skyver du ham lenger og lenger unna. Ser du at mannen din kan føle at du har sviktet ham? Du stoler ikke på ham - dvs. du gir i hvert fall ikke mannen noe inntrykk av at du stoler på ham, selv om ordene dine sier det. Du mener nå i tillegg at han har fremstilt seg som en han ikke er i ti år... er det rart mannen føler du ikke stoler på ham, at han føler seg sviktet av deg? (Og selv om du kanskje ikke har sagt dette til ham, så føler han det gjennom måten du tar mer og mer avstand fra ham.)

Tidligere har dere alltid - iflg. deg - funnet nærheten til hverandre igjen etter en krangel med sex. Når mannen prøver det samme nå - den strategien dere begge før har brukt og satt pris på - så blir han avvist. Er det rart om mannen din blir frustrert, lei seg, sint? Du sier du tror ham, men viser det ikke. Mannens sinne er uttrykk for frustrasjon og redsel - redsel for å miste deg og familien.

Ser du ikke at dere begge sitter i samme båt? Nå virker det som om du har snudd ryggen til ham og ror i motsatt retning som det han gjør? Kommer dere noen vei med det?

Og NEI, jeg mener IKKE at du skal ha sex med ham hvis du ikke føler for det. Det har jeg også skrevet tidligere. Jeg har skrevet til deg om hvordan du/dere kan utnytte tilknytningshormonene som skapes når man har hudkontakt med hverandre. Men du trekker deg mer og mer unna ham, du vil ikke være nær ham lenger. Til å begynne med snakket dere mer sammen, lå sammen på sofaen, var nær (også uten sex), nå har du trukket deg helt unna.

Da du var veldig frustrert over dette tidligere så anbefalte jeg at du snakket ordentlig med mannen for å forklare at du trenger tid, og foreslo måter dere kunne være nær hverandre for å opprettholde en tilknytning UTEN å ha sex. Men det virker som om jo mer du grubler over ting for deg selv og ikke snakker med ham, jo lengre unna ham trekker du deg.

Selv om du føler det som et overtråkk når han nå vil ha sex når du ikke vil - kan du i det minste innrømme at mannen din bare gjør det DERE har gjort i hele forholdet deres... nemlig prøve å gjenopprette nærheten og godheten via sex. Du har sagt det selv, det er slik dere har gjort det hele tiden - og dere begge har satt pris på det i ti år. Ser du at mannen din ikke er sexfiksert, men at han prøver å gjøre det som har fungert tidligere?

Du trenger ikke like det, eller ha sex med ham for å innrømme det. Men det er viktig at du ser at mannen ikke har utviklet seg til et sexmonster. Han gjør bare det samme som det dere begge har satt pris på i ti år. Kan du se det?

Når noen andre i tråden mener at din mann må til psykolog for behandling for sin sexfiksering, da er dette blåst helt ut av sine proporsjoner! Mannen din har kun hatt sex med deg i ti år, sex som DU har vært med på hele veien, sex DU har likt og satt pris på, sex som dere har skapt sammen, bygd på gjensidig kjærlighet og begjær, latter og respekt. Og nå prøver du og andre å redusere det til noe skittent som du skammer deg over...

Ser du at det å degradere sexlivet dere har hatt i ti år er et svik mot din mann, Hi? Husker du det du skrev her inne i en tidligere tråd - hvor mannen din fortalte deg hvordan DU har lært ham hva god sex er? Jeg har skrevet det før, men gå tilbake og les det du skrev der, hvert ord din mann sa til deg den kvelden. Hvorfor er noe han gjorde før han visste at du eksisterte viktigere enn det han har vist deg i ti år, det du har vist han i ti år?

Jeg forstår at du blir veldig usikker, men jeg er overbevist om at det er sviket din venninne har utsatt deg for som er verst, og som skaper størst problemer for deg nå. Den du har stolt på det meste av livet har nå vist seg å være en helt annen. Du stiller spørsmålstegn ved hvordan du kan ha latt deg lure hele livet. Kanskje er det "lettere" for deg å tro at det er en mann - din mann - du bare har kjent i ti år som har lurt deg, fremfor hun du har stolt på hele livet?

I så fall må du begynne å se hvem som gjør hva her! Din tidligere venninne ønsker deg ikke noe godt, og derfor har hun bevisst i et halvt år forsøkt å ødelegge ekteskapet ditt og familien din. Mens hun fremdeles trodde hun kunne overbevise deg om at hun hadde hatt et forhold til din mann nå i det siste, så fremstilte hun seg selv som en reddende engel som meeer enn gjerne lot deg få bo hos henne når du gikk fra mannen. Hvor logisk er det at en kone vil flytte inn til mannens elskerinne etter at det var elskerinnen som la seg etter mannen? Nå har heldigvis mannen din avvist henne hele tiden, men den logikken hennes er bare syk, den viser at hun umulig kan være ved sine fulle fem lenger. Det at hun har spart på over ti år gamle sexbilder hvor din mann er på og nå har forsøkt å legge det frem som nye bilder og sender til deg, det bare forsterker det hele. Det er ikke en celle i den dama som ønsker deg noe godt lenger, det dere ev. har hatt av et vennskap tidligere eksisterer ikke lenger! Ikke siden hun bestemte seg for å ødelegge livet ditt slik at du skal bli like misserabel som det hun er.

Mannen din holdt tilbake informasjon for å redde ekteskapet.

Hva er verst av dette?

Slik du argumenterer er det dessverre mannens oppførsel som er verst i dine øyne....

Snakk med mannen din, Hi. Be ham komme hjem og snakk med ham. Si at du innser at dere begge har gjort feil i dette, men at du trenger tid. At det at du ikke greier å ha sex ikke har noe med ham å gjøre, men med at du sliter med hele situasjonen. Og at han ikke kan legge press på deg når det kommer til sex, for det vil gjøre det verre for deg. Fortell ham at du savner det livet dere hadde før alt dette skjedde, at du savner forholdet dere hadde, og at du mer enn noe annet (hvis det er sant, da?) ønsker å finne tilbake til det. Gjør en avtale om at dere IKKE skal ha sex frem til etter dere er begynt i terapi og får hjelp der, men at det f.eks. er greit å ligge i armkroken og se en film sammen, gi en klem når en av dere kommer eller går, en godnattklem, det er lov å stryke litt på den andre, men at dere ikke skal ha sex før etter dere har fått hjelp.

Slik det er nå så virker det som om du føler deg presset og mannen din føler seg avvist. Se om dere begge kan akseptere både egne og hverandres følelser, og så finne en løsning som fungerer frem til dere får hjelp.

Dette ble forferdelig langt.... men jeg håper det kan få deg til å tenke, for jeg er redd for at du har rotet deg inn i tanker nå som blir vanskeligere og vanskeligere å komme deg ut av. Jeg er redd for at du enten har gitt opp ekteskapet ditt, eller at du ødelegger det fordi du retter tanker og følelser feil vei - ikke dit de er fortjent. Og av alle innlegg jeg har lest her inne så er ditt ekteskap et av de som har vært virkelig godt og definitivt verdt å fortsette.

Jeg håper både du og din mann greier å sortere tanker og følelser og finne tilbake til hverandre!

Jeg har fremdeles troen på at dere to kan komme styrket ut av det hvis dere jobber dere gjennom dette. Men skal dere greie det så må dere gjøre det sammen, ikke støte hverandre lengre fra hverandre for hver uke som går.

Anonymous poster hash: 50342...432

Applaus!!!!

8. juli 2015

Jeg har ikke kommentert på lenge nå men det er nok litt fordi jeg ikke klarer å finne ord lenger.. Det er en kombinasjon over hvor håpløst det er å prøve å hjelpe deg.. Jeg får så vondt av dere og jeg må innrømme at jeg er litt enig i det mange her sier..

Ting er ute av proposjoner.. Det tenkes for mye og jeg forstår veldig godt at mannen trekker seg unna. Som jeg har sagt før her, alt er håpløst for han og uansett hva han gjør så er det galt.. Jeg begynner også å tro at Hi ikke er interessert i å redde forholdet lenger men bader heller i disse følelsene..

Det hjelper ikke! Fakta er lagt på bordet, nå må dere se fremover! Vent på terapien!

Tenk om mannen hadde fått lese igjennom alle disse trådene.. Jeg tror han hadde lært mer om deg enn hva du sier til han Hi. Det virker som at du faktisk er veldig innadvent og usikker på å si hva du føler til han og at kommunikasjonen ikke er spesielt bra. Erd et kanskje derfor dere har brukt kjærligheten for å bli venner etter en krangel?

Og nei, mannen ligger ikke med alt som kryper og går. Han tok noen sjanser som ungdom.. Det er det mange som har gjort. Jeg har levd et liv jeg ikke er veldig stolt av (jeg har ikke gjort stort men jeg er ganske prippen selv..) men jeg føler ikke at jeg har vært meg før jeg møtte han jeg er sammen med nå. Javel, så har jeg eksperimentert litt, ligget med andre menn osv men det definerer da virkelig ikke hva slags kjæreste, venninne eller mor jeg kommer til å bli? Du kan ikke bare slette minnet om hvem mannen er for deg Hi! Han er så mye mer enn en ung gutt som har eksperimentert!

Jeg hadde nok reagert akkurat på samme hvis om noen fra fortiden min skulle fortelle at jeg var en slut i ungdomsårene og vise masse nakenbilder til kjæresten min om han var litt fin på det.. Jeg ville vært livredd for at livet jeg hadde bygget opp og personen jeg endelig var stolt av å være plutselig skulle bli knust. Man er mye mer enn tabber man gjør, hi.. Ikke glem det. Jeg forstår godt at han først reagerte med å holde maska og å være tapper og blid. Oppmuntre til å ha sex fordi det alltid har ført dere sammen igjen og vært tålmodig.. Hvis jeg da hadde fortsatt å bli straffet, indirekte straffet eller følt at jeg ble straffet ville jeg reagert i sinne. Jeg ville blitt fly forbanna på mennesket som skulle rippe opp i ting jeg hadde lagt bak meg og som ikke skal være med videre på ferden. Jeg hadde blitt forbanna for at noen skulle ødelegge livet mitt og se psyken til den jeg elsker bli knust.

Åh jeg finner noen ord men jeg klarer liksom ikke si det jeg føler!!!!

Jeg avslutter det hele med å si, What 432 said.. All of it.

8. juli 2015

Men HVORFOR er det bare jeg som skal gå i meg selv, jobbe, tåle, akseptere, vise tillit? Hvorfor skal ikke mannen kunne tåle at jeg blir litt på tuppa av alt dette, når det tross alt er han som har løyet og tilbakeholdt - selv om det skulle være I beste mening han har gjort det? At han reagerer med sinne og verdens minste porsjon utålmodighet .. det gjør jo også at mine reaksjoner forsterkes. Når han presser så mye som respons på at jeg ber om litt tid så er det det samme som å be om å bli avvist..

Han bidrar jo også til den dustete situasjonen vi står I nå..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

8. juli 2015

Men HVORFOR er det bare jeg som skal gå i meg selv, jobbe, tåle, akseptere, vise tillit? Hvorfor skal ikke mannen kunne tåle at jeg blir litt på tuppa av alt dette, når det tross alt er han som har løyet og tilbakeholdt - selv om det skulle være I beste mening han har gjort det? At han reagerer med sinne og verdens minste porsjon utålmodighet .. det gjør jo også at mine reaksjoner forsterkes. Når han presser så mye som respons på at jeg ber om litt tid så er det det samme som å be om å bli avvist..

Han bidrar jo også til den dustete situasjonen vi står I nå..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Han viser jo heller ikke tillit til meg. Jeg sier til Jan at jeg tror på at han har vært trofast og at jeg ønsker å fortsette med han - at jeg elsker han, men at jeg trenger litt tid til å sortere.. Han stoler jo heller ikke på meg, og respekterer meg ikke når han presser meg og går bananas når jeg da ikke er kåt slik jeg pleier..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

8. juli 2015

Litt skrivefeil.. "jeg sier til Jan" = jeg sier til han (han heter altså ikke Jan 😆)

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

8. juli 2015

Men HVORFOR er det bare jeg som skal gå i meg selv, jobbe, tåle, akseptere, vise tillit? Hvorfor skal ikke mannen kunne tåle at jeg blir litt på tuppa av alt dette, når det tross alt er han som har løyet og tilbakeholdt - selv om det skulle være I beste mening han har gjort det? At han reagerer med sinne og verdens minste porsjon utålmodighet .. det gjør jo også at mine reaksjoner forsterkes. Når han presser så mye som respons på at jeg ber om litt tid så er det det samme som å be om å bli avvist..

Han bidrar jo også til den dustete situasjonen vi står I nå..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Han viser jo heller ikke tillit til meg. Jeg sier til Jan at jeg tror på at han har vært trofast og at jeg ønsker å fortsette med han - at jeg elsker han, men at jeg trenger litt tid til å sortere.. Han stoler jo heller ikke på meg, og respekterer meg ikke når han presser meg og går bananas når jeg da ikke er kåt slik jeg pleier..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Ca 5% av kommunikasjon er ordene du bruker. 95% er kroppspråk, tonefall osv. Jeg tviler veldig sterkt på at kroppspråket ditt understøtter ordene dine når du sier til ham at du stoler på ham og elsker ham.

Du skriver at han ikke prøver. Det du beskriver for oss at han gjør, tolker jeg som at han prøver. Med de virkemidlene og verktøyene han har i sin egen "verktøykasse". At du har en annen personlighetstype og reagerer annerledes og trenger noe annet en ham betyr ikke at han ikke prøver. Han gjør akkurat det samme som dere begge alltid har gjort. Det som er annerledes er at du nå mener at han er fake og kun ute etter kroppen din.

Du virker mer interessert i å unnskylde din venninne en å støtte din man. Det er nesten som om du viser Stockholmsyndrom ovenfor din venninne...

Anonymous poster hash: f3bc2...16e

8. juli 2015

Han sliter vel med å plassere seg i dette kaoset! Snakk med han om det da vel! Du er så sortert og velartikulert Hi! Snakk mer med han! Eller skriv til han, da får han ikke avbrutt deg eller gått mens du snakker.

8. juli 2015

Jeg forstår deg godt HI. Han innledet forholdet på falske premisser, og løy i 6 mnd da ting begynte å rakne. Min mann er iallefall fall ikke så enkel at han tror sex er nok til å fikse tillitsbrudd. Håper det ordner seg gir deg!

Hvor mange pleier å informere sin potensielt nye partner om sitt tidligere sexliv når man begynner å date?? Det å ikke informere om sine tidligere sexpartnere er IKKE å innlede et forhold på falske premisser.

Det raknet i det HI hørte på sin venninne som prøvde å påstå at hun hadde et forhold med hennes mann. De 6 månedene var bra mellom hi og mannen, ingenting var begynt å rakne.

Anonymous poster hash: f3bc2...16e

8. juli 2015

Men HVORFOR er det bare jeg som skal gå i meg selv, jobbe, tåle, akseptere, vise tillit? Hvorfor skal ikke mannen kunne tåle at jeg blir litt på tuppa av alt dette, når det tross alt er han som har løyet og tilbakeholdt - selv om det skulle være I beste mening han har gjort det? At han reagerer med sinne og verdens minste porsjon utålmodighet .. det gjør jo også at mine reaksjoner forsterkes. Når han presser så mye som respons på at jeg ber om litt tid så er det det samme som å be om å bli avvist..

Han bidrar jo også til den dustete situasjonen vi står I nå..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Han viser jo heller ikke tillit til meg. Jeg sier til Jan at jeg tror på at han har vært trofast og at jeg ønsker å fortsette med han - at jeg elsker han, men at jeg trenger litt tid til å sortere.. Han stoler jo heller ikke på meg, og respekterer meg ikke når han presser meg og går bananas når jeg da ikke er kåt slik jeg pleier..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Du sier en ting, men viser noe helt annet! Handlinger sier mer enn ord.

Og han har jo gjort alt i sin makt for å fikse dette, han tar imot oppførselen din, han konfronterte henne, han ville anmelde (men det stoppet du) og han jobber aktivt med å jobbe seg fremover med deg på eneste måten han kan og som DERE har gjort i alle år. At du nå snur tvert om om mener på at alt han gjør er feil... Du ser det jo ikke selv, det nytter ikke skrive mer til deg for du nekter å se ting fra andre sin side en den du ser selv. Du er låst i offerrollen uten å se at dere er to som er blitt sviktet! Og da snakker jeg ikke om venninnen din.

Dessuten vil jeg ikke si at han er utålmodig, dette har du skrevet om i det som føles som evigheter, og han pusher deg ikke. Han oppfører seg som han har gjort i 10 år og som du tidligere har satt pris på, du kan ikke kalle han utålmodig nå bare fordi du har endret mening om mannen.

Anonymous poster hash: 47f92...02a

8. juli 2015

Men HVORFOR er det bare jeg som skal gå i meg selv, jobbe, tåle, akseptere, vise tillit? Hvorfor skal ikke mannen kunne tåle at jeg blir litt på tuppa av alt dette, når det tross alt er han som har løyet og tilbakeholdt - selv om det skulle være I beste mening han har gjort det? At han reagerer med sinne og verdens minste porsjon utålmodighet .. det gjør jo også at mine reaksjoner forsterkes. Når han presser så mye som respons på at jeg ber om litt tid så er det det samme som å be om å bli avvist..

Han bidrar jo også til den dustete situasjonen vi står I nå..

Hi

Anonymous poster hash: 1d5f5...dd8

Selvfølgelig er det ikke bare du som må gå i deg selv her, Hi. Men nå er det nå en gang slik at det er du som skriver her inne, som forteller oss hva du tenker og føler og gjør med situasjonen. Vi kan prøve å hjelpe deg, men vi kommuniserer ikke med mannen din. Det er DEG vi prøver å være her for. Derfor blir dette også skrevet ut fra hva du tenker, føler og gjør, og hva vi måtte ha av formeninger om det.

Mannen din må selvfølgelig også gå i seg selv. Men du sier selv at han ikke er typen som greier å ha disse samtalene nå. Og det er kanskje ikke så rart slik holdningen mellom dere er blitt. Begge to føler dere sviktet av den andre, begge to er skuffet, begge to er avvist av den andre. Det er ikke bare du som har grunn til å føle slik!

Og som eneste respons på lengre innlegg, så spør du hvorfor ikke også mannen må gå i seg selv... Det virker som om alt det andre bare preller av deg som vann på gåsa. Tar du egentlig til deg det faktum at du ikke en eneste gang i løpet av alle disse trådene har vist noe som helst sinne overfor din tidligere venninne, og hvor usunt det er? Du har vist henne tonnevis med medfølelse pga. barndom, samlivsbrudd, hun har det så vanskelig... du har vist overraskelse over at "hun må jo være gal" etter siste møtet med henne. Men aldri et stygt ord om henne som faktisk er DEN som har satt deg og mannen din i denne situasjonen. Ikke en antydning en gang.

Du blir mer avvisende jo mer pågående din mann er, jo mer pågående han er, jo mer avviser du ham. Må det hele starte et sted med skyld? Kan dere ikke bare innrømme at dere er i en sirkel hvor dere begge påvirker hverandre negativt? Dere er begge med på å forsterke situasjonen slik den er. Men slik det har utviklet seg så virker det som om du kanskje er den som svikter mest i forholdet nå, Hi. Ja, mannen har holdt tilbake opplysninger om sin fortid. Kanskje dumt, men du har strengt tatt heller ikke noe med hva han gjorde seksuelt med andre før han visste du eksisterte. Ja, han håndterte situasjonen dumt etter at din tidligere venninne la seg etter ham og prøvde å få ham til å være utro.

Men du har gjennom den tiden som har gått latt hans fortid få det meste av betydningen (du mener jo nå at han LIGGER med alt som kan krype og gå, og du omtaler ham nærmest som en mannehore). Når du har fått motbør på det, så setter du fokuset på det halve året, og får du motbør på det så setter du alt inn på at mannen din har fremstilt seg som en helt annen person enn den han er i alle ti årene dere har vært sammen.... Det mannen din har gjort blåses opp til uante proporsjoner og det han ikke har gjort vinkles til å bli rett stygt.

Ser du ikke hvordan du svikter forholdet ditt når du velger å mene at mannen din har vært falsk i ti år? Jeg håper inderlig at han aldri finner ut at du har skrevet alt dette her inne, for det må være forferdelig sårende. Ser du ikke det at du svikter dere når du mener at alt dere har hatt sammen disse ti årene, også seksuelt, har vært falskt?

Ang. skammen du føler over sexlivet dere har hatt... Du mener at mannen har fremstilt seg som en han ikke er i ti år. Men er det ikke AKKURAT DET SAMME du nå gjør når du ikke lenger står for det sexlivet dere har hatt - som du selv har skrevet så mye godt om tidligere? Har du virkelig vært så falsk mot mannen din i ti år at du har latt som om sexlivet deres var godt?

Jeg tror ikke det. Men kan du ikke da også akseptere det når mannen forteller deg med kjærlighet i hvert ord at deres sexliv har vært akkurat like godt for ham, at du lærte ham hva sex med kjærlighet er?

Eller er det slik at du fremdeles egentlig er så prippen at du ikke står for at det sexlivet dere har hatt i ti år, at du egentlig i alle ti år har følt skam fordi du har nydt sexen med din mann?

Du må være klar over at alle disse holdningene dine vil du ubevisst vise mannen din nå. Du trenger ikke si det med ord, du viser det i handling. Og de holdningene vil gjør mannen din mer desperat.

Les gjennom de spørsmålene jeg stilte i det eviglange innlegget over her, Hi, og prøve å svare på noen av dem for deg selv. Mye av dette problemet ligger i to ting.... din blinde tro på din eksvenninne og manglende evne til å rette rettferdige følelser mot henne, samt din grunnleggende usikkerhet som får en slik person som din eksvenninne til å få deg til å tvile på det gode livet du har levd i ti år sammen med mannen som elsker deg og du elsker. Ja, mannen din har tabbet seg ut, og ja, det har gjort at du får problemer med tilliten til ham, forståelig nok at du tviler på ham. Men hans tabbe oppi dette er det minste problemet dere må komme over.

Han må forstå hva dette har gjort med deg og forholdet, men du må også forstå hva du gjør for å gjøre denne saken større enn den burde være og hva det gjør med forholdet. Dere er i dette begge to!

Jeg håper det ikke er lenge til terapitimene, for det er tydelig at dere trenger dem.

Jeg synes virkelig at du burde slutte å skrive her inne, Hi, for du lar deg tydelig påvirke veldig negativt av de som er så negative til mannen din her inne. En av de som har svart deg i de fleste trådene her inne virker også å kunne være din tidligere venninne, noe som gjør at du gir henne mer skyts enn nødvendig.

Det er tydelig at vi som prøver å være konstruktive i dette ikke blir hørt like tydelige som de som bare er negative. Da tenker jeg at du skaper det du frykter selv.

Tidlig i dette var vi flere som mente at du burde være med mannen og gå til politiet, men pga. at du mente mannen blåste dette opp, så nektet du. Så hadde du sååå mye medfølelse med din tidligere venninne at dere ikke kunne gjøre det. Så fikk mannen gjøre som han ville, du nektet å ha noe med det å gjøre.

Hadde du hørt på mannen din og stolt på ham da han først ville gå til politiet så kunne dette ha gått over på en helt annen måte. Du hadde sluppet å komme i den situasjonen at mannen var så sint og desperat at han ville ha deg med til din eksvenninne. Da hadde du sluppet å se alle bildene.

Ja, du har ment du har hatt "gode" grunner for dine valg underveis. Men de er mye tatt pga. din misforståtte medfølelse med din tidligere venninne. Hadde du vært tøffere tidligere så hadde dere kunnet få en roligere ferie, da hadde hun ikke kunnet spre mer dritt til dere.

Om ikke annet så kan du kanskje bruke dette som en inngangsport for å "gi" mannen noe. Si at du feilbedømte din tidligere venninne og ikke trodde hun kunne være så ille. Du burde hørt på ham i første omgang da han sa dere burde gå til politiet. Det er en stor innrømmelse fra din side, Hi, men den kan gjøre slik at mannen din blir litt mer åpen og tålmodig med deg.

Slik det er i dag har mannen ingenting å gjøre, alt blir feil. Snakker han så sier han for mye, slutter han å snakke om det så sier han for lite og unngår tema, prøver han å nærme seg med sex slik dere BEGGE har gjort tidligere, da er han sexfiksert, prøver han å være glad i hverdagen og ferien, da tar han for lett på ting. Blir han rundt deg så hæler du ikke å ha han i nærheten og ser på ham med avsky. Drar han for å overnatte hos kompisen så stikker han av fra problemene.

Hva er det du egentlig mener han skal gjøre nå, HI? Dette er et viktig spørsmål.... for hittil har alt han har gjort vært feil. Hvordan vil du at han skal oppføre seg nå?

Og hva svaret blir så må du formidle det på en ordentlig måte til ham. Også det at du ikke tar avstand fra ham eller sex med ham for alltid selv om du akkurat nå ikke takler sex.

Spør ham om han er sint, såret, fortvilet osv. og så spør du ham hvorfor. Og lytt til svarene uten å gå i forsvar eller argumentere med ham. Og så ber du ham lytte til deg etterpå uten å avbryte og argumentere. Prøv å være konstruktive sammen.

Kanskje dere kan sette dere ned og lage en liste først - hva vil dere videre, vil dere fortsette forholdet? Hva er bra med forholdet? Når dere har listet opp alt som er bra med forholdet diskuterer dere hva som skal til for å komme over denne kneika, fordi dere har samme mål... hvis dere har det lenger, da?

Anonymous poster hash: 50342...432

8. juli 2015

Seriøst! Man gjør ikke alt i sin makt i et par uker, så gir opp og løper furtende til sin kompis og overlater alt ansvar til den eneste som er uskyldig i dette rotet!!!

Du får gi han tid da Hi og se hva han vil, men ryker forholdet nå fordi du ikke klarer akseptere og tilgi på et par uker, så tvil ihvertfall aldri på at din mann ikke håndterte dette særlig lurt!

Jeg tror dessverre fremdeles han vil ut av forholdet.

Anonymous poster hash: 20ff6...078

venninne som er forelsket I mannen..

Anbefalte innlegg

Gjest UndrendeUllteppe

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Heisveisen

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

sug lut

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest UndrendeUllteppe

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PersilleBlomst

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

PersilleBlomst

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Anonym bruker

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn