Jeg gruer meg sånn til denne ferien.

[Anonym bruker]

For første gang på veldig, veldig lenge nesten bare gruer jeg meg til sommerferien. Jeg har tre herlige barn og to nesten like herlige stebarn. Alle er i skolealder, leker fint sammen og det er egentlig bare koselig med en sånn stor gjeng. Egentlig.

 

Dette året er jeg psykisk syk... Depresjon og ptsd. Med det kommer en ufattelig slitenhet. Det svir i øynene av trøtthet fra kl 12-13 om dagen enda jeg sover relativt godt om natten. Jeg har null tålmodighet når kvelden kommer. Jeg har ingen lyst til å finne på noe med barna og nesten håper på regn så vi kan kose oss inne eller bare ta en liten tur ut i regnet. Alternativt vil jeg spille brettspill og sånne rolige aktiviteter. Stranden har jeg helt angst for i år.

 

Heldigvis har vi nettopp kjøpt nytt hus og alle føler en viss spenning over å være hjemme denne sommeren. Likevel... Jeg gruer meg ekstremt til stebarna kommer, jeg gruer meg til å være sammen med egne barn. Det er så trist å føle det sånn. Det er ikke sånn jeg egentlig er!! De siste somrene har jeg elsket over alt i verden, jeg har ikke ønsket at hverdagen skulle komme igjen. Jeg har storkost meg med barna, gledet meg til stebarna har kommet. Og nå dette... :-(

 

 

Anonymous poster hash: 805b0...ba5

[Anonym bruker]

Er det en mann i husholdningen som kan vise forståelse og omsorg for deg? Og gi deg avlastning?

Forklar hvirdan du har det sånn at du kan hvile og trekke deg tilbake..

 

 

Anonymous poster hash: 2e37d...c78

[Iiiiik]

Depresjonen bringer jo gjerne med seg tonnevis av selvbebreidelse og følelse av at man ikke er god nok. Med et bedre stemningsleie hadde du kunnet vurdere dette mer rasjonelt. Det er selvfølgelig synd for deg at du har det så tungt, men barna tåler dette godt. Javel, så skal dere være hjemme. Neivel, så orker du ikke stranda i år. Ikke plag deg selv med tanker om at barna fortjener bedre, at du burde gledet deg, at "alle andre" synes sommer og ferie er stas.

 

Se om du kan legge en plan med mannen din som innebærer at du får de pausene du trenger hver dag. Er du utslitt midt på dagen, er det kanskje fint hvis han drar på et eller annet med dem på det tidspunktet slik at du kan slappe av litt og hente deg inn igjen?

 

Dette er jo ikke selvvalgt - hva ville du sagt til en venninne som hadde det på samme vis? Skjerp deg, tenk på barna?

[Anonym bruker]

Er det en mann i husholdningen som kan vise forståelse og omsorg for deg? Og gi deg avlastning?

Forklar hvirdan du har det sånn at du kan hvile og trekke deg tilbake..

 

 

Anonymous poster hash: 2e37d...c78

Jeg har en veldig god og forståelsesfull samboer. Heldigvis har han mange uker ferie i år. Jeg har også en super ekssamboer (barnas pappa) som mer enn gjerne stiller opp for å avlaste meg (i tillegg til gleden over å være sammen med barna selvsagt), men han må jobbe hele sommeren. Han har sagt at barna gjerne kan være hos ham selv om han jobber, men det føles om mulig enda kjipere.

 

Barna mine er forøvrig storfornøyde idag. De fikk gå i pysj til kl 13, og akkurat idag får de spille så mye de vil på ipad og tv. Vanligvis er dem ikke så intr i sånt egentlig, så det er litt deilig at de vil det idag :-)

 

Takk for oppløftende svar. Jeg håper bare inderlig at jeg blir bra til neste sommer. Fy fader så kjedelig å gå sommeren i møte med de følelsene jeg har.

 

Iiik, jeg vet jo innerst inne at du har rett. Og jeg tror helt ærlig at barna mine kommer til å føle at de har hatt en bra sommer når den er slutt. Likevel har jeg dårlig samvittighet ja. Jeg skal prøve å ikke være så streng mot meg selv.

 

Anonymous poster hash: 805b0...ba5