Ikke glem at også store barn er barn!

[Anonym bruker]

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

 

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg har store barn selv, og er ikke helt enig med deg i noen av eksemplene der...

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

[klg,2 boys now:)]

Enig i den med og være hjemme i mørket om kvelden.

Men de andre eksempelene kjenner jeg ikke igjen.mine barn i den alderen forstår at de ikke skal skremme eller bråke som du sier

[Anonym bruker]

 

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg har store barn selv, og er ikke helt enig med deg i noen av eksemplene der...

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

 

Det er helt greit med to av dem, men du kan altså ikke forstå at en 13-åring er mørkredd?

 

Uansett var dette bare noen eksempler. En annet kan være at en mente at min 6-åring måtte låne vekk noen leker til hennes 2-åring som 2-åringen nesten garantert ville ødelagt og som 6-åringen absolutt ikke ville låne bort (redd for dem). 6-åringen fant mange andre, og mer aldersadekvate leker, til 2-åringen, men 2-åringen ville da altså ha det han ikke fikk låne. Da kunne da denne bekjente ikke forstå at min 6-åring var engstelig for leken sin og absolutt ikke ville låne den vekk, for en som er så stor måtte jo skjønne at det var nå en gang slik at små barn kunne ødelegge ting, men at sånn var det bare.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

 

 

 

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg har store barn selv, og er ikke helt enig med deg i noen av eksemplene der...

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

Det er helt greit med to av dem, men du kan altså ikke forstå at en 13-åring er mørkredd?

 

Uansett var dette bare noen eksempler. En annet kan være at en mente at min 6-åring måtte låne vekk noen leker til hennes 2-åring som 2-åringen nesten garantert ville ødelagt og som 6-åringen absolutt ikke ville låne bort (redd for dem). 6-åringen fant mange andre, og mer aldersadekvate leker, til 2-åringen, men 2-åringen ville da altså ha det han ikke fikk låne. Da kunne da denne bekjente ikke forstå at min 6-åring var engstelig for leken sin og absolutt ikke ville låne den vekk, for en som er så stor måtte jo skjønne at det var nå en gang slik at små barn kunne ødelegge ting, men at sånn var det bare.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Hva slags leke?

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

[Anonym bruker]

Enig i den med og være hjemme i mørket om kvelden.

Men de andre eksempelene kjenner jeg ikke igjen.mine barn i den alderen forstår at de ikke skal skremme eller bråke som du sier

De forstår det når jeg sier i fra, men de tenker kanskje ikke over det selv. F.eks. leker 8-åringen mye gjemsel og sånt, og de pleier ofte å snike seg rundt lekehuset og hoppe fram for å rope "bø!" til hverandre. Alle synes da det er kjempemorsomt og knekker sammen i latter. Så han ville gjøre det samme med 2-åringen, for å få henne til å le, men det gikk jo ikke helt som planlagt fordi han ikke tok med i beregningen at hun er mye mindre og ikke vant til den type lek.

 

Og når det gjelder å leke herjete/bråkete ute om sommerkvelder, så er nå det helt vanlig. Barn på 10-12 år tenker ikke over at det kan være forstyrrende dersom man ikke sier i fra til dem, og de glemmer seg fort. Nå snakker jeg ikke om å rope og hoie nødvendigvis, men høye latterutbrudd, løpe fort over et underlag som viser seg at bråker osv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

 

 

Enig i den med og være hjemme i mørket om kvelden.

Men de andre eksempelene kjenner jeg ikke igjen.mine barn i den alderen forstår at de ikke skal skremme eller bråke som du sier

De forstår det når jeg sier i fra, men de tenker kanskje ikke over det selv. F.eks. leker 8-åringen mye gjemsel og sånt, og de pleier ofte å snike seg rundt lekehuset og hoppe fram for å rope "bø!" til hverandre. Alle synes da det er kjempemorsomt og knekker sammen i latter. Så han ville gjøre det samme med 2-åringen, for å få henne til å le, men det gikk jo ikke helt som planlagt fordi han ikke tok med i beregningen at hun er mye mindre og ikke vant til den type lek.

 

Og når det gjelder å leke herjete/bråkete ute om sommerkvelder, så er nå det helt vanlig. Barn på 10-12 år tenker ikke over at det kan være forstyrrende dersom man ikke sier i fra til dem, og de glemmer seg fort. Nå snakker jeg ikke om å rope og hoie nødvendigvis, men høye latterutbrudd, løpe fort over et underlag som viser seg at bråker osv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Herregud, de må være høylytte hvis det plager naboen?

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

[Anonym bruker]

 

 

 

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg har store barn selv, og er ikke helt enig med deg i noen av eksemplene der...

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

Det er helt greit med to av dem, men du kan altså ikke forstå at en 13-åring er mørkredd?

 

Uansett var dette bare noen eksempler. En annet kan være at en mente at min 6-åring måtte låne vekk noen leker til hennes 2-åring som 2-åringen nesten garantert ville ødelagt og som 6-åringen absolutt ikke ville låne bort (redd for dem). 6-åringen fant mange andre, og mer aldersadekvate leker, til 2-åringen, men 2-åringen ville da altså ha det han ikke fikk låne. Da kunne da denne bekjente ikke forstå at min 6-åring var engstelig for leken sin og absolutt ikke ville låne den vekk, for en som er så stor måtte jo skjønne at det var nå en gang slik at små barn kunne ødelegge ting, men at sånn var det bare.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Hva slags leke?

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

 

Er det relevant? Eller skal du bare krangle nå? Hele poenget er at leken fort kunne blitt ødelagt, og at denne voksne ikke forstod at 6-åringen da ikke ville låne den bort. Jeg oppfordrer barna mine til å dele, og hun fant da altså også fram mange andre leker som hun kunne dele, bare ikke denne tingen (et tekoppsett i knuselig materiale, guttungen liker å kaste på ting og slå dem hardt i gulvet, og 6-åringen min fant fram et tilsvarende sett i plast han kunne låne).

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

 

 

Enig i den med og være hjemme i mørket om kvelden.

Men de andre eksempelene kjenner jeg ikke igjen.mine barn i den alderen forstår at de ikke skal skremme eller bråke som du sier

De forstår det når jeg sier i fra, men de tenker kanskje ikke over det selv. F.eks. leker 8-åringen mye gjemsel og sånt, og de pleier ofte å snike seg rundt lekehuset og hoppe fram for å rope "bø!" til hverandre. Alle synes da det er kjempemorsomt og knekker sammen i latter. Så han ville gjøre det samme med 2-åringen, for å få henne til å le, men det gikk jo ikke helt som planlagt fordi han ikke tok med i beregningen at hun er mye mindre og ikke vant til den type lek.

 

Og når det gjelder å leke herjete/bråkete ute om sommerkvelder, så er nå det helt vanlig. Barn på 10-12 år tenker ikke over at det kan være forstyrrende dersom man ikke sier i fra til dem, og de glemmer seg fort. Nå snakker jeg ikke om å rope og hoie nødvendigvis, men høye latterutbrudd, løpe fort over et underlag som viser seg at bråker osv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Herregud, de må være høylytte hvis det plager naboen?

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

 

Jeg synes ikke at de er det, men naboen har 1-åringen sitt rom ut mot gaten og insiterer på å ha vinduet åpent.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

 

 

 

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg har store barn selv, og er ikke helt enig med deg i noen av eksemplene der...

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

Det er helt greit med to av dem, men du kan altså ikke forstå at en 13-åring er mørkredd?

 

Uansett var dette bare noen eksempler. En annet kan være at en mente at min 6-åring måtte låne vekk noen leker til hennes 2-åring som 2-åringen nesten garantert ville ødelagt og som 6-åringen absolutt ikke ville låne bort (redd for dem). 6-åringen fant mange andre, og mer aldersadekvate leker, til 2-åringen, men 2-åringen ville da altså ha det han ikke fikk låne. Da kunne da denne bekjente ikke forstå at min 6-åring var engstelig for leken sin og absolutt ikke ville låne den vekk, for en som er så stor måtte jo skjønne at det var nå en gang slik at små barn kunne ødelegge ting, men at sånn var det bare.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Er ikke så enig i det du skriver i hovedinnlegget (bortsett fra det med å være mørkeredd, kjenner voksne som heller ikke er så glade i å være alene hjemme), men dette blir for dumt. Ville denne damen latt sønnen leke med knusbare ting som hun selv er glad i? Som krystallklare hun har arvet av sin oldemor? Dette vitner mer om mangel på antenner enn innsikt i hvordan det er å være "stort barn".

 

Anonymous poster hash: 019f1...667

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Enig i den med og være hjemme i mørket om kvelden.

Men de andre eksempelene kjenner jeg ikke igjen.mine barn i den alderen forstår at de ikke skal skremme eller bråke som du sier

De forstår det når jeg sier i fra, men de tenker kanskje ikke over det selv. F.eks. leker 8-åringen mye gjemsel og sånt, og de pleier ofte å snike seg rundt lekehuset og hoppe fram for å rope "bø!" til hverandre. Alle synes da det er kjempemorsomt og knekker sammen i latter. Så han ville gjøre det samme med 2-åringen, for å få henne til å le, men det gikk jo ikke helt som planlagt fordi han ikke tok med i beregningen at hun er mye mindre og ikke vant til den type lek.

 

Og når det gjelder å leke herjete/bråkete ute om sommerkvelder, så er nå det helt vanlig. Barn på 10-12 år tenker ikke over at det kan være forstyrrende dersom man ikke sier i fra til dem, og de glemmer seg fort. Nå snakker jeg ikke om å rope og hoie nødvendigvis, men høye latterutbrudd, løpe fort over et underlag som viser seg at bråker osv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Herregud, de må være høylytte hvis det plager naboen?

 

Anonymous poster hash: cf04c...e1c

Jeg synes ikke at de er det, men naboen har 1-åringen sitt rom ut mot gaten og insiterer på å ha vinduet åpent.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Da må de si fra på en skikkelig måte til dere voksne, hvis barna selv ikke innser hvor bråkete det er. Får barn skikkelig beskjed er de som regel flinke til å tilpasse seg.

 

Anonymous poster hash: 019f1...667

[Anonym bruker]

Dine egne eksempler viser meg at du ikke skjønner at barna dine er store nå og forventer for lite av dem.

 

Anonymous poster hash: 432a6...60b

[Anonym bruker]

Synes alle her var fryktelig kranglete, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har barn på 10 og 8 år, og de er veldig selvstendige og jeg får ofte kommentarer om at de er veloppdragne hvis vi er på besøk, men av og til er det fint å huske på at de egentlig er små ennå

 

Anonymous poster hash: 0df6c...b4b

[Anonym bruker]

Synes alle her var fryktelig kranglete, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har barn på 10 og 8 år, og de er veldig selvstendige og jeg får ofte kommentarer om at de er veloppdragne hvis vi er på besøk, men av og til er det fint å huske på at de egentlig er små ennå

 

Anonymous poster hash: 0df6c...b4b

Ja, jeg ble litt overrasker jeg også over responsen. Selvsagt har jeg grenser for barna og forventer mye av dem, men det er jo ikke sånn at man kan tenke ut absolutt alt av mulige situasjoner på forhånd og så fortelle dem hvordan de skal oppføre seg i en hver tenkelig og utenkelig situasjon. Som deg får jeg tvert i mot som regel veldig gode tilbakemeldinger på at barna mine er både høflige og veloppdragne når de er på besøk hos venner. Dette andre gjelder i hovedsak mange av dem med (bare) små barn.

 

Som kommentar til en lenger oppe, så jo, selvsagt ser jeg at barna mine er eldre. Jeg lar dem ikke slippe unna med ting eller glemmer å oppdra dem, men jeg prøver å forklare at de ikke alltid klarer å tenke konsekvens på samme måte som voksne. Som i eksempelet med 8-åringen som bare ville få 2-åringen til å le med å liksomskremme henne, men da altså ikke tok med i beregningen at hun som mye yngre kunne bli redd. Han ble rimelig lei seg og knust da han fikk kjeft av foreldrene til 2-åringen, for intensjonen hans var utelukkende god. Han er veldig snill og omsorgsfull gutt som bare ville få henne til å le, men så gikk det ikke slik han hadde tenkt. Derfor synes jeg også at det var provoserende at han skulle få kjeft, de som voksne kunne faktisk ha tatt hensyn til at han ikke mente det vondt og bare ikke tenkte over at hun kunne bli redd.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Giss]

Om man liker eksemplene her eller ikke så er det sant at man som regel har mest innsikt i og forståelse for det man selv står/har stått i.

Når man selv er midt i småbarnsfasen er det barnas behov på dette nivå man er mest opptatt av. Da kan man gjøre slike ting som å legge barnet til å sove med åpent vindu rett ut til gaten og forvente at alle andre er klar over det og husker på det og lister seg forbi uten å snakke høyt. For en selv er det en selvfølge - men halvstore unger sammen med vennene sine som er ute og går/leker, de kan glemme bort slike ting eller selv synes de er stille. Da er det greit å si i fra til dem på en pen måte. Det er ikke greit å kjefte. F eks. Man skal også huske på at andre folk også har lov å ferdes og prate osv på offentlig vei. Er det problematisk med bråk fra gaten må man heller om man kan legge barnet i et annet rom eller finne en annen løsning. Man kan ikke forvente at hele verden går på listesko for nå skal gullungen sove. Det er selvfølgelig noe annet om de store ungene bråker med vilje fordi de vet at det er plagsomt.

 

Vi er tre søstre og har fått barn etter hverandre så alle barna er komt på stripe med 2-4 års mellomrom. Da min eldste søsters yngste var 4 år fikk min mellomste søster sin første osv. Da hennes tre var i alderen 1-7 år var hun kjempefornermet for at ikke eldste søsteren brukte mer tid på å motivere sine tre gutter i alderen 11-17 til å bruke mer tid sammen med sine små søskenbarn for det var jo SÅ viktig med kontakt og hennes barn så jo slik opp til de store guttene osv. De tre guttene selv var ikke så veldig interessert i å være mye sammen med de små. For et par år siden da mine to var 3 og 5 år og den mellomste søsters tre var 9-15 år var det plutselig snudd. Nå ble hun irritert over at våre foreldre insisterte på å invitere alle barnebarna til seg samtidig for de måtte jo skjønne at hennes barn ikke hadde interesse av å skulle være så mye sammen med så små barn som mine. Det hadde de jo ingen glede av og så små barn tok opp for mye plass og oppmerksomhet så det ikke ble så interessant for hennes å være der.

Man ser nok helst behovene til barn som er på alder med sine egne.

 

Selvfølgelig er det forskjell på folk. Noen har veldig forståelse for det meste, andre ser kun sin egen nesetipp. Det er uansett alder på barna deres. Selv jobber jeg med barn og unge fra 6-18 år. Det er stor forskjell på modenhet og sosiale antenner hos dem (som hos voksne). Det som er sikkert er at jeg enda ikke har truffet et barn i grunnskolealder som var ferdig oppdratt, sosialt utlært og aldri gjorde ubetenksomme eller umodne ting. Barn lærer konstant og situasjoner de har opplevd før behersker de. Når de er i nye situasjoner kan de gjøre feil. Om det nå er å leke for voldsomt med en 2-åring eller noe annet. Så lenge det ikke er gjort for å plage andre får man bare ta å hjelpe dem med å se konsekvensene av det de holder på med men gjøre det på en pen og ordentlig måte.

[Anonym bruker]

 

 

Synes alle her var fryktelig kranglete, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har barn på 10 og 8 år, og de er veldig selvstendige og jeg får ofte kommentarer om at de er veloppdragne hvis vi er på besøk, men av og til er det fint å huske på at de egentlig er små ennå

 

Anonymous poster hash: 0df6c...b4b

Ja, jeg ble litt overrasker jeg også over responsen. Selvsagt har jeg grenser for barna og forventer mye av dem, men det er jo ikke sånn at man kan tenke ut absolutt alt av mulige situasjoner på forhånd og så fortelle dem hvordan de skal oppføre seg i en hver tenkelig og utenkelig situasjon. Som deg får jeg tvert i mot som regel veldig gode tilbakemeldinger på at barna mine er både høflige og veloppdragne når de er på besøk hos venner. Dette andre gjelder i hovedsak mange av dem med (bare) små barn.

 

Som kommentar til en lenger oppe, så jo, selvsagt ser jeg at barna mine er eldre. Jeg lar dem ikke slippe unna med ting eller glemmer å oppdra dem, men jeg prøver å forklare at de ikke alltid klarer å tenke konsekvens på samme måte som voksne. Som i eksempelet med 8-åringen som bare ville få 2-åringen til å le med å liksomskremme henne, men da altså ikke tok med i beregningen at hun som mye yngre kunne bli redd. Han ble rimelig lei seg og knust da han fikk kjeft av foreldrene til 2-åringen, for intensjonen hans var utelukkende god. Han er veldig snill og omsorgsfull gutt som bare ville få henne til å le, men så gikk det ikke slik han hadde tenkt. Derfor synes jeg også at det var provoserende at han skulle få kjeft, de som voksne kunne faktisk ha tatt hensyn til at han ikke mente det vondt og bare ikke tenkte over at hun kunne bli redd.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg er enig i at det er unødvendig å kjefte. Kanskje litt dårlig dømmekraft av åtteåringen, men de må vel ha forstått at h*n ikke mente å skremme? De må jo lære på en måte, og vil tro h*n lærte helt fint ved å se toåringens reaksjon alene, uten å få kjeft.

 

Anonymous poster hash: 019f1...667

[Iiiiik]

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av at det nesten alltid er vanskelig å huske at det ikke alltid er "alle andres" skyld når ens egne barn ikke får innfridd alle sine behov. Når man selv har baby, er det vanskelig å tåle 2-åringen som skubber til babyen. Når man selv har en 2-åring er det vanskelig å tåle 4-åringen som røsker leker ut av hånda på smårollingen. Når man selv har en 4-åring, er det vanskelig å tåle at spedbarnsforeldre hysjer på vanlig barnelek osv osv.

[Anonym bruker]

Alltid noen som skal kverulere. De viser bare at de ikke vet bedre. Jeg forstår godt hva du mener. Ofte ser jo ikke småbarnsmødre lengre en egen nese, spesielt om det er deres første barn. 

Anonymous poster hash: 516c6...5ad

[Anonym bruker]

 

 

Synes alle her var fryktelig kranglete, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har barn på 10 og 8 år, og de er veldig selvstendige og jeg får ofte kommentarer om at de er veloppdragne hvis vi er på besøk, men av og til er det fint å huske på at de egentlig er små ennå

 

Anonymous poster hash: 0df6c...b4b

Ja, jeg ble litt overrasker jeg også over responsen. Selvsagt har jeg grenser for barna og forventer mye av dem, men det er jo ikke sånn at man kan tenke ut absolutt alt av mulige situasjoner på forhånd og så fortelle dem hvordan de skal oppføre seg i en hver tenkelig og utenkelig situasjon. Som deg får jeg tvert i mot som regel veldig gode tilbakemeldinger på at barna mine er både høflige og veloppdragne når de er på besøk hos venner. Dette andre gjelder i hovedsak mange av dem med (bare) små barn.

 

Som kommentar til en lenger oppe, så jo, selvsagt ser jeg at barna mine er eldre. Jeg lar dem ikke slippe unna med ting eller glemmer å oppdra dem, men jeg prøver å forklare at de ikke alltid klarer å tenke konsekvens på samme måte som voksne. Som i eksempelet med 8-åringen som bare ville få 2-åringen til å le med å liksomskremme henne, men da altså ikke tok med i beregningen at hun som mye yngre kunne bli redd. Han ble rimelig lei seg og knust da han fikk kjeft av foreldrene til 2-åringen, for intensjonen hans var utelukkende god. Han er veldig snill og omsorgsfull gutt som bare ville få henne til å le, men så gikk det ikke slik han hadde tenkt. Derfor synes jeg også at det var provoserende at han skulle få kjeft, de som voksne kunne faktisk ha tatt hensyn til at han ikke mente det vondt og bare ikke tenkte over at hun kunne bli redd.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Jeg er enig i at det er unødvendig å kjefte. Kanskje litt dårlig dømmekraft av åtteåringen, men de må vel ha forstått at h*n ikke mente å skremme? De må jo lære på en måte, og vil tro h*n lærte helt fint ved å se toåringens reaksjon alene, uten å få kjeft.

 

Anonymous poster hash: 019f1...667

 

Nettopp! Det var akkurat det jeg ville fram til. Ja, kanskje burde 8-åringen min tenkt litt lenger, men han er heller ikke vant med små barn. Og han lærte definitivt av at hun begynte å gråte, han ble veldig opprørt over det og sa unnskyld med en gang. Da foreldrene likevel valgte å kjefte på ham i stede for å på en fin måte forklare ham at dette ikke var så lurt (det ville jeg gjort selv dersom jeg hadde rukket bort før dem), ble gutten enda mer lei seg. Han er tross alt også et barn som fortsatt har behov for veiledning og oppdragelse, ikke kjeft for noe som var godt ment.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

Om man liker eksemplene her eller ikke så er det sant at man som regel har mest innsikt i og forståelse for det man selv står/har stått i.

Når man selv er midt i småbarnsfasen er det barnas behov på dette nivå man er mest opptatt av. Da kan man gjøre slike ting som å legge barnet til å sove med åpent vindu rett ut til gaten og forvente at alle andre er klar over det og husker på det og lister seg forbi uten å snakke høyt. For en selv er det en selvfølge - men halvstore unger sammen med vennene sine som er ute og går/leker, de kan glemme bort slike ting eller selv synes de er stille. Da er det greit å si i fra til dem på en pen måte. Det er ikke greit å kjefte. F eks. Man skal også huske på at andre folk også har lov å ferdes og prate osv på offentlig vei. Er det problematisk med bråk fra gaten må man heller om man kan legge barnet i et annet rom eller finne en annen løsning. Man kan ikke forvente at hele verden går på listesko for nå skal gullungen sove. Det er selvfølgelig noe annet om de store ungene bråker med vilje fordi de vet at det er plagsomt.

 

Vi er tre søstre og har fått barn etter hverandre så alle barna er komt på stripe med 2-4 års mellomrom. Da min eldste søsters yngste var 4 år fikk min mellomste søster sin første osv. Da hennes tre var i alderen 1-7 år var hun kjempefornermet for at ikke eldste søsteren brukte mer tid på å motivere sine tre gutter i alderen 11-17 til å bruke mer tid sammen med sine små søskenbarn for det var jo SÅ viktig med kontakt og hennes barn så jo slik opp til de store guttene osv. De tre guttene selv var ikke så veldig interessert i å være mye sammen med de små. For et par år siden da mine to var 3 og 5 år og den mellomste søsters tre var 9-15 år var det plutselig snudd. Nå ble hun irritert over at våre foreldre insisterte på å invitere alle barnebarna til seg samtidig for de måtte jo skjønne at hennes barn ikke hadde interesse av å skulle være så mye sammen med så små barn som mine. Det hadde de jo ingen glede av og så små barn tok opp for mye plass og oppmerksomhet så det ikke ble så interessant for hennes å være der.

Man ser nok helst behovene til barn som er på alder med sine egne.

 

Selvfølgelig er det forskjell på folk. Noen har veldig forståelse for det meste, andre ser kun sin egen nesetipp. Det er uansett alder på barna deres. Selv jobber jeg med barn og unge fra 6-18 år. Det er stor forskjell på modenhet og sosiale antenner hos dem (som hos voksne). Det som er sikkert er at jeg enda ikke har truffet et barn i grunnskolealder som var ferdig oppdratt, sosialt utlært og aldri gjorde ubetenksomme eller umodne ting. Barn lærer konstant og situasjoner de har opplevd før behersker de. Når de er i nye situasjoner kan de gjøre feil. Om det nå er å leke for voldsomt med en 2-åring eller noe annet. Så lenge det ikke er gjort for å plage andre får man bare ta å hjelpe dem med å se konsekvensene av det de holder på med men gjøre det på en pen og ordentlig måte.

Dette svaret oppsummerer veldig godt det jeg egentlig mente, så tusen takk for et velformulert svar!

 

HI

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

[Anonym bruker]

Jeg har en 3-åring, og jeg prøver å være bevisst på det du skriver. Mye fordi jeg selv fikk søsken da jeg var 8 og plutselig ble forventet å skulle bli voksen over natten, så jeg kjenner litt til problemet.

 

Men jeg må innrømme at når jeg bare har et lite barn selv, så ER det vanskelig å vite hvor mye man kan forvente av større barn i forskjellige aldre. Er det f.eks ok å bli irritert når en 7-åring bryter min 3-årings leke ut av hendene hans fordi han har lyst til å låne den? Han bør vel ha rukket å lære å ikke være slem mot de som er mye mindre enn seg (eller andre i det hele tatt for den saks skyld)?

 

Anonymous poster hash: ec199...eda

[Anonym bruker]

 

Bare et lite hjertesukk fra en mamma som er ferdig med småbarnsfasen og nå har barn i alderen 6-13 år.

 

Det har vært flere hendelser den siste tiden hvor jeg har vært med bekjente/venner som er jevnaldrende med meg, men som har barn på ca 1-4 år (jeg var tidlig ute med å få barn). Og disse ser helt ut for å ikke klare å forstå at også store barn faktisk fortsatt er barn. Selv om et barn er blitt f.eks. 6 år eller 8 år, betyr ikke det at de alltid forstår konsekvensen av alt de gjør, eller at de evner å forutse ting. De har mer erfaring og det går an å snakke til dem og forklare dem i en helt annen grad, og man skal selvsagt forvente mye mer av en 8-åring enn en 4-åring, men en 8-åring er ikke en liten voksen. En 8-åring klarer f.eks. ikke alltid å forutse at en 2-åring vil bli vettskremt om man hopper fram bak hjørnet og roper "bø!" når man er vant til at andre barn bare synes at dette er kjempemorsomt.

 

Til og med 11-åringer og 13-åringer er ikke voksne, og dette ser ut for å være ekstremt vanskelig å forstå for enkelte småbarnsforeldre. Nei, 11-åringer tenker ikke alltid over at deres litt høylytte tikken-lek kan forstyrre leggingen til naboen 1-åring. Hvorfor i alle dager skal en 11-åring komme på det helt av seg selv? Og nei, ikke alle 13-åringer synes det er ok å være alene hjemme en sen kveld, mange er mørkredde og vil ha tryggheten av mor/far hjemme sammen med dem. Osv.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig vil fram til nå bortsett fra kanskje en liten oppfordring til dere med bare små barn om å huske at også større barn faktisk er barn, ikke små voksne. Tenk dere litt om før dere kritiserer eller kjefter, jeg tror mange av dere vil bli litt overrasket når deres egne barn blir eldre over hvor "små" barna faktisk er når de er store også.

 

Anonymous poster hash: f3ba2...c9d

Skjønner veldig godt hva du mener! Jeg har også store barn, og noen forstår ikke at de fortsatt er barn! De liker å leke, de liker å være sammen med mamma og pappa, de liker ikke å være alene hjemme på kvelden! Det siste eksempelet er det som oftest oppstår. Vi blir bedt ut med noen, men jeg sier nei, for jeg vet at barna ikke vil være alene på kvelden! Det skjlnner de ikke, "de er jo så store"!

 

Anonymous poster hash: 40de9...284

[Morshjertet <3]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og er helt enig med deg HI :-)

[Anonym bruker]

Fy søren det er så mange blåste svar innpå dette forumet! Virker som om dere hverken KAN el VIL forstå, for dere vil bare ha rett og kverulere! Og ikke minst fremstå som mer opplyste enn alle andre😝

 

Jeg forstår godt hva du mener hi ! Og jeg husker det no selv fra barna mine var yngre og. Siden de var så liten så virker jo de eldre barna så store. Og jeg forventet gjerne mer av de enn jeg burde.

For de er tross alt bare barn og ikke små voksne som du sier!

 

Anonymous poster hash: 9a525...317

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du mener! Vi har en på 6 år, og siden han var tre har det alltid vært en forventning om at han er en "liten voksen" av våre vennepar. Har alltid måtte leke heeelt stille fordi babyen deres sover. Alltid gi bort leken fordi han er størst. De blir irritert om leken er litt for brå for baby. Han må ALLTID oppføre seg perfekt for at "du er stor gutt nå". Vi merker at han er negativ til å treffe våre vennepar fordi han blir brukt som barnepasser. Veldig samvittighetsfull, så han gir alltid de mindre barna lekene de vil ha, leker med de osv. Fordi det forventes. Blir bedt om å se etter de minste og han er drit lei hele greia. Heldigvis har vi oppegående familie hvor han får leke og være "bare" 6 år.

 

Anonymous poster hash: 313eb...25d