Noen andre som er manisk-depressiv?

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen to uker siden og alt er fremdeles nytt for meg.

Jeg har nå fått en forklaring på mine humørsvigninger.

Jeg strever litt med denne diagnosen. Er verden virkelig anderledes enn slik jeg ser den?

Det er nok det punktet som forrvirrer meg mest.

Jeg går fra den ene pol til den andre flere ganger hver dag.

Akkurat nå er jeg bare veldig forvirret.

Jeg kan virkelig ikke kontrollere dette, og det gjør meg redd.

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

[Anonym bruker]

Bruker de den betegnelsen enda? Trodde det het bipolar jeg?

 

Er det ikke selv, men pappa er det. 

Han er veldig tydelig det da, han svinger fra å være skikkelig duracell-kanin som er kreativ, nesten ikke trenger søvn, har allverdens planer, bruker penger i hytt og pine, alt er så fantastisk, til å plutselig bli innadvendt, usosial, stenge seg inne og ikke ville noenting og alt og alle er galt.

Anonymous poster hash: 60262...76e

[Anonym bruker]

Ikke jeg, men vokste opp med en mamma som var det. Jeg hadde en utrolig forvirrende og kaotisk oppvekst med henne

 

Anonymous poster hash: 3a400...808

[Anonym bruker]

Hvilken type bipolar er du? Det utgjør en forskjell.

Jeg er bipolar type 2 og lever idag veldig fint med sykdommen min uten medisiner. Når jeg er syk så er jeg for det meste deprimert, men da tar jeg medisiner og går svært ofte i terapi frem til jeg blir stabil igjen. De første årene med sykdommen var verst, da var det mye styr med å finne riktig medisin og doser samt hvilken behandling som var best for meg, men nå har jeg vært stabil i over to år uten medisiner og fungerer helt som alle andre. Det er svært store variasjoner blant oss bipolare så du må ta imot all hjelp du får og høre på fagfolkene hva de mener er best for deg, så må dere prøve dere frem for å finne ut hva som er best for deg. 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

[Dumi]

Hi.

 

 

Jeg har meget rare tanker nå.

En av de dominerende er å gå ut fra leiligheten hvor jeg bor, og bare gå. Hvor vet jeg ikke.

Men bare gå. Bare våkne opp på ett annet sted.

En annen er å gå på utsiden av leiligheten,og stille meg på veien og bli overkjørt.

Bare føle den følelsen der

[Anonym bruker]

Hi.

 

 

Jeg har meget rare tanker nå.

En av de dominerende er å gå ut fra leiligheten hvor jeg bor, og bare gå. Hvor vet jeg ikke.

Men bare gå. Bare våkne opp på ett annet sted.

En annen er å gå på utsiden av leiligheten,og stille meg på veien og bli overkjørt.

Bare føle den følelsen der

Har du begynt på medisiner?

Jeg ble satt på medisiner da jeg fikk diagnosen og fikk dessverre ikke oppfølging i tilvenningsperioden så jeg ble suicidal og prøvde å ta livet mitt. Høres uansett ut som om du trenger tett oppfølging nå og burde kanskje vært innlagt på en dps i en periode til du blir kjent med diagnosen din?

Det er ingen skam med det, og jeg trivdes faktisk veldig godt mens jeg var innlagt (la meg inn frivillig etter selvmordsforsøket). Var veldig kjekt der med god oppfølging og ganske fritt. Deilig å kunne legge alt i hendene på andre en stund mens jeg ble kjent med min nye situasjon. Det har nok vært med på å føre til at jeg er blitt så frisk som jeg er. Om du har tankekjør og spinner veldig mentalt så bør du ikke være alene. 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

[Anonym bruker]

 

Hi.

 

 

Jeg har meget rare tanker nå.

En av de dominerende er å gå ut fra leiligheten hvor jeg bor, og bare gå. Hvor vet jeg ikke.

Men bare gå. Bare våkne opp på ett annet sted.

En annen er å gå på utsiden av leiligheten,og stille meg på veien og bli overkjørt.

Bare føle den følelsen der

Har du begynt på medisiner?

Jeg ble satt på medisiner da jeg fikk diagnosen og fikk dessverre ikke oppfølging i tilvenningsperioden så jeg ble suicidal og prøvde å ta livet mitt. Høres uansett ut som om du trenger tett oppfølging nå og burde kanskje vært innlagt på en dps i en periode til du blir kjent med diagnosen din?

Det er ingen skam med det, og jeg trivdes faktisk veldig godt mens jeg var innlagt (la meg inn frivillig etter selvmordsforsøket). Var veldig kjekt der med god oppfølging og ganske fritt. Deilig å kunne legge alt i hendene på andre en stund mens jeg ble kjent med min nye situasjon. Det har nok vært med på å føre til at jeg er blitt så frisk som jeg er. Om du har tankekjør og spinner veldig mentalt så bør du ikke være alene. 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

 

Hi, her.

 

Takk for din historie.

Jeg går ikke på nen medisiner enda. Diagnosen ble hevet på meg to uker siden. Og jeg tror at det  å få diagnosen var en stress faktor for meg. Jeg vet at jeg trenger hjelp, og antagelig ganske mye. Jeg er åpen for det ( i alle fall i dag). Det er bare så skummelt hele greia. Mine humørsvigninger. Jeg vil jo egentlig ikke bli påkjørt, eller gå bort til ett sted hvor jeg ikke vet hvor jeg er. Men det, tanken på det, roer meg ned. Jeg vil i dag gå meg en lang tur hvor jeg til slutt ikke vet hvor jeg er. Hvorfor? Jeg vet ikke, men det er bare noe i kroppen min som sier at jeg må gjøre det. Jeg vil ikke gjøre det, jeg har låst ytterdøra.

 

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

[Anonym bruker]

 

 

Hi.

 

 

Jeg har meget rare tanker nå.

En av de dominerende er å gå ut fra leiligheten hvor jeg bor, og bare gå. Hvor vet jeg ikke.

Men bare gå. Bare våkne opp på ett annet sted.

En annen er å gå på utsiden av leiligheten,og stille meg på veien og bli overkjørt.

Bare føle den følelsen der

Har du begynt på medisiner?

Jeg ble satt på medisiner da jeg fikk diagnosen og fikk dessverre ikke oppfølging i tilvenningsperioden så jeg ble suicidal og prøvde å ta livet mitt. Høres uansett ut som om du trenger tett oppfølging nå og burde kanskje vært innlagt på en dps i en periode til du blir kjent med diagnosen din?

Det er ingen skam med det, og jeg trivdes faktisk veldig godt mens jeg var innlagt (la meg inn frivillig etter selvmordsforsøket). Var veldig kjekt der med god oppfølging og ganske fritt. Deilig å kunne legge alt i hendene på andre en stund mens jeg ble kjent med min nye situasjon. Det har nok vært med på å føre til at jeg er blitt så frisk som jeg er. Om du har tankekjør og spinner veldig mentalt så bør du ikke være alene. 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

 

Hi, her.

 

Takk for din historie.

Jeg går ikke på nen medisiner enda. Diagnosen ble hevet på meg to uker siden. Og jeg tror at det  å få diagnosen var en stress faktor for meg. Jeg vet at jeg trenger hjelp, og antagelig ganske mye. Jeg er åpen for det ( i alle fall i dag). Det er bare så skummelt hele greia. Mine humørsvigninger. Jeg vil jo egentlig ikke bli påkjørt, eller gå bort til ett sted hvor jeg ikke vet hvor jeg er. Men det, tanken på det, roer meg ned. Jeg vil i dag gå meg en lang tur hvor jeg til slutt ikke vet hvor jeg er. Hvorfor? Jeg vet ikke, men det er bare noe i kroppen min som sier at jeg må gjøre det. Jeg vil ikke gjøre det, jeg har låst ytterdøra.

 

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

 

Forstår deg kjempegodt jeg, har hatt det sånn selv flere ganger. Men prøv å finn trøst i at det vil gå over. Men du må ha behandling, og det så snart som mulig. En sånn diagnose må man jobbe med for å klare å ha god livskvalitet. Får du noen form for hjelp ellers da? Psykolog, psykiatrisk sykepleier eller lignende? De kan ikke bare gi deg en sånn diagnose uten å tilby deg hjelp. Føler du akutt behov for hjelp ringer du akutt ambulant team, de kan komme hjem til deg og prate og hjelpe deg å finne ut av ting. Om det ikke er så akutt så ring fastlegen imorgen og forklar situasjonen og at du trenger behandling nå så ting blir satt i gang. Hvilken type bipolar er du? Regner med de sa om du er type 1 eller type 2 evt? 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

[Hønemor30]

Min kjære er bipolar 1 og lever meget godt med riktig medisinering. Han sier det var som å få et nytt liv i gave den dagen han fikk riktig medisiner og rett dosering.

[Anonym bruker]

 

 

 

Hi.

 

 

Jeg har meget rare tanker nå.

En av de dominerende er å gå ut fra leiligheten hvor jeg bor, og bare gå. Hvor vet jeg ikke.

Men bare gå. Bare våkne opp på ett annet sted.

En annen er å gå på utsiden av leiligheten,og stille meg på veien og bli overkjørt.

Bare føle den følelsen der

Har du begynt på medisiner?

Jeg ble satt på medisiner da jeg fikk diagnosen og fikk dessverre ikke oppfølging i tilvenningsperioden så jeg ble suicidal og prøvde å ta livet mitt. Høres uansett ut som om du trenger tett oppfølging nå og burde kanskje vært innlagt på en dps i en periode til du blir kjent med diagnosen din?

Det er ingen skam med det, og jeg trivdes faktisk veldig godt mens jeg var innlagt (la meg inn frivillig etter selvmordsforsøket). Var veldig kjekt der med god oppfølging og ganske fritt. Deilig å kunne legge alt i hendene på andre en stund mens jeg ble kjent med min nye situasjon. Det har nok vært med på å føre til at jeg er blitt så frisk som jeg er. Om du har tankekjør og spinner veldig mentalt så bør du ikke være alene. 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

 

Hi, her.

 

Takk for din historie.

Jeg går ikke på nen medisiner enda. Diagnosen ble hevet på meg to uker siden. Og jeg tror at det  å få diagnosen var en stress faktor for meg. Jeg vet at jeg trenger hjelp, og antagelig ganske mye. Jeg er åpen for det ( i alle fall i dag). Det er bare så skummelt hele greia. Mine humørsvigninger. Jeg vil jo egentlig ikke bli påkjørt, eller gå bort til ett sted hvor jeg ikke vet hvor jeg er. Men det, tanken på det, roer meg ned. Jeg vil i dag gå meg en lang tur hvor jeg til slutt ikke vet hvor jeg er. Hvorfor? Jeg vet ikke, men det er bare noe i kroppen min som sier at jeg må gjøre det. Jeg vil ikke gjøre det, jeg har låst ytterdøra.

 

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

 

Forstår deg kjempegodt jeg, har hatt det sånn selv flere ganger. Men prøv å finn trøst i at det vil gå over. Men du må ha behandling, og det så snart som mulig. En sånn diagnose må man jobbe med for å klare å ha god livskvalitet. Får du noen form for hjelp ellers da? Psykolog, psykiatrisk sykepleier eller lignende? De kan ikke bare gi deg en sånn diagnose uten å tilby deg hjelp. Føler du akutt behov for hjelp ringer du akutt ambulant team, de kan komme hjem til deg og prate og hjelpe deg å finne ut av ting. Om det ikke er så akutt så ring fastlegen imorgen og forklar situasjonen og at du trenger behandling nå så ting blir satt i gang. Hvilken type bipolar er du? Regner med de sa om du er type 1 eller type 2 evt? 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

 

Jeg har fått diagnosen bipolar type 1.

Jeg skal på møte med min fastlege på tirsdag. Han er på en måte ny til dette, så han tar det steg for steg.

Det gjør jeg dag også.

Jeg blir bare så tullete i hodet av alt dette.Ja, mer enn før jeg fikk diagnosen.

Alle disse stemmene i hodet mitt som skurrer og går hele tiden. De snakker hele tiden og vil at jeg skal gjøre ting/ikke gjøre ting.

Jeg får ikke sove.

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hi.

 

 

Jeg har meget rare tanker nå.

En av de dominerende er å gå ut fra leiligheten hvor jeg bor, og bare gå. Hvor vet jeg ikke.

Men bare gå. Bare våkne opp på ett annet sted.

En annen er å gå på utsiden av leiligheten,og stille meg på veien og bli overkjørt.

Bare føle den følelsen der

Har du begynt på medisiner?

Jeg ble satt på medisiner da jeg fikk diagnosen og fikk dessverre ikke oppfølging i tilvenningsperioden så jeg ble suicidal og prøvde å ta livet mitt. Høres uansett ut som om du trenger tett oppfølging nå og burde kanskje vært innlagt på en dps i en periode til du blir kjent med diagnosen din?

Det er ingen skam med det, og jeg trivdes faktisk veldig godt mens jeg var innlagt (la meg inn frivillig etter selvmordsforsøket). Var veldig kjekt der med god oppfølging og ganske fritt. Deilig å kunne legge alt i hendene på andre en stund mens jeg ble kjent med min nye situasjon. Det har nok vært med på å føre til at jeg er blitt så frisk som jeg er. Om du har tankekjør og spinner veldig mentalt så bør du ikke være alene. 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

 

Hi, her.

 

Takk for din historie.

Jeg går ikke på nen medisiner enda. Diagnosen ble hevet på meg to uker siden. Og jeg tror at det  å få diagnosen var en stress faktor for meg. Jeg vet at jeg trenger hjelp, og antagelig ganske mye. Jeg er åpen for det ( i alle fall i dag). Det er bare så skummelt hele greia. Mine humørsvigninger. Jeg vil jo egentlig ikke bli påkjørt, eller gå bort til ett sted hvor jeg ikke vet hvor jeg er. Men det, tanken på det, roer meg ned. Jeg vil i dag gå meg en lang tur hvor jeg til slutt ikke vet hvor jeg er. Hvorfor? Jeg vet ikke, men det er bare noe i kroppen min som sier at jeg må gjøre det. Jeg vil ikke gjøre det, jeg har låst ytterdøra.

 

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

 

Forstår deg kjempegodt jeg, har hatt det sånn selv flere ganger. Men prøv å finn trøst i at det vil gå over. Men du må ha behandling, og det så snart som mulig. En sånn diagnose må man jobbe med for å klare å ha god livskvalitet. Får du noen form for hjelp ellers da? Psykolog, psykiatrisk sykepleier eller lignende? De kan ikke bare gi deg en sånn diagnose uten å tilby deg hjelp. Føler du akutt behov for hjelp ringer du akutt ambulant team, de kan komme hjem til deg og prate og hjelpe deg å finne ut av ting. Om det ikke er så akutt så ring fastlegen imorgen og forklar situasjonen og at du trenger behandling nå så ting blir satt i gang. Hvilken type bipolar er du? Regner med de sa om du er type 1 eller type 2 evt? 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

 

Jeg har fått diagnosen bipolar type 1.

Jeg skal på møte med min fastlege på tirsdag. Han er på en måte ny til dette, så han tar det steg for steg.

Det gjør jeg dag også.

Jeg blir bare så tullete i hodet av alt dette.Ja, mer enn før jeg fikk diagnosen.

Alle disse stemmene i hodet mitt som skurrer og går hele tiden. De snakker hele tiden og vil at jeg skal gjøre ting/ikke gjøre ting.

Jeg får ikke sove.

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

 

Da burde du kontakte akutt ambulant team og få hjelp, med mindre du er sikker på at du klarer å undertrykke det frem til tirsdag. Tlfnr til dem finner du som regel på kommunen din sin hjemmeside, evt bruk google eller ring legevakt. Ikke bra å gå sånn, det finnes medisiner de kan sette deg på med en gang som tar bort det verste frem til du får skikkelig oppfølging, eks seroquel som roer ned tankekjør og lar deg sove. Type 1 var min første diagnose også, men ble senere endret til type 2. Ta vare på deg selv og få hjelp, du skal ikke måtte gå sånn helt til tirsdag om du føler det er en risiko knyttet til det. 

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f

[Anonym bruker]

Hi her,

Jeg har fått en kamerat til å komme og kjøre meg til sykehuset.

Jeg er bare så sliten. Har ikke sovet på nesten tre døgn.

Jeg vil nok bli sett på som gal, og lagt inn på psykriatiske.

Men om det betyr at jeg får sove, så betyr det ingenting.

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

[Anonym bruker]

 

Hi her,

Jeg har fått en kamerat til å komme og kjøre meg til sykehuset.

Jeg er bare så sliten. Har ikke sovet på nesten tre døgn.

Jeg vil nok bli sett på som gal, og lagt inn på psykriatiske.

Men om det betyr at jeg får sove, så betyr det ingenting.

 

 

Anonymous poster hash: c39c6...a4d

 

De har sett dette mange ganger før, du er ikke gal Bra du drar og får hjelp, søvnløshet kan trigge både manier, psykoser og nedturer så ta det alvorlig. Å være innlagt på psykiatrisk er ikke så ille som man skulle tro, var innlagt på akutt psykiatrisk i 3 døgn før jeg dro på dps, det var mye rart der, men ikke skummelt. Man ser sin egen sykdom i perspektiv når man ser hvor syke noen andre kan bli. Fokuser på deg selv, så kommer du deg nok videre på dps og der er det stort sett bare oppegående folk som trenger litt drahjelp en stund og absolutt ikke en skummel plass å være. Lykke til og god bedring!  

 

Anonymous poster hash: b1c26...b8f